– Det ser ikke bra ut at dine barn får egne leiligheter, mens min sønn ikke får det. La oss skaffe ham en leilighet med boliglån! Nylig påpekte mannen min, Anton, at mine barn allerede har leiligheter, mens hans sønn står uten, og derfor må vi finne ut hvordan vi kan ordne en leilighet til ham også. Jeg vil forklare at mine barn er både mine og Antons barn, mens sønnen hans kommer fra hans første ekteskap. Hvorfor er det jeg som skal bekymre meg og ordne bolig til ham? Jeg visste selvfølgelig at Anton hadde vært gift før og hadde et barn, og derfor hadde jeg det ikke travelt med å gifte meg med ham. Vi bodde sammen i tre år før vi giftet oss. Jeg fulgte nøye med på hvordan han forholdt seg til sin ekskone og sitt barn. Ett år senere fikk jeg en sønn, og etter to år til kom sønn nummer to. Jeg er veldig fornøyd med Anton både som ektemann og far. Han gir oppmerksomhet både til meg og barna, og forsørger oss godt. Selvfølgelig blir det noen uenigheter og konflikter, men slik er det i alle familier. Vi bodde i en leilighet jeg hadde arvet etter min far. Moren min skilte seg fra ham da jeg gikk i barnehagen. Nå er hun gift på nytt, men fikk ingen barn i sitt andre ekteskap. Anton og hans første kone bodde alltid i leid leilighet. I alle årene de var sammen sparte de til boliglån, men det gikk aldri i orden. Da de skilte seg, flyttet ekskona hjem til sine foreldre, mens han bodde videre til leie. Da vi giftet oss, flyttet han inn til meg. Vi brydde oss ikke om hvem som eide leiligheten. Vi pusset opp og kjøpte møbler, sammen, i min leilighet. For halvannet år siden døde begge bestemødrene mine – både min mors og min fars mor. Jeg arvet begge leilighetene, de hadde skrevet dem over til meg i testamentet. Siden barna mine fortsatt er små, har jeg bestemt at jeg foreløpig leier ut disse to leilighetene. Senere skal sønnene mine få én hver. Nå gir jeg leieinntektene fra den ene leiligheten til moren min, så hun får litt ekstra i pensjon. Inntekten fra den andre leiligheten går til min egen lønn. Man kan aldri få for mye penger. Mannen min blandet seg aldri inn i leilighetssituasjonen min – han har jo ikke noe å gjøre med disse arvene. Jeg har alltid vært tydelig på at når våre felles barn blir voksne, skal de få hver sin leilighet. Det var han enig i. Saken var avgjort. Plutselig sier Anton til meg: – Sønnen min er ferdig med videregående om noen år. Han er voksen og må begynne å tenke på fremtiden sin! Jeg skjønte ikke hvor han ville, men hørte på ham. – Dine barn har leiligheter! Min sønn har ingenting! Kan vi kjøpe leilighet til sønnen min med boliglån? – sa Anton plutselig. Jeg ble helt satt ut. Jeg hadde mange spørsmål. For det første spurte jeg hvorfor våre felles barn plutselig bare var “mine”? Anton ba meg la være å henge meg opp i ordbruken. – Men sønnen min kommer aldri til å arve noe. Jeg vil at han skal ha sin egen leilighet! – Det er flott at du tenker på ham, men sønnen din har jo både mor og far – det er deres ansvar. Hvorfor hjelper ikke ekskonen din til? Anton forklarte at ekskona tjener lite, foreldrene hennes hjelper henne, men han alene har ikke råd til boliglån. Men hvis jeg hjelper til, får vi det til. Det endte med at jeg måtte si ja til at Anton tok opp et felles boliglån for sønnen sin. Leiligheten skulle stå i sønnens navn, men det ville være vi som betalte ned på lånet. – Vi har jo to gode lønninger og inntekter fra utleie! Dette klarer vi jo, sa Anton. Vi kan få det til, men da må vi spare veldig hardt. Anton betaler også barnebidrag til sønnen. Og når sønnen begynner å studere, må Anton hjelpe enda mer, for moren har ikke penger. Det betyr at vi må droppe ferie og reiser, og alltid spare på alt – for at Anton skal fremstå som en god far? Jeg ville forstått det hvis Anton hadde sikret leiligheter til våre felles barn og nå ønsket å hjelpe sin eldste sønn også. Men det er jeg som har sørget for leilighetene til mine barn – Anton har ikke hatt noe med dem å gjøre. Hvorfor skal jeg betale for et boliglån? Jeg sa med en gang til Anton at hvis han er så opptatt av sønnens fremtid, får han be ekskona ta opp boliglån. Hun kan betale med barnebidragene. Jeg vil ikke ha noe med dette å gjøre! Nå er Anton veldig sint på meg og har ikke snakket til meg på en uke. Synd at han ikke forstår meg.

Det ser ikke bra ut at dine barn skal ha leiligheter, mens min sønn ikke har det. La oss skaffe ham en leilighet med boliglån!

I det siste har min mann, Einar, sagt at siden mine barn har leiligheter men hans sønn ikke har det så må vi vurdere hvordan vi kan ordne en leilighet til ham også. For å forklare litt: mine barn er både mine og Einars, mens Einars sønn er fra hans første ekteskap.

Hvorfor er det jeg som skal ordne og bekymre meg for leilighet til sønnen hans? Jeg visste selvsagt at Einar var gift før, og at han hadde et barn. Det var derfor jeg ikke hastet med å gifte meg med Einar.

Vi bodde sammen i tre år før vi giftet oss. Jeg fulgte nøye med på hva han følte for sin ekskone og sønnen hennes. Ett år senere fikk vi en sønn sammen, og ytterligere to år etter kom vår yngste sønn.

Jeg er veldig fornøyd med Einar, både som ektemann og far. Han bruker tid på både meg og barna. Han tjener godt. Selvfølgelig hender det vi krangler men det gjør alle ektepar iblant.

Vi bodde i leiligheten jeg arvet etter min far. Moren min skilte seg fra ham da jeg gikk i barnehagen. Nå har mamma giftet seg på nytt, men hun fikk aldri barn med sin andre mann.

Einar og hans første kone bodde alltid i leiligheter de leide. Gjennom alle årene de var sammen forsøkte de å spare til egen bolig, men det skjedde aldri. Da de skilte seg, flyttet ekskona hans hjem til foreldrene. Einar selv ble boende i leiebolig.

Da vi giftet oss, flyttet han inn hos meg. Det var aldri fokus på hvem som eide leiligheten, vi bare bodde der og pusset opp sammen, kjøpte nye møbler og delte alt. Men for halvannet år siden døde begge bestemødrene mine mors og fars mor. Jeg arvet begge leilighetene, begge testamentert til meg.

Så lenge barna mine er små, har jeg bestemt meg for å leie ut disse leilighetene. Senere skal sønnene våre få hver sin leilighet. Nå gir jeg leieinntektene fra den ene leiligheten til mamma som litt ekstra ved siden av pensjonen. Den andre leieinntekten går som ekstra inntekt for meg. Litt ekstra penger kommer alltid godt med.

Einar har aldri blandet seg inn i mine leilighetsaffærer det er tross alt ikke noe han har hatt med å gjøre. Jeg sa tydelig fra allerede da vi giftet oss at når barna våre vokser opp, skal de få hver sin leilighet. Han var enig, og dermed var saken ute av verden.

Plutselig sier Einar:
Sønnen min er ferdig med videregående om noen år. Han er voksen og må begynne å tenke på fremtiden sin!

Jeg skjønte ikke helt hvor han ville, men jeg lyttet.

Dine barn har leiligheter, men ikke min sønn! La oss kjøpe en leilighet til ham på boliglån! sa Einar plutselig.

Jeg ble helt satt ut. Jeg hadde så mange spørsmål. Først spurte jeg: Hvorfor er plutselig våre felles barn bare mine? Einar ba meg la være å henge meg opp i ord.

Men sønnen min kommer aldri til å arve noe. Jeg vil at han skal ha sin egen leilighet!
Det er flott at du tenker på det! Men sønnen din har da både mor og far til å tenke på ham. Hvorfor hjelper ikke moren hans til?

Einar forklarte at ekskona ikke tjener noe særlig, og at foreldrene hennes hjelper henne mye. Og han selv klarer ikke å betjene et boliglån alene. Men hvis jeg hjelper til, går det nok bra. Så det Einar ville, var at vi sammen skulle ta opp boliglån og kjøpe en leilighet til hans sønn i sønnens navn og så betale ned lånet sammen.

«Vi har jo to gode lønninger, og du har jo inntektene fra å leie ut leilighetene! Vi klarer det!» mente Einar.

Kanskje vi hadde klart det, men det måtte spares inn på mye. Allerede nå betaler Einar barnebidrag til sønnen. Når han skal begynne å studere, må sikkert Einar hjelpe til enda mer, fordi moren ikke har penger. Det innebærer at på grunn av sønnen hans, så må mine barn og jeg kutte ut ferier og alt ekstra ikke reise til Sørlandet om sommeren, ikke ha råd til noe hyggelig. Skal vi alltid spare og kutte ned på alt? Bare for at Einar skal fremstå som en god far?

Jeg hadde forstått det, hvis Einar hadde vært den som sørget for at våre barn fikk leiligheter og derfor ville sikre en bolig til sin eldstesønn også. Men det var jeg som sørget for at våre sønner nå får hver sin leilighet, ikke Einar. Han har ingenting med de arvede leilighetene å gjøre. Hvorfor skulle jeg være med på å betale et boliglån?

Jeg sa rett ut til Einar at om han er så bekymret for sønnen, kan jo ekskona ta opp et boliglån selv. Eller betal lånet med barnebidragspengene.

Jeg vil ikke være involvert i dette!
Einar er fryktelig skuffet over meg og har ikke sagt et ord til meg på en uke. Jeg skulle bare ønske han kunne forstå meg.