Uncategorized

I går: En nervepirrende familiekveld med stivpyntet bord, gourmetkritikk og oppgjør rundt biffen – da Oleg, svoger og selvutnevnt matsnobb, besøker Galina og Viktor med tomme hender, store krav og null takknemlighet. Vil vertinnen endelig sette standarden for gjestfrihet og familie?

I gamle dager Hvorfor plasserer du salatbollen akkurat der? Nå kommer man jo ikke til på spekematen!

Uncategorized

013

– Knappe? Jeg kalte henne for Juletre. Hun løp rundt her hele morgenen i dag, det var tydelig at hun hadde gått seg bort. Så krøllet hun seg sammen ved føttene mine. Da tok jeg henne med inn i bilen, så hun ikke skulle fryse i hjel, stakkar, – smilte mannen … – Toma, hvordan klarer du å være så uheldig? Hvor mange ganger har jeg sagt at denne Vidar ikke er den rette for deg! – moren refset Tamara. Tamara sto med bøyd hode. Selv om hun nylig hadde fylt trettisju, følte hun seg som en skolejente som kom hjem med en dårlig karakter. Og Tamara kjente en bitterhet og sorg – for seg selv, for det mislykkede familielivet og for den lille datteren. For nå, rett før julens mest magiske feiring, sto de uten en far i huset. – Jeg går fra deg, – mumlet Vidar nonchalant til Tamara en kveld. Hun skjønte først ikke hva han snakket om. – Går? Hvor hen da? – spurte Toma automatisk og satte en dampende bolle borsjtsj foran ham. – Du altså, Toma, du lever virkelig i din egen verden. Fatter ikke de alvorlige tingene! Hvordan har jeg holdt ut med deg alle disse årene? – stønnet Vidar teatralsk. Tamara rakk ikke å si noe før han begynte å forklare i detalj: – Jeg orker ikke mer! Og så denne hunden din som alltid piper. Dattera vår er alltid syk. Ingen romantikk, Toma. Se på deg selv. Hva har du blitt til? – avsluttet han iltert. Toma forsøkte å gjenkjenne sitt redde speilbilde i vitrineskapet, men det lyktes dårlig. Tårene rant, og hun ble stående alene på kjøkkenet. Vidar tålte ikke tårer. Han så trist på bollen med suppe, reiste seg og begynte å pakke … Hunden Knappe, som merket at noe var galt, sirklet rundt matmors bein, pep og prøvde å trøste. – Endelig får jeg hvile uten denne evige ulvingen, – sa Vidar da han stod i døra med bagen på skulderen. – Vidar, men hva med Eva? – hvisket Tamara, og tenkte på hvor lei seg den fem år gamle datteren kom til å bli. – Du får finne på noe! Du er jo moren, tross alt, – svarte han og forlot leiligheten til Knappes klynking. Tamara tilbrakte natten på kjøkkenet med Knappe tett inntil seg. Hunden slikket henne varm på kinnet, som om hun forsto at noe forferdelig hadde skjedd. Flere dager gikk før Tamara våget å fortelle moren sannheten. Moren ringte jevnlig og spurte hvordan det gikk, men Toma svarte raskt og la på. – Har du fått deg jobb da? Du vet jo at Vidar kunne finne på å gå fra deg, da står du der uten penger, – sa moren en dag hun var innom. Da brast det for Tamara, og hun fortalte at hun ennå ikke hadde fått jobb, og at Vidar hadde flyttet for flere dager siden. Moren sukket tungt. Hun hadde ikke sett det komme. – Det var jo åpenbart hva hans intensjoner var. Etter fem år og et barn har han ikke giftet seg med deg, – klaget hun. Hun syntes synd på datteren og barnebarnet. – Hva gjør vi nå? – spurte hun. Toma trakk på skuldrene: – Jeg får vel søke som barnehageassistent sammen med Eva, – svarte hun motløst. – Dere overlever ikke lenge på en sånn lønn … og hunden må jo ha mat, – konstaterte moren, som ikke var særlig glad i dyr og hvertfall ikke i lille Knappe som datteren hadde plukket opp på gata. Hun skulle til å si mer, men stoppet da hun så Tamara kjempe med tårene. – Greit, ikke gråt nå. Jeg skal hjelpe dere. Trenger du barnevakt til Eva, så sier du fra, – sa hun beroligende … Uka gikk. Tamara Aleksandrovna fikk seg jobb, og gikk nå sammen med Eva til barnehagen hver dag. Eva var fornøyd. – Mamma, kan vi ikke ta med Knappe på jobb også? Da slipper bestemor å klage over å gå tur. Knappe kunne hjelpe deg å vaske tallerkener og passe på oss når vi har hvilestund, – lo Eva. Tamara lo og klemte datteren. Men øynene ble våte straks Eva spurte: – Kommer pappa hjem til jul, tror du? Hun klarte aldri fortelle Eva sannheten. Hun fant på en historie om at pappa var på viktig oppdrag. Hun ringte Vidar for å avtale besøk, men han hadde aldri tid: – Toma, la meg være, jeg ordner livet mitt. Si til Eva at jeg er superagent og borte på topphemmelig oppdrag. Kommer ikke på en stund. Noe sånt, – sa han, og lurte på om hun hadde sett slipset hans hjemme. – Hvor har det blitt av da? Jeg har jo ikke noe å ha på til nyttårsaften, – klaget han og la på. Tamara satt lenge og grublet. Hun ante ikke hvordan hun skulle feire nyttårsaften alene – og hva hun skulle si til Eva. Det skjedde plutselig. Bestemor skulle ta Eva en tur til legen, Eva var forkjølet men på bedringens vei. Da, fra et hjørne, kom Vidar til syne. – Pappa! Kommer du tilbake? – ropte Eva og løp mot ham. Vidar rygget et skritt, smilte anstrengt, og sa at han og mamma ikke skulle bo sammen mer. Så hastet han videre. – Jeg kanskje titter innom en dag hvis jeg rekker, – sa han mens han forsvant. Eva sto med et blankt blikk. – Du trenger ikke komme på besøk mer, – hvisket hun. Samme kveld fikk hun feber, og to dager senere kom legen. Eva ville ikke snakke med noen – og hun ville heller ikke bli bedre. – Det skyldes nok stress, – forklarte legen da han hørte historien. Tamara klandret seg selv: – Jeg burde vært ærlig med Eva fra start. Hun er en klok jente og ville forstått, – sa hun til sin mor. Moren ristet bare på hodet … To dager etter skjedde enda en ulykke. Bestemor gikk tur med Knappe. Uten bånd, for hun hadde det travelt. Da ble Knappe lei av maset og sprang bort. – Ja ja, fryser du ute, kommer du vel tilbake, – sukket bestemor og gikk hjem for å gi Eva medisinen sin. Eva nektet å spise eller drikke etter at Knappe forsvant. Tamara lovte å finne hunden, men Eva gav seg ikke: – Knappe må komme hjem før jeg spiser, – sa hun og vendte seg mot veggen. – Dette er din feil, Toma. Du har bortskjemt henne. Jenta har blitt umulig. Hva sa jeg? – begynte bestemoren. – Kanskje du kunne sett litt bedre etter Knappe, mamma, i stedet for å gi meg moralisering, – utbrøt Tamara, vanligvis så stille. – Jasså du, jeg prøver jo bare hjelpe, – svarte moren såret og forlot huset … Tamara var alene igjen. Hun gikk lenge ute den kvelden rundt blokka. Eva sovnet til slutt. Toma håpet Knappe skulle finne veien hjem. Men nei. Sliten kom hun hjem og sovnet urolig … Tidlig neste morgen våknet Eva: – Mamma, jeg drømte at vi pyntet et stort juletre og Knappe kom hjem! – sa Eva ivrig. Tamara smilte trist. Et lite plastjuletre sto på bordet. Nyttårsaften nærmet seg og de hadde pyntet så godt de kunne. Men Eva ble lei seg. Hun sukket: Det må være et stort, ekte tre! – Da kommer Knappe tilbake, som i drømmen, – gråt hun. Tamara visste at å kjøpe et ekte tre var utenfor hennes budsjett. Hun ringte mor, men hun ville ikke komme på besøk: – Er en hund viktigere enn din egen mor? Tenk over det, – sa hun støtt. Toma innså at hun ikke kunne regne med mamma. Heldigvis var det snart helg. Eva var fortsatt syk og sengeliggende. Da alt var klart for kvelden, brast Eva ut i gråt: – Vi har ikke noe juletre, mamma. Knappe kommer heller ikke hjem. Pappa heller ikke … Toma strøk henne over håret og prøvde å ikke gråte. Hun ba nabodama, ei snill gammel dame, passe Eva et øyeblikk og løp ut … Kveldsluften var bitende kald, snøfnuggene danset. Folk smilte på vei hjem – men Toma virret rundt og lette fortvilet etter Knappe. – Hvor er du, lille venn? – hvisket hun, og gikk om og om igjen i gatene. Plutselig sto hun foran et lite juletremarked. En alvorlig mann sto ved de siste trærne. Tamara Aleksandrovna stanset. – Vil du ha juletre? Bare to igjen, jeg kan gi deg rabatt, – sa selgeren travelt. “Kona og barna hans venter ham sikkert hjemme,” tenkte Tamara. Akkurat da kjøpte et ungt par det nest siste treet. – Skal du ha det siste? Jeg kan hjelpe å bære det, – tilbød mannen. Toma så oppgitt på ham. Hun hadde ikke penger så det strakk til. Så la hun merke til noen greiner i lasteplanet. – Kan jeg kanskje … få noen av de grenene? – spurte hun lavt. Mannen så på henne og sukket: – Ja, selvfølgelig. Her, jeg hjelper deg, – svarte han og overrakte henne en favn greiner. Tamara takket og forklarte seg: – Datteren min er syk … drømmer om juletre, og hunden er borte … alt føles feil til nyttårsaften … Mannen lyttet. Kona hans hadde nylig forlatt ham, og også han slet. Ingen ventet ham hjemme denne jula. Så kom en mann bort: – Selger du det treet? – spurte han og kastet blikket på det siste. – Redan solgt. Prøv hos naboen, han har sikkert, – svarte selgeren. Tamara så overrasket på ham. – La meg hjelpe deg med treet hjem, – smilte han plutselig. Og da så Toma at han slett ikke var så streng som han så ut. – Men jeg har ikke penger, sa jeg jo, – mumlet hun. – Jeg vet, – svarte han vennlig. Så skjedde det eventyrlige – noe som bare kan hende på årets mest magiske dag. Mannen åpnet lastebilen, og der lå Knappe og sov på setet, innpakket i en ullgenser. – Hvordan har du fått tak i Knappe? – hvisket Tamara og kjempet mot tårene. – Knappe? Jeg kalte henne Juletre. Hun løp rundt hele morgenen i dag. Det var tydelig at hun hadde gått seg vill … Så la hun seg ned ved føttene mine. Så jeg satte henne i bilen, så hun ikke skulle fryse, stakkar, – smilte mannen. Han het Pål. Han likte dyr og kom godt overens med barn. Snart ble det varmt og godt hjemme hos Tamara på en måte det aldri hadde vært før. Kanskje det var julens magi, eller kanskje var det skjebnen … Ingen vet. Men én ting er sikkert: En ny familie ble til, og Knappe blir fortsatt iblant kalt for Juletre.

Knappen? Nei, jeg kalte henne for Granbar. Hun løp rundt her hele morgenen i dag. Skjønte fort at hun

Uncategorized

Hun sa at hun var foreldreløs for å gifte seg inn i en rik familie, og ansatte meg som barnevakt for mitt eget barnebarn. Finnes det noe mer smertefullt enn at din egen datter betaler deg lønn bare for at du skal kunne få holde barnebarnet ditt? Jeg godtok å bli hushjelp i herskapshuset hennes, ta på meg uniform og bøye hodet når hun passerer – bare for å være nær barnet hennes. Hun fortalte ektemannen sin at jeg var «damen fra byrået». Men i går, da barnebarnet mitt ved en feiltakelse kalte meg «bestemor», fikk jeg sparken som en slitt gjenstand – alt for å beskytte løgnen hennes. Historien I dette store huset med høye tak og marmorgulv er navnet mitt «Mary». Bare Mary. Barnevakten. Damen som vasker flasker, skifter bleier og sover i et lite rom uten vindu. Men det ekte navnet mitt er «Mamma». Eller, det var det – før datteren min bestemte seg for å drepe meg i levende live. Datteren min het Amanda. Hun var alltid vakker. Og hun hatet alltid vår fattigdom. Hun hatet huset vårt med blikktak, hatet at jeg solgte hjemmelaget mat for å ha råd til skolepengene hennes. Da hun var tjue, dro hun hjemmefra. – Jeg skal finne meg et liv der det ikke lukter gjærbakst og svette, sa hun. Hun forsvant i tre år. Ble «født på nytt». Byttet etternavn, farget håret blondt, gikk på etikettekurs. Hun møtte Daniel – en velstående forretningsmann, en bra mann, men veldig tradisjonell. For å passe inn i hans verden, diktet Amanda opp en tragisk bakgrunn: Hun var foreldreløs, eneste barn av intellektuelle som døde i en ulykke i Europa. Ensom, oppdratt kvinne uten fortid. Da hun ble gravid, panikket hun. Hun visste ingenting om babyer. Stolte ikke på fremmede. Hun trengte noen som elsket henne ubetinget – og samtidig kunne bevare hemmeligheten hennes. Da søkte hun opp meg. – Mamma, jeg trenger deg, hulket hun på dørstokken min, iført klær som kostet mer enn hele huset mitt. – Men du må forstå én ting. Daniel vet ikke at du eksisterer. Hvis han får vite hvem moren min er, vil han forlate meg. Familien hans er veldig kravstor. – Hva vil du jeg skal gjøre, jenta mi? – Kom og bo hos oss. Du blir innleid barnevakt. Jeg betaler deg. Da får du være med barnebarnet ditt. Men du må love aldri, uansett hva som skjer, å fortelle at du er moren min. For alle vil du være Mary – damen fra byrået. Jeg sa ja. Fordi jeg er mor. Og fordi tanken på aldri å se barnebarnet mitt igjen, gjorde vondere enn stoltheten min. I to år levde jeg på denne løgnen. Daniel er en god mann. – God morgen, Mary, sier han alltid. – Takk for at du tar så godt vare på lille Ethan. Jeg vet ikke hva vi skulle gjort uten deg. Men Amanda er min bøddel. Når Daniel ikke er hjemme, fryser kulden hennes gjennom meg. – Mary, ikke kyss barnet, det er uhygienisk. – Mary, ikke syng disse gamle sangene, han skal bare høre klassisk musikk. – Mary, gå på rommet ditt når vi får besøk. Jeg vil ikke de skal se deg. Jeg tier og holder rundt Ethan. Han er mitt lys. Han kjenner ikke til klasseskiller. Han vet bare at mine armer er hans sikre sted. I går fylte han to år. Hagefest. Ballonger. Elegante folk. Latter og champagne. Jeg var der i grå uniform, ved barnets side. Amanda strålte, viste frem «det perfekte livet». – Skulle ønske foreldrene mine var i live for å se barnebarnet sitt, sa hun til en dame. Så falt Ethan. Skrapte kneet sitt og gråt. Amanda løp bort, men han skjøv henne vekk. Han strakte armene mot meg og ropte tydelig: – Bestemor! Jeg vil ha bestemor! Alt ble stille. Daniel rynket pannen. Amanda bleknet. – Hva sa barnet? spurte noen. – Ingenting, svarte Amanda raskt. – Slik kaller han barnevakten av hengivenhet. Ethan kastet seg mot meg. – Bestemor, blås på så det blir bra! Jeg tok ham. Klarte ikke å holde meg. – Jeg er her, skatten min. Amanda så på meg med hat. Rev guttungen ut av armene mine. – Inn! Og pakk sakene dine! Du er sparket! Daniel grep inn. – Hvorfor sparker du henne? Gutten elsker henne. – Hun tar seg altfor store friheter! ropte hun. Han så meg rett i øynene. – Mary… hvorfor kaller Ethan deg «bestemor»? Jeg så på datteren min. Hun ba meg stumt om å tie. Så så jeg på barnet. – Herr Daniel, sa jeg lavt. – Barn sier alltid sannheten. Og jeg fortalte alt. Viste bildene. Sannheten kom frem. Skuffelsen i øynene hans var sterkere enn sinne. – Jeg bryr meg ikke om fattigdommen din, sa han til Amanda. – Jeg bryr meg om at du fornektet moren din. Han vendte seg mot meg. – Dette er også ditt hjem. – Nei, svarte jeg. – Mitt hjem er der navnet mitt ikke er en skam. Jeg kysset Ethan. Og gikk. I dag er jeg hjemme. Det lukter brød og varme. Det gjør vondt. Jeg savner barnebarnet mitt. Men jeg har fått navnet mitt tilbake. Og det kan ingen ta fra meg. Hva mener du – er en slik løgn tillat i kjærlighetens navn, eller finner sannheten alltid veien frem?

Hun sa at hun var foreldreløs for å gifte seg inn i en velstående familie, og hyret meg som barnepike

Uncategorized

032

Slektninger krevde å få sove på mitt soverom i julehelgen – og dro fornærmet hjem med uforrettet sak

Hvor skal jeg sette denne store bollen med ribbegele? Det er jo helt fullt i kjøleskapet ditt, alt er

Uncategorized

0216

Svigermor rasket med seg delikatesser fra mitt kjøleskap og puttet dem i vesken sin før hun dro

Svigermor la delikatessene fra kjøleskapet mitt over i sin egen veske før hun dro Kjære dagbok, I dag

Uncategorized

– Pappa, husker du Nadja Aleksandrovna Martinenko? Det er for sent i dag, men kom til meg i morgen. Jeg skal introdusere deg for min lillebror – og din sønn. Det var alt. Vi snakkes. Gutten sov rett utenfor døren hennes. Irina undret seg – hvorfor sover et barn i denne tidlige morgentimen i en fremmed oppgang? Med ti års erfaring som lærer kunne hun ikke bare gå forbi. Hun bøyde seg ned og ristet ham forsiktig på det tynne skulderet: – Hei, unge mann, våkn opp! – Hva? – gutten satte seg klønete opp. – Hvem er du? Hvorfor sover du her? – Jeg sover ikke, det er bare… matten deres er myk, jeg satt og duppet av ved et uhell, svarte han. Irina hadde bodd i denne blokka bare et halvt år. Hun kjøpte leiligheten etter skilsmissen. Hun kjente knapt noen naboer, men det var opplagt at barnet ikke hørte til her. Gutten var kanskje ti, elleve år. Klærne var gamle, men rene. Han vippet rastløst fra fot til fot. Irina skjønte at han trengte do: – Skynd deg inn, men ikke bruk for lang tid. Jeg er sent ute til jobb, sa hun og slapp ham inn. Han så skeptisk opp på henne med usedvanlig lyseblå øyne. «En svært sjelden øyenfarge,» tenkte hun for seg selv. Mens gutten vasket hendene, smurte Irina ham noen brødskiver med pølse. – Her, ta disse. Spis litt. – Tusen takk! – gjesten sto allerede i døra. – Du reddet meg! Nå klarer jeg å vente i ro. – Hvem venter du på? spurte Irina. – Bestemor Antonina Petrovna. Hun bor i nærheten – kanskje du vet hvem det er? – Antonina Petrovna kjenner jeg litt til. Men hun ble kjørt til sykehuset med ambulanse for to dager siden, jeg så det selv på vei hjem fra jobb. – Hvilket sykehus er hun på? spurte gutten urolig. – I går var det vakt på bysykehuset nummer 20. Der er hun antagelig. – Skjønner. Og hva heter du? sa gutten, som først nå bestemte seg for å hilse på redningskvinnen sin. – Irina Fjodorovna – svarte hun på vei ut døra. På jobb ble Irina slukt av det uendelige skolekaoset, men hun glemte ikke gutten i oppgangen. «Kanskje det er den uforløste morsfølelsen min,» tenkte hun trist. Hun hadde aldri fått egne barn, og skiltes fra ektemannen nettopp av den grunn. Han hadde nå en ny kvinne og et barn. I storefri ringte Irina til sykehuset – bestemorens slag var alvorlig, hun var 78 og hadde fått dårlige prognoser. Da Irina kom hjem fra jobb, satt gutten igjen i oppgangen – på vinduskarmen. – Jeg har ventet på deg, gliste han. – De slipper meg ikke inn til bestemor, og hun blir nok værende lenge. Hva heter du? spurte hun. Han het Fedor – og krevde å bli kalt det, ikke Fedja. Den velfriserte og mette gjesten fikk straks et «avhør» av Irina: – Har du rømt hjemmefra? Er fosterfamilien din ute av seg? – Jeg har ingen foreldre. Bor hos tante. – Da er vel tanten fortvilet? sa Irina engstelig. – Nei, jeg sa at jeg skulle besøke bestemor. Hun vet ikke at bestemor er på sykehus. Jeg vil heller ikke tilbake til henne. Hun er snill og nesten aldri full, men onkelen min drikker hver dag, og det er mange barn, skal snart bli fem, pluss meg. De truer med å sende meg på barnehjem, men det vil jeg ikke. Forstyrrer jeg deg veldig? Mamma sa jeg var hyperaktiv, akkurat som pappa – og like lyse øyne. Mamma døde for to år siden. – Hva het moren din? – Nadja Aleksandrovna Martinenko. Hun var snill og pen, jobbet som sekretær for direktøren på en kjemisk fabrikk, tror jeg. – Og faren din? spurte Irina forsiktig. – Har aldri hatt noen far, svarte gutten stille. Da slo det Irina hvorfor hun var blitt så opprørt over møtet med denne lysøyde gutten. Øynene! Slike øyne hadde bare én annen i hennes liv – hennes egen far. Far, fabrikksjefen! Irina mistet nesten pusten av tanken: «Sjefens affære med sekretæren… Hadde han visst at hun ventet barn? At hun forsvant?» Og hun? Hun kalte sønnen opp etter ham. Hun må ha elsket ham svært høyt… Irina var enebarn. Hun hadde alltid ønsket seg en bror eller søster. – Gå og kjøp litt brød, butikken er over gata, sa hun og sendte Fedor ut. Hun ringte umiddelbart til faren: – Pappa, husker du Nadja Aleksandrovna Martinenko? Det er for sent i dag, men kom til meg i morgen. Jeg skal introdusere deg for min lillebror – og din sønn. Det var alt. Vi snakkes! – Jeg har redd opp sofaen til deg i stua, ta deg en dusj og legg deg, sa Irina til gutten da han kom tilbake. Hun hadde ingen anelse om hvordan dette ville utvikle seg, men én ting visste hun sikkert: hun ville aldri sende sin bror til de ufyselige slektningene – eller til barnehjem! Faren kom tidlig neste morgen. Vanligvis sov Irina ut i helgene, men denne natten hadde hun nesten ikke blundet. Irina var glad i faren – han hadde alltid vært der for henne, støttet henne i alt, også når moren mente at læreryrket var for tapere. Han hadde velsignet Irinas kjærlighets-ekteskap, og trøstet henne gjennom skilsmissen. Faren, som alltid velstelt og rolig, i nystøvete sko, spent skjorte og diskret duft av dyr aftershave, gikk inn på kjøkkenet. – Hva er dette for bror du snakker om? Jeg har knapt sovet, bare tenkt, begynte han. – Vær stille, pappa, gjesten min sover enda, sa Irina og satte i gang med frokosten. Over maten forklarte hun saken. – Alt er merkelig. Ja, jeg hadde en sekretær, Nadja Martinenko – smart, pen, ung, hun så på meg med forelskede øyne. Skal innrømme, jeg falt. Som mann – slike følelser merkes. Jeg skulle aldri forlatt moren din. En gang spurte Nadja om jeg ønsket meg en sønn. Jeg svarte at jeg hadde en datter, og en sønn var det blitt for sent til. Etterpå ba hun om fri for å ta seg av moren sin, og reiste på landet. Da hun kom tilbake, nær et år senere, så hun strålende ut – hun hadde fått leie seg en leilighet, snakket om sin nye mann og sin sønn. Offisielt beholdt hun sitt etternavn. Men alle lever jo som samboere nå for tiden… Senere ble hun syk og døde. Jeg fikk vite det da jeg signerte støtte til begravelsen. Du overdriver, Irina. Hun hadde en mann, ikke meg. Da gjesten deres våkner og stikker innom kjøkkenet, stivner faren – likheten er slående. – Skal vi hilse på hverandre? Jeg heter Fedor Nikolajevitsj, sier faren og rekker ut hånden. – Fedor Fedorovitsj Martinenko, svarer gutten og trykker hånden hans. De løfter like overrasket på øyenbrynene. – I dag har jeg bare Fedor’er på besøk! smiler Irina. Fedor junior går på badet, mens Fedor senior stirrer på datteren. – Dette forstår jeg ikke, mumler han. Hun hadde jo mann? – Nei. Hun fant på det, for å spare deg for dårlig samvittighet. Alt viser at hun elsket deg. Fedor sier han aldri har hatt noen far! En ny tanke slår ham: Nadja hadde verken søsken eller mor i live lenger – hvor kom ’tante’ og ’bestemor’ inn? Fedor forklarer: – Tante Valja er egentlig en fjern slektning, kom først til byen da mamma døde. Bestemor Tonja er moren til tante Valja. Da mamma døde, tok de meg inn, men onkelen klager stadig, og de får visstnok penger for meg. Jeg husker deg, Fedor Nikolajevitsj! Mammas bilde av deg, det sto lenge fremme. Jeg trodde du var en filmstjerne. Etter frokost sendte Irina Fedor på kino. Kinoen lå i nabolaget. – Har du flere tvil, pappa? spurte hun. – Neppe, men vi må ta DNA-test. Slektskapet må bevises, svarte faren. Så fulgte et drama med farens kone Ludmila Ivanovna, som spilte syk og dro på ferie til sjøen. Etter hvert møtte hun Fedor, og syntes han var hyggelig, men ville ikke ha ham boende – bare på besøk. Fedor senior tilbrakte mye tid med sin sønn. De oppdaget flere likheter – begge hatet semulegrøt, begge elsket katter, begge lispete litt og var påfallende like av utseende. Alle formaliteter om farskapet ble fullført etter nesten to måneder. Fedor Nikolajevitsj kom til Irina, ropte på Fedor og sa: – Fra i dag av er du min sønn, ifølge loven. Her er ditt nye dokument. Skjønner du – du har alltid vært min sønn, jeg visste det bare ikke før nå. Unnskyld meg, hvis du kan! Du må ikke kalle meg pappa om du ikke vil, men husk: nå er du ikke alene. Du har en familie. Du har Irina – din søster. – Jeg skjønte det med én gang, svarte Fedor. Da jeg så deg første gang. – Gud, så kloke barn er blitt, smilte faren og omfavnet sønnen sin. Irina så at faren hadde tårer i øynene, men han skjerpet seg hurtigt. Fedor ble boende hos Irina, men besøker av og til Ludmila Ivanovna, og får daglig besøk av faren. Og så henter de seg en kattunge fra en eldre mann utenfor butikken – Fedor valgte den svakeste og kalte den Murzik. Da følte Fedor seg lykkeligst i hele verden. PS: Fedor Nikolajevitsj reiser ofte med Fedor til Nadjas grav, de legger alltid friske blomster der. En gang sa Fedor: – Vet du pappa, mamma sa dagen før hun døde… Hun sa at jeg ikke skulle gråte for mye. Hun forsvinner ikke, hun går bare over til en annen verden, og vil vokte over meg derfra. Hun sa også at hun ville hjelpe meg derfra. Jeg skjønner nå at det var hun som brakte Irina, og så deg til meg! Jeg vet det! Du tror meg, ikke sant, pappa? – Selvsagt gjør jeg det, svarte faren.

Pappa, du husker vel Nadja Aleksandrovna Martinsen? Det er for sent nå, men kom til meg i morgen.

Uncategorized

Mannen min sammenlignet meg med kona til kompisen ved middagsbordet – og fikk en halv kilo sildesalat i fanget på bursdagen sin

Du, jeg må bare fortelle deg hva som skjedde dette er så typisk! Vet du, Steinar sammenlignet meg med

Uncategorized

013

Da jeg kom hjem, sto døra åpen. Første tanke – noen har brutt seg inn. “De håpet vel jeg hadde penger eller smykker her,” tenkte jeg. Jeg heter Larisa Dmitrievna, er sekstito år gammel og har vært alene i fem år – mannen min er borte, og de voksne barna har egne familier. Om sommeren bor jeg i et lite hus utenfor byen, og når vinteren kommer, flytter jeg tilbake til min tomannsleilighet i byen. Men da jeg kom tilbake etter en uke borte, var alt på plass – bortsett fra at det sto en tallerken på bordet og en liten gutt lå og sov på sofaen. Det viste seg å være Ivan, en høflig gutt hvis mor ikke brydde seg om ham. Jeg matet ham, ga ham et trygt sted å sove og kontaktet min venninne i barnevernet. Tre uker senere fikk jeg adoptere Ivan. Nå bor vi sammen, og han kaller meg bestemor. Han har begynt på skolen, er flink og snill – og jeg er så takknemlig for at livet har gitt meg en barnebarn.

Da jeg kom tilbake, sto døren åpen. Min første tanke var at noen hadde brutt seg inn. «De håpet vel å

Uncategorized

013

Mannen min sammenlignet meg med kona til kompisen ved middagsbordet – og fikk en halv kilo sildesalat i fanget på bursdagen sin

Du, jeg må bare fortelle deg hva som skjedde dette er så typisk! Vet du, Steinar sammenlignet meg med

Uncategorized

Katten snublet tilfeldig over en mobiltelefon… Den luktet menneske og var overraskende varm. Katten krøllet seg sammen, omfavnet den med potene og la seg oppå – da slo plutselig smarttelefonen seg på av et lett katteaktig trykk. Rita rakk aldri å glede seg ordentlig over sin nye mobil – allerede fra første stund var den feilvare: ble glovarm av alt, og nå hadde hun i tillegg klart å miste den. Så leit… Telefonen var flott: stor skjerm, kraftig batteri – nettopp batteriet sviktet og nå var det umulig å få pengene tilbake siden mobilen var borte. Da kalte hun seg selv «dust», fant fram sin gamle knappetelefon og ringte sitt eget nummer. Det var summetone, men ingen svarte. Etter et par dråper valeriana la Rita seg og forsøkte å tenke hvor hun hadde gått i dag – kanskje fant hun telefonen om hun gikk ruten på nytt. Plutselig vibrerte noe under hånden – hun ble oppringt. Tallene på skjermen var hennes eget nummer. «Hallo!», svarte hun – men fikk bare sus, korte pust… og så: «Mjau…» Rita la raskt på. «De tuller med meg», tenkte hun irritert. Ingen sperre på – nå lekte noen med mobilen hennes. Før hun fikk summet seg, ringte det igjen. Samme sukk, samme sus… og jammen mjauing igjen da hun svarte. «Slutt å ring meg!», freste hun, men telefonen ga seg ikke. Da bestemte Rita seg for at ting ikke kunne bli verre og gikk ut. Lydene kom tydelig fra utsiden. Hun måtte bare gå ruta på nytt, ringe nummeret sitt – og plutselig, da hun minst ventet det, hørte hun sin kjente ringetone. Hun fulgte lyden, klar for å kjefte ut den frekke mobilfinneren. Men under et tre satt bare en rød, forfrossen katt som banket løs på mobilen for å stoppe lydene. Katteblikket møtte hennes – og han styrtet rett mot henne som en gammel venn. Han malte og strakte seg etter henne, og Rita var sjanseløs mot denne kattens ømhet. Han gned seg mot kinnene hennes, som om han kysset. Hun merket hvor kald han var – ikke rart han hadde kost seg på den hete mobilen. Med mobilen i lomma og katten i armene gikk Rita sakte hjem, tankefull over kjærlighet ved første blikk. Sånn som den røde pusen hadde trykket seg til henne, kunne hun aldri etterlate ham ute. Katten malte ekstatisk, gned seg mot leppene og haken hennes, og selv om hun prøvde å trekke seg unna, så likte hun det egentlig veldig godt. Gatas katt, så kjælen… Og løsningen var enkel: Katten var beruset av valerianaen Rita hadde dryppet for å roe nervene sine en time tidligere.

Du aner ikke hva som skjedde her om dagen jeg må bare fortelle deg! En katt snublet borti en mobiltelefon