Uncategorized

– Nadja, jeg er hjemme – kom og ta imot meg! – L-Lønny?! Er du her allerede? Du skulle jo ikke komme hjem før om tre dager… En kvinne i begynnelsen av trettiårene kom ut i gangen, hastig inntullet i en silkekåpe og så forvirret på mannen sin som sto i døråpningen. – Ville overraske deg, Nadja. Ser ut til at det lyktes! Eller er du ikke glad? – Den høye, bredskuldrede mannen smilte fornøyd. – Veldig, veldig glad! Gå på kjøkkenet med én gang, så skal jeg varme opp maten til deg. Fornøyd nikket Leonid til kona og gikk mot kjøkkenet. Der ventet det et deilig måltid: jordbær, sjokolade, nystekt middag rett fra ovnen… Som om det var laget spesielt til ham. – Du verden, Nadja! Du har virkelig slått på stortromma! Hvordan visste du at jeg kom hjem? Du er visst en tankeleser! Leonid forsynte seg rikelig fra fatet og gikk løs på maten. Kona dukket ikke opp, men han bestemte seg for å ikke rope på henne – hun finner sikkert frem en fin kjole til mannen sin. Hun vil vel gjøre seg flott for meg… – Lønny, jeg… vi… – Nadja, for en himmelsk steik! Og salaten – fantastisk – og pannekakene… det er så godt at jeg sluker alt… Andrej?! Leonid snudde seg og fikk øye på kona si, Nadja, som holdt arm i arm med broren hans, Andrej. Hun så skamfullt ned i gulvet, mens Andrej – i shorts og singlet – så ut som han nettopp var vekket og gned seg trøtt i pannen. – Ja, Lønny, det er meg. Hei, bror… – God dag. Kan dere forklare hva som foregår her? Eller… det er kanskje ikke nødvendig… – Lønny, jeg… Jeg har lenge villet si det til deg. Jeg elsker broren din Andrej, og vil være sammen med ham. Unnskyld. – Nadja sa det fort og motløs, uten å møte blikket til, nå, eksmannen. Leonid mistet tallerkenen i gulvet. Restene av middagen trillet utover kjøkkengulvet med et smell. – Så dere… Nå nettopp…? – Ja. Akkurat nå har vi vært sammen. – Supert, Nadja! Supert, Andrej! Kjære folk, kjære familie! Nå forstår jeg hvorfor du laget så god middag! Og viktigst – til hvem! Nadja turte ikke se mannen i øynene. Hun følte at hun ville miste alt mot bare hun møtte blikket hans. – Og Ira? Hva med datteren vår? Vet hun noe? – Nei… hun vet ingenting. – Og hvor er hun nå? – Hos naboen, ser på tegnefilm. – Og det gjør hun ofte? Er hun mye hos naboen? – Faktisk… i et halvt år nå… Leonids spørsmål tok slutt. Også følelsene. Han var utslitt etter reisen og så ingen mening i å skape en scene. Han har aldri vært en som bærer nag lenge, han hadde et jevnt og rolig gemytt. Men når noen presset ham for langt, da kunne det smelle – men det var unntaket, ikke regelen. Denne situasjonen overrasket Leonid; han ble litt satt ut, men bare et øyeblikk. – Du har ti minutter på å få tingene dine vekk herfra. Tiden har startet. – Lønny sa det rolig over en kopp te, og brydde seg ikke om å titte på broren. – Hva er det med ham som Nadja liker? Han ser maken ut som meg, til og med føflekkene er like… Han gidder ikke å jobbe, ikke særlig smart… Men, hennes valg! – tenkte han mens han drakk teen. – Jeg går ingen steder før du har gitt ditt samtykke, – sa Andrej plutselig og reiste seg. – Hvilket samtykke vil du ha?! – På skilsmisse… Slipp Nadja fri, hun elsker ikke deg! – Jeg ser godt hvem min kone er glad i… – lo Leonid. – Vil dere ha skilsmisse? Da får dere det. Men dere får gå rettens vei! Da får vi se hvor mange penger dere sløser bort på advokater. – Lønny… – Nadja la hånden på ektemannens håndledd. – Leonid, vær så snill – la oss skilles fredelig. Du er ikke som dette, du har alltid vært godhjertet, jeg vet det… Han ristet på hodet. – Greit, sånn får det bli. Men du er ikke min bror lenger, Andrej Valentinovitsj! – Vi… vi vil spørre deg om én ting til… – Hva da? – La meg få leiligheten etter skilsmissen, Lønny! – Nadja smilte sjarmerende mens hun strøk mannen over håndleddet. – Ira har blitt så glad i dette stedet, hun har venner på skolen… Om vi selger leiligheten, har vi ikke råd til ny, da må vi reise tilbake til bygda… Leonid la haken i hendene og tenkte. Da hun så at han nølte, tok Nadja enda i mer i: – Lønny, min sol… Gi datteren din en gave! Du er flink, du kommer til å tjene masse penger uansett! Vær så snill, hun er jo det eneste barnet ditt! Jeg gjør det for henne… – Slapp av, Nadja, – avbrøt han henne stramt. – Jeg har en bedre idé. – Hva da? – smilte Nadja forhåpningsfullt. – Du vil kanskje gi oss bilen også? Det hadde Ira likt! – Ira skal bo med meg. – Hva?! – Nadja trodde ikke sine egne ører. – Har du fått te i hodet? Du kan jo ikke engang ta deg av barn! Du er jo på reise hele tiden… Hun husker jo ikke engang hva du heter! – Det skal vi se på nå, – sa Leonid og gikk ut i gangen. Noen minutter senere kom Leonid tilbake, han holdt datteren i hånden. En ti år gammel jente, nettopp startet i fjerde klasse, smilte bredt og holdt faren hardt i hånden. – Hvorfor tok du henne med inn hit? For å blande henne opp i konflikten?! – ropte Nadja opprørt. Men Leonid svarte ikke. Han satte seg og plasserte datteren på fanget. – Ira, gullet mitt – kan pappa stille deg noen spørsmål, vennen? – Selvfølgelig! – smilte jenta, tydelig fornøyd med oppmerksomheten. – Lov meg at du svarer ærlig. For nå skal vi prate som voksne. – Akkurat sånn som du prater med vaskelige folk på jobben? – Akkurat sånn. Jenta nikket, glad for å bli tatt på alvor. – Si meg, har mamma vært slem med deg? Har hun slått deg den siste uken? Jenta så flau ut, vendte blikket unna, plukket på kjolen med fingrene. – Hva er det du tillater deg?! – ropte Nadja. – Er du sprø? La jenta være! – Ti stille, Nadja. Jeg snakker med datteren min, – svarte Leonid og strøk Ira over hodet. – Ikke vær redd, Ira. Du lovte jo å svare ærlig. Hun nikket, tårer i øynene, så kastet hun seg om halsen på faren og sa stille: – Hun slo meg tre ganger. Først for en dårlig karakter, så for sølt melk, og sist fordi jeg ropte på onkel Andrej. Hun kysset ham mens du var borte på jobb. – Ikke gråt, jenta mi, ikke gråt… Jeg er her. Mamma skal ikke være slem med deg mer. – Hun lyver! – brølte Nadja. – Jeg har aldri rørt henne! – Så du vil ha leilighet og bil – for datteren vårs skyld? – smilte Leonid lurt. – Ira, kan jeg stille deg ett spørsmål til? – Ja… – Hvis du fikk velge – å bo sammen med meg eller med mamma – hvem ville du bodd hos? Jenta ble stille. Hun så vekselvis på faren, så på moren. Nadja prøvde desperat å få henne over på sitt lag, strakte hendene ut mot henne. – Men lover du å ikke reise bort lenge? – Jeg lover! – svarte Leonid uten å nøle. – Da vil jeg bo med deg, pappa. – Din lille…! – skrek Nadja, og løftet hånden, men Lønny klemte datteren godt inntil seg, dekket henne med ryggen. Andrej, som hadde stått bak hele tiden, gjorde ikke tegn til å gripe inn. – Sånn, Nadja, da har vi snakket ut. Du ser henne ikke mer, – sa Leonid rolig og tok med datteren inn på rommet sitt. Noen minutter senere hjalp han datteren med å pakke klærne. Heldigvis hadde han sin egen koffert med fra jobbturen. Leonid og datteren dro på hotell i en annen del av byen hvor han ofte hadde bodd på jobbreiser. …Etter noen måneder var det rettssak. Med tanke på at Nadja og hennes nye mann hverken hadde fast inntekt, hjem eller mulighet til å ta ansvar for et barn, fikk Leonid datteren til odel og eie. Jenta ville dessuten bo med pappaen sin – kun med ham. Leonid solgte sin halvdel av leiligheten, akkurat som han hadde planlagt. Datteren fikk bo hos moren noen helger, men sannheten var at hun nå bodde fast hos pappa i deres nye leilighet. Leonid la om hele timeplanen – delteid permisjon på jobben slik at han kunne være mest mulig sammen med jenta. De lange jobbreisene var over. Og Ira – hun begynte å smile oftere. Det var mer verdt enn penger og hvilken som helst jobb. Hva syns du – del dine tanker i kommentarfeltet under! Gi en tommel opp hvis du likte historien!

Ingrid, jeg er hjemme, kom og ta meg imot! J-Jonas?! Du… Skulle du ikke komme hjem først om tre dager?

Uncategorized

056

Hva spiller det for rolle hvem som tok seg av bestemor! Ifølge loven burde leiligheten tilhøre meg! – min egen mor krangler høylytt med meg.

Hva har det å si hvem som tok seg av mormor! Leiligheten skal etter loven tilhøre meg! ropte moren min

Uncategorized

019

Hvordan min ektemann i det skjulte forsørget moren sin, mens jeg ikke hadde råd til klær til barnet vårt

Hvordan min ektemann i skjul forsørget sin mor, mens jeg ikke hadde klær til barnet Jeg og min ektemann

Uncategorized

Han jevnet ut jorden, lagde blomsterbed til Marina og bygde en koselig pergola – huset bar tydelige spor av en sterk manns hånd. Nei, Marina hadde valgt rett ektefelle. Helt riktig. I tillegg tjente Igor godt med penger, og prøvde alltid å glede Marina med gaver. – Du elsket meg jo ikke. Du giftet deg med meg uten kjærlighet. Nå forlater du meg vel når jeg ble syk… – Jeg blir! – sa Marina og omfavnet Igor. – Du er den beste mannen! Jeg forlater deg aldri… Han klarte ikke å tro det var sant, humøret var tungt… Marina hadde vært gift i tjuefem år, men hele tiden fortsatt å tiltrekke seg oppmerksomhet fra menn. Hun hadde aldri vært klassens skjønnhet, men var likevel den guttene løp etter – selv mammaen forsto aldri helt hvorfor mennene «falt som fluer» for henne. Marina, med sitt lune glimt og sin varme utstråling, hadde alltid sjarmert folk. Hun forlot aldri ektemannen, uansett hvor krevende han tidvis kunne være. De oppdro en datter sammen som nå var gift og bodde i Italia – og selv når datteren foreslo at mamma skulle selge huset og flytte etter, sto Marina på sitt: «Nei, denne boligen har jeg bygd sammen med mannen min hele livet. Jeg skal bli.» Etter Vads tragediske bortgang satt hun alene igjen i huset. Men snart samlet det seg flere friere rundt Marina. Som alltid. Hun forsto aldri hva de fant i henne – men hadde aldri problemer med å finne noen, heller ikke godt over førti. Hjertet hennes banket ekstra for Dima – kjekk og sjarmerende, en mester i samtale, men ikke akkurat av det praktiske slaget. Igor derimot, var sterk, hendt, pålitelig. Ikke en mann av store ord, men noen som fikset det som trengtes – og med et stort hjerte bak det stillferdige blikket. Hun valgte Igor, og sammen bygget de på huset. Igor gjorde om tomten til en hage full av blomsterbed og bygde pergola. Fylte huset – og Marinas liv – med styrke, omtanke og hverdagslykke. Marina sammenlignet ofte sitt korte familieeventyr med de tjuefem årene i første ekteskap, og angret oppriktig på at hun ikke hadde møtt Igor tidligere. For en gullgutt! Så, akkurat da de var som lykkeligst, begynte Igor plutselig å skrante. Han ble svak, orket ingenting – men ville ikke høre snakk om å gå til lege. Innerst inne fryktet han at om han virkelig var alvorlig syk, ville Marina forlate ham. Ikke kunne hun vel elske ham på ordentlig… Det tok ikke slutt mellom dem. Tvert imot: Marina sto trofast ved hans side, støttet ham og hjalp han tilbake etter sykdom og operasjon. Forholdet ble satt på prøve – men kjærligheten holdt. På Igors femtiårsdag inviterte de noen venner, koste seg i pergola, og Marina sa bestemt: «Jeg elsker deg. Jeg forlater deg aldri.» Under stjernene kjente Igor for første gang på lenge at han virkelig kom til å bli frisk – og at han hadde alt han trengte. De var lykkelige. En historie om å velge med hjertet, stå sammen i motgang og gi hverandre ekte hverdagslykke – også når livet tar en uventet vending.

Vet du, jeg må fortelle deg noe om Marit og alt det som har skjedd i livet hennes. Da hun traff Ivar

Uncategorized

015

Kvinnen som elsket min far, ble min andre mor – en fortelling om tap, en fars kamp mot rus, og hvordan kjære tante Maria ga meg både et hjem og en familie

Kvinnene faren min elsket, ble min andre mor Mor døde da jeg bare var åtte år gammel. Pappa drakk for

Uncategorized

Etter at hun forlot tvillingene sine ved fødselen, kom moren tilbake over 20 år senere… men hun var ikke forberedt på sannheten.

Etter at hun forlot tvillingene sine på fødestua, kom moren tilbake over 20 år senere…

Uncategorized

Vår Vår i bygda ble dømt samme dag som magen begynte å synes under genseren. I en alder av førtito år! Enke! For en skam! Mannen hennes, Simen, hadde de gravlagt for ti år siden, og nå – se der, et barn i vente. – Av hvem? – hveste kjerringene ved brønnen. – Hvem vet vel det! – istemte de andre. – Stille, beskjeden… og se hvor det bar! Fikk barn på feil side. – Døtrene venter på friere, og mora… ferdes på villveier! Skam! Vår så ikke på noen. Kom fra posthuset – den tunge veska hang på skuldra, blikket festet i bakken. Bare leppene var knuget sammen. Hvis hun hadde visst hvordan dette ville ende, kanskje ville hun ikke rota seg opp i det. Men hvordan kunne hun la være, når hennes egen datter druknet i tårer? Og alt begynte ikke med Vår, men med dattera hennes, Marina… Marina – hun var ikke en jente, men et glansbilde. Kliss lik sin avdøde far, Simen. Han var også bygdas kjekkas, høy og lyslugget med blå øyne. Slik ble Marina også. Hele bygda glodde på henne. Yngstedattera, Katrine, var mer som Vår. Mørkhåret, mørkøyet, alvorlig og stillferdig. Vår var overmåte glad i jentene sine. Hun elsket dem begge, slet som en hund alene for å holde det gående for dem. To jobber: postbud om dagen, fjøsvask om kvelden. Alt for sine kjære. – Jenter, dere må ta utdanning! pleide hun å si. – Jeg vil ikke at dere skal ende opp som meg, hele livet i slitet, med tunge kasser og skitten rundt beina. Dere må til byen, bli folk! Marina dro til byen. Lett. Hun kom inn på handelshøyskolen. Der la de straks merke til henne. Hun sendte bilder: en gang i restaurant, en annen gang i moderne kjole. Og hadde fått en beiler også, sønn av en slags sjef. “Mamma, han lovte meg pels!” skrev hun. Vår var glad. Katrine var mer stille. Etter skolen ble hun igjen i bygda og tok jobb som hjelpepleier. Ville bli sykepleier, men pengene strakk ikke til. All etterlattepensjon etter faren og Vårs lønn gikk til Marina og det “urbane” livet hennes. *** Den sommeren kom Marina hjem. Ikke som før – livlig, springende, med gaver. Men stille, nesten sykelig. Lå to dager inne, og den tredje dagen fant Vår henne gråtende i puta. – Mamma… mamma… jeg er fortapt… Så fortalte hun. Forloveden, denne “flotte”, hadde moret seg, så droppet han henne. Og hun var fire måneder på vei. – For sent å fjerne, mamma! – gråt Marina. – Hva skal jeg gjøre? Han vil ikke vite av meg! Han sa at hvis hun fødte, fikk hun ikke ei krone! Og hun kom til å bli sparket ut fra skolen! Livet hennes… ødelagt! Vår var lamslått. – Du… du passet deg ikke, jenta mi? – Hva gjør det! – ropte Marina. – Hva nå? Skal jeg levere det bort? Eller legge det i grøfta? Vårs hjerte holdt på å briste. Hvordan kunne hun sende barnebarnet bort? Den natta sov ikke Vår. Gikk rundt i huset, som en skygge. Mot morgenen satte hun seg på Marina sitt sengekant. – Det går bra, – sa hun bestemt. – Vi bærer det frem. – Men mamma! Hvordan da?! – Marina satte seg opp. – Alle får vite! Det blir skam! – Ingen får vite, – avbrøt Vår. – Vi sier… det er mitt. Marina trodde ikke sine ører. – Ditt? Mamma, skjønner du hva du sier? Du er førtito! – Mitt, – gjentok Vår. – Jeg drar til tanta i nabobygda, later som jeg hjelper henne. Der føder jeg, der bor jeg en stund. Du drar tilbake til byen. Studerer. Katrine som lå bak tynn vegg, hørte alt. Hun beit puta, og tårene rant. Hun syntes synd på mora. Og foraktet søstera. *** En måned senere dro Vår. Bygda snakket, så glemte de. Seks måneder senere kom hun hjem igjen. Ikke alene. Med en lyseblå baby i armene. – Her, Katrine, – sa hun til den bleke dattera, – hilse på din lillebror… Mikkel. Bygda gispet. Den “stille” Vår! Og enke! – Av hvem? – hvisket kjerringene. – Ordføreren? – Nei, han er for gammel! Agronomen, kanskje? Han er jo kjekk og single! Vår sa ingenting, tok alt sladderet. Nå startet livet for alvor – ikke til å misunne. Mikkel var urolig, gråt mye. Vår halvdød av utmattelse. Postveska, fjøsstell, og nå søvnløse netter. Katrine hjalp så godt hun kunne. Vasket bleier i stillhet, bysset “broren” i stillhet. I henne kokte det. Marina sendte brev fra byen. “Mamma, hvordan går det? Jeg savner dere! Har dårlig med penger, men sender snart noe!” Penger kom etter ett år… Tusen kroner. Og ei olabukse til Katrine i to feil størrelser. Vår strevde. Katrine var med henne. Hennes liv gikk i stå. Gutter så på henne, men lot henne være. Hvem vil vel ha en brud med slikt “medgift”? Mor på avveie, bror – uekte barn… – Mamma, – sa Katrine en dag, hun var blitt tjuefem, – kanskje vi forteller sannheten? – Kjære deg, – ble Vår redd. – Nei! Vi ødelegger jo Marinas liv! Hun er gift med en bra mann nå. Marina hadde virkelig “fått det til”. Fullført utdannelse, giftet seg med en forretningsmann, flyttet til Oslo. Hun sendte bilder: I Egypt, i Tyrkia. På bildene – Oslo-dame. Om “broren” spurte hun aldri. Vår skrev: “Mikkel har begynt på skolen. Bare femmere.” Marina svarte med dyre, men fullstendig unyttige leker for bygda… Slik gikk årene. Mikkel ble atten. Han vokste opp – høy, blåøyd som… ja, som Marina. Blid og arbeidssom. Han elsket mora (altså Vår). Og søster Katrine – også. Katrine hadde vent seg til alt. Hun var blitt sjefsykepleier på sykehuset i bygda. “Gammeljomfru,” sukket de bak ryggen på henne. Hun hadde gitt opp livet sitt for mor og Mikkel. Mikkel fikk toppkarakterer på skolen. – Mamma! Jeg drar til Oslo, prøver å komme inn! – ropte han. Vårs hjerte snørte seg. Til Oslo… Der bodde Marina. – Kanskje prøve vårt fylke? – foreslo hun forsiktig. – Nei, mamma! Jeg må satse! – lo Mikkel. – Jeg skal vise deg og Katrine! Dere skal få bo i palass! Dagen Mikkel tok siste eksamen, rullet en svart, skinnende bil opp foran grinda. Ut steg… Marina. Vår gispet. Katrine, som kom ut på trappa, ble stående med kjøkkenhåndkleet i hånda. Marina var nær førti, men så ut som fra et ukeblad. Tynn, i dyr drakt, fullt gull. – Mamma! Katja! Hei! – sang hun ut og kysset den målløse Vår på kinnet. – Og hvor er… Hun fikk øye på Mikkel. Guttungen sto og tørket seg på hendene – han hadde skrudd på låven. Marina stivnet. Stirret lenge før øynene ble fylt med tårer. – Hei, – sa Mikkel høflig. – Du… er Marina? Søster? – Søster… – hvisket Marina. – Mamma, vi må snakke. De satte seg på kjøkkenet. – Mamma… Jeg har alt. Hus, penger, mann… Men ingen barn. Hun gråt og smurte ut dyr maskara. – Vi har prøvd alt. IVF… leger… Forgjeves. Mannen min er sint. Jeg… orker ikke lenger. – Hvorfor kom du hit, Marina? – spurte Katrine hardt. Marina løftet tårevåte øyne. – Jeg… vil ha sønnen min. – Har du blitt gal?! Hvilken sønn?! – Mamma, ikke rop! – Marinas stemme steg også. – Han er MIN! Jeg bar ham fram! Jeg kan… gi ham alt! Jeg har kontakter! Han kommer inn på hvilket som helst studie! Får leilighet i Oslo! Mannen min vet alt! – Vet alt? – hvisket Vår. – Om oss også? Om skammen jeg måtte bære? Om Katrine… – Åh, Katrine! – viftet Marina bort. – Satt i bygda, nå fortsetter hun vel med det! Men Mikkel har sjanse! Mamma, la meg få sønnen! Du reddet meg da, nå må du gi ham tilbake! – Han er ikke en ting! – skrek Vår. – Han er min! Jeg sov ikke om nettene, jeg oppdro ham! Jeg… Da kom Mikkel inn. Han sto blek i døråpningen, hørte alt. – Mamma? Katrine? Hva… hva snakker hun om? Hvilken… sønn? – Mikkel! Gutten min! Jeg er din mamma! Forstår du? Din egen! Mikkel stirret på henne som hun var et spøkelse. Så så han på Vår. – Mamma… er det sant? Vår gravde hendene i ansiktet og gråt. Da eksploderte Katrine. Hun, den stille og stødige, gikk rett bort til Marina og smalt til henne så hun fløy mot veggen. – Din dritt! – skrek Katrine, 18 år med bitterhet, knust liv, alt for moras skyld, kom ut i ett – Mamma?! Hvordan våger du?! Du dumpa ham! Visste du at mora vår knapt kunne gå i bygda, alle pekte? Visste du at jeg… ble alene på grunn av deg?! Ingen mann, ingen barn! Og DU… kommer for å hente ham nå? – Katrine, la være! – hvisket Vår. – Vi har fått nok, mamma! – Katrine snudde seg mot Mikkel. – Ja! Dette er din mor! Som dumpa deg på min mor for å leve det “gode liv” i byen! Og dette, – pekte hun på Vår, – er din bestemor! Som offret alt for dere! Mikkel var stille. Lenge. Så gikk han til Vår, satte seg på kne og omfavnet henne. – Mamma… – hvisket han. – Mamman min. Han så på Marina, som satt mot veggen og holdt seg på kinnet. – Jeg har ingen mor i Oslo, – sa han lavt, men bestemt. – Jeg har én mor. Her. Og ei søster. Han reiste seg. Tok Katrine i hånda. – Og du… tante… kan reise. – Mikkel! Gutten min! – hylte Marina. – Jeg kan gi deg alt! – Jeg har alt jeg trenger, – svarte Mikkel. – Jeg har en fantastisk familie. Dere har ingen ting. *** Marina dro samme kveld. Mannen hennes, som satt i bilen, steg aldri ut. Det sies at han forlot henne året etter. Fikk seg ei annen, som ga ham barn. Marina ble alene, med pengene og “skjønnheten” sin. Mikkel flyttet aldri til Oslo. Han begynte på ingeniørstudiene i fylket. – Mamma, jeg trengs her. Vi må bygge nytt hus. Og Katrine? Den kvelden slapp det, hun ble som ny. Blomstret, i en alder av trettiseks. Nå var det plutselig agronomen alle snakket om, som så på henne. En flott kar, enkemann. Vår så på dem og gråt – endelig gledestårer. Synden… joda, den var der. Men et morshjerte – det tåler alt.

Varhild ble dømt av folkene i bygda samme dag magen hennes begynte å synes under genseren. Førtito år gammel!

Uncategorized

030

Ikke bare en barnevakt

Ikke bare en barnevakt Det var mange år siden nå men jeg husker det som det var i går. Ingrid satt bøyd

Uncategorized

0118

Selv om Lucia var en fantastisk svigerdatter og hustru, ødela hun ikke bare ekteskapet sitt, men også seg selv

Selv om Ingrid var en fantastisk svigerdatter og kone, klarte hun å ødelegge både ekteskapet og seg selv

Uncategorized

052

Sønnen min vil ikke ta med seg moren sin hjem for å bo sammen med oss, fordi det bare er én husfrue i huset – og det er meg.

Sønnen min vil ikke ta med seg moren sin for å bo sammen med oss, for det er bare én frue i huset, og