Katten snublet tilfeldig over en mobiltelefon… Den luktet menneske og var overraskende varm. Katten krøllet seg sammen, omfavnet den med potene og la seg oppå – da slo plutselig smarttelefonen seg på av et lett katteaktig trykk. Rita rakk aldri å glede seg ordentlig over sin nye mobil – allerede fra første stund var den feilvare: ble glovarm av alt, og nå hadde hun i tillegg klart å miste den. Så leit… Telefonen var flott: stor skjerm, kraftig batteri – nettopp batteriet sviktet og nå var det umulig å få pengene tilbake siden mobilen var borte. Da kalte hun seg selv «dust», fant fram sin gamle knappetelefon og ringte sitt eget nummer. Det var summetone, men ingen svarte. Etter et par dråper valeriana la Rita seg og forsøkte å tenke hvor hun hadde gått i dag – kanskje fant hun telefonen om hun gikk ruten på nytt. Plutselig vibrerte noe under hånden – hun ble oppringt. Tallene på skjermen var hennes eget nummer. «Hallo!», svarte hun – men fikk bare sus, korte pust… og så: «Mjau…» Rita la raskt på. «De tuller med meg», tenkte hun irritert. Ingen sperre på – nå lekte noen med mobilen hennes. Før hun fikk summet seg, ringte det igjen. Samme sukk, samme sus… og jammen mjauing igjen da hun svarte. «Slutt å ring meg!», freste hun, men telefonen ga seg ikke. Da bestemte Rita seg for at ting ikke kunne bli verre og gikk ut. Lydene kom tydelig fra utsiden. Hun måtte bare gå ruta på nytt, ringe nummeret sitt – og plutselig, da hun minst ventet det, hørte hun sin kjente ringetone. Hun fulgte lyden, klar for å kjefte ut den frekke mobilfinneren. Men under et tre satt bare en rød, forfrossen katt som banket løs på mobilen for å stoppe lydene. Katteblikket møtte hennes – og han styrtet rett mot henne som en gammel venn. Han malte og strakte seg etter henne, og Rita var sjanseløs mot denne kattens ømhet. Han gned seg mot kinnene hennes, som om han kysset. Hun merket hvor kald han var – ikke rart han hadde kost seg på den hete mobilen. Med mobilen i lomma og katten i armene gikk Rita sakte hjem, tankefull over kjærlighet ved første blikk. Sånn som den røde pusen hadde trykket seg til henne, kunne hun aldri etterlate ham ute. Katten malte ekstatisk, gned seg mot leppene og haken hennes, og selv om hun prøvde å trekke seg unna, så likte hun det egentlig veldig godt. Gatas katt, så kjælen… Og løsningen var enkel: Katten var beruset av valerianaen Rita hadde dryppet for å roe nervene sine en time tidligere.

Du aner ikke hva som skjedde her om dagen jeg må bare fortelle deg! En katt snublet borti en mobiltelefon, helt tilfeldig. Tingen luktet av mennesker og var ordentlig varm. Han krøllet seg til rette, omfavnet den med potene, la seg over… og mobilen slo seg plutselig på bare av et forsiktig kattetrykk.

Siri fikk aldri ordentlig glede av sin splitter nye mobil. Den var ødelagt fra første stund: den ble altfor varm med én gang man brukte den. Og så var hun så uheldig at hun mistet den.

Utrolig kjipt Det var en super telefon: stor skjerm, kraftig batteri det var jo akkurat det som sviktet også, selvfølgelig. Nå kunne hun ikke engang få pengene tilbake, for mobilen var jo sporløst borte.

Siri rista litt oppgitt på hodet av seg selv og kalte seg «dust». Hun plukket opp den gamle, lille knappetelefonen sin, ringte sitt eget nummer og ventet på svar. Det ringte og ringte, men ingen tok telefonen.

Hun dryppet noen dråper valurt i et glass vann, drakk, la seg under dyna og prøvde å huske hvor hun hadde gått i dag. Kanskje hvis hun gikk ruta på nytt, ville telefonen dukke opp. Plutselig vibrerte noe under hånda hennes hun ble oppringt. På skjermen lyste hennes eget nummer mot henne.

Hallo? Det er Siri!

Alt hun fikk tilbake, var litt skraping og korte pust… og så, ut av det blå:
Mjau…

Siri slengte av samtalen. «Noen driver og tuller med meg,» tenkte hun, litt irritert over at hun ikke hadde rukket å låse mobilen før hun mistet den nå hadde noen full tilgang og moret seg visst. Hun rakk knapt å sukke ferdig før det ringte igjen.

Samme pusting, samme skrangling og igjen det der kattemjauet hun fikk som svar.

Kan dere slutte å ringe meg! ropte hun.

Men de ga seg ikke. Til slutt tenkte Siri at verre kunne det vel ikke bli, så hun tok på seg jakka og gikk ut. Lydene måtte jo komme fra et sted i nærheten kanskje den som fant mobilen, fortsatt var der hun mistet den. Hun gikk samme vei som før, ringte sitt eget nummer innimellom. Og plutselig, idet hun nesten hadde gitt opp, hørte hun sin velkjente ringetone.

Siri fulgte lyden, mens hun forberedte seg på en real skyllebøtte til den som hadde moret seg med hennes uflaks.

Samtidig, under et tre, lå en katt og koste seg med den varme gjenstanden, helt fascinert over hvordan den kunne både lyse opp og snakke av seg selv. Katten luktet forsiktig på mobilen, og den fortsatte å mumle og surre. Så svarte katten tilbake med det eneste språket han kunne.

Mobilen ble stille. Katten dyttet forsiktig borti den igjen med poten og straks våknet den til liv igjen, og ble bare varmere og varmere. Snøen lå i lufta, og mobilen var den reneste varmekilden. Den fikk enda et lite katte-dutt.

Så begynte mobilen å ringe. Katten skvatt skikkelig, slo hardere med poten, men lyden ville ikke gi seg. I full kamp mot den «syngende» tingen, la ikke katten merke til at han hadde fått selskap under treet.

Hele Siris frustrasjon forduftet da hun så hvem «udåden» egentlig var. Under treet satt en rufsete, rød katt som slo løs på mobilen hennes med poten, tydelig irritert over all den lyden. Men da han så Siri…

Han kastet seg rett mot henne, som om de allerede var bestevenner. For en malende velkomst, for et kjærlig vesen hun klarte jo ikke å stå imot selv om hun egentlig var sint. Katten gned seg tillitsfullt mot kinnene hennes, som om han ville kysse henne.

Hun merket med én gang hvor kald han var, og skjønte at det ikke var rart at han hadde lagt seg til å varme seg på telefonen hennes.

Med mobilen trygt i lomma og pusen i armene gikk Siri rolig hjemover igjen, og tenkte for seg selv at hun jammen hadde fått kjærlighet ved første blikk. For en sjarmør den røde katten var! Etter så mye kos kunne hun bare ikke la ham være igjen ute i kulda.

Pusen var helt i ekstase, snodde seg i armene hennes, gned seg mot leppene og haka, til tross for at Siri prøvde å vri seg unna men innerst inne syntes hun jo det var koselig. For å være gatekatt var han utrolig kjælen.

Men hele forklaringen var så enkel, egentlig

Katten var rett og slett helt susete etter lukten av den valurten Siri hadde drukket i håp om å roe nervene en times tid tidligere!

Rate article
Intigue Life
Katten snublet tilfeldig over en mobiltelefon… Den luktet menneske og var overraskende varm. Katten krøllet seg sammen, omfavnet den med potene og la seg oppå – da slo plutselig smarttelefonen seg på av et lett katteaktig trykk. Rita rakk aldri å glede seg ordentlig over sin nye mobil – allerede fra første stund var den feilvare: ble glovarm av alt, og nå hadde hun i tillegg klart å miste den. Så leit… Telefonen var flott: stor skjerm, kraftig batteri – nettopp batteriet sviktet og nå var det umulig å få pengene tilbake siden mobilen var borte. Da kalte hun seg selv «dust», fant fram sin gamle knappetelefon og ringte sitt eget nummer. Det var summetone, men ingen svarte. Etter et par dråper valeriana la Rita seg og forsøkte å tenke hvor hun hadde gått i dag – kanskje fant hun telefonen om hun gikk ruten på nytt. Plutselig vibrerte noe under hånden – hun ble oppringt. Tallene på skjermen var hennes eget nummer. «Hallo!», svarte hun – men fikk bare sus, korte pust… og så: «Mjau…» Rita la raskt på. «De tuller med meg», tenkte hun irritert. Ingen sperre på – nå lekte noen med mobilen hennes. Før hun fikk summet seg, ringte det igjen. Samme sukk, samme sus… og jammen mjauing igjen da hun svarte. «Slutt å ring meg!», freste hun, men telefonen ga seg ikke. Da bestemte Rita seg for at ting ikke kunne bli verre og gikk ut. Lydene kom tydelig fra utsiden. Hun måtte bare gå ruta på nytt, ringe nummeret sitt – og plutselig, da hun minst ventet det, hørte hun sin kjente ringetone. Hun fulgte lyden, klar for å kjefte ut den frekke mobilfinneren. Men under et tre satt bare en rød, forfrossen katt som banket løs på mobilen for å stoppe lydene. Katteblikket møtte hennes – og han styrtet rett mot henne som en gammel venn. Han malte og strakte seg etter henne, og Rita var sjanseløs mot denne kattens ømhet. Han gned seg mot kinnene hennes, som om han kysset. Hun merket hvor kald han var – ikke rart han hadde kost seg på den hete mobilen. Med mobilen i lomma og katten i armene gikk Rita sakte hjem, tankefull over kjærlighet ved første blikk. Sånn som den røde pusen hadde trykket seg til henne, kunne hun aldri etterlate ham ute. Katten malte ekstatisk, gned seg mot leppene og haken hennes, og selv om hun prøvde å trekke seg unna, så likte hun det egentlig veldig godt. Gatas katt, så kjælen… Og løsningen var enkel: Katten var beruset av valerianaen Rita hadde dryppet for å roe nervene sine en time tidligere.