– Knappe? Jeg kalte henne for Juletre. Hun løp rundt her hele morgenen i dag, det var tydelig at hun hadde gått seg bort. Så krøllet hun seg sammen ved føttene mine. Da tok jeg henne med inn i bilen, så hun ikke skulle fryse i hjel, stakkar, – smilte mannen … – Toma, hvordan klarer du å være så uheldig? Hvor mange ganger har jeg sagt at denne Vidar ikke er den rette for deg! – moren refset Tamara. Tamara sto med bøyd hode. Selv om hun nylig hadde fylt trettisju, følte hun seg som en skolejente som kom hjem med en dårlig karakter. Og Tamara kjente en bitterhet og sorg – for seg selv, for det mislykkede familielivet og for den lille datteren. For nå, rett før julens mest magiske feiring, sto de uten en far i huset. – Jeg går fra deg, – mumlet Vidar nonchalant til Tamara en kveld. Hun skjønte først ikke hva han snakket om. – Går? Hvor hen da? – spurte Toma automatisk og satte en dampende bolle borsjtsj foran ham. – Du altså, Toma, du lever virkelig i din egen verden. Fatter ikke de alvorlige tingene! Hvordan har jeg holdt ut med deg alle disse årene? – stønnet Vidar teatralsk. Tamara rakk ikke å si noe før han begynte å forklare i detalj: – Jeg orker ikke mer! Og så denne hunden din som alltid piper. Dattera vår er alltid syk. Ingen romantikk, Toma. Se på deg selv. Hva har du blitt til? – avsluttet han iltert. Toma forsøkte å gjenkjenne sitt redde speilbilde i vitrineskapet, men det lyktes dårlig. Tårene rant, og hun ble stående alene på kjøkkenet. Vidar tålte ikke tårer. Han så trist på bollen med suppe, reiste seg og begynte å pakke … Hunden Knappe, som merket at noe var galt, sirklet rundt matmors bein, pep og prøvde å trøste. – Endelig får jeg hvile uten denne evige ulvingen, – sa Vidar da han stod i døra med bagen på skulderen. – Vidar, men hva med Eva? – hvisket Tamara, og tenkte på hvor lei seg den fem år gamle datteren kom til å bli. – Du får finne på noe! Du er jo moren, tross alt, – svarte han og forlot leiligheten til Knappes klynking. Tamara tilbrakte natten på kjøkkenet med Knappe tett inntil seg. Hunden slikket henne varm på kinnet, som om hun forsto at noe forferdelig hadde skjedd. Flere dager gikk før Tamara våget å fortelle moren sannheten. Moren ringte jevnlig og spurte hvordan det gikk, men Toma svarte raskt og la på. – Har du fått deg jobb da? Du vet jo at Vidar kunne finne på å gå fra deg, da står du der uten penger, – sa moren en dag hun var innom. Da brast det for Tamara, og hun fortalte at hun ennå ikke hadde fått jobb, og at Vidar hadde flyttet for flere dager siden. Moren sukket tungt. Hun hadde ikke sett det komme. – Det var jo åpenbart hva hans intensjoner var. Etter fem år og et barn har han ikke giftet seg med deg, – klaget hun. Hun syntes synd på datteren og barnebarnet. – Hva gjør vi nå? – spurte hun. Toma trakk på skuldrene: – Jeg får vel søke som barnehageassistent sammen med Eva, – svarte hun motløst. – Dere overlever ikke lenge på en sånn lønn … og hunden må jo ha mat, – konstaterte moren, som ikke var særlig glad i dyr og hvertfall ikke i lille Knappe som datteren hadde plukket opp på gata. Hun skulle til å si mer, men stoppet da hun så Tamara kjempe med tårene. – Greit, ikke gråt nå. Jeg skal hjelpe dere. Trenger du barnevakt til Eva, så sier du fra, – sa hun beroligende … Uka gikk. Tamara Aleksandrovna fikk seg jobb, og gikk nå sammen med Eva til barnehagen hver dag. Eva var fornøyd. – Mamma, kan vi ikke ta med Knappe på jobb også? Da slipper bestemor å klage over å gå tur. Knappe kunne hjelpe deg å vaske tallerkener og passe på oss når vi har hvilestund, – lo Eva. Tamara lo og klemte datteren. Men øynene ble våte straks Eva spurte: – Kommer pappa hjem til jul, tror du? Hun klarte aldri fortelle Eva sannheten. Hun fant på en historie om at pappa var på viktig oppdrag. Hun ringte Vidar for å avtale besøk, men han hadde aldri tid: – Toma, la meg være, jeg ordner livet mitt. Si til Eva at jeg er superagent og borte på topphemmelig oppdrag. Kommer ikke på en stund. Noe sånt, – sa han, og lurte på om hun hadde sett slipset hans hjemme. – Hvor har det blitt av da? Jeg har jo ikke noe å ha på til nyttårsaften, – klaget han og la på. Tamara satt lenge og grublet. Hun ante ikke hvordan hun skulle feire nyttårsaften alene – og hva hun skulle si til Eva. Det skjedde plutselig. Bestemor skulle ta Eva en tur til legen, Eva var forkjølet men på bedringens vei. Da, fra et hjørne, kom Vidar til syne. – Pappa! Kommer du tilbake? – ropte Eva og løp mot ham. Vidar rygget et skritt, smilte anstrengt, og sa at han og mamma ikke skulle bo sammen mer. Så hastet han videre. – Jeg kanskje titter innom en dag hvis jeg rekker, – sa han mens han forsvant. Eva sto med et blankt blikk. – Du trenger ikke komme på besøk mer, – hvisket hun. Samme kveld fikk hun feber, og to dager senere kom legen. Eva ville ikke snakke med noen – og hun ville heller ikke bli bedre. – Det skyldes nok stress, – forklarte legen da han hørte historien. Tamara klandret seg selv: – Jeg burde vært ærlig med Eva fra start. Hun er en klok jente og ville forstått, – sa hun til sin mor. Moren ristet bare på hodet … To dager etter skjedde enda en ulykke. Bestemor gikk tur med Knappe. Uten bånd, for hun hadde det travelt. Da ble Knappe lei av maset og sprang bort. – Ja ja, fryser du ute, kommer du vel tilbake, – sukket bestemor og gikk hjem for å gi Eva medisinen sin. Eva nektet å spise eller drikke etter at Knappe forsvant. Tamara lovte å finne hunden, men Eva gav seg ikke: – Knappe må komme hjem før jeg spiser, – sa hun og vendte seg mot veggen. – Dette er din feil, Toma. Du har bortskjemt henne. Jenta har blitt umulig. Hva sa jeg? – begynte bestemoren. – Kanskje du kunne sett litt bedre etter Knappe, mamma, i stedet for å gi meg moralisering, – utbrøt Tamara, vanligvis så stille. – Jasså du, jeg prøver jo bare hjelpe, – svarte moren såret og forlot huset … Tamara var alene igjen. Hun gikk lenge ute den kvelden rundt blokka. Eva sovnet til slutt. Toma håpet Knappe skulle finne veien hjem. Men nei. Sliten kom hun hjem og sovnet urolig … Tidlig neste morgen våknet Eva: – Mamma, jeg drømte at vi pyntet et stort juletre og Knappe kom hjem! – sa Eva ivrig. Tamara smilte trist. Et lite plastjuletre sto på bordet. Nyttårsaften nærmet seg og de hadde pyntet så godt de kunne. Men Eva ble lei seg. Hun sukket: Det må være et stort, ekte tre! – Da kommer Knappe tilbake, som i drømmen, – gråt hun. Tamara visste at å kjøpe et ekte tre var utenfor hennes budsjett. Hun ringte mor, men hun ville ikke komme på besøk: – Er en hund viktigere enn din egen mor? Tenk over det, – sa hun støtt. Toma innså at hun ikke kunne regne med mamma. Heldigvis var det snart helg. Eva var fortsatt syk og sengeliggende. Da alt var klart for kvelden, brast Eva ut i gråt: – Vi har ikke noe juletre, mamma. Knappe kommer heller ikke hjem. Pappa heller ikke … Toma strøk henne over håret og prøvde å ikke gråte. Hun ba nabodama, ei snill gammel dame, passe Eva et øyeblikk og løp ut … Kveldsluften var bitende kald, snøfnuggene danset. Folk smilte på vei hjem – men Toma virret rundt og lette fortvilet etter Knappe. – Hvor er du, lille venn? – hvisket hun, og gikk om og om igjen i gatene. Plutselig sto hun foran et lite juletremarked. En alvorlig mann sto ved de siste trærne. Tamara Aleksandrovna stanset. – Vil du ha juletre? Bare to igjen, jeg kan gi deg rabatt, – sa selgeren travelt. “Kona og barna hans venter ham sikkert hjemme,” tenkte Tamara. Akkurat da kjøpte et ungt par det nest siste treet. – Skal du ha det siste? Jeg kan hjelpe å bære det, – tilbød mannen. Toma så oppgitt på ham. Hun hadde ikke penger så det strakk til. Så la hun merke til noen greiner i lasteplanet. – Kan jeg kanskje … få noen av de grenene? – spurte hun lavt. Mannen så på henne og sukket: – Ja, selvfølgelig. Her, jeg hjelper deg, – svarte han og overrakte henne en favn greiner. Tamara takket og forklarte seg: – Datteren min er syk … drømmer om juletre, og hunden er borte … alt føles feil til nyttårsaften … Mannen lyttet. Kona hans hadde nylig forlatt ham, og også han slet. Ingen ventet ham hjemme denne jula. Så kom en mann bort: – Selger du det treet? – spurte han og kastet blikket på det siste. – Redan solgt. Prøv hos naboen, han har sikkert, – svarte selgeren. Tamara så overrasket på ham. – La meg hjelpe deg med treet hjem, – smilte han plutselig. Og da så Toma at han slett ikke var så streng som han så ut. – Men jeg har ikke penger, sa jeg jo, – mumlet hun. – Jeg vet, – svarte han vennlig. Så skjedde det eventyrlige – noe som bare kan hende på årets mest magiske dag. Mannen åpnet lastebilen, og der lå Knappe og sov på setet, innpakket i en ullgenser. – Hvordan har du fått tak i Knappe? – hvisket Tamara og kjempet mot tårene. – Knappe? Jeg kalte henne Juletre. Hun løp rundt hele morgenen i dag. Det var tydelig at hun hadde gått seg vill … Så la hun seg ned ved føttene mine. Så jeg satte henne i bilen, så hun ikke skulle fryse, stakkar, – smilte mannen. Han het Pål. Han likte dyr og kom godt overens med barn. Snart ble det varmt og godt hjemme hos Tamara på en måte det aldri hadde vært før. Kanskje det var julens magi, eller kanskje var det skjebnen … Ingen vet. Men én ting er sikkert: En ny familie ble til, og Knappe blir fortsatt iblant kalt for Juletre.

Knappen? Nei, jeg kalte henne for Granbar. Hun løp rundt her hele morgenen i dag. Skjønte fort at hun hadde gått seg bort. Så la hun seg ved føttene mine for å få litt varme. Jeg dro henne inn i bilen, så hun slapp å fryse, stakkars, smilte mannen…

Tuva, kan du være så uheldig da? Hvor mange ganger har jeg sagt at han der Viktor ikke passer for deg! mamma kjeftet på Tuva.

Tuva sto der, med hodet bøyd. Hun hadde akkurat fylt trettisju, men følte seg som om hun var tilbake på ungdomsskolen og hadde fått en dårlig karakter. Det stakk ekstra for henne ikke bare for seg selv, men for den lille datteren også. For nå, rett før jul, sto de plutselig uten pappa i huset.

Jeg drar fra deg, sa Viktor lett og tilfeldig en kveld. Tuva skjønte ikke umiddelbart alvoret.
Drar hvor da? spurte hun nærmest på autopilot, mens hun satte en skål rykende varm lapskaus foran ham.

Du er jo helt håpløs, Tuva, du skjønner ingenting. Hvordan har jeg holdt ut med deg så lenge? utbrøt Viktor dramatisk.

Før Tuva rakk å si noe mer, drog Viktor ut frustrasjonen sin:
Jeg orker ikke mer! Hunden din bjeffer alltid, og lillejenta er stadig syk… Ingen romantikk igjen, Tuva. Har du sett deg i speilet? og så var han ferdig med tiraden.

Tuva prøvde å se i glassdørene på kjøkkenskapene, men hun greide ikke helt å møte sitt eget blikk. Tårene trillet, og hun ble stående alene midt på kjøkkenet.

Viktor tålte ikke tårer, så han kastet et siste blikk på lapskausen, reiste seg og begynte å pakke kofferten…

Hunden Knappen merka at noe var galt. Hun pilte rundt beina til matmor, pep og prøvde å trøste.

Endelig får jeg fred uten det bjeffet der, ropte Viktor fra ytterdøra med bagen over skuldra.

Viktor, hva med Linnea da? hvisket Tuva. Hun så for seg hvor lei seg femåringen, som sov på rommet sitt, ville bli.

Kommer vel på noe, du er jo mor! svarte han kort. Uten å snu seg forlot han leiligheten til lyden av Knappens sørgelige hyl…

Tuva satt hele natta på kjøkkenet med Knappen i fanget. Knappen slikket henne ømt på hånden, som om hun forstod alt. Noe vondt hadde skjedd, og alle kjente på det.

Flere dager gikk uten at Tuva greide å fortelle moren alt. Når mamma ringte, svarte hun kjapt at alt var i orden og slo av mobilen.

Og har du funnet deg jobb? Pass på at den Viktor ikke dumper deg så du sitter igjen på bar bakke, sa mamma da hun kom på besøk.

Da brast det for Tuva. Hun forklarte gråtkvalt at hun ikke fikk svar på en eneste jobbsøknad og at Viktor allerede hadde dratt.

Mor sukket tungt. Hun visste dette kom til å gå galt.
Det luktet ugler i mosen fra starten. Fem år og barn sammen, men gifte seg, det orka han ikke, ristet hun oppgitt på hodet.

Hun syntes synd på både Tuva og barnebarnet.
Hva gjør vi nå? spurte hun.

Tuva trakk på skuldrene.
Jeg prøver som assistent i Linneas barnehage, sa hun lavt.

Det blir ikke mye kroner av det Du må jo også mate bikkja, sukket mor, som aldri hadde hatt forkjærlighet for dyr. Og Knappen, som Tuva hadde funnet på gata, tålte hun knapt.

Hun hadde flere formaninger på lager, men stoppet opp da hun så at Tuva knapt holdt tårene tilbake.
Greit, ikke grin. Jeg hjelper så godt jeg kan. Skal sitte barnevakt for Linnea om du trenger, sa hun mykere.

Ukene gikk. Tuva fikk jobb, og hun og Linnea gikk nå sammen til barnehagen hver dag. Det gjorde Linnea glad.

Mamma, kan vi ikke ta med Knappen også, så hun kan hjelpe deg på jobb? Da slipper bestemor å gå ut med henne hele tida. Knappen kan jo hjelpe til under lunsjen og passe på oss under hvilen! lo Linnea og ga mammaen en klem.

De lo sammen, men så kom det spørsmålet som alltid stakk Tuva litt ekstra:
Når kommer pappa hjem igjen? Kanskje til jul?

Tuva vover aldri å si sannheten til Linnea. Hun fant på noe om at pappa var på et hemmelig oppdrag. Når hun ringte Viktor, unnskyldte han seg alltid med viktige saker.
La meg bygge opp et nytt liv, Tuva. Si til Linnea at jeg er en hemmelig agent på viktig misjon. Kommer nok ikke med det første. Så spurte han om hun hadde sett slipset hans hjemme, for han måtte jo ha noe å feire nyttårsaften i.

Tuva satt lenge etterpå og visste ikke hvordan hun skulle møte julen alene. Og hvordan forklare alt til Linnea?

Så, helt plutselig, skjedde det noe. Bestemor var på vei til helsestasjonen med Linnea, som fortsatt var forkjøla, men på bedringens vei. Plutselig, fra hjørnet, dukket Viktor opp.
Pappa! Du er tilbake! utbrøt Linnea og løp bort til ham.

Viktor stivnet. Han smilte anstrengt og forklarte rolig til datteren at mamma og han ikke skulle bo sammen lenger. Så hastet han videre.
Kanskje jeg stikker innom deg en gang, sa han kjapt.

Linnea ble stående helt stille og hvisket:
Ikke kom mer til oss.

Senere på kvelden steg feberen hennes igjen. Og etter to dager måtte Tuva ringe doktoren.

Linnea ville ikke snakke med noen, og hun var ikke særlig villig til å bli frisk heller.
Det kan være stress, sa legen etter å hørt historien om faren.

Jeg burde forklart Linnea alt fra starten. Hun hadde forstått, gråt Tuva til moren. Moren ristet bare på hodet.

To dager etter trengte familien et nytt sjokk. Bestemor tok med Knappen ut, men i hastverket tok hun ikke på båndet. Da hun kjeftet på Knappen for å snuse på alt, bestemte hunden seg: hun stakk av i full fart.

Jaja, du får bare fryse litt, så kommer du snart springende hjem igjen, mumlet bestemor og gikk inn til Linnea med medisinen.

Linnea nektet å spise eller røre seg, hun brydde seg ikke lenger.
Jeg spiser først når Knappen er hjemme igjen, sa hun bestemt og snudde ryggen til.

Alt dette er din skyld, Tuva! Du har bortskjemt henne, begynte moren å kjefte igjen.
Kanskje du skulle passet på Knappen i stedet for å kjefte på meg, sa Tuva plutselig.

Jeg gjør jo bare mitt beste for dere, snøftet moren og gikk.

Tuva ble igjen alene. Hun gikk lenge ute den kvelden, lette etter Knappen. Linnea sovnet til slutt, men Tuva kunne ikke slutte å håpe at Knappen skulle finne veien hjem. Men det gjorde hun ikke. Til slutt gikk Tuva inn, kald og trist, og sovnet urolig.

Tidlig neste morgen våknet Linnea:
Mamma, jeg drømte vi pyntet juletre og fant Knappen! hun var helt opprømt.

Tuva smilte tappert. På bordet sto et lite plastjuletre. Nyttår nærmet seg, og de hadde forberedt seg så godt de kunne.

Men Linnea var lei seg. Hun maste om at det måtte være et stort, ordentlig tre.
Da kommer Knappen hjem, akkurat som i drømmen, gråt hun.

Tuva sukket. Juletrær var ikke lagt inn i budsjettet, og hun hadde ikke råd med det lille hun fikk i lønn. Hun ringte moren, men mamma ville ikke hjelpe:
Tenk at du setter en bikkje foran din egen mor! sa hun surt.

Nå forstod Tuva at hun måtte klare seg selv. Det var tross alt helg og hun hadde fri.
Linnea ble sykere og ville ikke stå opp. Da alt var klart nyttårsaften, gråt Linnea:
Vi har ikke juletre, mamma. Og Knappen og pappa kommer aldri tilbake…

Tuva strøk Linnea over håret, tørket en tåre, og ba den snille naboen, fru Aase, se til Linnea mens hun selv løp ut.

Den kalde luften beit i kinnene og snøflakene danset rundt henne. Folk hastet hjemover med poser og pakker, men Tuva så dem ikke. Hun lette bare etter Knappen.
Hvor har du gjemt deg, lille venn? hvisket hun fortvilet, gikk gatelangs.

Plutselig kom hun til et lite julemarked. En barsk mann med lusekofte sto og frøs ved de siste trærne.
Skal du ha juletre? Bare et par igjen. Kan gi deg rabatt, sa han, tydelig klar for å komme seg hjem.

“Han har sikkert en familie som venter på han kona har dekket bordet, og barna ser ut i vinduet,” tenkte Tuva.

Akkurat da kom et ungt par og kjøpte et tre.
Hva med deg, skal du ha det siste? Jeg kan hjelpe deg å bære det hjem, tilbød mannen.

Tuva så på ham med motløse øyne. Hun hadde ingen penger, ikke hjemme heller. Hun skammet seg og så plutselig at det lå greiner i bilen hans.
Kan jeg få noen greiner hvis de bare skal kastes? spurte hun forsiktig.

Mannen så på både henne og greinene, og sa:
Ta så mye du vil. Jeg skal hjelpe deg, og rakte henne en stor bunt.

Tuva takket og prøvde forklare seg:
Datteren min er syk og har drømt om juletre hele uka. Og så forsvant hunden vår alt gikk galt før jul i år.

Den barske mannen lyttet, og Tuva merket at han også hadde det vondt. Han hadde nylig blitt forlatt av kona, og ingenting føltes riktig denne julen for ham heller.

Da kom en annen mann bort:
Selger du juletre her? spurte han, men mannen svarte:
Alt er solgt, prøv hos naboen.

Jeg kan hjelpe deg med å bære greinene hjem, sa mannen til Tuva, plutselig med varmt smil.

Men jeg har jo ikke penger, jeg sa det stammet Tuva.

Det husker jeg, svarte mannen mildt.

Og så skjedde det magiske. Bare sånt som kan skje på nyttårsaften: Mannen åpnet bildøra, og der, på setet i en ullgenser og innsurret i skjerf, lå Knappen og sov!

Men, hvor fant du Knappen?! Tuva holdt på å begynne å gråte igjen.

Knappen? Jeg kalte henne Granbar, jeg. Hun løp rundt her hele morgenen i dag, kjempeforfrossen. Så la hun seg ved føttene mine, så jeg tok henne inn i bilen så hun ikke skulle fryse i hjel, mannen smilte.

Han het Pål. Han likte dyr og kom fort overens med unger.

Nå ble det både varme, latter og lys i huset til Tuva og Linnea igjen mer enn noen gang før. Kanskje det var takket være nyttårsmagien som hadde brakt dem sammen, eller kanskje det bare var meningen?

Det eneste alle vet er at nå har de fått en ny start, og Knappen blir ikke sjelden kalt Granbar akkurat som julens beste eventyr.