Da jeg kom tilbake, sto døren åpen. Min første tanke var at noen hadde brutt seg inn. «De håpet vel å finne noen kroner eller smykker her,» tenkte jeg.
Mitt navn er Solveig Kristiansen, og jeg er sekstito år gammel. Jeg har vært alene i fem år nå. Mannen min gikk bort, mens de voksne barna mine har sine egne familier og bor for seg selv. Så lenge det ikke er minusgrader, bor jeg i et lite hus utenfor byen, men om vinteren vender jeg tilbake til byleiligheten min, en toroms. Med det samme det blir varmere igjen, flytter jeg ut til huset mitt på landet.
Jeg trives med livet på landet. Jeg finner styrke i den friske luften, og jeg elsker å stelle hagen min. I nærheten ligger en liten skog hvor det om sommeren gror både kantareller og blåbær.
En uke måtte jeg dra fra bygda for å ordne noen saker. Da jeg kom tilbake, var altså døren åpen. Første tanken var innbrudd. «Sikkert noen som håpet jeg hadde lagt igjen penger eller verdisaker.» Men det var ingen tegn på vold eller rot, alt sto på sin plass. Bare én ting var annerledes på bordet sto det en tallerken. Jeg pleier aldri å la servise stå dersom jeg vet jeg skal være borte lenge.
Da skjønte jeg at noen må ha bodd her mens jeg var borte og det gjorde meg skikkelig opprørt. Da jeg kom inn i stua, så jeg en gutt som lå og sov dypt på sofaen min. Alt ble straks klart for meg!
Gutten våknet, så søvnig på meg og gjorde ikke engang tegn til å ville rømme. Han bare satte seg opp og sa:
Unnskyld, jeg mente ikke å bryte inn.
Jeg merket fort at han var høflig og beskjeden. Hjertet mitt ble varmt for ham.
Hvor lenge har du bodd i huset mitt? spurte jeg.
To dager, svarte han.
Er du sulten? Hva har du spist?
Jeg hadde noen boller igjen. Her, vil du ha?
Han rakte meg en pose med noen tørre boller. De så ikke ferske ut.
Hva heter du?
Marius.
Jeg heter Solveig Kristiansen. Hvorfor er du alene? Har du gått deg bort? Hvor er foreldrene dine?
Mamma har ofte latt meg være alene. Når hun kom hjem, var hun som oftest i dårlig humør og kjeftet på meg. Hun pleide å si at jeg var et stort problem i livet hennes, at hun ville vært lykkeligere uten meg. For to dager siden skjelte hun meg ut igjen. Da orket jeg ikke mer og stakk av.
Kanskje hun leter etter deg nå?
Jeg tror ikke det. Dette er ikke første gang jeg rømmer. Noen ganger har jeg vært borte i flere uker uten at hun merket det. Hun har det mye bedre uten meg, tror jeg. Når jeg kom hjem, virket hun aldri spesielt glad for å se meg.
Det kom frem at gutten bodde sammen med moren, som stort sett lette etter nye kjærester og ofte bodde hos venner sine. I mellomtiden måtte Marius klare seg selv.
Jeg fikk vondt av gutten, men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg er pensjonist, og ingen sosialtjeneste ville tillatt meg å bli fosterforelder, og Marius ville absolutt ikke på barnehjem. Jeg ga ham mat og lot ham bli en natt til. Hos meg var det i hvert fall tryggere enn hos henne.
Hele natta grublet jeg på hva jeg kunne gjøre for gutten. Så kom jeg på at jeg kjenner en hyggelig dame som jobber i barnevernet. Jeg ringte henne tidlig neste morgen for å rådføre meg.
Elisabeth, som hun het, var villig til å hjelpe, men ba meg vente litt. Etter tre uker fikk jeg adoptere Marius. Gutten var så lykkelig og takknemlig. Moren hans sa ja til å gi fra seg foreldreansvaret da hun hørte at det var noen som ønsket å ta vare på sønnen hennes.
Nå bor vi to sammen. Marius forteller alle at jeg er bestemoren hans. Og jeg føler meg virkelig heldig som har fått en slik skatt i livet.
Marius er en smart og oppvakt gutt. Nå i høst begynte han i første klasse på skolen her i bygda. Jeg blir så glad hver gang læreren hans sier hvor flink han er. Han har lært å lese fort, og regneferdighetene hans imponerer meg stadig.
Livet har lært meg at selv i voksen alder kan man få nye sjanser til å glede seg over familie. Å åpne hjertet sitt for andre kan gi mer lykke enn man tør håpe på.
