Uncategorized

Som en fugl til fuglejegeren: «Jenter, man gifter seg én gang for livet. Bli hos din kjære til siste åndedrag. Ikke flakk uendelig rundt på leiting etter en ‘halvdel’ – da ender du opp som et avgnagd eple. En gift mann er tabu, ikke prøv deg på ham, med tanke om at ‘jeg flørter litt og så går hver til sitt’ – det bærer rett utfor stupet for dere begge. Min lykke har alltid vært å gå utenom slike snarveier… Mine foreldre holdt sammen i femti år – mitt forbilde. Jeg lovet meg selv aldri utenomekteskapelige barn eller affærer. Men livet skriver sitt eget manus. Søsteren min Sofia og jeg har alltid konkurrert om foreldrenes kjærlighet, på naiveste vis. Jeg møtte Einar på danskveld – kadett, jeg sykepleier – giftet oss etter en måned. Jeg var hengiven som en lokket fugl. Livet tok oss langt fra hjemstedet. Uforståelse, krangler, ensomhet. Dattera vår, Tiril, kom til verden under 90-tallets uro. Einar gikk arbeidsløs og begynte å drikke. Han forsvant stadig, kom hjem med penger av ukjent opphav. Jeg tok aldri i dem. Da han krevde mine gullsmykker for å nedbetale gjeld, sa jeg nei og gav ham pengene isteden. En natt ga han meg kjærlighet, neste morgen dro han igjen. År gikk. En gift lege ved jobb forsøkte sjarmere meg – jeg holdt stand. Så – plutselig på dørstokken, vil Einar skilles, han har fått sønn med en annen. Tiril blir farløs. Familien vår knuses i det stille. Legen fristet meg, men samvittigheten vant – jeg sluttet og begynte på ny jobb. Skjebnen førte Vasili inn i mitt liv – enkemann med sønn. Sammen skapte vi et nytt hjem, barna ble venner, og kjærligheten vokste. I 30 år har jeg voktet denne lykken som den største skatt. Nylig ringte Einar min mor og sa: ‘En kvinne som Kaja har jeg aldri møtt…’»

Jenter, dere må gifte dere bare én gang. Hele livet skal dere være trofast mot mannen dere elsker, ikke

Uncategorized

012

Når livet gjør vondt… I denne familien levde alle hvert sitt liv. Pappa Aleksander hadde, i tillegg til kona, flere kjærester. Mamma Evgenia, som mistenkte mannens utroskap, var heller ikke moralsk upåklagelig. Hun tilbrakte gjerne tid utenfor hjemmet sammen med en gift kollega. De to sønnene ble overlatt til seg selv – ingen tok egentlig ansvar for oppdragelsen, og som oftest drev guttene bare rundt. Moren mente at skolen skulle ta alt ansvar for barna. Familien samlet seg rundt kjøkkenbordet på søndager kun for å spise fort og deretter forsvinne hver til sitt. Alt hadde fortsatt i sitt forvridde, syndige, men søte mønster — hvis ikke det utenkelige en dag hadde skjedd. Da yngstesønnen Dennis var tolv år gammel, tok pappa Aleksander ham for første gang med til garasjen som hjelpemann. Mens Dennis utforsket verktøyene, gikk pappa for å snakke med bilvenner i nærheten. Plutselig veltet svarte røykdunster og flammer ut av garasjen. Ingen skjønte hva som skjedde (senere viste det seg at Dennis ved et uhell hadde mistet ei tent blåselampe på en bensinkanne). Menneskene frøs til, flakkende, mens ilden raste. Aleksander fikk slengt en bøtte vann over seg og stormet inn i brannen. Sekunder senere kom han ut med sønnen i armene – Dennis var forbrent over hele kroppen, kun ansiktet var uskadet, trolig fordi det hadde vært dekket av hendene hans. All klær var brent bort. Ambulanse og brannvesen ble tilkalt, Dennis ble kjørt til sykehuset – han levde! Han ble straks operert. Etter flere timer med fryktelig venting, kom legen ut og sa tørt: –Vi gjør alt i vår makt. Nå ligger sønnen deres i koma. Sjansen for å overleve er én til en million. Skolemedisin står maktesløs. Men hvis Dennis har en voldsom livsvilje, kan et mirakel skje. Vær sterke. Aleksander og Evgenia løp uten å tenke til nærmeste kirke. Et voldsomt regnvær herjet, men de uvitende foreldrene så hverken vær eller folk. De måtte redde sønnen! Gjennomvåte gikk de for første gang over terskelen i Herrens hus. Kirken var rolig og nesten tom. De nærmet seg presten, usikre. –Far prest, barnet vårt holder på å dø! Hva skal vi gjøre? gråt Evgenia. –Mine barn, jeg heter far Sergej. Ja, når det stormer søker en Gud… Ikke sant? Har dere syndet mye? – gikk presten rett på sak. –Nei, ikke noe særlig. Har da ikke drept noen, mumlet Aleksander og stirret i gulvet. –Og kjærligheten da? Hvorfor drepte dere den? Den ligger død under føttene deres. Mellom ektefolk skal ikke engang en tråd slippe gjennom, men mellom dere kan man legge en stokk uten at det merkes! Mennesker altså… Be, mine barn! Be til Nikolai den hellige! Be sterkt, men husk, alt er i Guds hender. Dere må ikke klage på Gud – noen ganger er det slik han gir vett til oss uforstandige! Ellers merker dere ikke en gang at dere ødelegger egen sjel. Forbedre dere! Kjærligheten redder alt! Aleksander og Evgenia sto våte av regn og tårer foran den klarsynte presten, som to stakkarslige andunger – og hørte bitre sannheter om seg selv. Det var et ynkelig syn. Far Sergej pekte på ikonet av Nikolai den hellige. Aleksander og Evgenia kastet seg på kne. De ba, gråt og avla løfter… Alle utenomekteskapelige forhold ble for all framtid avsluttet og glemt. Livet ble gransket bokstav for bokstav, tråd for tråd… Neste morgen ringte legen – Dennis var ute av koma! Nå satt Aleksander og Evgenia ved sengen hans. Dennis åpnet øynene og forsøkte å smile da han så foreldrene. Men smilet var slitent – barnets ansikt var preget av umoden smerte. –Mamma og pappa, ikke gå fra hverandre, hvisket gutten. –Hvorfor sier du det, vennen? Vi er sammen, svarte Evgenia forsiktig og strøk den slappe, varme hånden hans. Dennis knep sammen og pep av smerte. Evgenia trakk seg forskrekket vekk. –Jeg så det, mamma! Og når jeg får egne barn, skal de hete etter dere, sa han. Aleksander og Evgenia utvekslet blikk. De trodde han snakket i feberfantasi: Hvilke barn? Du kan jo knapt røre deg! Håpet er bare at du overlever, alt annet får være! Men fra den dagen gikk Dennis mot bedring. Alle krefter og midler ble brukt på sønnens behandling. Aleksander og Evgenia solgte hytta. Synd at garasjen og bilen også forsvant i brannen, ellers kunne det blitt penger til opptjening. Men det viktigste – gutten var i live! Besteforeldre og slekt hjalp til så godt de kunne. Familien samlet seg rundt den felles katastrofen. Selv den lengste dag tar slutt. Året gikk. Dennis var på rehabiliteringssenteret. Nå kunne han gå og klare seg selv. Her ble Dennis venn med jenta Masha, som var jevngammel og hadde fått ansiktet brent i en annen brann. Hun hadde vært gjennom mange operasjoner, men var sjenert for utseendet sitt og nektet å se seg i speilet. Dennis følte ekte omsorg for henne; hun utstrålte noe godt, tiltrakk med sin ualderlige visdom og sårbarhet. Han ville beskytte henne. All fritid tilbragte de to sammen, de hadde mye til felles. Begge hadde kjent ulidelig smerte og fortvilelse, slukt bitre medisiner, sluttet å frykte nåler og hvite frakker… Samtalene tok aldri slutt. Tiden gikk… Dennis og Masha feiret et enkelt bryllup. De fikk vakre barn – en datter, Aleksandra, og etter tre år en sønn, Evgenij. Da familien endelig kunne puste ut, tok Aleksander og Evgenia beslutningen om å skilles. Hele denne vonde historien med Dennis hadde tappet dem så fullstendig at de ikke orket å være sammen. Ekteparet var utbrent og trengte hver for seg ro og fred. Evgenia flyttet ut til søsteren i forstaden. Før hun dro, stakk hun innom kirken for velsignelse fra far Sergej. Hun hadde i senere år ofte vært innom og takket ham for sønnens frelse, men presten rettet henne: –Takk Gud, Evgenia! Presten var ikke begeistret for at Evgenia skulle reise, men sa med varme: –Men hvis du må, så dra. Noen ganger er ensomhet bra for sjelen. Men kom tilbake! Mann og kone – det er ett! Aleksander ble igjen alene i leiligheten. Begge sønnene bodde nå for seg selv med sine familier. De tidligere ektefellene besøkte til og med barnebarna etter en slags turnus for ikke å møtes. Med andre ord – nå hadde alle det trivelig…

PÅ ÅPENT SÅR… I denne familien levde alle på hver sin kant. Faren, Andreas, hadde flere ganger

Uncategorized

010

JEG SKAL MINNE DEG PÅ DET — «Marja Sergjejevna, det blir ikke helt riktig med denne svingen her,» hvisket andrekklassingen Temka trist, idet han dyppet penselen i det gjenstridige grønne bladet på blomsten han hadde tegnet. — «Prøv å trykke litt mindre på penselen, vennen min… Stryk den som et fjær over hånden din, akkurat sånn. Der, det ble flott! Nydelig sving på bladet!» smilte den eldre læreren varmt. «Hvem har du tegnet disse fine blomstene til?» — «Til mamma!» lyste gutten stolt, glad for å få til det vanskelige bladet. «Hun har bursdag i dag! Dette er gaven min!» Du kunne høre stoltheten i stemmen til Temka etter lærerens ros. — «Så heldig mammaen din er, Tem. Men ikke lukk tegneboken ennå, la malingen tørke litt, så det ikke smitter. Når du kommer hjem kan du rive ut side forsiktig. Moren din kommer til å elske det, bare vent og se!» Læreren sendte et siste blikk mot det mørke barnehode bøyd over papiret, smilte for seg selv og gikk tilbake til pulten sin. For en gave til mamma! Det var lenge siden hun hadde sett noe så vakkert. Temka hadde utvilsomt talent for å tegne! Hun skulle ringe mammaen hans – kanskje foreslå å melde gutten inn på et kunstkurs? Slikt talent må tas vare på. Og samtidig få høre av sin tidligere elev om hun likte gaven? Marja Sergjejevna kunne ikke rive blikket fra blomstene på papiret, de så nesten levende ut, som om bladene kom til å rasle når som helst. Ja, Temka har nok fått det fra moren sin! Lariska tegnet også vakkert da hun var på hans alder… ***** — Marja Sergjejevna, det er Larisa, moren til Artyom Kotov, lød stemmen i telefonen hjemme hos læreren senere på kvelden. «Jeg ringer for å varsle om at Artyom ikke kommer i morgen.» — «Hei, Larisa! Har det skjedd noe?» undret Marja Sergjejevna. — «Skjedd, ja! Han ødela hele bursdagen min, den lille luringen! Nå ligger han med feber, ambulansen har nettopp dratt,» lød det opphisset gjennom røret. — «Men Larisa, han gikk jo glad hjem fra skolen, med gave til deg…» — «Du mener de flekkene?» — «Flekker? Nei, Larisa! Han tegnet jo vakre blomster til deg! Jeg skulle akkurat ringe for å be deg melde ham på kunstskole…» — «Jeg vet ikke hvilke blomster det var, men jeg forventet ikke en flekkete klump!» — «Hva snakker du om?» Marja Sergjejevna ble helt ute av seg, og ble enda mer forvirret mens hun lyttet til den nervøse stemmen som snakket om ulykker hjemme, skitne klær, ødelagt skoleutstyr, og en tegnebok full av uleselige flekker – og feber som skjøt i været på en time. — «Vet du hva, Larisa, har du noe imot at jeg kommer innom nå? Jeg bor jo rett ved…» Kort etter, med samtykke fra sin tidligere elev og nå mamma til sin egen elev (så fort tiden går …), tok Marja Sergjejevna med seg det gamle albumet sitt, fullt av falmede bilder og barndomstegninger fra sin aller første klasse, og gikk ut døren. I det lyse kjøkkenet, der Larisa tok i mot, rådet kaos. Moren til Artyom fortalte om hvordan han kom hjem forsinket, gjørmete fra topp til tå, med en gjennomvåt valp gjemt under jakken – og hvordan han hadde hoppet ned i en sølepytt for å redde det stakkars dyret som andre unger hadde kastet der. Skolebøker ødelagt, nye flekker overalt – og høy feber. Gjestene dro derfra uten å ha spist kake, og legen fra legevakten kjeftet på henne for ikke å passe bedre på barnet sitt … — «Så jeg bar hundevalpen tilbake på søppeldynga etter at Temka sovnet. Boka tørker der borte på radiatoren – det er knapt et blad igjen!» sukket Larisa oppgitt. Hun merket ikke hvordan Marja Sergjejevnas ansikt ble mørkere og mørkere for hvert ord. Da hun fikk høre om valpens skjebne, ble blikket til læreren strengt. Hun strøk kjærlig over den ødelagte boka før hun begynte å fortelle, stille og rolig … Om grønne spiraler og levende blomster. Om barneflid og mot, om hjertevarme og urettferdighet. Om gutten som reddet en hund, om rampungene som kastet ut det svake dyret. Så reiste hun seg, tok Larisa i armen, og førte henne til vinduet: — «Der borte er søppelhaugen. Der kunne Temka selv ha druknet, ikke bare den lille valpen. Men tenkte han på det? Kanskje tenkte han heller på blomstene han hadde tegnet til deg, så fine at han knapt turte puste på dem i frykt for å ødelegge gaven sin?» «Kanskje har du glemt, Larisa, hvordan du selv en gang, på 90-tallet, satt og gråt på skolebenken fordi noen hadde kastet ut kattungen du reddet fra mobberne i nabolaget? Hele klassen klappet kattungen, og vi ventet at mammaen din skulle komme. Du ville knapt hjem etterpå, bitter på foreldrene dine – heldigvis ombestemte de seg!» «La meg minne deg om Tishka, katten du aldri ville skille deg fra! Og den store, langørede Mukh tar, og den lille kråka med vingen du pleiet…» Hun hentet frem et bleknet bilde av en liten jente i hvit forkledning som klemte en ball av en katt mot brystet mens hun smilte til klassekameratene, og la på med myk men bestemt stemme: — «La meg minne deg om godheten din, Larisa, den som alltid blomstret i hjertet ditt, uansett hva alle andre sa …» Bak fotografiet lå en gammel barnetegning: en liten jente med katt i armene, som grep mammaens hånd. — «Hadde det vært opp til meg,» sa Marja Sergjejevna strengt, «hadde jeg kysset den hundevalpen sammen med Artyom! Og satt flekkene fra tegningen i ramme på veggen! Det finnes ingen større gave for en mor enn å oppdra et barn som er et godt menneske!» Larisa begynte selv å forandre uttrykk, øynene vandret urolig mot døren til Temkas rom. Hun holdt albumet i hvite knoker … — «Marja Sergjejevna! Kan du være snill og se til Temka litt? Jeg må gå! Bare noen minutter, jeg lover!» Hun smög på seg kåpen, løp ut døren og satte kursen mot søppelhaugens retning – og ropte og lette under søppelkasser, kastet blikket urolig mot hjemmet sitt … Ville gutten tilgi henne? ***** — «Temka, hvem er det som har snuten sin midt blant blomstene? Er det vennen din Diku tro?» — «Det er ham, Marja Sergjejevna! Syns du han ligner?» — «Ja, det gjør han! Med sitt hvite stjerneformede merke på labben også! Jeg husker ennå da jeg og mammaen din måtte vaske den valpen ren,» lo læreren hjertevarmt. — «Nå vasker jeg labbene hans hver dag!» erklærte Temka. «Mamma sier har du fått deg en venn, så skal du passe godt på! Hun kjøpte til og med et eget vaskefat til oss!» — «Du har en fantastisk mamma,» smilte læreren. «Tegner du henne enda en gave?» — «Jada! Jeg skal sette det i ramme denne gangen. Nå står det en misfarget flekk der i ramme, og hun bare smiler til den. Kan man virkelig smile til flekker, Marja Sergjejevna?» — «Flekker, ja?» lo læreren. «Kanskje – hvis de kommer rett fra hjertet. Si meg, hvordan går det på kunstskolen? Får du det til?» — «Det går kjempebra! Snart kan jeg tegne mammas portrett! Hun blir så glad. Men først—se her,» Temka trakk frem et sammenbrettet papir, «dette er fra mamma – hun tegner også!» Marja Sergjejevna brettet ut arket og la hånden kjærlig på guttens skulder. Der, på det hvite papiret, lyste det et mylder av glade farger – av en lykkelig og strålende Temka, hånden på hodet til en mørk, hengiven gatehund. Ved siden av sto en liten, lyshåret jente i gammel skoleuniform med en lodden katt i armene. Og bakenfor, over lærerpulten dekket av ABC-bøker, så Marja Sergjejevna selv smilende ut på alle sammen, med et blikk fylt av visdom og varme. I hver strek, i hver farge, kjente hun den store, stille morstoltheten strømme inn over seg. Til slutt smilte Marja Sergjejevna – for i hjørnet, skrevet med farger og grønne kruseduller, sto det et eneste ord: «Jeg husker.»

Du, hør her! Dette må jeg bare fortelle deg her om dagen, var det lille Torgrim i andre klasse som satt

Uncategorized

013

Skjebnen på sykehussengen – En pasient og en sykepleier, kjærlighet, svik og kampen for å leve i en liten norsk bygd: Historien om Dima, den forsømte pasienten, hans kalde kone, troverdige sykepleier, og familier som flettes sammen av sykdom, håp og ny kjærlighet gjennom årene

SKJEBNEN PÅ SYKEHUSET Frue, ta og stell med ham du, da! Jeg tør knapt nærme meg, langt mindre mate ham

Uncategorized

011

Når to sterke viljer møtes: Historien om tante Polina, tvangsekteskap, familiepress, og gnisten som aldri ble til kjærlighet—et liv preget av kompromisser, morens tålmodighet og gjentakende mønstre i en norsk hverdag

KUBBEN MØTER ØKSEN I dag må jeg bare få ned alle tankene mine, for livet mitt har vært som to steiner

Uncategorized

Jeg var i dette forholdet i fem år. Vi var gift i to år og bodde sammen i tre år. Mens vi var forlovet, hadde vi nesten hele tiden et avstandsforhold. Vi så hverandre én gang i løpet av tre måneder, og ett år så vi hverandre bare to ganger på grunn av jobben hans. Da opplevde jeg det ikke som et problem. Tvert imot – jeg følte at det var det perfekte forholdet. Vi savnet hverandre, gråt under samtalene, og kjærligheten strømmet mellom oss via meldinger og videosamtaler. Vi kranglet aldri. Han var ikke sjalu, og det var heller ikke jeg. Vi respekterte hverandres privatliv. Han kunne gå ut med venner, jeg kunne dra på fest – det betydde ingenting. Han hjalp meg til og med å velge klær. Det var ikke snakk om utfordrende antrekk – ofte sa han at en kjole satt for trangt, og at jeg burde ha på noe som fikk meg til å se bedre ut. Han var aldri kontrollerende. Tvert imot – han virket stolt av meg og kroppen min. Alt var sunt, rolig, ideelt. En desember var spesielt vanskelig, fordi vi visste at vi hverken skulle få feire jul eller nyttår sammen. Vi var triste og frustrerte. Da foreslo han at vi skulle flytte sammen, at jeg skulle flytte til byen hans. Jeg tenkte over det, snakket med familien min, og de sa at hvis det var det jeg ville, så var det greit. Jeg sa opp jobben og flyttet inn hos ham. De første månedene var gode. Det første året var en tilpasningsperiode – vi lærte hverandres rare sider å kjenne, hvordan vi er når vi våkner, når vi er sultne, hvordan vi reagerer, hva som irriterer oss og hva som ikke gjør det. Siden jeg var uten jobb, tok jeg meg av hjemmet. Alt gikk lett. Det andre året var enda bedre. Da var vi virkelig et team og gikk inn i en intens fase av forelskelse. Vi ville være sammen hele tiden. Når han ikke var på jobb, var vi sammen. Vi så ut som et nygift par. Alt fungerte. Jeg følte jeg hadde tatt det riktige valget. Men det tredje året begynte noe å endre seg. Han begynte å komme hjem sent. Vi hadde alltid delt posisjonsdata på telefonen, men en dag slo han det bare av uten å si noe. Han begynte å komme hjem klokken fem eller seks om morgenen, når han egentlig skulle være på jobb klokken åtte. Han dusjet bare, spiste frokost og dro igjen. Det kom ingen forklaringer lenger. Kranglene ble faste innslag. En dag skjedde det noe som virkelig satte spor. Jeg fant sminke på en hvit skjorte. Foundation og leppestift – på halsen og ermet. Ikke et lite merke. Det var åpenbart. Jeg spurte om forklaring. Da sa han noe jeg aldri kommer til å glemme – at han måtte finne ute det jeg ikke lenger ga ham, fordi jeg var blitt kjedelig, bare opptatt av å rydde og vaske hjemme. Det var mer enn nok. Han sa ikke “ja, jeg er utro”, men han nektet ikke heller. Det var bekreftelse uten ord. Jeg ble knust. Jeg gråt hele tiden. Jeg kjente fysisk smerte i brystet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, hvordan jeg kunne komme meg ut av det. Jeg bestemte meg derfor for å gjøre noe for meg selv. Jeg begynte å trene igjen. Før trente jeg, men etter at vi flyttet sammen hadde jeg sluttet. På treningssenteret ble jeg kjent med en mann. Vi begynte å prate. Det var hyggelig. En dag inviterte han meg på en drink, og jeg foreslo at vi kunne gå hjem til ham. Han sa ja. Vi skulle møtes om ettermiddagen. Begge visste hvorfor. Samme dag, hjemme etter å ha sett ham på trening om morgenen, klarte jeg ikke å legge tanken fra meg: “Dette går ikke. Jeg kommer til å være utro. Han fortjener det.” Og så slo det meg: “Nei. Jeg vil ikke bli som ham.” Jeg bestemte meg for å avslutte forholdet først. Jeg ventet til mannen min kom hjem for lunsj. Jeg slapp ham ikke inn på soverommet en gang. Vi satte oss i spisestuen, og jeg fortalte at forholdet ikke fungerte, at han hadde vært utro, og at jeg ikke ville vite med hvem eller hvor lenge. At alt tok slutt her og nå. Han ba meg ikke overdrive – den kvinnen betydde ingenting, hun var ikke som meg, vi kunne fikse alt. Men jeg sa at jeg ikke ville fortsette. Jeg sa ikke at jeg hadde møtt noen annen eller følte noe for noen annen. Jeg sa bare at jeg gikk. Koffertene var allerede pakket. Han spurte hvor jeg skulle, om jeg hadde noen der. Jeg sa det ikke spilte noen rolle, at jeg fikk se hva jeg skulle gjøre. Jeg forlot huset med koffertene mine og dro til den andre mannen. Da han så meg med bagasje, ble han redd. Jeg forklarte at jeg nettopp hadde forlatt mannen min, og at jeg skulle reise hjem til min hjemby neste dag. Jeg ville bare være med ham den natten. Han sa ja. Den natten var det sterkeste jeg noen gang har opplevd. Jeg vet ikke om det var sinne, smerte, alle årene som hadde bygget seg opp, men det var noe helt annet enn jeg hadde kjent før, selv med eksmannen. Dagen etter kjøpte jeg billett og dro hjem til hjembyen min. Jeg hadde ikke noe sted å bo, så jeg dro tilbake til foreldrene mine. Jeg ville ikke vite mer om eksmannen. Dette skjedde for to år siden. I dag er jeg alene, jeg jobber igjen, leier min egen leilighet og angrer ikke på avgjørelsen jeg tok. Jeg var på nippet til å være utro. Men jeg visste hvordan jeg skulle stoppe, avslutte først, og ikke bli det han var mot meg.

Jeg er i det som føles som et annet liv, i et forhold som har vart i fem år. Vi har vært gift i to år

Uncategorized

010

Da nøkkelen dreide rundt i låsen, holdt hjertet hans på å hoppe ut av brystet, og sjelen løp henne i møte… .🤔 – Hvor mange feil skal du gjøre?! Selv feilene dine er teite! Se her, hva er dette! – Alice Edvardsen stakk sin lange, nymanikyrerte finger hardt inn i månedsrapporten, så nesten hele neglforlengelsen knakk. – Gå! Gjør det på nytt! Og forresten – klarer du det ikke, så får du si opp! – Sjefen så velstelt og tiltrekkende ut, men når hun ble sint, var det som om hun forvandlet seg til en demon. Lise gikk taus ut av kontoret. Det var litt over en time igjen av arbeidsdagen. Hun måtte rekke det. Bonusen var hun allerede blitt fratatt. Det føltes som en eneste lang motbakke. Og attpåtil full av hindringer. Forrige uke hadde hun ringt mamma. Som så ofte før var moren i elendig humør, startet en krangel uten grunn, ga Lise skylden for alt mulig og slang på røret i sinne. Lise klarte aldri å venne seg til det og bar det tungt. Nå turte hun ikke engang ringe mamma. To dager tidligere mistet hun bankkortet sitt og måtte sperre det og bestille nytt. Og i går hadde hennes eneste firbeinte venn – Fenja, en ett år gammel, trefarget katt – klatret ut på balkongen etter en fugl og falt ned fra tredje etasje. Lise så Fenja reise seg på bena, riste av seg jorden fra blomsterbedet og gå avgårde. Men da hun kom seg ned i gården, fant hun henne ikke. Snart var det gått et døgn uten at Fenja hadde dukket opp. Omsider fikk hun levert inn den forbaskede rapporten og gikk rett hjem, orket ikke engang å handle på butikken. Vel hjemme la hun seg på sofaen og gråt. Sårt og lenge. Tårene tørket etter en halvtime, men lettere fikk hun det ikke. Svarte, kvelende tanker krøp innpå. Hva skulle hun egentlig leve for? Mamma trengte henne ikke, hun hadde ikke familie. Katten var også borte. Og plutselig, fra ingensteds, ble hun fylt av en rar lettelse over en avgjørelse hun tok. «La dem bare knekke fingrene og slåss med det selv!» tenkte hun bittert. «Men da er det for sent.» Bare tanken på at hun slapp å gå på jobb i morgen, gjøre opp med mamma for noe hun ikke hadde gjort, fikk henne til å føle en slags frihet. Hun begynte nærmest å le for seg selv. Og akkurat da bare ett lite steg gjensto – ringte telefonen. Ukjent nummer. Hun ville ikke ta den, men tenkte – hva om dette er den siste stemmen jeg hører i livet? – Hallo… – det var taushet i andre enden. – Hvorfor ringer du om du bare skal tie? – Hun ble irritert. – Hei… – en mørk mannsstemme brøt gjennom summingen. – Vær så snill, legg ikke på. – Hvem er du? Hva vil du? – Lise hadde det travelt, ble forstyrret i noe som føltes livsviktig. – Jeg ville bare høre en menneskestemme… Har ikke snakket med noen på en uke. Trodde, om ingen svarer meg nå, da… – han trakk pusten tungt. – Hva mener du? Kan du ikke gå ut og prate med noen i parken? Det er da så enkelt! – Lise satte seg i vinduskarmen, krøllet bena oppunder seg. – Jeg kan ikke. Bor i femte etasje. Kona dro for en uke siden… – stemmen brast. – Det skjønner jeg godt hun gjorde! Er du mann eller ikke?! – Lise forstod ikke helt. – Jeg sitter i rullestol. Ikke ett år engang. Tør ikke ta fem etasjer uten heis, frem og tilbake. – stemmen hans ble fastere. – Har du ikke bein?! – spurte hun forskrekket, men angret straks ordene falt. – Nei, ikke sånn. Det er ryggraden. Klarer ikke gå. – hun syntes hun hørte ham trekke pusten og smile. De pratet i over en halvtime. Lise noterte seg adressen hans. En time senere sto hun utenfor døren hans med to store handleposer. En ung, kjekk mann på rullestol åpnet. – Jeg er Lise! – først nå slo det henne at hun ikke engang visste navnet hans. – Arsen! – svarte han med et smil så strålende at det var som han hadde ventet på henne hele livet. Det viste seg at de bodde ganske nær hverandre. Lise tok turen innom ham hver dag. Hun skjønte fort at hennes egne bekymringer var småtterier, sammenlignet med det han sto i. Det forandret henne. Hun brydde seg om ham – og ble med tiden sterk, bestemt og utholdende. Så – som ved et trylleslag – satt Fenja plutselig på dørmatten foran leiligheten da Lise kom hjem fra jobb. Sjefen forsøkte som alltid å la irritasjonen sitt gå ut over Lise på morgenen. Men denne dagen lot Lise henne ikke slippe til: – Alice Edvardsen, hva slags rett har du til å skrike og ydmyke meg? Jeg nekter å arbeide i et miljø hvor nervene mine settes på spill. Nå får jeg straks migrene og går til fastlegen. Hvor skal du finne vikar for meg? – Kollegene i avdelingen brast ut i latter. Sjefen gikk slukøret ut av rommet. Mamma ringte, klarte ikke mer stillheten. – Hei jenta mi! Hvorfor ringer du aldri, er det sånn at du gir blaffen i hvordan mora di har det? Er du virkelig så kald? Jeg snakker til deg, Lise! – Moren skrek i telefonen. – Hei, mamma. Jeg orker ikke snakke med deg når du snakker i den tonen. – Lise var rolig og fast i stemmen. – Hvordan våger du?! Jeg legger på! – mamma gikk nærmest amok. – Gjør det du… – svarte datteren likegyldig. To dager etterpå ringte mamma Lise tilbake. Hun ba ikke om unnskyldning, det var ikke hennes stil. Men nå snakket hun i hvert fall saklig og uten å være ufyselig. En måned senere flyttet Lise inn hos Arsen. Sin egen leilighet leide hun ut. Vennskapet dem imellom vokste seg til noe mer: ømhet, tillit, takknemlighet. Kanskje er det sånn kjærlighet oppstår. For leieinntektene hyret Lise en massasjeterapeut til Arsen og meldte ham på svømming i helgene. Og gledelig – førligheten begynte så smått å vende tilbake. Han klarte til og med å bevege tærne igjen. Lises mor ble syk, så Lise tok fri fra jobb i to dager for å besøke henne. Arsen ventet og savnet henne sårt. Som en trofast hund lå han på sofaen og bare ventet. Det var februar. Den dagen raste det et skikkelig snøvær ute. Arsen visste når bussen kom, regnet ut hvor lang tid turen hjem ville ta, og hvor lang tid hun trengte for å komme seg opp i leiligheten. Tiden gikk, men Lise kom aldri. Arsen satte seg i vinduet i rullestolen. Ingenting var til å se – snøføyk gjorde sikten null. Hennes mobil var lenge utilgjengelig. Slik gikk timer: én, to, tre… Da nøkkelen endelig snurret i låsen, holdt hjertet hans på å hoppe ut av brystet og sjelen løp henne i møte. – Arsen, bussen fikk ikke fremover i uværet, vi måtte vente på redningsbil… Mobilen min rakk jeg aldri å lade, den gikk tom med det samme! – ropte hun mens hun kastet av seg klærne i gangen – Arsen! – hun stormet inn i stua – og ble stående. Han sto to skritt fra rullestolen, og smilte.

Da nøkkelen dreide seg om i låsen, kjente jeg hjertet slå så hardt at jeg var redd det skulle hoppe ut

Uncategorized

012

Brud på lån – Bryllupet avlyses! Sjokket hjem til familien da Polina velger London, og en fremmed familie venter: Svigermor, to voksne stesønner og ekskona under samme tak – men kjærligheten snur alt da Polina møter Eivind. Jakten på lykke, tapte drømmer og en ny sjanse til familie, fra dramatiske avskjeder i Norge til nye begynnelser i England.

LEIEBRUDEN Bryllupet er avlyst! annonserte Ingrid brått under middagen, og moren holdt nesten på å sette

Uncategorized

036

Jeg Har Aldri Tatt Noe Som Tilhører Andre Marta, allerede i skoletiden, foraktet og misunte samtidig Nastja. Hun foraktet henne fordi Nastjas foreldre drakk tungt og var uten håp – de tok tilfeldige småjobber, levde fra hånd til munn. Derfor gikk Nastja alltid sulten, i slitt tøy, trykket og innesluttet. Faren hennes slo henne iblant – for å ha drukket for lite, for mye, eller bare fordi… Moren forsvarte aldri datteren, hun fryktet selv ektefellens harde hånd. Kun mormor var et lysglimt i Nastjas liv. En gang i måneden ga hun sitt elskede barnebarn “lønn” av sin magre pensjon for å ha oppført seg pent. Selv om Nastja visste at om hun gjorde noe galt, ville mormor likevel late som ingenting og utbetale “lønna” – hele fem rubler! For Nastja var det månedens lykkeligste dag! Hun løp rett til butikken, kjøpte is (til seg og mormor), halva og litt godteri. Hver gang ville hun “spare” godsakene gjennom hele måneden. Men etter to dager var alt borte. Da tok mormor frem sin egen is fra fryseren og sa: – Ta den, lille venn, du får spise den – jeg har litt vondt i halsen. «Merkelig», tenkte Nastja, «mormors hals begynner alltid å verke akkurat den dagen godteriet tar slutt…» Innerst inne håpet hun alltid på mormors porsjon is. Marta kom fra et helt motsatt hjem. Der var alt ordnet, foreldrene hadde gode jobber, Marta fikk alt hun ville og gikk alltid kledd etter siste mote. Venner lånte klær av henne. Marta manglet ingenting – hun var mett, kledd og aldri i nød. Likevel misunte Marta klassevenninnen hennes blendende skjønnhet, utstrålingen og sjarm, evnen til å finne seg til rette sammen med alle. Marta anså det som under sin verdighet å snakke med Nastja, og sendte henne blikk så kalde som is. En gang kalte Marta henne “stakkar” foran alle: – Du er ynkelig! Nastja løp hjem i tårer og fortalte mormor alt. Mormor satte henne på fanget, strøk henne på håret og sa: – Ikke gråt, Nastja. I morgen sier du til den som sårer: «Du har rett – det er Gud som har gitt meg livet.» Det lettet hjertet hennes. Marta var pen hun også, men det var noe kaldt og utilnærmelig over hele henne. I klassen gikk alles favoritt, Maxim – klassens klovn og storsjarmør. Han tok aldri karakterene tungt, sprudlet alltid av glede og humor, og alle – til og med lærerne – likte ham. Maxim begynte etter hvert å følge Marta hjem fra skolen, og ventet på henne hver morgen ved porten. Klassekameratene ropte: – Oi, brud og brudgom! Selv lærerne visste at det var følelser mellom Maxim og Marta. Siste skoledag kom og gikk, skoleballet likeså. Ungdommene fløy ut i verden. Marta og Maxim giftet seg. Bryllupet gikk kjapt – kjærlighetens spor var åpenbare og kunne ikke skjules, ikke engang under brudens kjole. Fem måneder senere fikk Marta datteren Sofia. Nastja måtte begynne å jobbe etter skolen. Mormor forsvant fra livet. Foreldrene forventet økonomisk støtte. Frierne var mange, men den rette kom aldri. Hun ville heller ikke skjemmes over sine drikkende foreldre. Ti år gikk… Ved kontoret til rusklinikken sto to par: Nastja med moren, Maxim med Marta. Nastja kjente straks igjen Maxim – han var blitt en attraktiv mann, mens Marta var utslitt – mager, hendene skalv, trist og fjern som en gammel dame. Hun var bare 28. Maxim så unnskyldende på Nastja. – Hei, klassevenninne, – og det var tydelig at han helst ikke ville treffe et kjent ansikt her, spesielt ikke Nastja. – Hei, Maxim. Jeg ser dere har det tøft. Har det vært sånn lenge? – spør Nastja raskt. – Lenge, – svarer Maxim lavmælt og rødmer. – En kvinne som drikker er en katastrofe, jeg vet det – sier Nastja trist, både for sin egen og Maxims del. Etter besøket byttet Maxim og Nastja telefonnummer – i tilfelle de trengte hverandre. Sorg er lettere å bære sammen. Maxim begynte å besøke Nastja for råd – hun hadde jo erfaring med rusmidler i familien. Hun forklarte, rådet og delte det hun visste – ikke alt kan druknes i et glass, fortalte hun. Snart kom det fram at Maxim og datteren Sofia allerede hadde bodd alene lenge, mens Marta bodde hos sine foreldre. Dråpen som fikk begeret til å renne over, kom da Maxim fant Marta drita på gulvet – mens lille Sofie, tre år gammel, sto på vinduskarmen og var et øyeblikk fra å falle ned fra femte etasje. Han hadde fått nok av Martas demon. Marta ville ikke innse hun hadde et problem eller ta imot hjelp – hun trodde hun hadde kontroll og kunne stoppe når som helst. Men hun trakk bare familien lenger ned. Ekteskapet gikk i oppløsning. En dag inviterte Maxim Nastja med på restaurant, og der innrømmet han at han hadde vært forelsket i henne siden skoledagene, men aldri turt å si det før. Nå så han møtet på rusklinikken som skjebnen. Han fridde, og denne gangen var Nastja klar. Hun var også alltid svak for ham, og nå var ingen hindringer igjen. Maxim og Nastja giftet seg stille og nøkternt. Hun flyttet inn, og Sofia var først skeptisk til en fremmed dame i huset. Men Nastja viste henne omsorg, varme og kjærlighet – snart begynte Sofia å kalle henne mamma. Etter noen år kom også lillesøster Maria. En kveld ringte det på døren hjemme hos Maxim og Nastja. Nastja åpnet, og på dørstokken sto… Marta. Bare stemmen avslørte henne. Hun luktet sprit, og utséendet viste at hun fortsatt var venner med flasken. – Du slange, du har stjålet mannen og datteren min! Jeg har hatet deg hele livet! – freste Marta. Ikke en mine rørte seg hos Nastja. Der hun sto, trygg, velstelt og vakker, svarte hun rolig: – Jeg har aldri tatt noe som tilhører andre. Du ga selv opp familien din, uten å forstå hva du mistet. Jeg har aldri sagt et vondt ord om deg. Jeg synes oppriktig synd på deg, Marta… Så smekket Nastja døren igjen for sin uønskede gjest.

Du, jeg må fortelle deg en historie jeg har tenkt mye på i det siste. Den handler om to jenter som vokste

Uncategorized

023

ET NYTT LIV I BALANSE – Lada, jeg forbyr deg å ha kontakt med søsteren din og familien hennes! De har sitt, vi har vårt. Har du ringt til Natasha igjen? Klaget på meg? Jeg har advart deg. Ikke kom og klag hvis noe skjer, – Bogdan grep hardt tak i skulderen min. Som vanlig i slike situasjoner, gikk jeg stille ut på kjøkkenet. Tårene presset på. Nei, jeg hadde aldri klaget til min søster om livet mitt. Vi bare snakket sammen – våre gamle foreldre ga oss alltid noe å prate om. Men det irriterte Bogdan. Han hatet søsteren min, Natasha, for i hennes familie rådet ro og velstand – noe som slett ikke kunne sies om oss. Da jeg giftet meg med Bogdan, var jeg verdens lykkeligste jente. Bogdan sveipet meg inn i et stormfullt begjær. Jeg brydde meg ikke om at han var et hode lavere enn meg. Jeg stusset heller ikke da moren hans kom på bryllupet, knapt i stand til å stå på beina. Hun var, skulle det vise seg, en notorisk alkoholiker. Forelsket så jeg ingen fare. Etter et års ekteskap kom tvilen: Var jeg egentlig så lykkelig? Bogdan drakk tungt, kom hjem enda fullere enn sist. Utenomekteskapelige affærer fulgte. Jeg jobbet som sykepleier på sykehuset. Lønnen var ikke mye å skryte av. Bogdan foretrakk kompiser og fest over å forsørge meg. Og hvis jeg i starten drømte om barn, var det nå kun den rasekatten min som fikk min omsorg. Jeg hadde ikke lenger lyst på barn med en alkoholiker. Likevel elsket jeg Bogdan. – Du er så naiv, Lada! Se deg rundt, menn flokker seg jo rundt deg. Hvorfor holder du så fast i den dvergen? Går du alltid med blåmerker, tror du ikke folk ser det selv med all den sminken? Gå fra ham før han slår deg ihjel, din tosk, – sa venninnen og kollegaen min. Bogdan lot ofte sin uro gå ut over meg. En gang slo han meg så hardt at jeg ikke kunne gå på dagvakt. Så låste han meg inne med nøkkelen. Siden den dagen begynte jeg å frykte ham. Hjertet banket vilt når han satte nøkkelen i døren. Kanskje hevnet han seg for at jeg ikke kunne gi ham barn? At jeg var en dårlig kone? Jeg motsatte meg ikke lenger, hverken fysiske overgrep, skjellsord eller ydmykelser. Hvorfor elsket jeg ham fortsatt? Jeg husker, hans mor – hun som kunne ligne en heks – ga meg råd: – Lada, hør på mannen din, elsk ham av hele ditt hjerte, glem familien og venninnene dine, de fører ikke til noe godt. Så jeg brøt kontakt med alle, underkastet meg. Jeg var helt i Bogdans makt. Jeg likte til og med de sjeldne øyeblikkene når han ba på sine knær om tilgivelse, gråt og fylte sengen med rosenblader. Jeg visste at rosene var stjålet fra bakgården til en annen dranker, men likevel – disse øyeblikkene svevde jeg. Tilgi, tilgi, gjenta den onde sirkelen. Kanskje hadde jeg fortsatt levd slik – om ikke skjebnen grep inn. – Gi slipp på Bogdan, jeg har fått en sønn med ham. Du er ufruktbar – vær så snill, la oss få være en familie, – sa en fremmed kvinne brutalt til meg. – Jeg tror deg ikke! Gå din vei, – ropte jeg. Bogdan benektet. – Sverg at det ikke er din sønn! – utfordret jeg. Han svarte ikke. Jeg forsto alt… – Lada, jeg har aldri sett deg glad. Problemer? – spurte overlegen ved sykehuset, Herr Hermansen, som jeg trodde ikke la merke til meg. – Alt i orden, – svarte jeg beskjemmet. – Det er godt å ha orden i livet. Da er livet vakkert, – svarte Hermansen kryptisk. Ryktet sa at Hermansen, gift med barn, hadde skilt seg etter konas utroskap. Nå var han 42 år, litt skallet og lav – men hans maskuline sjarm og duft var uimotståelig. Jeg forsøkte å unngå fristelsen. Hans ord ble sittende i meg: «Alt i orden.» Hos meg var det jo kaos. Jeg forlot Bogdan og flyttet hjem til mamma og pappa. Moren min spurte forskrekket: – Lada, hva har skjedd? Kastet han deg ut? – Nei, mamma. Jeg skal forklare alt senere. Bogdans mor ringte, skrek og forbannet meg. Men jeg hadde fått styrken tilbake – takket være Hermansen. Bogdan truet og fulgte etter meg, men hadde mistet grep om meg. – Bogdan, du bruker tiden din på feil person. Ta deg av din sønn, han trenger deg. Jeg har lagt våre år bak meg nå. Farvel, – sa jeg. Jeg fant tilbake til familien. Jeg var meg selv igjen. Venninnen kommenterte raskt hvor forandret jeg var: – Lada, du blomstrer! Like fin som en brud. Så fridde Hermansen: – Lada, vil du gifte deg med meg? Du vil ikke angre. Men kall meg gjerne Hermansen kun på jobben, ellers bare Herman. – Men elsker du meg, Herman? – Åh, kvinner trenger ord, jeg glemmer det. Ja, jeg elsker deg. Men jeg tror mer på handlinger, – sa han og kysset hånden min. – Jeg sier ja, Herman! Jeg er sikker på at jeg kan lære å elske deg, – glitret jeg av lykke. …Ti år gikk. Herman viste kjærlighet hver dag. Han slengte ikke om seg med ord, men overrasket meg med genuin, voksen omsorg. Vi fikk aldri egne barn, men han bebreidet meg aldri, såret meg aldri. – Lada, vi er ment å være to. Du er nok for meg, – sa han hvis jeg ble trist over det barnet jeg aldri fikk. Hermans datter ga oss et barnebarn, Aleksandra. Hun ble vårt alt. Bogdan drakk seg i hjel før han rakk å fylle femti. Moren hans, når hun så meg på torget, stirret med hat – men hennes onde blikk nådde meg ikke lenger. Jeg kunne bare synes synd på henne. Med Herman har jeg endelig et liv i balanse. Livet er vakkert…

Livet i orden Ingrid, jeg forbyr deg å ha kontakt med søsteren din og hennes familie! De har sitt liv