LEIEBRUDEN
Bryllupet er avlyst! annonserte Ingrid brått under middagen, og moren holdt nesten på å sette maten i halsen av sjokket.
Kjære Ingrid! Har du mistet vettet? Vi har kjøpt brudekjole, ringene er bestilt, kafé er reservert Din Truls har gledet seg til bryllupet som en unge venter på julaften Ingrid, si at du bare tuller, tryglet moren engstelig.
Nei, mamma, jeg tuller ikke. Lars og jeg drar snart til London sammen. Det er alvor nå, svarte Ingrid bestemt.
London? Der er alt fremmed og ukjent. Andre mennesker, et annet språk, et annet land! Du vil forsvinne uten en krone! Ta deg sammen, jente! Denne Lars har virkelig forført deg! Han har sikkert barn fra før, kanskje til og med er gift allerede! Han er jo så gammel at han nesten pensjonist! Din Truls elsker deg jo så inderlig! Han er som en sønn for oss, datter! Ikke gjør dette mot kjærligheten. Du må svare for valgene dine før eller siden! fortsatte mamma bønnhørlig.
Jeg er ikke redd for å bære ansvaret, mamma, Ingrid var urokkelig.
Noen uker senere satt Ingrid og Lars på flyet til England.
Ingrid hadde alltid drømt om å se andre land. Hun snakket flytende engelsk, hadde lært seg fransk og var så vidt i gang med spansk. Man vet jo aldri hvor livet tar en. Etter universitetet begynte hun å jobbe som oversetter i et reisebyrå, og det var der hun møtte Lars. Hun skulle følge ham rundt på ulike arrangementer som turistguide. Lars fikk fort øynene opp for henne.
Ingrid var utadvendt, smilende og pen, men det var nok de 23 unge årene hennes som imponerte mest. Lars, på sin side, var 46. I starten tok Ingrid imot beiling fra nordmannen med et skuldertrekk. At Lars skulle fri til henne, etter bare en uke, hadde hun aldri trodd! Hun fortalte ham ikke at hun hadde bryllup med Truls planlagt om kun kort tid.
Ingrid sto ved et veiskille. En sjanse til å gifte seg med en utlending kommer ikke ofte! Så hva gjør det om hun ikke elsker Lars det ville jo bli et nytt, spennende og innholdsrikt liv! Truls, tenkte hun, vil glemme henne etter hvert. Han var jo fortsatt ung og ville finne sin lykke han også.
Slik grunnet Ingrid mens hun forberedte seg på å reise inn i det ukjente.
Hun ringte Truls, sin avlyste forlovede, og fortalte alt. Han forsto lite, men ønsket henne lykke til, før han druknet sitt knuste hjerte i en lang og tung fylleperiode.
Vel fremme i London, kjente Ingrid at hjertet banket av lykke. Hun trodde knapt sine egne øyne kunne det virkelig være slik at drømmer gikk i oppfyllelse?
Lars tok henne med til en staselig villa. Familien sto klare for å ta imot henne: Lars to voksne sønner, Håkon og Even. (Senere, skulle Ingrid bli gift med Even og oppleve ekte lykke.) Litt etter kom også Lars ekskone ut fra sitt rom; Ellen het hun. En pen og velstelt kvinne, men full av misnøye.
Har du gått fra vettet, Lars? Hvem er denne jenta? Hvem har du dratt med deg hit nå? Skal hun bo sammen med oss? ropte Ellen mot ham.
Ja, Ingrid skal bo her. Jeg minner deg på at dette er mitt hus. Ingrid blir min kone. Vær snill mot henne, Ellen, svarte Lars usikkert.
Ingrid følte utrygghet. Det var tydelig at familien, selv etter bruddet, bodde sammen ennå. Ellen styrte hele huset med jernhånd. Men i Ingrid sitt sinn og hjerte plantet det seg allerede et frø for Even. Dette var annerledes enn Truls med sine fulle unnskyldninger på knærne. Dette var universell kjærlighet ren og evig.
Even, Lars yngste sønn, var 24 og lignet sin mor. Han la straks merke til den fremmede unge kvinnen som faren hadde tatt med seg. Mellom Ingrid og Even oppstod noe subtilt og pirrende. Begges sjeler skalv, og de drømte om den kjærligheten de aldri hadde fått oppleve før.
Lars sa til Ingrid at bryllupet måtte utsettes. Hun fikk ingen forklaring.
Ingrid godtok det uten protester. Hjem ville hun uansett ikke.
Hun fikk sitt eget, koselige rom (plassen var det ikke noe å si på). Forholdet til Lars ble varmt og vennlig, men ikke mer enn det. Ellen ignorerte henne fullstendig.
Tre måneder gikk. Ingrid lærte Even å kjenne. Det var han som åpnet øynene hennes for familiens virkelige tilstand.
Han forklarte at Lars fortsatt elsket sin tidligere kone Ellen, og det var gjensidig. Men etter en stor krangel skilte de seg. Likevel klarte de ikke å bli venner igjen, så Lars ville gjøre Ellen sjalu ved å skaffe seg en ung kjæreste og late som han skulle gifte seg. Til denne rollen passet Ingrid perfekt.
Hvis Ellen og Lars ville forsones, ville Ingrid få en liten gave og returbillett hjem.
Da Ingrid hørte Even fortelle dette, begynte hun å le fortvilet:
Akkurat det jeg fortjener! Jeg endte som leiebrud! Jeg rømte selv fra bryllupet mitt. Og nå dette! Hva skal jeg gjøre, Even?
Jeg kan ikke leve uten deg, Ingrid! svarte Even.
Endelig innrømmer du det! Jeg trodde nesten du var for sjenert, pustet Ingrid lettet ut.
Hvordan skulle jeg tørre, når du var forlovet med faren min? Jeg visste ikke alt om foreldrenes spill, det var Håkon som fortalte meg. Da følte jeg meg utrolig lettet for jenta jeg var blitt forelsket i, var plutselig fri! Men du da, Ingrid ville du giftet deg med faren min?
Vet du, Even eller Vebjørn som jeg har begynt å kalle deg, helt siden jeg først så deg visste jeg at planene mine hadde endret seg for alltid! Jeg hadde aldri sagt ja til din far svarte Ingrid med et smil.
De unge omfavnet hverandre som om de alltid hadde hørt sammen.
Ingrid tilga Lars og Ellen for skuespillet. For kjærligheten er man ofte villig til å overse de merkelige snublesteinene vi møter. Kjærlighetskrangler slår gnister, men gir også varme. Det fine i alt dette var at Ingrid fant Even eller Vebjørn! Tenk, at skjebnen kunne vise henne veien til den rette på et annet kontinent!
Jakten på lykken kan føre deg halve jorden rundt, men oftest ligger den rett foran deg.
Even og Ingrid giftet seg snart. Even holdt fast ved Ingrid, redd for å miste henne tilbake til hjemlandet. Snart fikk de en sønn, og to år etterpå kom datteren.
Even overøste Ingrid med omsorg og kjærlighet, og familien badet i hverdagslykke. Hjemmet deres flommet over av kjærlighet. Og forresten Lars og Ellen fant tilbake til hverandre og lærte å ta bedre vare på kjærligheten sin. Nå stelte de gjerne barnebarna sine.
En dag fikk Ingrid et engstelig brev fra moren hjemme. Moren ba henne komme på besøk.
Denne gangen dro Ingrid alene. Barna var for små til reisen, og hun lot Ellen få passe dem.
Morens stemme brast i gråt da hun omfavnet datteren:
Å Ingrid! Din gode Truls har omkommet! Og han tok med seg kona si i døden! Motorsykkelulykke. Den vesle jenta deres er nå foreldreløs.
Bare tre år gammel, og nå uten noen Tenk deg det!
Du vet, Ingrid, Truls glemte deg aldri. Han elsket deg. Da du dro, fant han en annen for ikke å sørge. Det var ei stakkars jente fra landsbygda, hun virket skjør, men hun elsket ham og hørte på alt han sa. Snart fikk de en herlig datter de kalte henne for Ingrid. Hun var så smart og god, jeg skjønner ikke hvor hun har det fra. Stakkars lille. Hun får vel barnehjemmet som hjem nå. Og vet du, rett før Truls døde, kom han til meg og sa at han ville gi deg en gave, så du alltid ville huske ham! Så nær var døden at ingen forsto det. Og Truls hjalp oss gamle hjemme, selv om han ofte var full. Du forsto jo ikke det fra London, du
Han rakk ikke gi deg gaven før det var for sent moren tørket tårene med kantet av forkleet.
Ingrid lyttet stille. Så sa hun, rolig og bestemt:
Han rakk det, mamma. Vebjørn og jeg vil adoptere Truls sin lille Ingrid. Det blir hans gave til meg Vebjørn kommer til å støtte meg. Alt har sine følger, og vi må ta vare på de svakeste i livet.
Og forresten, mamma kan jeg få et eple eller en syltet agurk? Jeg er sulten etter reisen, og to må jo spise for tre nå, ikke sant? Ingrid blunket lurt til morenMoren lo gjennom tårene og fant straks frem både epler og syltet agurker. Hun fylte et fat til randen, la det foran datteren og så på henne med stolthet og en stille lettelse. Slik satt de ved kjøkkenbordet, mor og datter, omgitt av minnene om alt som hadde vært, og håpet om alt som kunne komme.
Neste morgen våknet Ingrid til barndommens lyder utenfor vinduet. Hun visste at hennes og Vebjørns hjem snart ville få et nytt familiemedlem Truls lille Ingrid. Å gi et barn en fremtid, midt i et vakkert og broket liv, føltes som den dypeste meningen hun noen gang hadde kjent.
Da Ingrid reiste hjem igjen til London denne gangen, bar hun både sorg og glede i hjertet men hun bar også fremtiden. Hun så for seg sitt fargerike hushold: leiebruden, elskeren, moren, barna og bonusbarnet sammen i en familie bundet sammen av alt det uforutsigbare i kjærligheten.
For noen ganger må mennesker gå seg vill, miste seg selv, elske feil og sørge dypt for å finne hjem til den lykken de aldri selv kunne planlagt. Og når Ingrid om kvelden hvisket god natt til sine små, visste hun innerst inne: Av alle rollene livet ga henne datter, brud, mor og venn var den viktigste likevel å være håp for et lite barn som trengte det mest.
Slik ble ikke Ingrid leiebruden, men livsbruden: hun som våget å velge, tilgi og elske på nytt.
