Uncategorized

Hei, jeg er elskerinnen til mannen din. Jeg la fra meg motebladet jeg nettopp hadde bladd i, og stirret på den slående pene blondinen som plutselig stod i døråpningen til kontoret mitt. Hun smilte sarkastisk og fortsatte: — Jeg har dårlige nyheter til deg – jeg er gravid. Selvfølgelig med din mann. Saklig spurte jeg blondinen: — Har du dokumentasjon? — Hun gliste triumferende og fisket opp et hvitt ark med blått stempel fra den eksklusive skinnvesken sin. Hun hadde forberedt seg godt. Jeg gransket nøye dokumentet. Det var ekte, ikke jukset sammen, noe som egentlig ikke var overraskende. Når man kommer til kona til sin elsker med slike nyheter, er det best at alt er på stell. — Greit, — sa jeg, — det virker som om du faktisk er gravid. Da gjenstår bare en farskapstest, slik at vi kan bekrefte at det er min mann som er faren, så ordner alt seg. Blondinen begynte å bli litt usikker. Hun spurte nølende: — Ordner seg – hvordan da? Jeg forklarte vennlig: — Min mann vil betale barnebidrag, jeg finner deg en god lege, og bestiller plass til deg på et førsteklasses sykehus – du kan trygt føde uten å bekymre deg for deg selv eller barnet. Blondinen virket opprørt: — Skjønner du ikke? Jeg skal ha barn, og han trenger en far. Jeg svarte overbærende: — Våre tre barn trenger også en far, og heldigvis har de det. Ikke vær urolig, min mann kommer til å se barnet ditt og til og med følge ham til første skoledag når den tid kommer. Du kan sende barnet til oss i perioder – vi har fantastiske barnevakter. Jeg er dessuten veldig glad i barn. Da får du tid til å ordne opp i ditt eget liv. Tro meg—det er ikke lett med et lite barn. Blondinen spratt opp, knuget vesken sin hardt og ansiktet hennes vrengte seg i sinne: — Skjønner du virkelig ingenting? Jeg ligger med mannen din. Jeg venter barn med ham. Han elsker meg, ikke deg! Jeg ble litt oppgitt. Jeg syntes oppriktig synd på den unge jenta. Men virkeligheten jager fort bort romantiske drømmer, selv for dem som tror de kan få en velstående mann sånn uten videre. — Kjære, du er fjerde kvinne som oppsøker meg med de ordene. Den første hadde ikke engang dokumentasjon, den andre og tredje hadde falske papirer. En til var faktisk gravid, men farskapstesten gikk ikke i hennes favør. Vi har aldri nektet noen hjelp, men å tåle åpenbar løgn – det gjør ikke engang min snille mann… Blondinen så rådvill ut, men jeg fortsatte: — Og når det gjelder at min mann ligger med deg – han ligger også med meg, og med flere andre. Jeg nekter ikke min kjære mann hans svakheter. Det går verken ut over meg eller barna… Så, legg igjen telefonnummeret ditt. Jeg ordner med tid og sted for farskapstest, så blir du kontaktet. Hun mistet fatningen og løp ut av kontoret. Jeg tente en sigarett. Jeg hadde ventet på dette besøket; jeg kjente til min manns nye bekjentskap. Jeg klarte å ta samtalen, slik jeg hadde klart de forrige, selv om det ikke var lett. Det ville vært mye lettere å bryte sammen, lage et rabalder og la min rike og suksessfulle mann gå til en annen. En gang forlot han kona si for meg, etter at jeg kom til henne med graviditetsnyheten. Hun lagde skandale, og min mann har aldri tolerert tårer eller drama. Da giftet han seg med meg – jeg var jo faktisk gravid. Siden fødte jeg to barn til med ham. Innerst inne visste jeg jo at en mann som var utro mot sin forrige kone med meg, ikke kom til å bli trofast. Kanskje dukker det opp flere som vil ha rollen som hans livsledsager. Men jeg gjør ikke samme feilen som hans forrige kone – de får ingen sjanse. Jeg skal klare det. Jeg kommer til å holde ut.

Kjære dagbok, I dag kom det noe ganske oppsiktsvekkende inn på kontoret mitt. Jeg satt og bladde i gjennom

Uncategorized

010

I mange år var jeg en stille skygge mellom bokhyllene i det store folkebiblioteket.

I mange år var jeg en stille skygge blant hyllene på det store folkebiblioteket i Oslo. Ingen la egentlig

Uncategorized

Livet er som månen: noen ganger full, andre ganger i mørke Jeg trodde ekteskapet vårt var urokkelig og evig, like sikkert som universet. Dessverre … Vi møttes på det medisinske fakultetet som studenter, og giftet oss femte studieår. Svigermor ga oss en bryllupsreise til Jugoslavia (nå Slovenia) og nøklene til en leilighet. Det var bare begynnelsen. Som nygifte flyttet vi rett inn i en treroms leilighet. Svigermor og svigerfar hjalp oss masse, og hvert år reiste vi på Europa-ferier takket være dem. Vi var unge og lykkelige. Livet lå foran oss. Dima jobbet som virolog, og jeg som allmennlege. Vi jobbet, elsket, og grunnla familie – sønnene våre, Daniil og Vyacheslav, ble født. Nå, mange år senere, forstår jeg at livet mitt var som en stor flod – rik og god. I de ti årene med ekteskap badet jeg i luksus. Så raste alt sammen på et øyeblikk. …En dag ringte det på. Utenfor sto en pen, men trist jente. — Hvem leter du etter? spurte jeg rolig. — Er du Sofia? Da er jeg kommet riktig. Kan jeg komme inn? — Velkommen inn, svarte jeg nysgjerrig. Nærmere så jeg at hun var litt gravid. — Sofia, jeg heter Tanya. Det er vanskelig å si, men jeg elsker mannen din. Dima elsker meg. Vi skal ha barn, sa Tanya. — Hm…Det var uventet. Er det alt? — Nei, sa hun og tok opp en vakker eske. — Vær så snill, Sofia. Denne er til deg. Esken inneholdt en gullring. — Hvorfor det? Vil du kjøpe mannen min? Dima er ikke til salgs! Ta den med deg! ropte jeg. — Sofia, jeg vil ikke såre deg! Jeg er så lei meg! Min mor sa alltid: “Elsker du en annen kvinnes mann, ødelegger du deg selv!” Men jeg kan ikke leve uten Dima! Ta ringen, vær så snill – det hjelper kanskje litt! Tanya begynte å gråte, og et øyeblikk syntes jeg synd på henne. Her sto hun som stjal lykken min, og jeg hadde medfølelse. Jeg tok “betalingen”, ga den tilbake, og sendte henne ut. Fra det øyeblikket raste livet mitt nedover… Svigermor ringte og fortalte at Dima forlot oss. Hun kom for å hente klærne hans. — Vi er familie uansett, Sofia. Og Dima med Tanya… ja, de finner alltid hverandre, forsøkte hun å trøste. Et halvt år senere fikk Dima og Tanya en datter. Dima adopterte også Tanyas datter fra første ekteskap. Han kom aldri på besøk til sønnene sine, kun noen småpenger via svigermor – barnestøtte, visstnok. Dette var 90-tallet. Jeg havnet på sykehus for nervene. Guttene ble tatt hånd om av svigermor, som bortskjemte dem. Da jeg kom ut, ville sønnene mine ikke lenger bo med meg. — Bestemor lager god mat og kjefter ikke, sa de. Jeg hadde ikke så mye å stille opp med. Svigermor ba meg: — La guttene bo her mens du ordner med salg av treroms-leiligheten. Du klarer ikke å betale alene. Énroms holder vel for deg? Så kom jeg hjem – alene. Jeg mistet først mannen min, og så barna. Jeg måtte bytte til en liten ettroms med gamle gulv og slitte vegger. Barna fikk jeg bare se på høytidsdager. — Det er bedre guttene får være i fred, Sofia. Ta vare på deg selv, sa svigermor. Gradvis mistet jeg kontakten med sønnene mine. Jeg ville bare krype sammen og forsvinne. Min bestemor pleide å si: “Livet er som månen: noen ganger full, andre ganger i mørke.” Jeg forsto at dette ikke kunne vare. Eller ville jeg bli gal. Jeg bestemte meg for å gjøre noe …uvant. Jeg var tross alt utdannet lege med toppkarakter. …På konferanse i Frankrike møtte jeg Jovan, en serbisk lege. Plutselig var jeg forelsket igjen. Konferansen varte ti dager; så måtte jeg hjem. Forholdet til Jovan ga meg glede og livslyst tilbake. Senere fulgte flere bekjentskaper, men ingenting seriøst. — Sofia, du blomstrer! Du er som våren selv! sa svigermor. Men jeg forble alene. Så inviterte bestevenninnen min Olya meg på besøk før hun flyttet til Hellas for å gifte seg. — Nå gifter jeg meg med en greker. Lei av russiske drankere. Det er på tide å leve som en normal kvinne! — Hvorfor gråte? Nå starter livet på nytt! — Her, Sofia! Min Shurik vet ingenting. Kanskje du kan trøste ham? Værsågod, du får ham! Så jeg tok over en forlatt mann. Slik ble Shurik min lovlige ektemann. Han hadde bare én feil – men den feilen overskygget alt bra. Som man sier: God pels, men flekkete! Shurik var alkoholiker. Men kjærlighet er jo blind – jeg kunne ikke leve uten ham! …Dette førte til avrusning, senteropphold og tårer – alt forgjeves. Shurik sa: — Sofia, det er du som vil jeg skal bli edru, jeg vil ikke. Aldri vurderte jeg å gå. Jeg ville kjempe for min mann, slik Tanya en gang kjempet for min. Det tok sju år… Så stoppet Shurik – han fikk sjåførjobb på likhuset. Det var hard kost for ham, men jeg ble endelig lykkelig! For første gang fikk jeg en mann som kom hjem rolig og edru! Olya, på besøk fra Hellas, var sjokkert: — At Shurik ikke drikker? Jeg tror det ikke! — Ingen bytterett, ingen retur, lo jeg. …Sønnene mine har vokst opp, er over 30, men har ikke stiftet familie. Etter alt de så i barndommen, har de ikke tro på ekteskap. Barnebarn? Det kan nok bli vanskelig. …Og eksmannen? Hans andre kone Tanya drakk seg i hjel. Datteren de fikk sammen, oppdrar barn alene. Dima giftet seg en tredje gang med en sykepleier fra klinikken. Like før spurte han sønnene våre: — Kunne mamma og jeg kanskje begynne på nytt? Jeg svarte kontant: — Ikke mens gresset er grønnere på andre siden! Med andre ord – aldri!

LIVET, SOM MÅNEN: NOEN GANGER FULLT, NOEN GANGER KNAUST Jeg trodde ekteskapet vårt var urokkelig og evig

Uncategorized

016

Maria våknet klokken tre om natten av at den gamle knappe-telefonen vibrerte voldsomt på nattbordet. Hun gned seg overrasket i øynene, tok opp mobilen og så at det var sønnen som ringte. «Hallo… Dima, hva har skjedd?! Hvorfor ringer du så sent?» – spurte hun nervøst. «Mamma, unnskyld at jeg vekket deg, men jeg kjørte nettopp hjem fra jobb, og så… Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre… Det ligger en hund på veien. Jeg tror den er påkjørt. Kan du hjelpe meg? Du har jo alltid vært flink med dyr.» Denne natten snus livet til Maria og sønnen på hodet – og et tilfeldig møte med en skadet, hjemløs schæferhund får alt til å endre seg.

Det var for mange år siden, i en liten norsk by sør for Trondheim, at Ingrid Mikkelsdatter ble vekket

Uncategorized

– Etter min bortgang må du flytte ut, jeg gir leiligheten videre til sønnen min… – Unnskyld, Gerd, men når jeg går bort, må du flytte ut av denne leiligheten, – sa Tor til sin kone. – Jeg overlater den til sønnen min. Jeg har allerede ordnet alt det nødvendige. Jeg håper du ikke er bitter for det? Du har jo barn, de vil jo ta vare på deg. Livet hadde vært brutalt mot Gerd. Hun vokste opp på barnehjem og kjente aldri sine foreldre. Giftet seg ung av kjærlighet, men lykken uteble. For trettifem år siden, som ung mor til to små barn, ble hun enke da mannen omkom tragisk. I fem år klarte Gerd seg alene, jobbet hardt for at barna skulle klare seg, og så møtte hun Tor. Heldige henne at hun hadde en egen leilighet – den fikk hun i arv fra sin avdøde mann. Tors familieforhold var gode, han var tretten år eldre enn Gerd, eide en treroms og tjente bra. De flyttet raskt sammen, og Tor fant tonen med Gerds barn. Den eldre datteren, Vilde, var skeptisk til å begynne med, men Tor vant henne over. Gerds sønn, Bjørn, begynte nesten umiddelbart å kalle Tor for pappa. Tor behandlet aldri barna dårlig og brukte både penger, krefter og tid på dem. Både Alvilde og Bjørn var takknemlige for den trygge barndommen Tor ga dem. *** Bjørn og Vilde bodde for lengst for seg selv. Vilde giftet seg tidlig og flyttet ut, og Bjørn jobbet lenge et annet sted, som soldat. For ti år siden ba Gerd barna sine på besøk: – Jeg vurderer å selge vår toroms og bruke pengene på totalrenovering her. Ingen bor der lenger, leiligheten står bare der. Kan vi ikke selge og dele pengene? Vilde trakk på skuldrene: – Jeg har ikke noe imot det, mamma. Jeg krever ikke leiligheten, men dere vet jeg trenger penger til sønnen min sin behandling. Vildes eldste sønn var syk, og familien trengte penger til behandling. Bjørn støttet søsteren: – Gi min del til Vilde, mamma. La henne få med Grieg til Oslo for videre behandling, jeg har egen leilighet og betaler ned på lånet. Nevøens helse betyr mer. Leiligheten ble solgt, Vilde fikk halvparten, og resten gikk til totaloppussing i Tors leilighet. Gerd investerte alt hun hadde i hjemmet – fra elektrisk anlegg til møbler og hvitevarer. Hun ante ikke at hun brukte så mye på en bolig som ikke en gang var hennes egen. Problemene med Tors helse startet for fire år siden. Gerd hjalp og sto på. Hun laget mat etter alle legens anvisninger, motvillig akseptert av Tor. Han ble stadig dårligere, og til slutt lå han lenge på sykehus. Plutselig dukker en ukjent ung mann opp og banker på døren. – Hei, jeg heter Sindre. Jeg er sønnen til Tor. Gerd er i sjokk – Tor har aldri nevnt en sønn. En dag sitter Tor på sykehuset og forteller alt om eks-kona som forlot ham og tok Sindre med seg. – Sindre er blodet mitt, Gerd, men han er jo egentlig en fremmed for meg… Gerd tilgir og åpner hjertet sitt for Tor og Sindre. Sindre begynner å besøke oftere, også Alvilde og Bjørn hilser på ham. Senere oppdager Gerd tilfeldigvis at 150 000 kroner er borte fra sparekontoen. – Tor, noen har tømt kontoen! – Det var jeg, Gerd. Sindre trengte pengene, så jeg lot ham bruke kortet ditt. Gerd blir rasende og sperrer kortet. Sindre blir fornærmet, Tor klandrer henne. Etter noen dagers stillhet sier Tor: – Jeg var hos advokaten i dag. Jeg har gitt leiligheten som gave til Sindre. Når jeg dør, er det han som skal bo her, og du må finne deg et annet sted. Kanskje du kan flytte til Alvilde eller Bjørn? Gerd blir dypt såret. Alt hun har investert, skal nå gå til noen som var en vilt fremmed til nylig. Hun begynner å pakke tingene sine og sier kjølig: – Jeg flytter. Jeg orker ikke mer. Nå får Sindre passe på deg, Tor. Hun flytter inn hos sønnen Bjørn. Tor møter opp i retten, nektende å gi henne skilsmisse. Men til slutt får Gerd gjennomslag – og i øynene til både Tor og Sindre står hun igjen som en grisk kvinne som bare var ute etter andres eiendom.

30. mars Etter min bortgang må du flytte ut, jeg skal la leiligheten gå til sønnen min…

Uncategorized

Valget «Og så viser det seg at Fedja er skikkelig gift…», sukket Svetka mens hun satt på benken i parken og knep hardt rundt henvisningslappen til aborten i jakkelommen. Romvenninnene på studenthybelen hadde vært misunnelige, hver gang de så henne sammen med en mørkhåret, glattbarbert, blåøyd sjarmør – de mente at hun var heldig som hadde fått en så høflig kavaler. Men det var virkelig ingenting å misunne. Svetka frøs lett da hun mintes det første og siste møtet med Fedor sin kone. Hun hadde ventet på henne utenfor fabrikken, for å forklare hvordan ting hang sammen. – Hei, er det du som er Svetlana? – begynte hun. – Hvem er du? – svarte Svetka og rygget lett, ukomfortabel med blikket til den høye, slanke kvinnen med askeblondt hår. – Jeg er Olja, Fedors ektefelle. – Hva? – Du hørte meg! – Enda en enkel sjel, – sa kvinnen rolig, – og hvor mange av dere finnes det egentlig, dere som alltid jakter på andres lykke? – Hva tillater du deg? – Hør her, – den blonde grep Svetka varsomt i albuen, – det er vel strengt tatt hva du tillater deg. Jeg er hans lovlige kone. Jeg har sett deg med mannen min, og du står her og prøver å briljere i stedet for å si unnskyld, forsvinne av skam, selv om… Det er slik folk med samvittighet hadde gjort, men tydeligvis gjelder ikke dét deg. Hun kastet et målende blikk på Svetka. – Han har hatt så mange som deg at jeg ikke har nok fingre og tær for å telle dem. Du visste han var gift, skamløse jente! Han er mann. En jeger. For ham er du bare et kort eventyr – han har fått deg, og så er minnet over. Hold deg unna ham. Forresten, vi har to døtre sammen, jeg kan godt vise deg familiebildet. – Olja fant fram et bilde og rakte det mot den sjokkerte Svetka. – Her er beviset på vår store kjærlighet. Dette var i Sandefjord for to måneder siden… – Hvorfor sier du dette til meg? Ordne heller opp med din egen mann. – Det skal jeg, ikke bekymre deg! Han begynte nylig på fabrikken, og du dukker opp som en ulykke. Hold deg unna, ikke tro på løftene hans, Fedor kommer ikke til å skille seg. Ikke kast bort tiden din. Hvor gammel er du? Tretti? – Tjuefem! – protesterte Svetlana såret. – Nettopp. Du har god tid til å finne deg en mann og stifte familie. La Fedor være. Svetka orket ikke høre mer av Olja. Hun gikk derfra på ustø bein, forlatt av håpet og drømmene – alt knust på et øyeblikk av den plutselig inntrengende ektefellen til hennes elskede. – Forræder… – mumlet hun og kjente klumpen i halsen, men ville ikke vise følelser ute, eller bli gjenstand for sladder på jobben. Senere på kvelden dukket Fedor opp med blomster til Svetka, som nå med røde, hovne øyne kastet ham på dør, uansett hans evige kjærlighetsløfter og forsikringer om at forholdet til kona var forbi. I to uker prøvde Svetlana å hente seg inn. Fedor verken ringte henne eller forsøkte å ta kontakt – han vendte bare bort blikket om de møttes. Men et problem kom sjelden alene. Da Svetka ble kvalm og svimmel på morgenen, trodde hun først det skyldtes stresset, men skjønte fort at kjærligheten til Fedor hadde satt sitt tydelige spor. «Seks uker,» lød det som en dom. Hun orket ikke tanken på å bli alenemor. Alt føltes skremmende; hun følte at alle så på henne, visste, og dømte henne – for hun hadde vært dum, stolte på mannen hun i realiteten ikke kjente. Fedor hadde skjult ekteskapet sitt. Hva kunne hun ha gjort – spurt om legitimasjon med en gang de møttes? Han hadde jo ikke giftering, og det er ikke alle gifte menn som har det. Og hvorfor reagerte hun ikke da han ba henne holde forholdet hemmelig på jobben? Han hadde løyet – men det hjalp ikke å vite at hun var uvitende. På toppen av det hele gikk det rykter i kantina, og folk diskuterte detaljert at Olja hadde oppsøkt rivalen. – Jeg er gravid, – brukte Svetlana lunsjpausen til å si til sin tidligere elskede. – Jeg kan gi og penger, bare ordn opp i det, – svarte han lavt. Neste dag sluttet Fedor på jobben og forsvant for alltid fra livet hennes. Svetka forsto at hun ikke kunne utsette noe, så tross legens advarsler hentet hun henvisningen til «inngrepet». Nå sitter hun på benken, sammenklemt om arket som om hun er redd for å miste det. – Døgnet løper fra deg? – spurte en ung mann i dress og med en enorm bukett burgunderrøde krysantemum, og sank ned ved siden av Svetka. – Hva? – så hun på ham med tomt blikk. – Klokken din går visst litt fort, – smilte han og nikket mot håndleddet hennes. – Mine klokker står alltid ti minutter for tidlig. Jeg stiller dem hele tiden, men det hjelper aldri, – svarte hun likegyldig og snudde seg bort. – Været er fantastisk i dag, ikke sant? Skikkelig «indian summer». Mammaen min elsker denne tiden av året. Hun sier at nettopp på en slik varm høstdag tok hun sitt livs viktigste valg, og aldri har angret. – Vet du, – plapret den fremmede videre, – mammaen min er topp! – Han viste tommelen opp. – Jeg er så takknemlig for henne. – Hva med faren din? – glapp det ut av Svetka. – Om han har mamma aldri fortalt, og jeg har aldri spurt, ser jo at det er vondt for henne… Nå kommer jeg fra jobbintervju. Tenk, de valgte meg av ti søkere til en toppstilling i firmaet! Jeg har jo knapt erfaring, det er nesten utrolig… Mamma ga meg tro på at jeg skulle klare det… Første lønning skal gå til å sende mamma på ferie til sjøen. Hun har aldri vært ved sjøen. – Har du vært der? – Nei, – svarte Svetka alvorlig, blikket hennes festet seg plutselig ved den burgunderrøde slipset. Den unge mannen lyste av lykke. – Mammas gave! – sa han stolt, og strøk hånden over slipset, merket hvor hun så. – Beklager om jeg babler, men jeg måtte bare dele gleden, du ser så trist ut… Jeg syntes bare du trengte noen å prate med. Plager jeg deg? Svetka ristet på hodet. Denne ukjente gutten irriterte henne ikke. Han fikk de dystre tankene hennes til å forsvinne, og hans hengivenhet til moren rørte henne dypt. «For en hengiven sønn! Tenk å ha hatt en slik… Hvor heldig moren hans er…» – Nå må jeg gå. Mamma venter og er sikkert urolig… Men du, ikke stress! – Hva sa du? – Det var til klokken din! – Han smilte bredt. – Å, – svarte hun med et snev av smil. Etter et minutt var gutten borte, og Svetka rev henvisningen hun hadde fryktet å slippe fra seg, i småbiter. Lenge satt hun urørlig, trakk inn høstluften i solskinnet. Varme og ro fylte henne takket være en ukjent, som plutselig føltes så nær. Hun var ikke alene. Den kvinnen hadde oppdratt en vidunderlig sønn alene – synd at Svetka aldri spurte hva han het. Men det spilte ingen rolle lenger. Valget var tatt. *** Tjue-tre år senere… – Mamma, jeg er sent ute! – Stas stod foran speilet, og mamma forsøkte å knyte hans nye, burgunderrøde slips til jobbintervjuet han skulle på. – Skal vi bare droppe det, da? – Nei da, dette gir selvtillit. Det går bra, du blir garantert valgt. Ferdig! – smilte Svetlana, trådte et skritt tilbake og så stolt på sønnen sin. – Jeg er så nervøs… tenk om… – Dette er din plass. Nå må du ikke stresse, sva på spørsmålene klart og tydelig, og husk å smile. Du er uimotståelig. – Greit, mamma. – Stas ga henne et kyss og løp mot bussholdeplassen. Svetka så ham gå, den kjæreste av alle, bortover gaten. Plutselig rykket det i henne, som ved et elektrisk støt… Dette hadde hun sett før… Den fremmede gutten i parken, over tjue år tilbake… Nå minnet Stas i dressen henne om akkurat ham. Hun hadde nesten glemt øyeblikket – men nå slo minnene inn med full styrke. Var det virkelig skjebnen som lot henne den gangen møte en ukjent, men likevel så nær – den hun vurderte å aldri la bli til? Hvorfor hilste hun ikke på gutten? Hvorfor spurte hun ikke hva mammaen hans het? Uansett – det spiller ingen rolle nå. Alt har ordnet seg så vakkert… Senere samme dag kom Stas hjem med en enorm bukett burgunderrøde krysantemum, i farge med slipset, og fortalte at han hadde fått jobben. Han lovet mamma at de en dag skulle dra til sjøen, for hun hadde aldri vært der. Dessuten: Nå er det hans tur til å ta vare på sin kjære mor – for hennes skyld vil han flytte fjell, snu elver. Slik er sønnen til Svetka. Uansett hva de møtte på underveis, var hun aldri i tvil; alt kunne de klare sammen. Svetlana angret aldri på at hun valgte å bli mor. Hun hadde tatt rett valg for seg. Sånn skulle det bli!

Valget Visste du at Petter faktisk er godt gift sukk pustet Lene, mens hun satt på en benk i parken og

Uncategorized

013

Klar for en ny sjanse: Alnas reise fra vond skilsmisse og krevende svigersønnske til akademisk suksess, umulig kjærlighet med en tidligere student fra Algerie og tilgivelse – en livshistorie om brente broer, håp og modne følelser i Norge

Det var en gang ei kvinne som het Signe Steinseth, og hun drømte om å gifte seg på nytt denne gang skulle

Uncategorized

013

ETTER TRE MÅNEDER PÅ SJØEN KOM HAN HJEM – MEN IKKE ALENE: PÅ ARMEN HADDE HAN EN LITEN GUTT… Lena tok ut langpannen med fiskepai fra ovnen, og straks spredte det seg en duft av fisk over hele kjøkkenet. Alt var slik mannen hennes, Viktor, likte det. På komfyren kokte det fersk borsjtsj, i ovnen spraket paien – kun kompotten gjenstod å koke ferdig før Viktor kom hjem fra jobb. Hun dekket paien til med et hvitt kjøkkenhåndkle for å holde den varm, og gikk bort til vinduet. Eneboligen deres lå midt i nabolaget, rett overfor bussholdeplassen der bussen snart burde komme – med Viktor om bord. Hun hadde ikke sett mannen på tre måneder – han jobbet skift på en fiskebåt i nord; tre måneder på, tre måneder av. Lena ventet alltid utålmodig på hjemkomstene hans, og huset krevde jo alltid mannfolk-hender. Dette huset var Lenas. Da de giftet seg for fem år siden, eide Viktor en leilighet, men det unge ekteparet ville heller bo større – så leiligheten ble solgt og pengene investert i ny start. Viktors forsøk på å drive forretning slo feil, og i tre år hadde han tatt sesongarbeid langt nord. Det ble gode penger, men det var tungt for 28 år gamle Lena å være alene så lenge. Hun rakk nesten å glemme hvordan det føltes å være gift. De hadde ingen barn. Viktor mente tiden ikke var inne. «Hvordan skal du klare deg alene med et barn når jeg er borte i flere måneder? La oss først tjene litt mer – så kan vi se på det.» Men stadig dukket det opp nye utgifter – til og med nå trengte taket en skikkelig reparasjon, og et fuktig merke i taket hadde fått Lena til å sette en bøtte under det dryppende stedet når det regnet. Viktor hadde lovet å fikse det straks han kom hjem. Mannen hennes var flink og snill. Han ringte hver kveld og brydde seg om henne. Lena elsket ham. Hver gang han kom hjem fra jobb, tok hun fri, lagde hans favorittmat og ventet spent i vinduet. Nå så hun bussen ankomme, og hjertet slo ekstra hardt. Viktor gikk av – med en stor bag over skulderen. Men denne gangen var han ikke alene. På den andre armen bar han en liten gutt, kanskje to år gammel. Lena ble stående målløs. Hvem var denne gutten? Hvorfor bar Viktor ham hjem til dem? Hvem hadde overlatt en så liten gutt til en voksen mann som knapt hadde erfaring med barn? Viktor kom inn døra, satte fra seg bagen og slapp gutten forsiktig ned. Den lille klamret seg skremt til benet hans mens Lena skalv av uvisshet. Tok seg knapt tid til å hilse på Viktor, men spurte stille: «Viktor, hvem er denne gutten?» Helt alvorlig sa Viktor: «Dette… dette er sønnen min, Lena. Han er faktisk min sønn.» Han fortalte at han hadde vært utro med kokka på båten – bare et par ganger, men hun hadde blitt gravid. Først etter fødselen fikk Viktor vite om barnet, og nylig hadde guttens mor mistet livet i en dramatisk ulykke med en bjørn. Med ingen andre igjen, hadde han blitt den eneste omsorgspersonen til lille Tolik. Lena var knust. Innvendig raste hun, men forstod alvoret og tok avstand. Dager ble til uker. Lena holdt seg unna både Viktor og gutten. Hun klarte ikke å føle omsorg, bare avstand og ulyst. Men da lille Tolik ble syk og fikk høy feber, var det Lena som ringte ambulanse, passet på ham hele natten, og merket en varme våkne i hjertet sitt overfor gutten. Da hun senere bekreftet overfor sykehuset: «Han er sønnen min», skjønte hun at det hadde blitt sant – ikke bare på papiret, men for henne. Hun adopterte Tolik – og ble hans egentlige mor. Så en dag, halvannet år senere, etter at Viktor hadde vært meldt savnet og antatt omkommet i en tragisk bussulykke i nord, dukket han plutselig opp igjen – levende, men ikke for å komme hjem, men for å kreve skilsmisse og ta med seg Tolik til en ny kvinne. Men Tolik hadde allerede valgt hvem som virkelig var mammaen hans… Lenes og Toliks bånd ble viktigere enn alt, og Viktor forsvant ut av livet deres for godt. I dag lever Lena videre – lykkelig som mor til gutten hun aldri selv fødte, men som til slutt likevel ble hennes helt egen sønn.

Fra skiftet kom mannen min ikke alene: han hadde med seg en liten gutt i armene… Mari tok ut langpannen

Uncategorized

011

Er det virkelig orkidèens skyld? – Polina, ta med deg denne orkidèen hjem, ellers kaster jeg den, sa Katja og rakte meg den gjennomsiktige potten fra vinduskarmen. – Tusen takk, venninna mi! Men hva har egentlig denne orkidèen gjort deg? undret jeg, for vinduskarmen hennes bugnet av andre flotte orkidèer. – Denne fikk sønnen min til bryllupet. Du vet jo hvordan det endte… sukket Katja tungt. – Ja, jeg vet at Denis skilte seg mindre enn et år etter bryllupet. Jeg spør ikke om grunnen, men kan bare ane at den var tung. Denis forgudet jo Tanja, svarte jeg forsiktig og ville ikke rippe opp i såret til venninnen. – En dag skal jeg fortelle deg alt, Polina. Nå er det fortsatt for vondt, svarte Katja og tørket bort en tåre. Jeg tok med «den utstøtte og forlatte» orkidèen hjem. Mannen min så medlidenhet på den pjuskete planten: – Hvorfor i alle dager drasser du med deg det der? Den orkidèen er jo helt livløs. Til og med jeg ser det. Du burde ikke kaste bort tiden på slike visne greier. – Jeg vil prøve å gi den kjærlighet og omsorg! Vent og se, du kommer til å bli betatt av denne orkidèen, sa jeg. Jeg ville «puste liv» inn i en hengende og døende blomst. Han blinket ertende til meg: – Hvem sier vel nei til kjærlighet? Etter en uke ringte Katja: – Polina, kan jeg komme innom deg? Jeg orker ikke bære på dette mer. Må fortelle deg hele historien om Denis sitt ekteskap. – Selvfølgelig, Katja, bare kom. Du var der for meg da jeg slet etter min første skilsmisse, og da jeg hadde problemer med min andre mann … Vår vennskap går mange år tilbake. Katja kom til meg en times tid senere. Hun slo seg ned på kjøkkenet. Over et glass tørr hvitvin, en kopp kaffe og litt mørk sjokolade åpnet hun seg om livet. – Jeg kunne aldri forestille meg at min tidligere svigerdatter var i stand til slikt. Denis og Tanja bodde sammen i sju år før bryllupet. Han brøt med Anja for hennes skyld. Jeg likte Anja; hun var så god, så hjemmekjær. Jeg kalte henne for datteren min. Men så kom skjønnheten Tanja – helt som fotomodell. Denis gikk helt i spinn, danset rundt henne. Kjærligheten hans var altoppslukende. Anja ble straks glemt og skjøvet ut. Ok, jeg må innrømme at Tanja så ut som en modell. Denis likte at kompisene siklet og fremmede snudde seg etter henne. Det eneste rare var at de ikke fikk barn på alle disse årene. Men jeg sa ingenting, tenkte at Denis ville gjøre alt etter boka: først bryllup, så barn. Vi blander oss generelt ikke inn i hans privatliv, men plutselig en dag sa han bare: «Mamma, pappa, jeg skal gifte meg med Tanja. Ingenting skal spares, vi gifter oss med brask og bram!» Vi ble glade. Endelig, han var jo tredve! Tenk deg, Polina, bryllupsdatoen måtte flyttes to ganger. Først ble Denis syk, så strandet jeg i Bergen på jobb. Det føltes ikke riktig. Men jeg ville ikke ødelegge gleden hans. Han skinte jo av lykke. Han ville også gifte seg i kirken, men presten som skulle vie dem, far Svatoslav, var bortreist. Ingenting stemte, tegnene var overalt … Vi holdt en storslått bryllupsfest. Se på disse bildene – ser du orkidèen? Den blomstret overdådig og bladene sto stive som soldater. Nå … er det bare frynsete blader igjen. Denis og Tanja skulle på bryllupsreise til Paris. Men Tanja fikk ikke forlate Norge – hun hadde visst glemt å betale en stor bot, og de ble stoppet på flyplassen. Denis var så forelsket at han overså alle problemene, han drømte om en lykkelig familie. Men så ble Denis plutselig alvorlig syk og havnet på sykehus. Han var riktig dårlig. Legene ga ingen store forhåpninger. Tanja holdt ut en uke, så sa hun: «Unnskyld, men jeg kan ikke være gift med en ufør. Jeg har søkt om skilsmisse.» Tenk hva Denis følte der han lå urørlig … Men han sa rolig: «Jeg forstår deg, Tanja. Jeg skal ikke motsette meg skilsmissen.» Så ble det skilsmisse. Men sønnen min ble frisk. Vi fant en god lege, Peter Bogdanovic, som fikk Denis på beina igjen på et halvt år – han var ung og kroppen holdt. Vi fikk god kontakt med legen – og han hadde en snill, tjue år gammel datter, Maja. I starten ville ikke Denis høre snakk om henne: «Hun er altfor sped. Ikke særlig pen heller.» Men jeg ba ham gi henne en sjanse. Utseendet er ikke alt. Bedre å drikke vann i glede enn honning i sorg, vet du. En stund klarte han ikke glemme Tanja, for sviket bet i ham. Men Maja ble hodestups forelsket, ringte, løp etter ham, gjorde alt for å komme nær ham. Vi bestemte oss for å spleise dem. Tok dem med ut i naturen. Denis var tungsindig, han frydet seg ikke over bål, grillmat eller godt selskap. Maja søkte stadig blikket hans – til ingen nytte. Jeg sa til faren hans: «Kanskje var det feil å prøve. Denis glemmer aldri Tanja – hun har satt seg som en torn i hjertet.» …Etter tre-fire måneder, ringte det på døren. Der står Denis, med den nå kjente orkidèen i hånden: «Her, mamma, får du restene av gammel lykke. Gjør hva du vil med blomsten. Den betyr ingenting for meg lenger.» Jeg tok imot motvillig – nesten som om alt sønnens ulykke skyldtes den forbannede blomsten. Den ble stua vekk, jeg gadd ikke engang å vanne den. Nylig møtte jeg en nabo som sa: «Katja, jeg så Denis med en liten spinkel jente. Ekskona di var mye vakrere, da.» Jeg trodde det ikke. Kunne det være at Denis og Maja hadde blitt kjærester? Men så kom Denis: «Møt min kone! Maja og jeg giftet oss. Helt stille og rolig – ingen fest, ingen ståhei. Far Svatoslav velsignet oss i kirken.» Jeg trakk ham til side: «Denis, har du egentlig lært å elske denne jenta? Skader du ikke Maja nå? Gifter du deg bare for å hevne deg på Tanja?» – Nei, mamma. Jeg har lagt Tanja bak meg – nå nevner jeg henne ikke engang. Når det gjelder kjærlighet … Majas verden og min har smeltet sammen. Slik var det, Polina. Katja fikk endelig lettet hjertet. …Etter denne samtalen gikk det to år før vi så hverandre igjen. Livet gikk sin gang. Men orkidèen vokste og blomstret som aldri før. Planter kan virkelig vise takknemlighet for omsorg. Jeg møtte Katja tilfeldig på kvinneklinikken: – Hei, venninne! Hva gjør du her? – Maja har født tvillinger. De skrives ut i dag, Katja strålte. Ille var Denis og faren hennes der med røde roser i hendene. På sykehusdøren kom Maja ut, sliten men lykkelig, sammen med en sykepleier som bar to små bylter. Etter dem kom datteren min med sitt nyfødte barnebarn. Tanja ba Denis om tilgivelse for sin svakhet og ønsket dem en ny start sammen … Men: En kopp kan limes, men den vil aldri bli god å drikke av igjen …

– Ingrid, ta denne orkidéen, ellers kaster jeg den, sa Kari, mens hun slurvet tok den gjennomsiktige

Uncategorized

011

Jeg er 47 år gammel. I 15 år jobbet jeg som personlig sjåfør for en toppleder i et stort teknologiselskap. Hele denne tiden behandlet han meg skikkelig: god lønn, alle rettigheter, bonuser og ekstra goder. Jeg kjørte ham overalt – til møter, flyplassen, forretningsmiddager og familieselskaper. Takket være jobben hadde familien min det trygt – jeg sørget for utdanning til tre barn, kjøpte et lite hus på lån, og vi manglet aldri noe. Forrige tirsdag skulle jeg kjøre sjefen til et viktig møte på et hotell. Som alltid: ren dress, plettfri bil, presis oppmøte. På veien fortalte han hvor viktig møtet var, at det kom gjester fra utlandet, og ba meg vente på parkeringsplassen så lenge samtalene varte. Jeg sa det var helt i orden. Møtet startet tidlig på dagen – jeg ble sittende i bilen. Lunsjen kom og gikk, ettermiddagen likeså. Jeg sendte ham en melding for å høre om alt var i orden – han svarte at alt gikk bra, ba meg vente en time til. Kvelden kom – jeg var sulten, men turte ikke gå noe sted. Rundt halv ni om kvelden så jeg han endelig gå ut sammen med gjestene – glade og fornøyde. Jeg løp for å åpne døren for dem. Han ba meg kjøre dem til middag. På veien pratet gjestene engelsk, og selv om jeg aldri hadde fortalt det på jobb, har jeg lært språket på kveldstid gjennom årene. Jeg forsto alt. En av gjestene spurte om sjåføren virkelig hadde ventet hele dagen – og sa det var imponerende lojalitet. Sjefen min lo og svarte noe som gikk rett til hjertet mitt: «Det er jo derfor han får betalt. Han er bare en sjåfør. Han har ikke noe bedre å gjøre.» Alle lo. Jeg fikk klump i halsen, men fortsatte å kjøre som om jeg ikke hadde hørt noe. Da vi kom frem, sa han at de ville spise lenge og at jeg måtte finne meg noe mat og vente to timer. Jeg gjorde som han sa. Mens jeg spiste på en kiosk, klarte jeg ikke å få ordene hans ut av hodet: «Bare en sjåfør.» Femten år med lojalitet – tidlige morgener, venting i timevis – var det alt jeg var for ham? Etterpå hentet jeg dem, kjørte de tilbake og dagen var over. Neste morgen møtte jeg opp som vanlig. Jeg la oppsigelsesbrevet mitt på setet ved siden av ham. Han så det, spurte forvirret hva det var. Jeg sa opp – med respekt, men bestemt. Han ble forfjamset, spurte om jeg ville ha mer i lønn eller om noe var skjedd. Jeg forklarte at det ikke handlet om penger, men om at tiden var inne for å se etter nye muligheter. Han insisterte på å få vite den egentlige grunnen. Da vi sto på rødt lys, sa jeg at han dagen før kalte meg «bare en sjåfør» uten noe bedre å gjøre – kanskje han hadde rett, men jeg fortjener å jobbe for noen som respekterer meg. Han ble blek, prøvde å si det ikke var sånn ment, at det bare var en dum kommentar. Jeg sa jeg forsto, men etter 15 år hadde jeg fått mitt svar. Jeg har rett til å jobbe et sted hvor jeg blir verdsatt. På kontoret ba han meg revurdere og tilbød høyere lønn, men jeg holdt på mitt. Mitt siste arbeidsdag var tung. Han prøvde å holde på meg med enda bedre vilkår, men beslutningen sto fast. I dag har jeg fått ny jobb – denne gangen ikke som sjåfør, men som koordinator. Bedre lønn, eget kontor og faste arbeidstider. Sjefen sa han setter pris på lojale, arbeidsomme folk – jeg takket ja uten tvil. Senere fikk jeg en melding av min gamle sjef: han innrømmet at han hadde gjort feil, at jeg var mer enn bare en sjåfør og at han stolte på meg. Han ba om tilgivelse. Jeg har ennå ikke svart. Nå er jeg på ny jobb, føler meg verdsatt, men spør meg noen ganger: Gjorde jeg det rette? Burde jeg gitt ham en ny sjanse? Noen ganger kan én setning, sagt på fem sekunder, endre et forhold bygget opp over 15 år. Hva mener du – gjorde jeg rett, eller overreagerte jeg?

Jeg er 47 år gammel. I femten år har jeg jobbet som personlig sjåfør for en direktør i et stort teknologiselskap i Oslo.