Valget «Og så viser det seg at Fedja er skikkelig gift…», sukket Svetka mens hun satt på benken i parken og knep hardt rundt henvisningslappen til aborten i jakkelommen. Romvenninnene på studenthybelen hadde vært misunnelige, hver gang de så henne sammen med en mørkhåret, glattbarbert, blåøyd sjarmør – de mente at hun var heldig som hadde fått en så høflig kavaler. Men det var virkelig ingenting å misunne. Svetka frøs lett da hun mintes det første og siste møtet med Fedor sin kone. Hun hadde ventet på henne utenfor fabrikken, for å forklare hvordan ting hang sammen. – Hei, er det du som er Svetlana? – begynte hun. – Hvem er du? – svarte Svetka og rygget lett, ukomfortabel med blikket til den høye, slanke kvinnen med askeblondt hår. – Jeg er Olja, Fedors ektefelle. – Hva? – Du hørte meg! – Enda en enkel sjel, – sa kvinnen rolig, – og hvor mange av dere finnes det egentlig, dere som alltid jakter på andres lykke? – Hva tillater du deg? – Hør her, – den blonde grep Svetka varsomt i albuen, – det er vel strengt tatt hva du tillater deg. Jeg er hans lovlige kone. Jeg har sett deg med mannen min, og du står her og prøver å briljere i stedet for å si unnskyld, forsvinne av skam, selv om… Det er slik folk med samvittighet hadde gjort, men tydeligvis gjelder ikke dét deg. Hun kastet et målende blikk på Svetka. – Han har hatt så mange som deg at jeg ikke har nok fingre og tær for å telle dem. Du visste han var gift, skamløse jente! Han er mann. En jeger. For ham er du bare et kort eventyr – han har fått deg, og så er minnet over. Hold deg unna ham. Forresten, vi har to døtre sammen, jeg kan godt vise deg familiebildet. – Olja fant fram et bilde og rakte det mot den sjokkerte Svetka. – Her er beviset på vår store kjærlighet. Dette var i Sandefjord for to måneder siden… – Hvorfor sier du dette til meg? Ordne heller opp med din egen mann. – Det skal jeg, ikke bekymre deg! Han begynte nylig på fabrikken, og du dukker opp som en ulykke. Hold deg unna, ikke tro på løftene hans, Fedor kommer ikke til å skille seg. Ikke kast bort tiden din. Hvor gammel er du? Tretti? – Tjuefem! – protesterte Svetlana såret. – Nettopp. Du har god tid til å finne deg en mann og stifte familie. La Fedor være. Svetka orket ikke høre mer av Olja. Hun gikk derfra på ustø bein, forlatt av håpet og drømmene – alt knust på et øyeblikk av den plutselig inntrengende ektefellen til hennes elskede. – Forræder… – mumlet hun og kjente klumpen i halsen, men ville ikke vise følelser ute, eller bli gjenstand for sladder på jobben. Senere på kvelden dukket Fedor opp med blomster til Svetka, som nå med røde, hovne øyne kastet ham på dør, uansett hans evige kjærlighetsløfter og forsikringer om at forholdet til kona var forbi. I to uker prøvde Svetlana å hente seg inn. Fedor verken ringte henne eller forsøkte å ta kontakt – han vendte bare bort blikket om de møttes. Men et problem kom sjelden alene. Da Svetka ble kvalm og svimmel på morgenen, trodde hun først det skyldtes stresset, men skjønte fort at kjærligheten til Fedor hadde satt sitt tydelige spor. «Seks uker,» lød det som en dom. Hun orket ikke tanken på å bli alenemor. Alt føltes skremmende; hun følte at alle så på henne, visste, og dømte henne – for hun hadde vært dum, stolte på mannen hun i realiteten ikke kjente. Fedor hadde skjult ekteskapet sitt. Hva kunne hun ha gjort – spurt om legitimasjon med en gang de møttes? Han hadde jo ikke giftering, og det er ikke alle gifte menn som har det. Og hvorfor reagerte hun ikke da han ba henne holde forholdet hemmelig på jobben? Han hadde løyet – men det hjalp ikke å vite at hun var uvitende. På toppen av det hele gikk det rykter i kantina, og folk diskuterte detaljert at Olja hadde oppsøkt rivalen. – Jeg er gravid, – brukte Svetlana lunsjpausen til å si til sin tidligere elskede. – Jeg kan gi og penger, bare ordn opp i det, – svarte han lavt. Neste dag sluttet Fedor på jobben og forsvant for alltid fra livet hennes. Svetka forsto at hun ikke kunne utsette noe, så tross legens advarsler hentet hun henvisningen til «inngrepet». Nå sitter hun på benken, sammenklemt om arket som om hun er redd for å miste det. – Døgnet løper fra deg? – spurte en ung mann i dress og med en enorm bukett burgunderrøde krysantemum, og sank ned ved siden av Svetka. – Hva? – så hun på ham med tomt blikk. – Klokken din går visst litt fort, – smilte han og nikket mot håndleddet hennes. – Mine klokker står alltid ti minutter for tidlig. Jeg stiller dem hele tiden, men det hjelper aldri, – svarte hun likegyldig og snudde seg bort. – Været er fantastisk i dag, ikke sant? Skikkelig «indian summer». Mammaen min elsker denne tiden av året. Hun sier at nettopp på en slik varm høstdag tok hun sitt livs viktigste valg, og aldri har angret. – Vet du, – plapret den fremmede videre, – mammaen min er topp! – Han viste tommelen opp. – Jeg er så takknemlig for henne. – Hva med faren din? – glapp det ut av Svetka. – Om han har mamma aldri fortalt, og jeg har aldri spurt, ser jo at det er vondt for henne… Nå kommer jeg fra jobbintervju. Tenk, de valgte meg av ti søkere til en toppstilling i firmaet! Jeg har jo knapt erfaring, det er nesten utrolig… Mamma ga meg tro på at jeg skulle klare det… Første lønning skal gå til å sende mamma på ferie til sjøen. Hun har aldri vært ved sjøen. – Har du vært der? – Nei, – svarte Svetka alvorlig, blikket hennes festet seg plutselig ved den burgunderrøde slipset. Den unge mannen lyste av lykke. – Mammas gave! – sa han stolt, og strøk hånden over slipset, merket hvor hun så. – Beklager om jeg babler, men jeg måtte bare dele gleden, du ser så trist ut… Jeg syntes bare du trengte noen å prate med. Plager jeg deg? Svetka ristet på hodet. Denne ukjente gutten irriterte henne ikke. Han fikk de dystre tankene hennes til å forsvinne, og hans hengivenhet til moren rørte henne dypt. «For en hengiven sønn! Tenk å ha hatt en slik… Hvor heldig moren hans er…» – Nå må jeg gå. Mamma venter og er sikkert urolig… Men du, ikke stress! – Hva sa du? – Det var til klokken din! – Han smilte bredt. – Å, – svarte hun med et snev av smil. Etter et minutt var gutten borte, og Svetka rev henvisningen hun hadde fryktet å slippe fra seg, i småbiter. Lenge satt hun urørlig, trakk inn høstluften i solskinnet. Varme og ro fylte henne takket være en ukjent, som plutselig føltes så nær. Hun var ikke alene. Den kvinnen hadde oppdratt en vidunderlig sønn alene – synd at Svetka aldri spurte hva han het. Men det spilte ingen rolle lenger. Valget var tatt. *** Tjue-tre år senere… – Mamma, jeg er sent ute! – Stas stod foran speilet, og mamma forsøkte å knyte hans nye, burgunderrøde slips til jobbintervjuet han skulle på. – Skal vi bare droppe det, da? – Nei da, dette gir selvtillit. Det går bra, du blir garantert valgt. Ferdig! – smilte Svetlana, trådte et skritt tilbake og så stolt på sønnen sin. – Jeg er så nervøs… tenk om… – Dette er din plass. Nå må du ikke stresse, sva på spørsmålene klart og tydelig, og husk å smile. Du er uimotståelig. – Greit, mamma. – Stas ga henne et kyss og løp mot bussholdeplassen. Svetka så ham gå, den kjæreste av alle, bortover gaten. Plutselig rykket det i henne, som ved et elektrisk støt… Dette hadde hun sett før… Den fremmede gutten i parken, over tjue år tilbake… Nå minnet Stas i dressen henne om akkurat ham. Hun hadde nesten glemt øyeblikket – men nå slo minnene inn med full styrke. Var det virkelig skjebnen som lot henne den gangen møte en ukjent, men likevel så nær – den hun vurderte å aldri la bli til? Hvorfor hilste hun ikke på gutten? Hvorfor spurte hun ikke hva mammaen hans het? Uansett – det spiller ingen rolle nå. Alt har ordnet seg så vakkert… Senere samme dag kom Stas hjem med en enorm bukett burgunderrøde krysantemum, i farge med slipset, og fortalte at han hadde fått jobben. Han lovet mamma at de en dag skulle dra til sjøen, for hun hadde aldri vært der. Dessuten: Nå er det hans tur til å ta vare på sin kjære mor – for hennes skyld vil han flytte fjell, snu elver. Slik er sønnen til Svetka. Uansett hva de møtte på underveis, var hun aldri i tvil; alt kunne de klare sammen. Svetlana angret aldri på at hun valgte å bli mor. Hun hadde tatt rett valg for seg. Sånn skulle det bli!