Fra skiftet kom mannen min ikke alene: han hadde med seg en liten gutt i armene…
Mari tok ut langpannen med fiskepai fra ovnen, og hele kjøkkenet ble fylt av duften av fersk fisk, akkurat slik mannen hennes, Anders, likte det. På komfyren putret en gryte med rykende fersk lapskaus, og på benken sto det enda en deilig, nystekt fiskepai. Alt som gjensto var å gjøre ferdig solbærkompotten, men det ventet hun med til Anders kom gjennom døra det tok bare et øyeblikk å gjøre ferdig.
Hun dekket fiskepaien med et rent, hvitt kjøkkenhåndkle, så den holdt seg varm, og stilte seg så ved vinduet. Eneboligen deres lå midt i et rolig nabolag i utkanten av Lillehammer, og rett over gaten var bussholdeplassen der bussen fra Gardermoen straks skulle stoppe med Anders om bord.
Mari hadde ikke sett Anders på tre måneder. Han jobbet skift på en plattform i Nordsjøen, tre måneder borte, tre hjemme. Åh, som hun hadde savnet ham! Hus og hage krevde alltid en manns hender det var ikke leilighet de bodde i, men hennes barndomshjem som de hadde tatt over. Da de giftet seg for fem år siden, hadde Anders solgt sin egen leilighet for å satse på småbedrift, men det gikk rett vest. Og de siste tre årene hadde han reist ut på jobb for å klare seg.
Pengene han tok med hjem, var ikke dårlige men det var tungt å være 28 år gammel og bo alene i 90 dager i slengen. Mari rakk alltid å venne seg til å være alene, nesten til hun glemte hun faktisk var gift.
Barn hadde de ingen av ikke ennå. Anders mente det ikke var riktig tidspunkt.
Hvordan skal du klare deg alene med en baby hvis jeg skal være borte så lenge om gangen? Vi jobber litt til, så slutter jeg med skiftarbeid, får oss jobb i byen, og da kan vi snakke om å få barn, pleide han å si.
Men pengene gikk alltid unna enten på vedlikehold, strøm, eller som nå taket lakk i regnvær, og Mari hadde måttet sette en bøtte under flekken på soverommet, for det dryppet kraftig. Anders visste om det; de snakket sammen nesten daglig og han hadde lovet å fikse det straks han kom hjem. Takarbeid var dyrt, hun visste det.
Anders var en god mann; handy og snill. Han ringte hver kveld, spurte hvordan hun hadde det. Mari elsket ham. Hver gang han skulle komme hjem fra skift, tok hun fri fra jobb, laget mat og ventet ved vinduet.
Flyet hans hadde landet for flere timer siden, og bussen fra Oslo nærmet seg nå, hun så det på tidtabellen. Og der! Hjertet til Mari slo et ekstra slag idet hun så Anders stige av bussen, svær bag over skulderen. Men han var ikke alene. I den andre armen hans satt en liten gutt, sikkert ikke mer enn to, med store, mørke øyne og en finger i munnen.
Anders pleide alltid vinke opp til vinduet hennes før han krysset veien, med et stort smil. Men ikke nå. Nå var han alvorlig, litt mutt og begge armene var opptatt.
Mari ble stående perpleks. Hvem var denne gutten? En kollegas barn? Hvorfor bar Anders barnet hjem til dem? Og hvem ville i det hele tatt betro han en liten gutt, han som ikke engang ville ha egne barn enda?
Døren gikk opp. Anders satte baggen fra seg i gangen, bøyde seg ned og lot gutten stå ved føttene sine. Barnet så skremt opp på Mari, sugde på fingeren han var forvirret og nervøs. Mari sto stiv som en stokk. Hun pleide alltid å løpe ham i møte, men nå satt hun bom fast.
Jasså, Mari, ingen velkomstkyss etter så lang tid? spurte Anders og rakte ut armene. Men det var ikke glimt eller glede i stemmen hans.
Forsiktig la hun armene rundt ham og kysset ham men hun brast nesten, hun bare måtte spørre:
Anders, hvem er denne gutten? Hva skjer?
Han sukket tungt, satte seg på huk ved gutten.
Sindre, kom skal jeg vise deg noe. Ta av skoene først, så går vi inn på rommet.
Han førte gutten mot soverommet, satte ham på sengen og ga ham den gamle modellflyet sitt det han nesten betraktet som et klenodium. Mari skjønte da at noe var fryktelig alvorlig.
Sitt her litt, Sindre, vi skal bare snakke, sa han og lukket døren halvveis.
Får jeg mat snart? spurte han uten å smile.
Ja, selvfølgelig, svarte Mari og prøvde å ta seg sammen.
Hun skjenket ham varm lapskaus, skar opp fiskepai, mens hun satte seg tvers overfor ham og ventet med hjertet i halsen.
Anders stirret ned i suppeskåla. Til slutt sa han plutselig:
Det er sønnen min, Mari. Sindre er sønnen min.
Det gikk som et støt gjennom henne og hun brast nesten i gråt. Skulle ønske han bare tullet, men det gikk ikke an. Han hadde aldri sett så alvorlig ut.
Plutselig skjedde det bare, Mari. Tre måneder borte, det ble Det gikk seg til mellom meg og den som lagde maten der ute på plattformen. Det var bare noen ganger, hun ble gravid. Hun sa ingenting før babyen kom. Og Sindre ligner faktisk på meg.
Mari så ingen likhet. I det øyeblikket føltes gutten som beviset på sviket. Hun stod der, alt hun drømte var knust. Men noe skjønte hun fortsatt ikke.
Men hvorfor tok du ham med hit? Hvor er moren hans?
Hun er ikke mer hun ble drept av en bjørn i Nordland. Hun jobbet sent, gikk alene gjennom skogen hjem, det var en bjørn som hadde blitt såret. Den gikk berserk, ble skutt etterpå, men hennes liv var over. Jeg ble oppført som far, det var ikke annet å gjøre. Så jeg måtte ta med Sindre med meg.
Hva skal du gjøre nå? skalv Mari frem.
Jeg vet ikke, sa han lavt. Hvis du ikke vil ha oss her, kan vi dra. Men du må vite, jeg har kun elsket deg. Det med kokken, det var et uhell Jeg sviktet deg kun den ene gangen, og jeg lover, aldri igjen. Er du i stand til å tilgi meg, Mari? Jeg kan ikke leve uten deg.
Mari så på ham, hun visste han mente det. Hun hadde jo levd hele sitt voksne liv med ventingen, gledet seg til hver hjemkomst. Hun visste allerede at hun ville tilgi men hvordan med gutten?
Hva med barnet? hvisket hun.
Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke forlate sønnen min! Hvis du ikke tilgir meg, drar vi sammen. Hvis du tilgir, må du leve med oss begge.
Det var verre enn hun hadde trodd. Kunne man virkelig få hjertet til å omfavne en påminnelse om andres svik?
Mari gikk ut i natten, hun måtte vekk for å klare å puste. Hun vandret lenge uten mål på de mørke Lillehammer-gatene. Hodet svirret. Da hun sto på brua over elva, vurderte hun for et sekund å hoppe, men visste innerst inne at hun kom til å bli for hun kunne ikke leve uten Anders. Hun måtte, på et vis, også lære å akseptere Sindre.
Sent på natten kom hun tilbake. Anders sov inne, og på det lille gjestesoverommet lå en fremmed gutt under nattlampen. Han var tynn, hvit i huden, og sov urolig, kroppen spente seg. Det stakk i Mari gutten var alene, hadde mistet moren nylig. Hun forsøkte å kjenne medfølelse, men det gikk ikke. Bare motvilje.
Sindre var to år. Han var stille, sjenert, forsiktig. Mari viste ham aldri direkte avvisning, men han merket det, trakk seg unna. Hele tiden søkte han Anders, som heller ikke var overstrømmende han stelte, matet, kjøpte noen leker og lot gutten holde på alene.
En uke sa Mari nesten ikke et ord hverken til Anders eller Sindre. Hun gikk rundt i huset med tankene et annet sted, og ville bare glemme gutten. Anders krøp for henne, men så hun ikke jaget dem ut, gikk han tilbake til det vante, fikset taket, reparerte våtromstaket. Slik kom de litt etter litt tilbake til hverdagen. Etter en måned var hun nesten tilbake som før men greide fortsatt ikke en gang å se på Sindre. Alt fikk Anders ordne.
Etter to måneder begynte hun å grue seg Anders skulle ut på skift igjen. Hva skulle hun gjøre med Sindre da? På spørsmålet hennes bare trakk han på skuldrene.
Jeg kan ikke ha ham med på plattformen! Han blir her, jeg har fått plass til ham i barnehagen. Du henter og bringer, gir ham mat, det er alt. Sindre klarer seg selv, han lager aldri bråk.
Sindre, med de store, lyse øynene, hørte alt dette, men Mari tenkte: hva forstår egentlig en toåring?
Mer enn hun ante. Etter at Anders dro, ble Sindre nesten helt usynlig. Han kledde på seg, ventet på gangen, gikk i barnehagen uten å be om noe. Om ettermiddagen gikk begge stille hjem, hun lagde mat uten ord, han satt tavs.
En dag skjøv Sindre bort tallerkenen: han ville ikke spise. Så forsvant han inn på rommet, la seg på sofaen og ble liggende, uten lyd eller bevegelse. Det gikk noen timer, Mari gikk forbi, la merke til at ansiktet hans var glovarmt og rødt han som pleide å være så blek.
Motvillig gikk hun bort og kjente på pannen hans han var brennhet. Hun ble redd, ristet ham, men han våknet nesten ikke.
Er du syk? hvisket hun og satte seg på huk. Har du hatt det sånn lenge?
Ja hodet og halsen det startet for to dager siden. I går kastet jeg opp i barnehagen.
Han svarte slapt, glidende vekk. Hun løp etter termometer og ringte straks legevakten han feber på over 40 grader.
Ambulansen tok tid. Hun rakk å bite sår på leppene sine. Da legen endelig kom, mumlet hun bare: Vi må til sykehus nå, han puster tungt.
Mari pakket sammen gutten, løp ut og inn i ambulansen selv.
På sykehuset måtte hun forklare: Han er sønnen til mannen min, jeg holder på med adopsjon. Snart er jeg moren hans.
Egentlig skulle hun juge men hun forsto mens hun sa det: hun kom faktisk til å gjøre det. For på bare én kveld smeltet all motstanden vekk, Sindre holdt henne fast i halsen mens de suste gjennom byen under neonlys hun skjønte at hun ikke kunne slippe ham.
De var der i to uker, Mari var selve helsekontrolløren de ansatte fryktet, målte feber hver time, maste på sykepleierne hvis det steg. Da Sindre åpnet armene mot henne, følte hun seg virkelig som en mamma. Han begynte også å kalle henne «mamma», først da Anders kom hjem igjen. Mari gråt den natten. Da hadde hun nettopp adoptert Sindre offisielt. Han var hennes sønn, på papir og i hjertet.
Tiden gikk et og et halvt år, og Sindre var blitt en blid gutt, glad i Mari, nesten helt uinteressert i Anders. Mari var hans alt, og Anders pustet lettere.
Så en dag skjedde det grusomme: Anders dro på jobb og så kom meldingen. Bussen med arbeiderne hadde kjørt av veien og forsvunnet i en snøskred. Noen kropper ble aldri funnet. Mari var sønderknust, men Sindre holdt henne oppe. Hadde hun vært alene, ville sorgen revet henne i stykker. Tiden gikk, Anders ble erklært savnet, senere død. Etter to år kjente Mari at hun nesten hadde godtatt tapet.
To uker før han skulle erklæres død, skjedde det utrolige: Anders kom hjem. En regntung vårdag. Mari var ute med Sindre, og da hun kom inn, sto døra på gløtt. Der inne, i kjøkkenet, satt Anders og spiste bolle. Uanfektet.
Ikke bli redd, Mari, jeg lever, blunket han.
Hvor har du vært i to år? hvisket hun og sank ned.
Flyttet sammen med ei dame jeg kjente. Hun ringte rett før jeg skulle på bussen, og så dro vi til Sørlandet. Hun ville kjøpe seg sommerhus, hun har penger, jeg ble med. Så kom meldingen om ulykken Jeg tok det som et varsel og ble værende, ingen grunn til å si fra til deg Nå vil vi gifte oss, så jeg må ha skilsmisse. Og hente Sindre.
Hente Sindre?! hvorfor det? Han er MIN sønn nå!
Min nye dame kan ikke få barn, og vi vil adoptere Sindre sammen.
Aldri i livet! utbrøt Mari, grep en gaffel og nærmest hveste mot ham. Han er min sønn, både i hjertet og på papiret. Ønsker dere ny leke, får dere kjøpe noe annet. Ingen tar Sindre fra meg!
Mari, legg fra deg gaffelen, han er ikke din, mentalt ustabil nå, du trenger ikke ham, sa Anders.
Ikke min, sier du? Vi får vel spørre gutten hvem han vil bo hos! Han er gammel nok til å si det selv.
Før de rakk å fortsette, kom Sindre løpende fra rommet hadde hørt alt. Han kastet seg rundt Mari, ropte: Mamma, ikke gi meg bort. Jeg vil være hos deg!
Ja vennen, jeg slipper deg aldri, trøstet Mari, mens øynene lynte mot Anders. Du får din skilsmisse, men du rører ikke Sindre. Prøv deg, så sloss jeg!
Greit, hold på med ham da, ropte Anders surt, og kastet resten av bolla i munnen før han stormet ut. Du vil jo aldri finne deg en mann igjen, ingen vil ha en dame med «henger»!
Så slipper jeg å møte en ny dust som deg, ropte Mari etter ham. Sindre og jeg klarer oss utmerket, du kan gå og ta deg en bolle!
Det var sånn det endte, og fra den dagen var det bare Mari og Sindre. Og selv om livet aldri ble som det skulle, var det mye bedre slik med en sønn som elsket henne høyest av alt i verden.
