30. mars
Etter min bortgang må du flytte ut, jeg skal la leiligheten gå til sønnen min… Tenkte jeg først skulle skrive ned tankene mine etter den samtalen med Einar. Det begynte forsiktig nok på kjøkkenet, over kveldsteen. Unnskyld, Ragnhild, men etter at jeg dør, må du faktisk flytte ut herfra, sa Einar stille. Jeg har ordnet alt med testamentet, denne leiligheten går til sønnen min. Jeg håper ikke du er bitter for dette? Du har jo dine egne barn, de vil ta vare på deg.
Livet har aldri vært enkelt for meg. Jeg vokste opp på barnehjemmet på Jessheim, uten å kjenne foreldrene mine. Giftet meg ung, febrilsk forelsket og overbevist om at livet endelig skulle begynne. Men lykken var kortvarig. For trettifem år siden ble jeg enke; mannen min, Øystein, døde brått i en arbeidsulykke. Jeg var fortsatt ung med to små barn, og sto brått på egne ben. Fem år slet jeg alene, tok på meg alt av helge- og kveldsjobber bare for å holde Frida og Jon i klær og mat. Heldigvis hadde jeg leiligheten etter Øystein mitt eget lille rede som reddet oss.
Så traff jeg Einar. Han var eldre tretten år eide en romslig treroms på Frogner og tjente bra som elektriker. Vi flyttet raskt sammen. De voksne barna min var skeptiske, spesielt Frida, men Einar klarte å sjarmere dem. Jon kalte han snart «pappa», og Einar oppdro begge som sine egne, med varme og omsorg. Vi fikk et slags nytt, sammensatt familie; tryggere dager for barna og for meg.
Årene gikk. Nå bor både Jon og Frida for seg selv. Frida giftet seg tidlig og fløy ut av redet, mens Jon, som alltid drømte om å bli offiser, har bodd mange år i Kongsberg. For ti år siden ba jeg barna komme hjem. Jeg hadde noe viktig jeg måtte drøfte.
«Jeg vil selge toromsleiligheten vår,» sa jeg til dem. «Denne begynner å bli sliten, alt fra rør til møbler bør fornys. Ingen av dere trenger toromsen lenger, og den har bare ligget brakk. Kan vi ikke selge den og dele pengene?»
Frida nikket. «Kjære mamma, jeg har aldri krevd den, men pengene ville hjulpet. Vi bruker alt vi har på behandling til Sigurd. Vi håper enda at gutten vår kan lære å gå.»
Sigurd, eldste sønnen til Frida, ble født syk. Fødselsdefekt i muskler og ledd, konstant rehabilitering og behandling på Ullevål og private klinikker slukte alle deres kroner. Jon nikket: «Bare gi min halvdel til Frida. Det viktigste er Sigurds helse. Jeg betaler fortsatt på boliglånet, jeg klarer meg.»
Jeg solgte toromsleiligheten, ga halve summen til Frida og brukte resten på å pusse opp treromsen vi bodde i. Jeg skiftet alt fra el-anlegg til bad. Nye møbler, hvitevarer, alt betalte jeg av egen lomme. Aldri slo det meg at investeringene mine skulle bli nytteløse; at Einar, etter tretti år sammen, ville svikte meg.
Helsen til Einar begynte å skranne alvorlig for fire år siden. Vondter i knærne, så han knapt klarte å bevege seg om morgenen. Jeg maste på ham: «Einar, gå til legen, så du får riktig behandling! Vil du jeg skal følge deg?» Men han ville ikke. «De bare pumper på med dyre medisiner som ikke virker! Knærne har vært dårlige siden jeg var ung.»
Både Frida og Jon var glad i Einar, kalte ham «pappa», og overtalte ham endelig til å dra til legen. Jeg ble med. Legen ristet bare på hodet og sa at skadene på leddene var alvorlige og at han måtte slanke seg. Jeg tok ham på alvor, la om menyen, kuttet ut sjokoladen hans og byttet det ut med tørket frukt. Men Einar nektet. «Skal jeg tygge på denne kvisten livet ut? Jeg er snart sytti! Behold dietten din, gi meg heller litt marsipan.»
Det gikk måneder med masekamp, men til slutt fikk jeg ham til å ta i bruk både medisiner og slanking. Smertene kom og gikk, og etter hvert måtte jeg hjelpe ham både på do og i dusjen. Hjerteproblemer og høyt blodtrykk kom snikende. Frida og Jon kom ofte på besøk for å støtte oss.
Så, et halvt år siden, ble Einar akutt lagt inn på Ullevål. Jeg bodde nesten på sykehuset, pakket mat i bokser og suste av gårde tidlig hver morgen. En dag ringte det på døra, og på trappa sto en ukjent, ung mann som liknet Einar da han var ung: «Hei. Kan jeg treffe Einar Arnulf?» «Han er på sykehuset, men kom inn.» Han het Henrik, og var Einar sin sønn.
Jeg ante ikke at Einar hadde et barn fra før. Han hadde aldri nevnt verken eks-kone eller barn. Einar og Henrik dro til sykehuset sammen, og etterpå begynte Henrik å komme innom hver uke; han og Einar satt lenge på soverommet og pratet. Jeg blandet meg ikke inn.
Vi hadde noen sparepenger, for det meste mine. Etter salget av toromsen satte jeg pengene på en konto, og fylte på med litt hver måned. Jeg har fortsatt ikke gått av med pensjon, men jobber som regnskapsfører for flere firmaer. Jeg stoler på Einar, men pleier ikke sjekke konto hver dag.
En morgen fikk jeg plutselig en SMS fra banken: «Du har trukket 150.000 kroner.» Jeg frøs til og skjønte ingenting. Ingen av oss hadde brukt kortet. Jeg løp til Einar: «Kortet, hvor er det? Noen har tatt ut 150.000 kroner!» Han svarte kaldt: «Henrik trengte penger, så jeg ga ham kortet.»
Jeg satte meg ned, skjelvende. «Hvorfor sa du ikke ifra? Hva trenger sønnen din så mye penger til?» «Det er ikke din sak. Henrik ba om hjelp, jeg hjelper. Hva er problemet?»
Jeg ble sint. «Einar, de pengene der har du aldri tjent inn, det er mine sparepenger! Henrik har ingenting med dem å gjøre.» Da jeg ikke fikk noen forståelse, sperret jeg kortet via banken.
Senere kom Henrik ruset inn døra: «Kortet virker ikke! Jeg fikk ikke betalt for møblene!» «Nei, det gjør ikke det,» sa jeg. «Dette er mine penger. Fra nå av må alle utgifter avklares med meg. Einar lever av min inntekt, du kan ikke bruke det som en felles lommebok.»
Henrik dro, og Einar var rasende. Dagene etter snakket han knapt til meg. Jeg pakket sakene og besøkte Frida på Nesodden noen dager «Vi trenger visst å få litt avstand,» tenkte jeg. Kanskje Einar skulle få kjenne på hvordan det er å være alene.
Da jeg kom tilbake, virket Einar lett til sinns. «Ser ut som du har hatt det fint hos Frida.» Jeg spurte forsiktig hvordan dagen hans hadde vært. «Henrik var innom. Vi ordnet noen saker sammen og gikk tur,» svarte han. Så, etter en pause, sukket han: «Jeg håper du ikke blir sint, Ragnhild… men jeg har vært hos advokat. Leiligheten er nå overført til Henrik. Når jeg går bort, er det han som skal eie den. Kanskje du bør begynne å tenke på hvor du skal bo? Hos Frida eller Jon, kanskje?»
Tårene presset på. Jeg vet jeg ikke har noen juridisk rett til leiligheten, men hver centimeter her har jeg lagt sjelen min i fra gardinene på badet til parketten og kjøkkenlampen. Alt er mitt arbeid, mine penger. At det skal gå til Henrik, som jeg knapt kjenner, gjør rett og slett vondt.
«Du har helt rett, Einar,» svarte jeg, lavt. «Tiden er inne for å tenke på framtiden min. Ring sønnen din, be ham flytte inn og pleie deg på dine gamle dager.»
Einar skjønte ingenting. «Hva mener du? Hvor skal du?» Jeg trakk på skuldrene mens jeg la klær i kofferten: «Jeg flytter ut, Einar. Nå tar jeg ut skilsmisse og blir fri. Jeg samler bare sakene mine, så drar jeg til Jon. Vi skal planlegge min nye start sammen.»
Så flyttet jeg til Jon, som bor alene i en romslig treroms på Lillestrøm. Frida ville gjerne ha meg boende hos seg, men jeg ville ikke trenge meg på. Einar møtte opp i retten og ville ikke la meg gå, men jeg fikk gjennomført skilsmissen selv om de nå snakker om meg som en grisk kvinne som bare var ute etter deres eiendom.
Men jeg vet hva jeg har gjort, og jeg angrer ikke. Kanskje det til slutt er på tide å sette seg selv først, når ingen andre gjør det.
