Er det virkelig orkidèens skyld? – Polina, ta med deg denne orkidèen hjem, ellers kaster jeg den, sa Katja og rakte meg den gjennomsiktige potten fra vinduskarmen. – Tusen takk, venninna mi! Men hva har egentlig denne orkidèen gjort deg? undret jeg, for vinduskarmen hennes bugnet av andre flotte orkidèer. – Denne fikk sønnen min til bryllupet. Du vet jo hvordan det endte… sukket Katja tungt. – Ja, jeg vet at Denis skilte seg mindre enn et år etter bryllupet. Jeg spør ikke om grunnen, men kan bare ane at den var tung. Denis forgudet jo Tanja, svarte jeg forsiktig og ville ikke rippe opp i såret til venninnen. – En dag skal jeg fortelle deg alt, Polina. Nå er det fortsatt for vondt, svarte Katja og tørket bort en tåre. Jeg tok med «den utstøtte og forlatte» orkidèen hjem. Mannen min så medlidenhet på den pjuskete planten: – Hvorfor i alle dager drasser du med deg det der? Den orkidèen er jo helt livløs. Til og med jeg ser det. Du burde ikke kaste bort tiden på slike visne greier. – Jeg vil prøve å gi den kjærlighet og omsorg! Vent og se, du kommer til å bli betatt av denne orkidèen, sa jeg. Jeg ville «puste liv» inn i en hengende og døende blomst. Han blinket ertende til meg: – Hvem sier vel nei til kjærlighet? Etter en uke ringte Katja: – Polina, kan jeg komme innom deg? Jeg orker ikke bære på dette mer. Må fortelle deg hele historien om Denis sitt ekteskap. – Selvfølgelig, Katja, bare kom. Du var der for meg da jeg slet etter min første skilsmisse, og da jeg hadde problemer med min andre mann … Vår vennskap går mange år tilbake. Katja kom til meg en times tid senere. Hun slo seg ned på kjøkkenet. Over et glass tørr hvitvin, en kopp kaffe og litt mørk sjokolade åpnet hun seg om livet. – Jeg kunne aldri forestille meg at min tidligere svigerdatter var i stand til slikt. Denis og Tanja bodde sammen i sju år før bryllupet. Han brøt med Anja for hennes skyld. Jeg likte Anja; hun var så god, så hjemmekjær. Jeg kalte henne for datteren min. Men så kom skjønnheten Tanja – helt som fotomodell. Denis gikk helt i spinn, danset rundt henne. Kjærligheten hans var altoppslukende. Anja ble straks glemt og skjøvet ut. Ok, jeg må innrømme at Tanja så ut som en modell. Denis likte at kompisene siklet og fremmede snudde seg etter henne. Det eneste rare var at de ikke fikk barn på alle disse årene. Men jeg sa ingenting, tenkte at Denis ville gjøre alt etter boka: først bryllup, så barn. Vi blander oss generelt ikke inn i hans privatliv, men plutselig en dag sa han bare: «Mamma, pappa, jeg skal gifte meg med Tanja. Ingenting skal spares, vi gifter oss med brask og bram!» Vi ble glade. Endelig, han var jo tredve! Tenk deg, Polina, bryllupsdatoen måtte flyttes to ganger. Først ble Denis syk, så strandet jeg i Bergen på jobb. Det føltes ikke riktig. Men jeg ville ikke ødelegge gleden hans. Han skinte jo av lykke. Han ville også gifte seg i kirken, men presten som skulle vie dem, far Svatoslav, var bortreist. Ingenting stemte, tegnene var overalt … Vi holdt en storslått bryllupsfest. Se på disse bildene – ser du orkidèen? Den blomstret overdådig og bladene sto stive som soldater. Nå … er det bare frynsete blader igjen. Denis og Tanja skulle på bryllupsreise til Paris. Men Tanja fikk ikke forlate Norge – hun hadde visst glemt å betale en stor bot, og de ble stoppet på flyplassen. Denis var så forelsket at han overså alle problemene, han drømte om en lykkelig familie. Men så ble Denis plutselig alvorlig syk og havnet på sykehus. Han var riktig dårlig. Legene ga ingen store forhåpninger. Tanja holdt ut en uke, så sa hun: «Unnskyld, men jeg kan ikke være gift med en ufør. Jeg har søkt om skilsmisse.» Tenk hva Denis følte der han lå urørlig … Men han sa rolig: «Jeg forstår deg, Tanja. Jeg skal ikke motsette meg skilsmissen.» Så ble det skilsmisse. Men sønnen min ble frisk. Vi fant en god lege, Peter Bogdanovic, som fikk Denis på beina igjen på et halvt år – han var ung og kroppen holdt. Vi fikk god kontakt med legen – og han hadde en snill, tjue år gammel datter, Maja. I starten ville ikke Denis høre snakk om henne: «Hun er altfor sped. Ikke særlig pen heller.» Men jeg ba ham gi henne en sjanse. Utseendet er ikke alt. Bedre å drikke vann i glede enn honning i sorg, vet du. En stund klarte han ikke glemme Tanja, for sviket bet i ham. Men Maja ble hodestups forelsket, ringte, løp etter ham, gjorde alt for å komme nær ham. Vi bestemte oss for å spleise dem. Tok dem med ut i naturen. Denis var tungsindig, han frydet seg ikke over bål, grillmat eller godt selskap. Maja søkte stadig blikket hans – til ingen nytte. Jeg sa til faren hans: «Kanskje var det feil å prøve. Denis glemmer aldri Tanja – hun har satt seg som en torn i hjertet.» …Etter tre-fire måneder, ringte det på døren. Der står Denis, med den nå kjente orkidèen i hånden: «Her, mamma, får du restene av gammel lykke. Gjør hva du vil med blomsten. Den betyr ingenting for meg lenger.» Jeg tok imot motvillig – nesten som om alt sønnens ulykke skyldtes den forbannede blomsten. Den ble stua vekk, jeg gadd ikke engang å vanne den. Nylig møtte jeg en nabo som sa: «Katja, jeg så Denis med en liten spinkel jente. Ekskona di var mye vakrere, da.» Jeg trodde det ikke. Kunne det være at Denis og Maja hadde blitt kjærester? Men så kom Denis: «Møt min kone! Maja og jeg giftet oss. Helt stille og rolig – ingen fest, ingen ståhei. Far Svatoslav velsignet oss i kirken.» Jeg trakk ham til side: «Denis, har du egentlig lært å elske denne jenta? Skader du ikke Maja nå? Gifter du deg bare for å hevne deg på Tanja?» – Nei, mamma. Jeg har lagt Tanja bak meg – nå nevner jeg henne ikke engang. Når det gjelder kjærlighet … Majas verden og min har smeltet sammen. Slik var det, Polina. Katja fikk endelig lettet hjertet. …Etter denne samtalen gikk det to år før vi så hverandre igjen. Livet gikk sin gang. Men orkidèen vokste og blomstret som aldri før. Planter kan virkelig vise takknemlighet for omsorg. Jeg møtte Katja tilfeldig på kvinneklinikken: – Hei, venninne! Hva gjør du her? – Maja har født tvillinger. De skrives ut i dag, Katja strålte. Ille var Denis og faren hennes der med røde roser i hendene. På sykehusdøren kom Maja ut, sliten men lykkelig, sammen med en sykepleier som bar to små bylter. Etter dem kom datteren min med sitt nyfødte barnebarn. Tanja ba Denis om tilgivelse for sin svakhet og ønsket dem en ny start sammen … Men: En kopp kan limes, men den vil aldri bli god å drikke av igjen …

– Ingrid, ta denne orkidéen, ellers kaster jeg den, sa Kari, mens hun slurvet tok den gjennomsiktige potten med blomsten fra vinduskarmen og rakte den til meg.
Oj, tusen takk, kjære! Men hva er det denne orkidéen har gjort for å havne i unåde hos deg? undret jeg. Det sto fortsatt tre praktfulle, velstelte orkidéer på vinduskarmen.
Denne blomsten fikk sønnen min som bryllupsgave. Og du vet jo hvordan det gikk… Kari sukket tungt.
Ja, jeg vet at din Mats skilte seg før det hadde gått et år. Jeg spør ikke hvorfor, for jeg skjønner det må ha vært alvorlig. Han forgudet jo Silje, jeg ville ikke rippe opp i såret til min venninne.
En dag skal jeg fortelle deg hvorfor de skilte seg, Ingrid. Nå klarer jeg bare ikke å snakke om det, Kari ble stille og tørket en tåre.
Jeg tok med meg den «utstøtte» og «forviste» orkidéen hjem. Mannen min kastet et medfølende blikk på den stusselige blomsten:
Hvorfor tar du med deg den planten? Den ser jo død ut. Til og med jeg kan se at det ikke er liv der. Ikke kast bort tiden din.
Jeg har tenkt å gi den litt kjærlighet og omsorg. Jeg vil prøve å gi den liv igjen. Du kommer nok til å bli imponert over denne orkidéen en dag, jeg hadde lyst til å puste nytt liv i den sørgelige blomsten.
Han gliste og blunket til meg:
Hvem sier vel nei til kjærlighet?
En uke senere ringte Kari:
Ingrid, kan jeg komme innom deg? Jeg klarer ikke bære på dette lenger. Må fortelle deg alt om Mats sitt mislykkede ekteskap.
Bare kom, Kari. Jeg venter på deg, jeg kunne aldri avslå henne. Kari hadde støttet meg både da jeg gikk gjennom min vonde skilsmisse fra min første mann, og da det butta med den andre Vår vennskap har jo vart i mange år.
Kari var på plass en time senere.
Hun slo seg ned på kjøkkenet. Med et glass tørr hvitvin, en kaffekopp og litt mørk sjokolade begynte hun å fortelle.
Jeg kunne aldri forestilt meg at min tidligere svigerdatter var i stand til noe slikt. Mats og Silje var sammen i syv år. Mats tok seg god tid før han bestemte seg for Silje. Han forlot jo til og med Mari for hennes skyld. Og jeg hadde så sansen for Mari! Hun var så hjemmekjær og lun. Jeg kalte henne for datteren min. Så kom Silje, så vakker som en modell. Mats forgudet henne, snurret rundt henne som en bie rundt en blomst. Kjærligheten hans var brennende. Mari ble straks skjøvet til side.
Ja da, Silje hadde utseendet på sin side. Mats likte at kameratene kastet lange blikk på henne, og folk på gaten snudde seg etter henne. Men i løpet av de syv årene sammen fikk de ikke barn. Jeg tenkte kanskje sønnen min ville gjøre ting riktig rekkefølge: gifte seg, så barn. Mats var ikke en som åpnet seg så lett, og vi la oss ikke opp i hans privatliv.
Så satte han oss på faktum:
Mamma, pappa, jeg skal gifte meg med Silje. Vi har levert inn papirene på rådhuset. Det skal bli tidenes bryllup, ingen utgifter skal spares.
Vi ble glade, endelig skulle sønnen vår stifte familie. Mats var jo blitt tretti.
Kan du tenke deg, Ingrid, bryllupsdatoen måtte vi utsette to ganger. Først ble Mats syk, så måtte jeg ut på en jobbreise. Jeg fikk en dårlig magefølelse med hele bryllupet. Men Mats strålte av lykke hvorfor ødelegge humøret hans? Han ville også gifte seg i kirken, men presten, far Ola, var bortreist på landsbygda, og Mats ville absolutt ha ham. Alt gikk på tverke Tegnene var der hele veien.
Det ble stor fest. Se her på bildet der ser du orkidéen som var gave. Den sto frodig og flott. Nå er det bare noen slappe blader igjen.
Mats og Silje skulle dra på bryllupsreise til Paris, men der oppsto det trøbbel. Silje fikk ikke reist ut av landet på grunn av en stor bot hun ikke har betalt. På flyplassen ble de stoppet. Mats overså dette, han drømte om lykkelig familieliv.
Men så, plutselig, ble Mats alvorlig syk. Han havnet på sykehus, det så dårlig ut. Legene sa de ikke kunne gjøre mer.
Silje kom på besøk den første uken. Så sa hun plutselig:
Beklager Mads, men jeg kan ikke være gift med en ufør mann. Jeg har sendt inn skilsmissesøknaden.
Kan du forstå hva Mats følte, der han lå passiv på sykehuset? Men han svarte rolig:
Jeg skjønner deg, Silje. Jeg vil ikke hindre deg.
De ble skilt.
Men sønnen min ble frisk igjen. Vi fikk tak i en flink lege, Per Bogstad, som hjalp Mats på bena igjen i løpet av et halvt år. Han sa kroppen er ung, det kommer til å gå bra. Vi ble gode venner med Per og hans familie. Han hadde en søt datter på tjue, og Mats ville ikke ha noe med henne i begynnelsen:
Hun er jo så liten, og særlig pen er hun ikke heller.
Sønnen min, se heller etter egenskaper. Du har allerede vært gift med en skjønnhet. Det er bedre å drikke vann med glede enn honning i sorg.
Mats greide ikke å glemme Silje, men sviket hennes hadde satt sine spor. Men Maja, Pers datter, hun ble hodestups forelsket i Mats ringte, og fulgte etter ham overalt.
Vi bestemte oss for å binde de to sammen, tok dem med ut på hytta. Mats tuslet rundt med et trist fjes; hverken bål eller grillmat eller hyggelig selskap hjalp på. Maja tok hvert eneste blikk han sendte, men han så henne knapt.
Jeg sa til mannen min:
Dette var bom, Mats har ikke sluppet taket i Silje. Hun sitter fast i hjertet hans som en torn.
Etter tre-fire måneder, ringte det plutselig på døren. Der sto Mats med den berømte orkidéen i hendene:
Her, mamma, ta denne resten av tidligere lykke. Gjør hva du vil med blomsten, jeg orker ikke se den mer.
Motvillig tok jeg imot orkidéen. Jeg mislikte den, som om den var skyld i Mats sine ulykker. Jeg satte den bort og lot den stå uten vann.
For litt siden møtte jeg en nabo:
Kari, jeg så Mats sammen med ei lita jente den forrige kona hans var jo mye høyere og penere!
Jeg trodde ikke på det kunne det være at Mats og Maja hadde blitt kjærester?
Hils på oss: Maja og jeg har giftet oss, sa Mats forsiktig, mens han holdt Maja sin lille hånd.
Mannen min og jeg så på hverandre:
Hvordan da? Hva med bryllup og gjester?
Nei, det trengs ikke. Vi har hatt nok oppstuss. Vi giftet oss stille på rådhuset, og far Ola velsignet oss i kirka. Nå er vi sammen for alltid.
Jeg trakk Mats til side:
Sønnen min, elsker du i det hele tatt denne jenta? Kommer du til å være snill mot Maja? Du har vel ikke giftet deg bare for å hevne deg på Silje?
Nei, mamma, det er ikke for å ta hevn. Den kvinnen er ute av mitt liv, han nevnte ikke Silje med navn lenger. Når det gjelder kjærligheten Majas verden passer perfekt med min nå.
Sånn var det, Ingrid.
Kari fikk lettet hjertet sitt.
Etter den gode samtalen gikk det to år uten at vi møttes. Hverdagene tok oss.
Men orkidéen ja, den våknet til live, slo ut i full blomst. Planter takker for omsorg.
En dag møtte jeg Kari på barselavdelingen:
Hei, venninne. Hva gjør du her?
Maja har fått tvillinger. De skal hjem i dag, Kari smilte.
Litt bortenfor sto Mats og Karis mann i spenning og ventet; Mats holdt en stor bukett røde roser.
På vei ut fra sykehuset kom Maja, sliten, men lykkelig. Bak henne bar en sykepleier de to små, sovende byltene.
Bak dem kom min datter med mitt nyfødte barnebarn.
Silje forsøker nå å trygle Mats om tilgivelse for sin svakhet og å starte på nytt.
Et krus kan limes, men det vil aldri bli godt å drikke av det igjenJeg betraktet alle sammen Kari, med det lettede ansiktet. Mats, som stod sterkere enn noen gang, Maja med tvillingene, og blomster i hendene. Da blikkene våre møttes, glitret det nytt mot i øynene hans ingen skygger fra fortiden.

Utenfor skinte mai-solen så skarpt at alt fremstod nytt; en vind bar med seg duften av tulipaner og fuktig jord. Jeg tenkte på orkidéen hjemme, som blomstret så uventet vakkert. Kanskje det er slik med oss mennesker også selv de som blir forvist og glemt, kan blomstre på ny, med litt tålmodighet og varme.

Et lite sekund hviler min håpefulle tanke på Silje, der ute et sted, søkende etter det hun selv kastet fra seg. Men Mats hadde valgt sin vei, og denne gangen var det glede, ikke sorg, som fylte familien. Fremtiden ja, den var like uforutsigbar, men denne gangen luktet den av roser, nytrukket kaffe og blomstrende orkidéer.

I det vi forlot sykehuset, smilte Kari takknemlig til meg. Jeg hadde båret med meg en blomst fra en mislykket kjærlighet, men nå, så mange år senere, forsto jeg noen ganger må man våge å ta i mot det som faller, for å gi det nytt liv.

Og idet vinden lekte i håret mitt, visste jeg at det aldri var for sent verken for kjærligheten, eller for en orkidé.