JEG SKAL MINNE DEG PÅ DET — «Marja Sergjejevna, det blir ikke helt riktig med denne svingen her,» hvisket andrekklassingen Temka trist, idet han dyppet penselen i det gjenstridige grønne bladet på blomsten han hadde tegnet. — «Prøv å trykke litt mindre på penselen, vennen min… Stryk den som et fjær over hånden din, akkurat sånn. Der, det ble flott! Nydelig sving på bladet!» smilte den eldre læreren varmt. «Hvem har du tegnet disse fine blomstene til?» — «Til mamma!» lyste gutten stolt, glad for å få til det vanskelige bladet. «Hun har bursdag i dag! Dette er gaven min!» Du kunne høre stoltheten i stemmen til Temka etter lærerens ros. — «Så heldig mammaen din er, Tem. Men ikke lukk tegneboken ennå, la malingen tørke litt, så det ikke smitter. Når du kommer hjem kan du rive ut side forsiktig. Moren din kommer til å elske det, bare vent og se!» Læreren sendte et siste blikk mot det mørke barnehode bøyd over papiret, smilte for seg selv og gikk tilbake til pulten sin. For en gave til mamma! Det var lenge siden hun hadde sett noe så vakkert. Temka hadde utvilsomt talent for å tegne! Hun skulle ringe mammaen hans – kanskje foreslå å melde gutten inn på et kunstkurs? Slikt talent må tas vare på. Og samtidig få høre av sin tidligere elev om hun likte gaven? Marja Sergjejevna kunne ikke rive blikket fra blomstene på papiret, de så nesten levende ut, som om bladene kom til å rasle når som helst. Ja, Temka har nok fått det fra moren sin! Lariska tegnet også vakkert da hun var på hans alder… ***** — Marja Sergjejevna, det er Larisa, moren til Artyom Kotov, lød stemmen i telefonen hjemme hos læreren senere på kvelden. «Jeg ringer for å varsle om at Artyom ikke kommer i morgen.» — «Hei, Larisa! Har det skjedd noe?» undret Marja Sergjejevna. — «Skjedd, ja! Han ødela hele bursdagen min, den lille luringen! Nå ligger han med feber, ambulansen har nettopp dratt,» lød det opphisset gjennom røret. — «Men Larisa, han gikk jo glad hjem fra skolen, med gave til deg…» — «Du mener de flekkene?» — «Flekker? Nei, Larisa! Han tegnet jo vakre blomster til deg! Jeg skulle akkurat ringe for å be deg melde ham på kunstskole…» — «Jeg vet ikke hvilke blomster det var, men jeg forventet ikke en flekkete klump!» — «Hva snakker du om?» Marja Sergjejevna ble helt ute av seg, og ble enda mer forvirret mens hun lyttet til den nervøse stemmen som snakket om ulykker hjemme, skitne klær, ødelagt skoleutstyr, og en tegnebok full av uleselige flekker – og feber som skjøt i været på en time. — «Vet du hva, Larisa, har du noe imot at jeg kommer innom nå? Jeg bor jo rett ved…» Kort etter, med samtykke fra sin tidligere elev og nå mamma til sin egen elev (så fort tiden går …), tok Marja Sergjejevna med seg det gamle albumet sitt, fullt av falmede bilder og barndomstegninger fra sin aller første klasse, og gikk ut døren. I det lyse kjøkkenet, der Larisa tok i mot, rådet kaos. Moren til Artyom fortalte om hvordan han kom hjem forsinket, gjørmete fra topp til tå, med en gjennomvåt valp gjemt under jakken – og hvordan han hadde hoppet ned i en sølepytt for å redde det stakkars dyret som andre unger hadde kastet der. Skolebøker ødelagt, nye flekker overalt – og høy feber. Gjestene dro derfra uten å ha spist kake, og legen fra legevakten kjeftet på henne for ikke å passe bedre på barnet sitt … — «Så jeg bar hundevalpen tilbake på søppeldynga etter at Temka sovnet. Boka tørker der borte på radiatoren – det er knapt et blad igjen!» sukket Larisa oppgitt. Hun merket ikke hvordan Marja Sergjejevnas ansikt ble mørkere og mørkere for hvert ord. Da hun fikk høre om valpens skjebne, ble blikket til læreren strengt. Hun strøk kjærlig over den ødelagte boka før hun begynte å fortelle, stille og rolig … Om grønne spiraler og levende blomster. Om barneflid og mot, om hjertevarme og urettferdighet. Om gutten som reddet en hund, om rampungene som kastet ut det svake dyret. Så reiste hun seg, tok Larisa i armen, og førte henne til vinduet: — «Der borte er søppelhaugen. Der kunne Temka selv ha druknet, ikke bare den lille valpen. Men tenkte han på det? Kanskje tenkte han heller på blomstene han hadde tegnet til deg, så fine at han knapt turte puste på dem i frykt for å ødelegge gaven sin?» «Kanskje har du glemt, Larisa, hvordan du selv en gang, på 90-tallet, satt og gråt på skolebenken fordi noen hadde kastet ut kattungen du reddet fra mobberne i nabolaget? Hele klassen klappet kattungen, og vi ventet at mammaen din skulle komme. Du ville knapt hjem etterpå, bitter på foreldrene dine – heldigvis ombestemte de seg!» «La meg minne deg om Tishka, katten du aldri ville skille deg fra! Og den store, langørede Mukh tar, og den lille kråka med vingen du pleiet…» Hun hentet frem et bleknet bilde av en liten jente i hvit forkledning som klemte en ball av en katt mot brystet mens hun smilte til klassekameratene, og la på med myk men bestemt stemme: — «La meg minne deg om godheten din, Larisa, den som alltid blomstret i hjertet ditt, uansett hva alle andre sa …» Bak fotografiet lå en gammel barnetegning: en liten jente med katt i armene, som grep mammaens hånd. — «Hadde det vært opp til meg,» sa Marja Sergjejevna strengt, «hadde jeg kysset den hundevalpen sammen med Artyom! Og satt flekkene fra tegningen i ramme på veggen! Det finnes ingen større gave for en mor enn å oppdra et barn som er et godt menneske!» Larisa begynte selv å forandre uttrykk, øynene vandret urolig mot døren til Temkas rom. Hun holdt albumet i hvite knoker … — «Marja Sergjejevna! Kan du være snill og se til Temka litt? Jeg må gå! Bare noen minutter, jeg lover!» Hun smög på seg kåpen, løp ut døren og satte kursen mot søppelhaugens retning – og ropte og lette under søppelkasser, kastet blikket urolig mot hjemmet sitt … Ville gutten tilgi henne? ***** — «Temka, hvem er det som har snuten sin midt blant blomstene? Er det vennen din Diku tro?» — «Det er ham, Marja Sergjejevna! Syns du han ligner?» — «Ja, det gjør han! Med sitt hvite stjerneformede merke på labben også! Jeg husker ennå da jeg og mammaen din måtte vaske den valpen ren,» lo læreren hjertevarmt. — «Nå vasker jeg labbene hans hver dag!» erklærte Temka. «Mamma sier har du fått deg en venn, så skal du passe godt på! Hun kjøpte til og med et eget vaskefat til oss!» — «Du har en fantastisk mamma,» smilte læreren. «Tegner du henne enda en gave?» — «Jada! Jeg skal sette det i ramme denne gangen. Nå står det en misfarget flekk der i ramme, og hun bare smiler til den. Kan man virkelig smile til flekker, Marja Sergjejevna?» — «Flekker, ja?» lo læreren. «Kanskje – hvis de kommer rett fra hjertet. Si meg, hvordan går det på kunstskolen? Får du det til?» — «Det går kjempebra! Snart kan jeg tegne mammas portrett! Hun blir så glad. Men først—se her,» Temka trakk frem et sammenbrettet papir, «dette er fra mamma – hun tegner også!» Marja Sergjejevna brettet ut arket og la hånden kjærlig på guttens skulder. Der, på det hvite papiret, lyste det et mylder av glade farger – av en lykkelig og strålende Temka, hånden på hodet til en mørk, hengiven gatehund. Ved siden av sto en liten, lyshåret jente i gammel skoleuniform med en lodden katt i armene. Og bakenfor, over lærerpulten dekket av ABC-bøker, så Marja Sergjejevna selv smilende ut på alle sammen, med et blikk fylt av visdom og varme. I hver strek, i hver farge, kjente hun den store, stille morstoltheten strømme inn over seg. Til slutt smilte Marja Sergjejevna – for i hjørnet, skrevet med farger og grønne kruseduller, sto det et eneste ord: «Jeg husker.»

Du, hør her! Dette må jeg bare fortelle deg her om dagen, var det lille Torgrim i andre klasse som satt igjen etter timen med akvarellblyanter og greier. Han så så fortvilet ut og pekte forsiktig med penselen sin på det grønne bladet han hadde prøvd å få til på blomsten han tegna bladet ville liksom ikke krølle seg slik han ville.

«Du må ikke trykke så hardt, vennen min,» sa fru Mikkelsen, den litt eldre læreren deres, og la hånden varsomt på armen hans. «Prøv å dra penselen som en fjær over håndflaten Slik, se! Nå ble det jo nesten som trylleri, jo! Nydelig!»

Torgrim lyste opp og smilte stolt. «Jeg tegner den til mamma! Hun har bursdag i dag, og det skal bli gaven hennes!» Det var så mye glede i stemmen hans, helt herlig å høre.

«Åh, du, hun kommer til å bli kjempeglad, Torgrim! Men ikke riv ut siden riktig enda la malingen tørke litt først, så det ikke smitter. Når du kommer hjem, kan du forsiktig rive ut arket og pakke det inn til henne. Jeg er sikker på at mammaen din kommer til å elske det.»

Fru Mikkelsen stod et øyeblikk og så på det mørke hodet som var bøyd dypt over tegnearkene. Hun smilte for seg selv. Det var lenge siden hun hadde sett så fine bursdagsgaver fra noen elever. Torgrim hadde virkelig talent for tegning hun burde ringe moren hans og høre om hun ikke ville melde ham på tegneskole. Slikt talent må ikke gå til spille.

Og hvis hun først ringer, kan hun jo spørre om bursdagsgaven faktisk falt i smak. For fru Mikkelsen klarte knapt å rive blikket vekk fra de levende, grønne bladene på tegningen det var nesten som om de kom til å rasle hvis hun blåste på dem.

Torgrim hadde virkelig arvet det der fra moren sin. Da Lise var på hans alder, tegnet hun også så utrolig levende…

*****

Seinere på kvelden ringte telefonen hos fru Mikkelsen. «Det er Lise, mammaen til Torgrim, jeg ville bare si fra at han ikke kommer på skolen i morgen,» sa en streng ung stemme.

«Hei, Lise! Skjer det noe?» spurte fru Mikkelsen.

«Skjer? Han ødela hele bursdagen min, hele den lille rakkeren!» utbrøt Lise irritert. «Og nå ligger han med feber! Legevakten dro nettopp.»

«Men han var jo helt frisk da han dro fra skolen Han hadde jo laget gave til deg.»

«Du mener de flekkene?»

«Flekker? Hva er det du sier? Han hadde jo tegna de fineste blomstene! Jeg tenkte nettopp jeg burde ringe deg og spørre om han kunne få begynne på tegneskole…»

«Vet ikke helt hva slags blomster det skulle vært, men det jeg fikk, var rett og slett en diger, pjuskete klatt!»

«En klatt? Hva mener du, Lise?» Fru Mikkelsen ble oppriktig forvirra, og hun lyttet mens Lise begynte å forklare litt stresset: hvordan Torgrim hadde kommet hjem altfor seint og var søkkvåt og sølete fra topp til tå. Hvordan han hadde trukket fram en gjennomvåt valp fra jakkelomma, og at han hadde klatret ned i et hull med smeltevann etter den, fordi noen eldre gutter hadde kastet den der. Skolebøkene var helt gjennomvåte, gebursdagskaken var ødelagt, og gjestene hadde gått uten å spise kake. Nå hadde sønnen høy feber og lå og skalv på sofaen.

«Så jeg leverte både han og valpen tilbake til plassen hvor han fant den. Og tegningene hans ligger til tørk på radiatoren nå, men det er jo bare en stor flekk igjen» sa Lise surmulende.

Fru Mikkelsen ble bare mørkere i blikket jo mer Lise fortalte. Men da hun hørte at valpen var blitt satt tilbake ute, da fikk hun nok.

Hun strøk forsiktig over den våte, ødelagte tegningen og sa lavt: «Vet du hva, Lise? Kan jeg komme over til dere nå, bare en liten tur? Jeg bor jo rett borti gata»

Da hun fikk ja, pakket fru Mikkelsen med seg det slitte gamle fotoalbumet med masse gamle klassebilder og barntegniner i falmede farger, før hun ruslet over gårdsplassen.

På kjøkkenet hjemme hos Lise var det fortsatt rot og skitne kopper. Lise fortalte og fortalte mens hun ryddet vekk rester etter den mislykkede bursdagsfeiringen. Det var så mye sinne og frustrasjon i stemmen hennes.

Fru Mikkelsen lot henne prate ut, men til slutt klarte hun ikke å holde seg. «Lise, du må ikke glemme hvordan det var da du selv var liten!» sa hun sakte og la armen rundt den unge morens skuldre.

Hun mintes hvordan Lise en gang i tiden kom gråtende sittende med en liten kattunge hun hadde reddet fra en flokk bølleunger bak skolen. Hele klassen ventet på maren hennes, ingen ville gå hjem før de visste at kattungen fikk bli. Og storesøsteren din nektet å la den gå, husker du? Så mange dyr dere tok vare på en svart kråke med knekt vinge, og Mikkel-hunden, til og med Tassen, katten du snek med deg overalt da du begynte på ungdomsskolen

Hun bladde opp en side i albumet og fant et bilde: en liten, lys jente med skoleforkle, omfavnet en fluffy kattunge. Rundt henne smilte hele klassen.

«Se her, Lise. Se på deg selv, hvordan du var. Jeg må minne deg på det hvor viktig det faktisk er, denne godheten som vokste inni deg, og som nå vokser i Torgrim. Er det ikke det som gjør deg stolt mamma? Hadde det vært opp til meg, hadde jeg rammet inn de blekkflekkene fra Torgrim og gitt ham og valpen en real klem begge to! For er det noe viktigere gave en mor kan få, enn å se barnet sitt vokse opp til et godt menneske?»

Ansiktet til Lise forandret seg sakte. Hun så bort mot den lukkede døren til barnerommet, tok et godt tak rundt albumet og sa plutselig: «Fru Mikkelsen! Kan du være hos Torgrim noen minutter? Jeg kommer straks tilbake, lover!»

Så slang hun på seg kåpen og løp ut, ut i ruskeværet og bort til skråningen ved containerne der hvor valpen sannsynligvis satt. Hun lette og ropte og sjekket under kasser og sekker, til hun til slutt kom hjem kald og våt, men med det lille dyret trygt tullet inn i jakken.

*****

Dagen etter, satt Torgrim i klasserommet med den nå ganske så tørre valpen liggende ved føttene.

«Du, Torgrim, hvem er det som graver nesa nedi blomsterbuketten der? Er det din venn, Pjokken?» spurte fru Mikkelsen med et smil i stemmen.

«Det er Pjokken, vet du! Kjenner du ham igjen?»

«Selvfølgelig! Jeg husker godt hvor skitne labbene hans var første gang Og hvordan jeg og mammaen din måtte vaske ham hele kvelden!»

Torgrim smilte bredt. «Nå vasker jeg labbene hans hver dag selv! Mamma sier: Har du fått deg venn, så får du ta ansvar. Hun har til og med ordnet et eget fotbad til oss.»

«Dere er heldige begge to, altså. Og du, du tegner vel ny gave til mammaen din nå?»

Torgrim nikket ivrig. «Jeg tenkte jeg skulle ramme inn denne. For mamma har satt inn blekkflekken i ramme hjemme, og hver gang hun ser på den, så smiler hun. Jeg skjønner ikke hvorfor man skal smile til en flekk, jeg.»

«Det er ingen vanlig flekk, Torgrim. Den betyr noe.» Fru Mikkelsen lo litt og klappet ham på armen. «Du, hvordan går det på kunstskolen du har begynt på, da?»

«Det går kjempebra! Jeg tror snart jeg kan tegne et ordentlig portrett av mamma! Hun kommer til å bli veldig glad. Men så lenge» Her trakk Torgrim opp et brettet ark fra sekken og la forsiktig foran henne. «Dette er fra mamma, hun maler også, vet du.»

Fru Mikkelsen brettet ut arket og la hånden rundt skuldrene på den lille gutten som satt foran henne. På bildet smilte en kjempeglad Torgrim, med hånden lett på hodet til en mørk, glad blandingshund, og på den andre siden stod en lys, liten jente med utvasket skoleuniform og holdt hardt rundt en puslete kattunge. Bak kateteret kunne man se en eldre lærer som smilte vennlig til dem alle, med varme, snille øyne.

I hver eneste strek og penseldupp lå det så tydelig, den enorme, stille morsgleden. Fru Mikkelsen tørket vekk en tåre og smilte, for i hjørnet av tegningen var det skrevet med blomster og grønne kruseduller bare ett ord: «Husker».