Når livet gjør vondt… I denne familien levde alle hvert sitt liv. Pappa Aleksander hadde, i tillegg til kona, flere kjærester. Mamma Evgenia, som mistenkte mannens utroskap, var heller ikke moralsk upåklagelig. Hun tilbrakte gjerne tid utenfor hjemmet sammen med en gift kollega. De to sønnene ble overlatt til seg selv – ingen tok egentlig ansvar for oppdragelsen, og som oftest drev guttene bare rundt. Moren mente at skolen skulle ta alt ansvar for barna. Familien samlet seg rundt kjøkkenbordet på søndager kun for å spise fort og deretter forsvinne hver til sitt. Alt hadde fortsatt i sitt forvridde, syndige, men søte mønster — hvis ikke det utenkelige en dag hadde skjedd. Da yngstesønnen Dennis var tolv år gammel, tok pappa Aleksander ham for første gang med til garasjen som hjelpemann. Mens Dennis utforsket verktøyene, gikk pappa for å snakke med bilvenner i nærheten. Plutselig veltet svarte røykdunster og flammer ut av garasjen. Ingen skjønte hva som skjedde (senere viste det seg at Dennis ved et uhell hadde mistet ei tent blåselampe på en bensinkanne). Menneskene frøs til, flakkende, mens ilden raste. Aleksander fikk slengt en bøtte vann over seg og stormet inn i brannen. Sekunder senere kom han ut med sønnen i armene – Dennis var forbrent over hele kroppen, kun ansiktet var uskadet, trolig fordi det hadde vært dekket av hendene hans. All klær var brent bort. Ambulanse og brannvesen ble tilkalt, Dennis ble kjørt til sykehuset – han levde! Han ble straks operert. Etter flere timer med fryktelig venting, kom legen ut og sa tørt: –Vi gjør alt i vår makt. Nå ligger sønnen deres i koma. Sjansen for å overleve er én til en million. Skolemedisin står maktesløs. Men hvis Dennis har en voldsom livsvilje, kan et mirakel skje. Vær sterke. Aleksander og Evgenia løp uten å tenke til nærmeste kirke. Et voldsomt regnvær herjet, men de uvitende foreldrene så hverken vær eller folk. De måtte redde sønnen! Gjennomvåte gikk de for første gang over terskelen i Herrens hus. Kirken var rolig og nesten tom. De nærmet seg presten, usikre. –Far prest, barnet vårt holder på å dø! Hva skal vi gjøre? gråt Evgenia. –Mine barn, jeg heter far Sergej. Ja, når det stormer søker en Gud… Ikke sant? Har dere syndet mye? – gikk presten rett på sak. –Nei, ikke noe særlig. Har da ikke drept noen, mumlet Aleksander og stirret i gulvet. –Og kjærligheten da? Hvorfor drepte dere den? Den ligger død under føttene deres. Mellom ektefolk skal ikke engang en tråd slippe gjennom, men mellom dere kan man legge en stokk uten at det merkes! Mennesker altså… Be, mine barn! Be til Nikolai den hellige! Be sterkt, men husk, alt er i Guds hender. Dere må ikke klage på Gud – noen ganger er det slik han gir vett til oss uforstandige! Ellers merker dere ikke en gang at dere ødelegger egen sjel. Forbedre dere! Kjærligheten redder alt! Aleksander og Evgenia sto våte av regn og tårer foran den klarsynte presten, som to stakkarslige andunger – og hørte bitre sannheter om seg selv. Det var et ynkelig syn. Far Sergej pekte på ikonet av Nikolai den hellige. Aleksander og Evgenia kastet seg på kne. De ba, gråt og avla løfter… Alle utenomekteskapelige forhold ble for all framtid avsluttet og glemt. Livet ble gransket bokstav for bokstav, tråd for tråd… Neste morgen ringte legen – Dennis var ute av koma! Nå satt Aleksander og Evgenia ved sengen hans. Dennis åpnet øynene og forsøkte å smile da han så foreldrene. Men smilet var slitent – barnets ansikt var preget av umoden smerte. –Mamma og pappa, ikke gå fra hverandre, hvisket gutten. –Hvorfor sier du det, vennen? Vi er sammen, svarte Evgenia forsiktig og strøk den slappe, varme hånden hans. Dennis knep sammen og pep av smerte. Evgenia trakk seg forskrekket vekk. –Jeg så det, mamma! Og når jeg får egne barn, skal de hete etter dere, sa han. Aleksander og Evgenia utvekslet blikk. De trodde han snakket i feberfantasi: Hvilke barn? Du kan jo knapt røre deg! Håpet er bare at du overlever, alt annet får være! Men fra den dagen gikk Dennis mot bedring. Alle krefter og midler ble brukt på sønnens behandling. Aleksander og Evgenia solgte hytta. Synd at garasjen og bilen også forsvant i brannen, ellers kunne det blitt penger til opptjening. Men det viktigste – gutten var i live! Besteforeldre og slekt hjalp til så godt de kunne. Familien samlet seg rundt den felles katastrofen. Selv den lengste dag tar slutt. Året gikk. Dennis var på rehabiliteringssenteret. Nå kunne han gå og klare seg selv. Her ble Dennis venn med jenta Masha, som var jevngammel og hadde fått ansiktet brent i en annen brann. Hun hadde vært gjennom mange operasjoner, men var sjenert for utseendet sitt og nektet å se seg i speilet. Dennis følte ekte omsorg for henne; hun utstrålte noe godt, tiltrakk med sin ualderlige visdom og sårbarhet. Han ville beskytte henne. All fritid tilbragte de to sammen, de hadde mye til felles. Begge hadde kjent ulidelig smerte og fortvilelse, slukt bitre medisiner, sluttet å frykte nåler og hvite frakker… Samtalene tok aldri slutt. Tiden gikk… Dennis og Masha feiret et enkelt bryllup. De fikk vakre barn – en datter, Aleksandra, og etter tre år en sønn, Evgenij. Da familien endelig kunne puste ut, tok Aleksander og Evgenia beslutningen om å skilles. Hele denne vonde historien med Dennis hadde tappet dem så fullstendig at de ikke orket å være sammen. Ekteparet var utbrent og trengte hver for seg ro og fred. Evgenia flyttet ut til søsteren i forstaden. Før hun dro, stakk hun innom kirken for velsignelse fra far Sergej. Hun hadde i senere år ofte vært innom og takket ham for sønnens frelse, men presten rettet henne: –Takk Gud, Evgenia! Presten var ikke begeistret for at Evgenia skulle reise, men sa med varme: –Men hvis du må, så dra. Noen ganger er ensomhet bra for sjelen. Men kom tilbake! Mann og kone – det er ett! Aleksander ble igjen alene i leiligheten. Begge sønnene bodde nå for seg selv med sine familier. De tidligere ektefellene besøkte til og med barnebarna etter en slags turnus for ikke å møtes. Med andre ord – nå hadde alle det trivelig…

PÅ ÅPENT SÅR…

I denne familien levde alle på hver sin kant.

Faren, Andreas, hadde flere ganger vært utro mot kona si. Han hadde både en og flere kjærester på si. Moren, Ingrid, lukket øynene for dette, men var heller ikke selv et eksempel på troskap. Hun brukte mye av tiden sin sammen med en gift kollega. Slik gikk dagene, og de to sønnene deres måtte klare seg selv.

Ingen tok seg egentlig ordentlig av oppdragelsen deres. De hang rundt, ofte uten mål og mening. Ingrid mente at det var skolens ansvar å oppdra barna fullt og helt.

På søndagene samlet familien seg rundt kjøkkenbordet. Da ble det spist middag i taushet, før alle hastet videre til sine egne ting.

Slik hadde familien levd i sitt knuste, syndige, men likevel behagelige lille univers helt til den dagen det utenkelige skjedde.

Da yngstesønnen, Henrik, var tolv år, tok Andreas ham for første gang med til garasjen, hvor han trengte hjelp. Mens Henrik lot blikket sveipe over alle verktøyene, gløttet Andreas innom noen kamerater rett ved, hvor de sto bøyd over en gammel bil.

Brått vellet det tykke, svarte røykskyer ut av Andreas sin garasje, etterfulgt av flammer.

Forvirrelsen rådet. (Senere skulle de få vite at Henrik hadde mistet en tent gassbrenner ned på en bensinkanne.) Panikken spredte seg. Alle nølte. Ilden raste. Noen kastet en bøtte vann over Andreas, og så løp han rett inn i den brennende garasjen. Alle holdt pusten. Etter bare sekunder kom Andreas ut igjen, med sønnen i armene. Henrik rørte seg ikke. Han var brannskadet over hele kroppen, bare ansiktet var uskadd tydeligvis hadde Henrik holdt hendene foran ansiktet. Klærne på gutten var helt borte.

Brannvesenet og ambulansen ble tilkalt. Henrik ble straks fraktet til sykehuset. Han var i live, men såvidt!

Legepersonellet la ham rett på operasjonsbordet. Etter flere timer med grusom venting, kom legen ut til foreldrene og sa med fast stemme:

Vi gjør alt som kan gjøres. Sønnen deres ligger i koma. Sjansen for at han overlever er én på en million. Medisinen har kommet til kort her. Men om Henrik har en vilje så sterk som livet selv, kan mirakler skje. Hold sammen.

Andreas og Ingrid nølte ikke gjennom øsende regn stormet de til nærmeste kirke. De var ute av seg selv, så gjennomvåte at det rant fra klær og hår. Alt handlet kun om å redde sønnen.

For aller første gang gikk de inn i kirken. Det var tomt, rolig og kjølig der inne. Da presten, far John, fikk øye på dem, gikk de bort, famlende.

Far, sønnen vår ligger for døden! Hva skal vi gjøre? hulket Ingrid.

Barna mine, jeg heter far John. Jaja, det er visst bare når det gjelder at folk kommer til Gud… Men fortell meg, har dere syndet mye?

Nei, vel, ikke drept noen, svarte Andreas, og senket blikket under prestens gjennomtrengende øyne.

Men kjærligheten deres da? Den har dere kvalt. Den ligger død mellom beina deres. Mellom en mann og en kvinne i kjærlighet skal det ikke finnes plass til annet men dere kunne lagt en tømmerstokk imellom dere uten at det gjør forskjell! Hør på meg…

Be, barna mine, for sønnens liv, til Sankt Nikolaus! Be med hele hjertet! Men aldri glem, alt skjer om Gud vil. Ikke krev svar, ydmyk dere! Noen ganger må Gud ryste oss for at vi skal forstå. Dere ødelegger sjelen deres uten å merke det. Vend om! Alt kan bli reddet med kjærlighet!

Så sto de der, dryppende av regn og tårer, rystet, som to forkomne andunger, og hørte den bitre sannheten om seg selv. Det gjorde vondt å se på dem.

Far John pekte mot ikonet av Sankt Nikolaus.

Andreas og Ingrid knelte foran ikonet. De ba så det dirret i veggene, gråt, lovet alt i verden…

Alle sidesprang var glemt. Fortiden ble ransaket, tråd for tråd, bokstav for bokstav.

Neste morgen ringte legen Henrik var ute av koma.

Andreas og Ingrid satt allerede ved sykesengen. Henrik åpnet øynene, prøvde å smile da han fikk øye på dem. Men på gutten lå det en voksens maske av smerte.

Mamma, pappa, ikke skill dere, hvisket Henrik så vidt.

Kjære, hvorfor tror du det? Vi er her begge, svarte Ingrid og strøk den varme, slappe hånden hans. Henrik stønnet, og moren trakk forskrekket til seg hånden.

Jeg så det, mamma. Og mine barn skal få deres navn, fortsatte ordene å velte ut av Henrik.

Andreas og Ingrid så stumt på hverandre. De trodde bare gutten bablet i feber. Barn? Hvordan skulle du kunne få barn du kan ikke engang røre en finger! Du er svak, lenket til sengen Om bare det går bra, tenkte de.

Men derfra gikk alt i riktig retning. Alle krefter og alt de eide ble lagt i Henriks behandling. De solgte hytta for å ha nok penger. Synd med garasjen og bilen som brant opp de kunne solgt også det, og fått litt mer til Henriks opptrening. Det viktige var likevel at sønnen overlevde. Besteforeldre hjalp til så godt de kunne.

Én katastrofe hadde samlet familien.

Selv den lengste dagen har en ende.

Året gikk. Henrik var nå på rehabiliteringssenter.

Han kunne gå selv, og klare seg alene.

Der ble han kjent med ei jente, Synnøve. Hun var like gammel som ham, og hadde også blitt brannskadet. Synnøve hadde kun fått ansiktet ødelagt.

Hun hadde vært gjennom mange operasjoner, og skammet seg over arrene. Hun så aldri i speilet hun var redd, hun orket ikke.

Likevel vokste det fram en varme mellom Henrik og Synnøve. Denne jenta skinte av noe, en klokskap og sårbarhet som ikke passet til alderen. Han fikk lyst til å beskytte henne.

All tid utenom prosedyrer brukte de sammen. De delte så mye erfaringen av smerte, blanding av håpløshet og håp, å svelge bitre tabletter, bli vant til sprøytene, alt de hvite frakkene førte med seg. De pratet om alt mellom himmel og jord, og samtalene tok aldri slutt.

Tiden gikk…

Henrik og Synnøve giftet seg stille og nøkternt.

De fikk etterhvert to vakre barn først ei jente, Astrid, så en gutt, Eivind.

Da det endelig så ut til at familien kunne puste ut, kom beslutningen: Andreas og Ingrid ville skilles. Alt som hadde skjedd med Henrik hadde tappet dem fullstendig. De klarte ikke lenger å være sammen. Det gamle ekteparet var utslitte. Begge trengte ro og avstand.

Ingrid flyttet hjem til søsteren sin, litt utenfor byen. Før avreise gikk hun innom kirken for å få far Johns velsignelse. Hun hadde ofte vært der de siste årene, og hver gang takket hun for at sønnen ble reddet.

Far John rettet på henne:

Takk Gud, Ingrid!

Men han likte ikke at hun skulle reise.

Men må du dra, så gjør det, hvile kan noen ganger være til hjelp. Men kom tilbake kone og mann er én kropp, sa han mildt.

Andreas ble igjen alene i leiligheten. Guttene, nå voksne med egne familier, bodde hver for seg.

Tidligere ektefeller besøkte sine barnebarn til ulike tider, og gjorde alt for å unngå å møte hverandre.

På en måte hadde alle det endelig litt godt…