Jeg var i dette forholdet i fem år. Vi var gift i to år og bodde sammen i tre år. Mens vi var forlovet, hadde vi nesten hele tiden et avstandsforhold. Vi så hverandre én gang i løpet av tre måneder, og ett år så vi hverandre bare to ganger på grunn av jobben hans. Da opplevde jeg det ikke som et problem. Tvert imot – jeg følte at det var det perfekte forholdet. Vi savnet hverandre, gråt under samtalene, og kjærligheten strømmet mellom oss via meldinger og videosamtaler. Vi kranglet aldri. Han var ikke sjalu, og det var heller ikke jeg. Vi respekterte hverandres privatliv. Han kunne gå ut med venner, jeg kunne dra på fest – det betydde ingenting. Han hjalp meg til og med å velge klær. Det var ikke snakk om utfordrende antrekk – ofte sa han at en kjole satt for trangt, og at jeg burde ha på noe som fikk meg til å se bedre ut. Han var aldri kontrollerende. Tvert imot – han virket stolt av meg og kroppen min. Alt var sunt, rolig, ideelt. En desember var spesielt vanskelig, fordi vi visste at vi hverken skulle få feire jul eller nyttår sammen. Vi var triste og frustrerte. Da foreslo han at vi skulle flytte sammen, at jeg skulle flytte til byen hans. Jeg tenkte over det, snakket med familien min, og de sa at hvis det var det jeg ville, så var det greit. Jeg sa opp jobben og flyttet inn hos ham. De første månedene var gode. Det første året var en tilpasningsperiode – vi lærte hverandres rare sider å kjenne, hvordan vi er når vi våkner, når vi er sultne, hvordan vi reagerer, hva som irriterer oss og hva som ikke gjør det. Siden jeg var uten jobb, tok jeg meg av hjemmet. Alt gikk lett. Det andre året var enda bedre. Da var vi virkelig et team og gikk inn i en intens fase av forelskelse. Vi ville være sammen hele tiden. Når han ikke var på jobb, var vi sammen. Vi så ut som et nygift par. Alt fungerte. Jeg følte jeg hadde tatt det riktige valget. Men det tredje året begynte noe å endre seg. Han begynte å komme hjem sent. Vi hadde alltid delt posisjonsdata på telefonen, men en dag slo han det bare av uten å si noe. Han begynte å komme hjem klokken fem eller seks om morgenen, når han egentlig skulle være på jobb klokken åtte. Han dusjet bare, spiste frokost og dro igjen. Det kom ingen forklaringer lenger. Kranglene ble faste innslag. En dag skjedde det noe som virkelig satte spor. Jeg fant sminke på en hvit skjorte. Foundation og leppestift – på halsen og ermet. Ikke et lite merke. Det var åpenbart. Jeg spurte om forklaring. Da sa han noe jeg aldri kommer til å glemme – at han måtte finne ute det jeg ikke lenger ga ham, fordi jeg var blitt kjedelig, bare opptatt av å rydde og vaske hjemme. Det var mer enn nok. Han sa ikke “ja, jeg er utro”, men han nektet ikke heller. Det var bekreftelse uten ord. Jeg ble knust. Jeg gråt hele tiden. Jeg kjente fysisk smerte i brystet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, hvordan jeg kunne komme meg ut av det. Jeg bestemte meg derfor for å gjøre noe for meg selv. Jeg begynte å trene igjen. Før trente jeg, men etter at vi flyttet sammen hadde jeg sluttet. På treningssenteret ble jeg kjent med en mann. Vi begynte å prate. Det var hyggelig. En dag inviterte han meg på en drink, og jeg foreslo at vi kunne gå hjem til ham. Han sa ja. Vi skulle møtes om ettermiddagen. Begge visste hvorfor. Samme dag, hjemme etter å ha sett ham på trening om morgenen, klarte jeg ikke å legge tanken fra meg: “Dette går ikke. Jeg kommer til å være utro. Han fortjener det.” Og så slo det meg: “Nei. Jeg vil ikke bli som ham.” Jeg bestemte meg for å avslutte forholdet først. Jeg ventet til mannen min kom hjem for lunsj. Jeg slapp ham ikke inn på soverommet en gang. Vi satte oss i spisestuen, og jeg fortalte at forholdet ikke fungerte, at han hadde vært utro, og at jeg ikke ville vite med hvem eller hvor lenge. At alt tok slutt her og nå. Han ba meg ikke overdrive – den kvinnen betydde ingenting, hun var ikke som meg, vi kunne fikse alt. Men jeg sa at jeg ikke ville fortsette. Jeg sa ikke at jeg hadde møtt noen annen eller følte noe for noen annen. Jeg sa bare at jeg gikk. Koffertene var allerede pakket. Han spurte hvor jeg skulle, om jeg hadde noen der. Jeg sa det ikke spilte noen rolle, at jeg fikk se hva jeg skulle gjøre. Jeg forlot huset med koffertene mine og dro til den andre mannen. Da han så meg med bagasje, ble han redd. Jeg forklarte at jeg nettopp hadde forlatt mannen min, og at jeg skulle reise hjem til min hjemby neste dag. Jeg ville bare være med ham den natten. Han sa ja. Den natten var det sterkeste jeg noen gang har opplevd. Jeg vet ikke om det var sinne, smerte, alle årene som hadde bygget seg opp, men det var noe helt annet enn jeg hadde kjent før, selv med eksmannen. Dagen etter kjøpte jeg billett og dro hjem til hjembyen min. Jeg hadde ikke noe sted å bo, så jeg dro tilbake til foreldrene mine. Jeg ville ikke vite mer om eksmannen. Dette skjedde for to år siden. I dag er jeg alene, jeg jobber igjen, leier min egen leilighet og angrer ikke på avgjørelsen jeg tok. Jeg var på nippet til å være utro. Men jeg visste hvordan jeg skulle stoppe, avslutte først, og ikke bli det han var mot meg.

Author Fame LovingViews 6

Jeg er i det som føles som et annet liv, i et forhold som har vart i fem år. Vi har vært gift i to år og bodde sammen i tre før det. Da vi var forlovet, hadde vi stort sett et avstandsforhold. Vi møttes omtrent hver tredje måned, og det var til og med et år der vi bare så hverandre to ganger på grunn av hans jobb. Jeg syntes ikke det var noe problem den gangen. Tvert imot opplevde jeg forholdet vårt som nærmest perfekt. Vi savnet hverandre, gråt sammen på telefonen, strømmet over av kjærlighet i meldinger og videosamtaler. Vi kranglet aldri. Verken han eller jeg var sjalu. Vi respekterte hverandres plass. Han kunne dra ut med venner, jeg kunne være på fest, og det betød ingenting. Han hjalp meg ofte med å plukke ut klær. Ikke at det var utfordrende antrekk ofte sa han bare at en kjole satt for stramt, og at noe annet kledde meg bedre. Han kontrollerte meg aldri. Tvert imot, han virket stolt av meg og kroppen min. Alt føltes sunt, rolig, og ideelt.

En desember måned ble spesielt vanskelig, for vi visste at vi ikke kom til å se hverandre verken til jul eller nyttår. Vi var triste og skuffet. Da foreslo han at jeg skulle flytte til ham, til Oslo. Jeg tenkte gjennom det, snakket med familien min hjemme i Trondheim, og de oppmuntret meg: «Hvis det er det du ønsker, så gjør det.» Jeg sa opp jobben min og flyttet til ham.

De første månedene var fine. Første året ble en tilvenninsperiode vi lærte oss små særheter, hvordan vi våknet, hvordan vi var når vi var sultne, hva som irriterte oss og hva som ikke gjorde det. Siden jeg ikke hadde jobb, tok jeg meg av husarbeidet. Alt gikk lett.

Andre året ble enda bedre. Nå jobbet vi virkelig som et lag, og kjærligheten mellom oss føltes intens. Vi ville alltid være sammen. Når han ikke var på jobb, var det oss to, hele tiden. Vi var som nygifte. Alt fungerte. Jeg følte jeg hadde valgt rett.

Men i tredje året skjedde det noe. Han begynte å komme hjem sent. Vi hadde alltid delt posisjonen på mobilene våre, men plutselig slo han av sin uten et ord. Han kom hjem klokka fem eller seks om morgenen, selv om han skulle begynne på jobb klokken åtte. Han dusjet, spiste frokost og dro ut igjen uten forklaring. Nå ble det krangling, hele tiden.

En dag skjedde det noe som skulle merke meg for alltid. Jeg fant sminke på en hvit skjorte: foundation og leppestift både på kragen og på ermet. Ikke et lite merke, det var åpenbart. Jeg spurte hva som hadde skjedd. Da sa han noe jeg aldri vil glemme at han måtte gå ut og finne det jeg ikke lenger ga ham, fordi jeg var blitt kjedelig og bare opptatt av husarbeid og orden. Det var mer enn nok. Han sa ikke «ja, jeg har vært utro» men han nektet heller ikke. Han bekreftet det uten å si det rett ut.

Jeg knakk sammen. Gråt konstant. Jeg kjente det fysisk i brystet, som smerte. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle komme meg ut av det. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre noe for meg selv. Jeg begynte å trene igjen noe jeg hadde sluttet med etter at jeg flyttet til ham. På treningssenteret ble jeg kjent med en mann. Vi begynte å prate, og det føltes bra. En dag inviterte han meg ut på en kaffe, og det var faktisk jeg som foreslo at vi skulle dra hjem til ham. Han sa ja. Vi hadde avtalt å ses på ettermiddagen. Begge visste hva som kom til å skje.

Samme dag, hjemme etter treningen, var tanken ustoppelig: «Jeg skal være utro mot ham. Han fortjener det.» Men rett etterpå tenkte jeg: «Nei. Jeg kan ikke synke til det nivået.» Jeg bestemte meg for å avslutte forholdet først.

Jeg ventet til han kom hjem til lunsj. Lot ham ikke engang gå inn på soverommet. Vi satte oss rett i spisestua, og jeg fortalte ham at forholdet ikke fungerte, at han hadde vært utro og at jeg ikke ville vite med hvem eller hvor lenge. Alt var over, der og da. Han ba meg ikke overdrive, «hun var ikke viktig, ikke som deg vi kan ordne dette.» Men jeg nektet å fortsette.

Jeg sa ingenting om at jeg hadde møtt noen eller at jeg følte for noen andre. Jeg sa bare at jeg drar. Koffertene var allerede pakket. Han spurte hvor jeg skulle, om jeg hadde noen å gå til. Jeg svarte at det ikke spilte noen rolle jeg skulle finne ut av det.

Jeg gikk ut av huset med koffertene og dro til den andre mannen. Da han åpnet døren og så meg med bagasjen, ble han skremt. Jeg forklarte at jeg akkurat hadde forlatt ektemannen min og at jeg skulle reise hjem til Trondheim neste dag. Jeg ville bare tilbringe natten med ham. Han sa ja.

Den natten var det sterkeste jeg har opplevd. Jeg vet ikke om det var sinne, smerte, eller alt som hadde bygget seg opp. Men det var noe helt annet enn alt jeg noen gang hadde følt, selv med eksmannen min.

Neste dag kjøpte jeg meg billett og dro hjem til Trondheim. Jeg hadde ingen steder å bo, så jeg flyttet inn hos foreldrene mine. Jeg ønsket ikke å vite noe mer om eksmannen min. Dette var for to år siden. Nå bor jeg for meg selv, leier en liten leilighet, har fått meg jobb, og jeg angrer ikke et sekund på det valget jeg tok. Jeg var nær å være utro, men jeg klarte å stoppe i tide. Jeg avsluttet forholdet først, og ble aldri til det han var for meg.