La denne kvelden bli den siste, den skal gå i skjønn forening med den vakre natten. Jeg ser på min elskede
Vi kom med toget til bygda for å besøke foreldrene til mannen min for aller første gang. Da vi kom opp
Husker jeg? Kan ikke glemme!
– Pola, det er en ting … Du husker min utenomekteskapelige datter Nastja? – mannen min snakket i gåter, og det gjorde meg urolig.
– Husker jeg? Hvordan skulle jeg kunne glemme! Hva er det nå? – Jeg satte meg på stolen og ventet på trøbbel.
– Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette … Nastja trygler oss om å ta imot hennes datter, altså mitt barnebarn, – mumlet mannen min.
– Hvorfor i all verden, Aleksander? Og faren til barnet? Er han sporløst forsvunnet? – Nå ble jeg nysgjerrig, dette begynte å bli spennende.
– Greia er… Nastja har ikke lenge igjen å leve. Hun har aldri hatt noen mann. Moren giftet seg for lengst med en utlending og bor i USA – de har ikke kontakt, de er bitre uvenner. Og hun har ingen andre slektninger… Det er derfor hun spør nå, – Aleksander vrir seg og ser ikke på meg.
– Og? Hva har du tenkt å gjøre? – Jeg hadde allerede bestemt meg for hva jeg skulle gjøre.
– Derfor spør jeg deg, Pola. Hva du bestemmer, det følger jeg, – endelig løftet Aleksander blikket og så spørrende på meg.
– Så elegant! Du tuklet det til i ungdommen, og nå er det jeg, Pola, som skal ta ansvaret for et barn som ikke er mitt? – Jeg ble sint av mannens unnfallenhet.
– Pola, vi er jo familie. Vi må ta dette valget sammen, – Aleksander prøver seg på forlik.
– Jaha, nå passer det å minne om fellesskapet! Da du rotet rundt med andre damer, rådførte du deg ikke med kona di, eller? – Tårene presset på, og jeg løp ut av rommet.
…
På skolen var jeg sammen med Valter fra klassen, men da den nye gutten Aleksander begynte i klassen, glemte jeg alt og alle. Valter ble dumpet, Aleksander begynte å følge meg hjem, ga meg blomster – og etter én uke… mistet jeg jomfrudommen. Jeg ble hodestups forelsket i Aleksander resten av livet.
Vi ble ferdige på videregående, og Aleksander ble sendt til forsvaret. Jeg gråt og gråt på stasjonen da jeg tok farvel.
Vi skrev brev i et år, så kom Aleksander hjem på perm. Jeg visste knapt hvordan jeg skulle oppføre meg for å glede ham. Han lovet meg ekteskap om et år – han mente allerede at jeg var kona hans.
Etter at han dro tilbake, ventet jeg på ham, følte meg forlovet. Så, etter et halvt år, kom brevet: Aleksander hadde funnet kjærligheten i leiren og skulle aldri hjem igjen.
Men jeg hadde allerede barn i magen, hans barn. Så mye for giftermål! Som bestemor pleide å si: Stol aldri på grøten før den står på bordet.
…
Tiden kom, sønnen min Ivan ble født. Valter tilbød hjelp, og i all fortvilelse tok jeg imot. Ja, jeg hadde forhold til Valter. Jeg trodde aldri jeg ville se Aleksander igjen.
Så plutselig en dag sto han i døra. Valter åpnet. Ivan begynte å gråte, klamret seg til Valter…
– Går det an å komme inn? – spurte Aleksander, forbauset.
– Jaja, kom inn, da, – Valter slapp ham motvillig inn.
– Er det mannen din? – spurte Aleksander sjalu.
– Hvorfor spør du? Hva gjør du her? – Jeg var sint og forvirret.
– Jeg savnet deg, Polina. Du har fått deg familie. Du ventet ikke på meg, altså. Vel, jeg går. Beklager at jeg forstyrret idyllen, – Aleksander gjorde seg klar til å forlate huset.
– Vent nå litt, Aleksander! Hvorfor kom du hit? For å rippe opp i alt? Valter hjelper meg, og forresten, det er han som oppdrar din to år gamle sønn … – Prøvde å holde igjen Aleksander – kjærligheten til ham var fortsatt der.
– Jeg er tilbake for å vinne deg tilbake, Polina. Vil du ta meg imot? – Aleksander så håpefullt på meg.
– Kom nå, vi skal spise middag, – hjertet mitt sang – han kom tilbake, altså har han ikke glemt meg likevel.
Valter ble avvist igjen. Ivan trengte sin ordentlige far, ikke en stefar. Senere giftet Valter seg med ei snill dame med to barn fra før.
…
Flere år gikk. Aleksander klarte aldri å elske Ivan som sin egen. Han trodde alltid gutten var Valters.
Han brydde seg ikke om ham. Og uansett, Aleksander var tøysegutt – falt stadig for damer, og jeg gråt, men fortsatte å elske og holde familien samlet.
Å elsker er også å leve lykkelig uvitende – jeg trengte ikke lyve eller dikte opp forklaringer, jeg bare elsket ham. Han var mitt solskinn. Av og til ønsket jeg å slutte å elske ham, dra min vei. Men hvor skulle jeg gå? Uten meg ville han gått til grunne.
…
Aleksander mistet moren som fjortenåring. Kanskje derfor lette han etter kjærlighet utenfor hjemmet. Jeg tilga ham, alltid.
En gang kranglet vi skikkelig og jeg kastet ham ut. Etter en måned oppdaget jeg at han hadde funnet seg en ny kjæreste. Takk være tanten hans fikk jeg vite hvor hun bodde, og jeg gikk dit.
– God dag! Kan jeg treffe Aleksander? – Ville være høflig, men jenta smalt døra igjen.
…
Aleksander kom tilbake etter et år. Og den jenta – hadde født en datter, Nastja. Hele livet har jeg bebreidet meg for at jeg en gang kastet ham ut. Kanskje ville han aldri fått barn med henne hvis ikke. Jeg ble ennå mer underdanig, elsket ham enda mer.
Vi snakket aldri om offisielle datteren hans, Nastja. Det var et tabu. Best å late som ingenting.
Barn med en annen… sånt skjer.
Så gikk årene. Aleksander slo seg mer til ro, ble snillere, holdt seg for det meste hjemme. Sønnen vår giftet seg tidlig, fikk tre barnebarn.
Og nå… Nå dukket altså utenforbi-datteren opp etter mange år. Ber oss ta vare på datteren hennes.
Hva skal man si til Ivan om at en fremmed liten jente flytter inn? Han vet jo ingenting om pappas sprell i ungdommen.
…
Men – vi tok til oss fem år gamle Alina som fosterbarn. Nastja gikk bort, tretti år gammel. Graven hennes er overgrodd, livet går sin gang.
Aleksander tok seg en prat med sønnen. Ivan hører farens bekjennelse og sier:
– Foreldre, det som har skjedd, har skjedd – jeg dømmer dere ikke. Jenta, det er jo vårt blod. Vi må ta henne inn.
Vi pustet ut – gutten vår har hjertet på rett sted.
…
Nå er Alina seksten år. Hun forguder “bestefar Aleksander” og kaller meg bestemor, sier hun ligner meg som ung. Alt jeg kan si er: Ja, helt enig … Husker jeg? Jeg kan umulig glemme! Paula, det er noe jeg må snakke med deg om… Vel, husker du min
Vinteren hadde lagt et mykt teppe av snø over gårdsplassen til Anders, men hans trofaste hund Graf, en diger schæfer, oppførte seg merkelig.
I stedet for å krølle seg sammen i den store hundehytta Anders hadde bygget for ham med kjærlighet forrige sommer, insisterte Graf på å sove ute rett i snøen. Anders så på ham fra vinduet og kjente et stikk i brystet — Graf hadde aldri vært slik før.
Hver morgen, når han gikk ut til ham, så Anders hvordan Graf fulgte ham med et spent blikk. Med én gang han nærmet seg hundehytta, stilte Graf seg foran inngangen, knurret lavt og sendte ham et bedende blikk, som om han sa: «Vær så snill, ikke gå inn der.» Denne oppførselen, så uvanlig for vennskapet deres gjennom alle år, fikk Anders til å undre — hva skjulte hans beste venn?
Beslutsom på å finne ut sannheten la Anders en liten plan. Han lokket Graf inn på kjøkkenet med et saftig kjøttstykke. Mens hunden, låst inne i huset, bjeffet så det ljomet i vinduene, lirket Anders seg bort til hundehytta og satte seg på huk for å kikke inn. Hjertet hans stoppet et øyeblikk da øynene vennet seg til mørket og han så noe som frøs ham til is …
… Der inne, oppkrøpet i et teppe, lå en liten kattunge — skitten, halvveis frossen og knapt i stand til å puste. Øynene var så vidt åpne, og kroppen skalv av kulde. Graf hadde funnet den et eller annet sted, og heller enn å jage den bort eller forlate den, hadde han gitt den ly. Han sov ute for ikke å skremme den — og voktet inngangen som om hytta rommet en verdifull skatt.
Anders holdt pusten. Han rakte varsomt hendene inn, løftet den lille skapningen og holdt den tett mot brystet. I samme øyeblikk kom Graf løpende og trengte seg inntil skulderen hans — ikke knurrende, men forsiktig, klar for å hjelpe.
— Du er en god gutt, Graf… — hvisket Anders og klemte kattungen inntil seg. — Bedre enn mange mennesker.
Fra den dagen bodde det ikke lenger bare to venner i gården, men tre. Og den hundehytta, bygget med kjærlighet, fikk tilbake sin mening — et lite hjem for reddede sjeler. Vinteren hadde lagt et mykt teppe av snø over tunet til Erlend, men den trofaste hunden hans, Fenris
Sønnen min kom ikke til min 70-årsdag, med jobb som unnskyldning. På kvelden oppdaget jeg på Facebook
Tante Rita Jeg er 47 år. En helt vanlig kvinne. Kan vel kalles en grå mus. Ikke særlig pen, har ikke
Stein Iversen hadde tatt seg av en hjemløs katt og på en måned var leiligheten hans helt urecognizable.
Kjære dagbok, I dag så jeg den røde katten løpe langs perrongen på Oslo S og stirre inn i hver enkelt
Eirik frøs til. Bak bjørkestammen så han en hund stirre på ham med et sorgfullt blikk den hunden ville
En liten jente som ikke klarte å spise: Natten da steddatteren min endelig satte ord på det og alt ble
