Stein Iversen hadde tatt seg av en hjemløs katt og på en måned var leiligheten hans helt urecognizable.
Oktober var like hardt som en norsk vinter. Regnet pisket mot ruten, vinden ulte i bakgården, og Stein satt på kjøkkenet og stirret tomt i veggen. To år hadde livet hans vært som en presis klokke: opp og ned klokken sju, frokost klokken åtte, nyheter klokken ni. Alt på sin plass tøflene rett ved døren, koppene i skapet i nøyaktig linje med håndtakene pekende samme vei. Slik hadde han levd siden kona, Lise, hadde gått bort.
Sånn er det vakkert, tenkte han lavt for seg selv. Lise hadde elsket dette.
Som vanlig dro han på seg frakken og gikk til butikken for å kjøpe brød. På trappen utenfor bygget satt en katt. Den var rød, hårete og hadde ett øye som hadde mistet glansen. Den skalv lett, som om den ikke visste om kulden fra regnet eller frykten.
Hei, kompis, sa Stein og satte seg ned ved siden av den. Du ser ikke så bra ut.
Katten så på ham som om den ville si: «Ikke så lett, gamle mann, livet er hardt».
Stein rakte hånden frem.
Katten løp ikke vekk. Den lot seg berøre og mumlet en lav murring.
Du er som en liten isbit, tenkte Stein og ristet på hodet.
Akkurat da hørte de trinn på trappen. Gerd Pedersen, naboen fra tredje etasje, kom ned for å kaste søpla.
Stein Iversen! ropte hun høyt. Hva driver du med den den skapningen?
Den er fryktelig kald, svarte han.
Det er riktig! Det er ingen plass for slikt her. De sprer lopper og sykdommer.
Stein så først på Gerd, så på katten.
La oss ta den inn, sa han lavt. Det er varmere der inne.
Du er gal! protesterte Gerd. Hvordan skal du ha skitt i hjemmet ditt!
Hva om den dør her blir det enda renere? svarte Stein med et spøkefullt smil.
Han bar katten hjem. Den gikk ved siden av ham, nølende men hengte seg ikke fra. Ved dørkarmen stoppet den opp og sniffet luften.
Ikke vær redd, kom inn, oppmuntret Stein. Dette er ikke gaten.
Først tok han den med inn på badet. Varmt vann og litt sjampo katten lot seg ikke motstå, den knipet øynene av nytelse.
Stakkars deg, hvem har såret deg? mumlet Stein mens han så på sårene og klørmerkene.
Han ga den pølse og ost; maten forsvant på sekunder.
Du får kalles Rødspissen, tenkte han. Passer deg.
Han la et gammelt håndkle på radiatoren, og katten krøllede seg til en liten boll og sov med en gang. Stein så på den og tenkte: «Hva gjør jeg nå? Jeg trenger både mat og veterinær».
Det holder til i natt. Så ser vi hva som skjer, sa han til seg selv.
Om morgenen våknet han til bråk i kjøkkenet. Alt var snudd på hodet: grønnsaksboksen på gulvet, en knust kopp, og Rødspissen satt stolt og slikket poten.
Hva har du gjort?! ropte Stein.
Katten løftet hodet, så likegyldig ut, som om den spurte «God morgen, hvordan har du sovet?»
Jeg gir opp, sukket Stein tungt. Jeg klarer ikke dette.
Han sto midt i det kaotiske kjøkkenet og kjente hjertet slå hardere enn før. To år med perfeksjon og så dette på én natt. Det var som å bo i en låve.
Unnskyld, sa han til katten. Jeg klarer ikke.
Han løftet den opp og gikk mot døren. Der møtte han Gerd i dørkarmen, med papirer i hånden.
Å ja! sa hun triumferende da hun så rotet. Jeg sa jo at det ender dårlig!
Stein så på henne, så på katten som krøp på brystet hans og mumlet.
Jeg gir den ikke bort, erklærte han overraskende.
Hva? Du gir den ikke bort?
Den vil venne seg til livet. Jeg skal oppdra den.
Den vil bare rive alt i stykker!
Sånn, jeg har mitt eget lille slott, ikke et slott.
Gerd fnøs, slo døren i, og Stein ble igjen med katten og det ødelagte kjøkkenet.
Greit, Rødspissen, sa han med et dypt sukk. Jeg tar ansvar. Men du: ingen flere trøbbel.
Han feide og vasket i en halvtime mens katten så på ham som en stille dommer.
Sånn er det, sa han mens han feide. Jeg blir sliten, du er bare publikum.
Katten mjauet som om den var enig.
Mot lunsj var alt skinnende igjen. Men så snart han satte seg, hoppet Rødspissen på skapet og slikket ned en haug med bøker.
Du er en skøyer! mumlet Stein.
Raseriet var borte, og en slags ro hadde satt seg. Kanskje livet hans hadde fått et lite slag i takten.
Om kvelden gikk han til butikken for å kjøpe kattemat. Kassedamen hevet et øyenbryn:
Har du fått katt?
Sånn ser det ut, svarte Stein.
Du har en katt hjemme? Seriøst?
Jeg er i sjokk, svarte han.
Hjemme ga han Rødspissen den kjøpte maten. Katten spiste med stor appetitt.
Liker du det? spurte Stein.
Katten gned seg mot benet.
En uke gikk, og Stein skjønte at livet hadde endret seg. Han stod opp uten vekkerklokke, fordi Rødspissen lagde «morgenrundt» med klør på sengekanten. Kveldene ble brukt til å leke med tau i stedet for å se nyheter.
Lise ville le av dette, tenkte han. Hva har skjedd med den ordentlige mannen?
Leiligheten hadde fått et lite hus ved vinduet, en klorestativ, flere skåler. Den døde stillheten var borte hjemmet var levende.
Gerd tittet innom som vanlig. Noen ganger spurte hun om meningsløse ting, men mest så hun på Rødspissen.
Du har laget et lite dyrehus her! fnyste hun. Du får nok rotter snart.
Rotter? Nei, det er renere enn hos mange, lo Stein.
Hun ristet på hodet og gikk. Lukten av hjemmet var ikke lenger steril, men varm og livlig.
Tre uker senere, mens Stein malte radiatoren, slapp Rødspissen en pote i malingen og spredte hvite flekker over hele rommet.
Å, kunstner! lo Stein mens han løftet katten opp.
Plutselig banket det på døren.
Hva gjør du nå? brølte Gerd.
Rødspissen driver med kunst, viste Stein på flekkene.
Kaos!
Slapp av, Gerd. Det er jo vakker!
Den fjerde uken gikk Stein igjen til butikken og kjøpte en ny leke. Kassedamen sukket:
Du skjemmer katten din.
Det er verdt det, svarte Stein.
Rødspissen møtte ham hjemme med en lav murring.
Savnet du meg? spurte Stein mykt. Jeg har savnet deg også.
Katten var virkelig savnet. Det føltes som om noen ventet på ham. Den lille, røde tungen hadde brakt ham tilbake til livet.
En måned senere kom Gerd med en forespørsel:
Kan jeg ta et bilde av ham? Jeg vil sende det til barnebarnet.
Selvfølgelig, svarte Stein.
De tok et bilde; Rødspissen poserte som en liten modell. Gerd lo høyt en latter hun ikke hadde vist på lenge.
Etter at hun dro, tenkte Stein: «Gerd har også endret seg. Kanskje blir hun snillere, eller så ser jeg det sånn.»
Morgenen våknet han til stillhet den samme truende stillheten.
Rødspissen? ropte han og reiste seg hastig.
Ingen svar. Ingen klovklapp.
Hvor er du, lille bror?
Han så under sofaen, i skapet, bak kjøleskapet alt var tomt. En skål med mat stod urørt på kjøkkenet. Hjertet hans strammet seg.
Dette kan ikke skje, mumlet han med skjelvende stemme.
Han gjenværte hele leiligheten flere ganger, men ingen spor etter katten.
Balkongen! ropte han plutselig.
Han løp opp på den lille balkongen; den var lukket, men vinduet hadde stått åpent fra dagen før. På gulvet lå knuste jordpottebiter fra en blomsterpotte.
Å Gud hans tanker spant han kan ha falt!
Et fjerde etasje ned på betonggaten.
Han kastet på seg en jakke og løp ut på gaten, lette i hvert buskas, i hver blomsterkasse, under biler og i kjellere.
Rødspissen! ropte han. Hvor er du, lille røde?
Folk snudde seg, med medfølelse i blikket.
Hva har skjedd, gamle mann? spurte en ung mor med barnevogn.
Katten min er borte stemmen hans brøt.
Kanskje han bare er på tur? Det skjer.
Jeg er ikke sikker. Jeg vet ikke
Han gikk gjennom hele nabolaget, men ingen spor. På kvelden, sliten, satte han seg ved kjøkkenbordet og så på den urørte maten.
Det banket på døren. Gerd sto i dørkarmen.
Stein Iversen, du ropte så høyt ute… Er alt i orden?
Rødspissen er borte, svarte han med en hes stemme.
Hvordan kan han være borte?
Jeg våknet, og han var ikke der. Kanskje han falt fra balkongen, eller løp hjemmefra. Jeg vet ikke
Gerd så seg rundt.
Har du lett i kjelleren?
Ja.
Eller tatt ham med seg? Kanskje noen har tatt ham inn?
Tanken slo ham som en kald vind.
Jeg vet ikke, Gerd, sa han for første gang med fornavnet. Hodet mitt er helt i tåka.
Ikke vær så tung, klappet hun ham på skulderen. Vi finner ham. Katter er smarte, de klarer seg.
Ordene ga liten trøst. Natten var lang; han lå våken og lyttet etter en kjent mjau fra bakdøren, men bare stillhet.
Da morgenen kom, innså han at han ikke kunne leve uten katten. På en måned hadde Rødspissen blitt en del av ham.
Søndag morgen startet søken på nytt. Stein gikk fra gate til gate, viste folk et bilde: «Mistet katt, Rødspissen. Gata er fredsbyen, belønning gis».
Folk ristet på hodet. I dyrebutikken tilbød kassedamen seg å hjelpe:
Skal vi sette opp en annonse? Jeg kan spre den på nettet og på oppslagstavler.
Jeg forstår ingenting av dette, svarte han.
Jeg hjelper! smilte hun. Gi meg bildet, så gjør jeg alt.
Et bilde dukket opp på nettet: «Rødspissen savnet. Oslo, gate Fredssgate. Lønn ved funn». Ingen telefonringer.
Den tredje dagen var Stein nesten resignert. Han satt ved vinduet, så på den tomme gaten, og tenkte på hvordan livet hadde snudd så raskt. Før var alt forutsigbart. Så kom Rødspissen kaos, varme, latter og så forsvant han, og etterlot et hull dypere enn før.
Sånn er det, mumlet han mens han så på sitt eget speil. Ingen eldre får sann lykke, bare sitter stille og venter.
Men hjertet protesterte. Han lengtet etter en mjau, etter å føle seg nyttig. Om ettermiddagen drakk han te bare for å ha hendene i noe.
Plutselig hørte han en svak mjau fra et fjernt hjørne. Først trodde han han lurte seg selv, men lyden kom igjen, en svak, klagende mjau.
Han sprang opp trappene:
Rødspissen?!
Stillhet.
Han gikk opp til andre etasje:
Rødspissen! Du er her?
Og så, i et lite rom mellom vinduet og veggen, så han den: Rødspissen, skjelvende, skitten, men i live.
Herregud stemmen hans brast. Hvordan kom du deg inn?
Katten var tynn, men da Stein holdt den tett, mjauet den svakt. Stein begynte å gråte første gang på to år.
Dumskopp hvisket han. Hvorfor gjorde du dette mot meg? Jeg har endelig funnet deg
Han ga katten varm melk og små mengder mat. Innen kvelden var den levende igjen, lekte med en pote.
Så bra, smilte Stein gjennom tårene. Nå er alt i orden.
Nå er januar. Tre måneder har gått siden Rødspissen ble fastboende, og en måned siden han forsvant. Stein står ved vinduet, varmer seg. På vinduskarmen ligger Rødspissen, spredt i solskinnet, tykk og fornøyd.
Du har blitt en ekte huskatt, driller Stein. Du er helt hjemmekoselig.
Katten svarer bare med en lav brumming, øynene lukket.
Det banker på døren. Gerd står i døråpningen.
Kan jeg komme inn? spurte hun.
Kom inn, Gerd, svarte Stein.
Nå er naboen nesten som en æresgjest. Hun kommer med te og håndlagde museleker en strikket mus.
Hvordan har vår konge det? strøk hun Rødspissen.
Han lever som en konge. Spiser, sover, og bringer panikk i huset.
Og du? Regner du på å ta med deg en katt selv? Jeg har blitt så ensom i det siste.
Gjerne! Men først en tur til veterinæren for vaksiner og sånne ting.
Du vet alt, ikke?
Jeg prøver, svarte Stein med et blunk.
Om kvelden sitter de på sofaen; Stein ser på TV, mens Rødspissen spretter på fanget hans, strekker seg og ruller på ryggen.
Husker du da jeg nesten kastet deg ut? tenkte Stein og klødde den fluffy magen. Jeg var så dum. Jeg gikk glipp av det beste.
Ute blåser den januariske vinden, men inne er det varmt. Hjemmet er livlig, fullt av leker, skåler, og litt hår på teppet. Orden er borte, men livet er der.
Jeg har ingen anger, svarte han ærlig.
Kanskje jeg også skal skaffe meg en katt? la Gerd smile.
Da gjør du det! Men husk å gå til veterinæren med en gang.
Det vet du, ikke?
Jeg lærer, flirte Stein.
Kvelden ender med at Stein ser på den sovende katten og forstår at han lever, ikke bare eksisterer.
Og neste morgen vil den røde «vekkerklokken» med værhår vekke ham den ekte lykken.
Sov godt, lille Rødspissen, hvisker Stein.
OgOg mens Stein smilte til den sovende katten, hørte han fra gaten den kjente, melodiøse mjauen som lovet flere eventyr fremover.
