La denne kvelden bli den siste, den skal gå i skjønn forening med den vakre natten. Jeg ser på min elskede, ønsker henne et langt liv. Så krøller jeg meg sammen ved vinduet hennes og drar meg tilbake til drømmene, uten å komme tilbake
Han har overlevd tre vintere på rad og det er ingen overdrivelse. For en gatekatt er så lang levetid nesten et mirakel: få av de som bor i bakgården holder så lenge.
Katten ble født i et vanlig rekkehus i Oslo, sammen med moren, en tam katt som stolte på mennesker. Men livet tok en brå vending.
Eierne omkom i en trafikkulykke, og deres voksne sønn, som hatet katter og hadde en fryktelig vakthund, bestemte seg for å bli kvitt «overflødige» beboere. Uten å nøle kastet han hele kattefamilien ut på gata.
Ingen klarte den første vinteren verken mor, brødre eller søstre. Noen døde av sult, andre av frost, og noen ble jaget av hunder eller påkjørt av biler. Kun én overlevde: den lille, oransje katten.
Den ble oppdaget av vaktmesteren Olav. «Oppdaget» er kanskje et stort ord: han fant bare en liten rødklump, tok den fra moren, bar den ned i kjelleren og satte den ved de varme rørene. Der matet han den gjennom hele vinteren.
Slik holdt den seg i live.
Ingen ga den et navn. Gjennom det knuste vinduet i kjelleren krøp den ut, lærte seg gatens harde overlevelseshåndverk holde seg unna hunder, unngå folk, lete etter mat i søppel, lure sulten.
Den andre vinteren møtte den helt alene. Olav ble sparket for å ha drukket på jobb, og en ny, streng vaktmester, Kjell, tok over. Han ga ingen mat, men han sprøytet ikke inn vinduet. Det var nok: katten klarte seg igjen i kjelleren, lærte seg å kjempe både for mat og for livet.
Den tredje vinteren ble den nådeløse. Alle kjellervinduene ble forsterket med glass. Hvor skulle den gå? Hvor skulle den skjule seg fra den iskalde natten?
Den måtte finne et nytt tilfluktssted. Kjellerne var stengt, men i en bakgård oppdaget den en gammel, glemt grop med varmetrase under jorden. De varme rørene lå rett på jordoverflaten. Gropen var skjult av tett buskas, og folk visste ingenting om den.
Den fylte gropen med gamle klær og biter av stoff, lagde et slags rede. Over den hang balkonger, og snøen falt mindre men rørene smeltet snøen, og fuktig vind kryp inn i knoklene
Den kom seg gjennom vinteren, men kom ut som en skygge: tynn som en pinne, pelsen i flak, øynene alltid på vakt. På gaten blir man gammel tidlig, og den ble allerede sett på som en gammel katt. Maten som nå kom, var kun sparsomt avfall.
Så ble gropen oppdaget. Før høststormen kom, så noen den «styggeste» gropen og bestemte seg for å fylle den igjen.
Katten kom, som alltid, for å sove ved rørene og så den nygravde jorden. Den satte seg ved en høyde og stirret lenge. Det var som en dødsdom, den forsto med ett at et slikt sted ikke fantes lenger, og de få stedene som var, var allerede opptatt av andre katter.
Den krøp inn i en fuktig haug av løv, frøs, men holdt fast. I den tilstanden, på grensen, falt den for ja, du hørte riktig den forelsket seg.
Ingen håp tillot den å ha. Hun var utrolig vakker: en velpleid katt som bodde i en leilighet i første etasje. Hun elsket å sitte på vinduskarmen og se ut. Og han satt bare nede, så på henne. Inni den kalde natten ble noe varmt.
En dag våget han seg: han klatret opp et tre, hoppet over til en bred metallkledning under vinduet. Eierskapet til den kledningen hadde de brukt til å lagre proviant om vinteren, men den stod nå tom. Siden da kom han ofte dit, satte seg, så på katten bak glasset og sukk.
Han ba ikke om noe. Bare beundret. Noen ganger hoppet hun ned til matskålen, og han svelget savnet ikke av misunnelse, men av en enkel, dyrisk tomhet.
Han bestemte seg: om skjebnen skulle ta ham denne vinteren, ville han dø ved hennes vindu. Han krøller seg sammen, ser på henne, og drar inn i varme uten frykt.
Han smilte for seg selv og så for seg den scenen: den tynne, oransje katten som stille dør på hans favorittkarm.
En dag så eieren ham og ropte, viftet med armene. Han sprang bort, men kom tilbake. Og igjen.
Mannen, som så dette, jaget ham ikke. Han så katten i øynene og så håp, smerte, tretthet og beundring for den vakre, tamme katten. Han klarte ikke å kaste den bort.
I stedet la han i hemmelighet et stykke kjøtt, en kjøttbolle eller pølse ved vinduet. Katten spiste. En dag kom mannen nærmere vinduet, og den oransje katten, litt skjelvende, løftet labben, trykket mot glasset og mjauet.
Den tamme katten så først på mannen, så på den oransje. I blikket hennes var overraskelse.
«Du vet jo,» sa mannen stille. «Hun vil ikke ha to katter. Jeg spurte, men hun sa nei.»
Han senket hånden. Den oransje forsto alt. Han ble ikke sint. Hjem er for de rene, unge, vakre katter, ikke for en som ham.
Den kvelden var ekstra kald. Han var våt, frøs, og innså plutselig at meningen var borte. Ikke i løvet, ikke i jakt etter et gjemmested, ikke i den evige kampen for å overleve.
Hvis slutten er uunngåelig, la den være her, ved vinduet, hvor hans lille mirakel ser ut.
Han bestemte seg: la denne natten bli den siste.
Han ville møte sitt siste øyeblikk med verdighet. Se én gang til på den han elsket, mjauet noe varmt til henne, som om han ønsket lykke og langt liv og så forsvinne. Først spiste han opp restene mannen hadde lagt igjen, og når hun gikk inn i sin varme, koselige rede, krøller han seg sammen ved vinduet og drar inn i drømmen uten kulde, uten sult, kun søvn som han aldri må våkne fra.
Snøen begynte plutselig å falle, og katten så med fornøyelse på de hvite flakene som danset foran vinduet og la seg på den oransje katten utenfor. Det gledet henne. Øynene hennes jublet over snøens dans. Hun hadde aldri kunnet forestille seg at skjønnheten sakte drepte den som så på henne gjennom det iskalde glasset. Hun kjente ikke kulden, visste ikke hva det vil si å fryse i seg selv.
Den oransje katten ble gradvis hard som tre. Pølsa han hadde spist for en stund siden ga et lite siste varmeglød, men den smeltet med hans siste krefter. Vinden brente ham, frosten trengte inn i bena, og selv å sitte rett ble tungt. Han så fortsatt på henne, men skjønte at han ikke kunne holde ut lenger.
Han forberedte seg på dette farvel som om det var den viktigste begivenheten i livet. Han ville gå vakkert: ett siste blikk på sin elskede, en stille mjau for å ønske henne alt godt, og så gli inn i drømmen uten å vende tilbake.
Snøstormen startet, og katten på den varme vinduskarmen fulgte fortryllet snøens sakte vals. Hun likte hvordan flakene falt på den oransje kattens rygg. For henne var det et vakkert skue, nesten et lekende spill. Hun forsto ikke at dette mønsteret skjulte døden. Hun forsto ikke at snø var kulde, at vinden var smerte, at sult var tortur. Hun hadde aldri kjent gaten.
Den oransje katten, ute i kulden, ble hardere for hver pust. Pølsa fra timen før ga siste svake varme, men den forsvant. Hver pust ble tyngre, labbene stivnet, halen ble iskald. Han så fortsatt på henne, men kroppen ga fra.
Katten fortsatte å stirre på sin mystiske beundrer, mens han ikke lenger klarte å holde seg oppreist. Ryggen skalv, øynene lukket. Han løftet blikket mot henne en siste gang. Neseborene hans presset mot det kalde glasset, uten å vente på at hun skulle dra seg tilbake og han krøller seg til en liten hard ball.
Han skalv lett. Kulden gnagde hvert ben. Han pustet inn mot siden, prøvde å skape et glimt av varme, og syntes det hjalp litt. Men frosten var sterkere. Den tok livet hans sakte, men sikkert.
Et merkelig rolig øyeblikk kom plutselig: kulden forsvant. En søvnfull, myk tåke gled over ham som et teppe. Han bestemte seg for ikke å kjempe. Slutten var likevel nær.
Han åpnet øynene en siste gang og så henne. Den samme, den han hadde klatret opp til kledningen for, den han hadde levd for. «Hvor vakkert» tenkte han. «Hva kan være bedre? En så lett død»
Hodet sank, øynene lukket. Han forestilte seg at vinduet åpnet seg, og noen milde hender løftet ham, holdt ham, strøk ham, hvisket noe kjærlig. Ved hans side stod hun, den han elsket, og sammen gikk de til en varm skål med mat.
«For en deilig drøm» fløt i ham.
Katten fortsatte å se på det hvite teppet som sank på den oransje. Hun mjauet lavt, spørsmålende. Hun ville ha ham til å bevege seg. Hun banket med poten mot glasset. Ingen respons. Hun mjauet igjen høyere. Så traff hun glasset hardt med poten, som om hun ropte: «Hvorfor svarer du ikke?!»
Men kulden hadde allerede omslynget kroppen hans. Han hørte ikke. Han sank inn i stillheten.
Snøen forvandlet ham til en hvit snøhaug. Den dekket ham som et teppe.
«Hva roper hun på?» sutret kvinnen. «Ser hun på snøen?»
Mannen løftet hodet fra sofaen, så på vinduet. Katten sto og slo med poten mot glasset. Så traff en tanke ham: hennes øyne. Og hans den oransje.
Han sprang mot vinduet, skyndte seg for å åpne skyvedøren.
«Hva gjør du?!» skrek kona. «Er du gal?! Lukk med en gang!»
Men han hørte ikke. Katten hjalp hoppet, skrek.
Vinduet fløy opp, og snø og vind strømmet inn i leiligheten.
«Lukk!!» ropte kona, men mannen lyttet ikke. Han så. I et hjørne lå en liten snøhaug.
Han plukket opp den frosne, lett som luft kroppen og bar den inn på badet. Katten fulgte etter, kvinnen også.
Badet fyltes med damp og sprut. Mannen skylte den kalde, isete oransje katten i varmt vann. Katten satt på kantene, så på ham, og mjauet som en katt.
«Jeg gjør det jeg kan» mumlet mannen mens fingrene rørte den lille brystkassen, prøvde å blåse liv inn i kattens munn. Kvinnen sto i døren, så stille på.
Han masserte, ba:
«Kom igjen vær så snill kom tilbake»
Katten skrek med ham.
Plutselig hørte den oransje et rop fra et fjernt sted, som fra en annen verden. «Hvorfor? Det er så fint, så rolig der. Hvorfor gå tilbake til smerten?»
Da hørte han stemmen hennes den han hadde levd for. «Må jeg se? Selv bare med et øye»
Øynene åpnet seg sakte, som om vippene veide en tonn. Han løftet dem og så. En mann med rødt ansikt av opphisselse, ved siden av henne. Levende. Med øyne fulle av glede.
«Der er du!» ropte mannen, mens han holdt den våte oransjen tett.
Katten hoppet ned på gulvet, snurret rundt i en liten dans, mjauet av glede.
«Hvorfor står du der?!» spurte mannen kona. «Håndkle! Hårføner! Raskt!»
De tørket ham, tørket med myke håndklær, tørket med hårføner, strøk ham, fluet milde ord. Den oransje lå der, forvirret om dette var drøm eller virkelighet. Katten snuste på ham, gned seg mot ham.
Han tenkte: «Dette kan ikke være sant. Det er for vakkert til å være ekte. Jeg måtte dø for dette»
Kona ga ham en kopp varm melk. Katten drakk, en varm bølge skylte nedover halsen. Den hostet, dyttet bort skålen med poten, men så omfavnet den med begge labber og slikket ivrig.
«Den skal leve,» sa mannen sikkert.
Katten lente seg mot ham.
«Hva heter han?» spurte kona etter en pause.
«Hva heter han?» smilte mannen. «Han heter Elskling. Akkurat så Elskling.»
Katten mjauet, som om hun bekreftet.
Nå lever Elskling i denne leiligheten. Pelsen skinner, halen er fyldig og stolt, øynene rolige og takknemlige.
De sitter sammen på vinduskarmen og ser ut på gaten. Elskling husker hvordan det er å være på den andre siden av glasset. Noen ganger sukker han tungt. Så berører hun skulderen hans, som om hun sier: «Du er nå hjemme. Du er vår.»
Nede på gaten løper de kattene som ikke fikk komme inn. De håper fortsatt å overleve vinteren.
De håper
