Vi kom med toget til bygda for å besøke foreldrene til mannen min for aller første gang. Da vi kom opp grusgangen til huset, ble vi møtt av moren til Einar. Hun sto i døråpningen med armene bestemt i siden, som ei solid bondekone med forklé og ropte ut i friskt bygdemål:
Å kjære vene! Einar! Hadde du ikke kunnet si ifra? Også har du med deg følge!
Einar la armen varmt rundt meg og dro meg tett inntil seg:
Bli kjent, mamma dette er kona mi, Synnøve.
Hun kom mot meg; bred, myndig, i rutete skjørt og brodert forkle, hendene åpne og hjertelige:
Velkommen, svigerdatter!
Tre ganger kysset hun meg på kinnet, akkurat slik det er skikk for i vår slekt. Rundt henne duftet det fersk brød og hvitløk slik duften bare er på landet. Jeg kjente meg liten og sjenert i omfavnelsen hennes; hodet mitt havnet midt mellom de fyldige putene som var hennes bryst, og jeg følte meg nesten et øyeblikk kvalt.
Så trakk hun seg litt tilbake, så nøye på meg fra topp til tå, og spurte i klar stemme:
Men Einar, hvor har du fisket opp denne lille skreppa av ei byjente da?
Han lo kort og klappet meg på ryggen:
Ja si det, mor! Fikk øye på henne på biblioteket i byen, jeg. Far, er han hjemme?
Nei, han er bortom til Liv for å fikse vedovnen der. Men kom nå inn! Husk å ta av skoene. Jeg har vasket gulvene i dag!
Fra tunet glodde en flokk nysgjerrige unger mot oss. Moren ropte ut kjøkkenvinduet:
Ola, spring bort til Sigrid! Si til Oddmund at sønnen hans har kommet med brura!
Skal bli! svarte gutten, og løp avgårde.
Vi gikk inn i det lune kjøkkenet. Einar tok den fancy, men billige kåpen min av meg, kjøpt på tilbud i Oslo, og hengte den pent opp ved den store vedkomfyren. Så, med et lurt smil, gjorde han det en skikkelig bygdegutt gjør: Han la de røde hendene sine mot den hvitkalkede ovnen, og lente kinnet sitt inntil.
Du er som ovnen, du, Synnøve. Varm og god!
Rundt oss begynte det å rasle med jerngryter, leirkrukker skranglet mot bordet, glass og skjeer klirret. Imens svigermor dekket på, så jeg meg nysgjerrig omkring: I kroken prydet et brodert veggbilde veggen, hvite blondegardiner med blomstermønster hang i vinduet, og gulvet var dekket av fargerike filleryer. Ved ovnen med ryggen til oss duppet en diger rødstripete katt.
Vi giftet oss forrige uke, hørte jeg Einar si, mens jeg satt der og funderte på om denne dagen egentlig kunne være virkelig.
Plutselig var bordet fullt av mat: Midt på fatet glitret det av aspic, nyskåret flatbrød, surkål og røde tomater, melk fra setra i en tykklemet mugge med gyllen hinne, og hjemmebakt brød med egg og purre.
Magen rumlet så det sikkert hørtes.
Nå må du roe deg, mamma! Det ser jo ut som om du har laget til her for en hel uke, sa Einar med et smil, mens han rev av et stykke rykende brød.
Med et dunk satt svigermor fra seg ei kvartflaske hjemmebrygg og tørket hendene i forkleet:
Sånn, da er det bare å sette seg til bords, folkens!
Slik ble jeg kjent med svigermor hennes storhjertede, men bestemte vesen.
Svigermor og Einar var som to dråper vann: Mørke øyne, røde kinn, men der sønnen var stor og mild, var moren kvass og livlig som sommerregnet på sitt mest intense. Klart er det, ingen uvøren hest har gått uskodd ut fra dette tunet, og nok har hun vel slept mangt et brennende lass ned gjennom årene!
Brått slamret døren ute på trappa.
Inn i kjøkkenet sammen med en puff av vinterluft kom en liten, frodig mann med rufsete, rødskjegg og en bust av flammefarget hår. Han slo ut med hendene og utbrøt:
Jøss, for et leven! Nå var det folksomt her!
Uten å ta av seg den røyk- og sotluktende vatterte jakka, ga han sønnen en klem.
Hei på deg, gutt!
Hender først, sier jeg! utbrøt svigermor bestemt.
Mannen snudde seg vennlig til meg og tok hånden min med et trygt grep:
God dag, frøken!
Han hadde glitrende blå øyne, en luring, det kunne man se med en gang. Og like rødskjegg som håret.
Guri meg, kona! Finnes det mer av den gode suppa? ropte Oddmund bort til svigermor.
Vi løftet glassene:
Skål for oss alle!
Etterpå, med magen god og full, fikk jeg mot til å spørre:
Oddmund, hvordan har det seg at alle mennene i denne slekta heter Einar?
Det er enkelt, Synnøve! Både bestefaren min, faren min, og jeg alle har vi lagt ovner i flere generasjoner. Bare han Einar her, han pekte på sønnen sin, ville bli dreier i stedet.
Norge trenger dreiere også, far! svarte Einar med et smil.
Men å legge ovn, det er ikke for hvem som helst, innvendte svigerfar. Det skal ikke bare være fagmessig, det skal også være vakkert OG funksjonelt. Og en god ovn, ja, den må bake gode brød og kaker. Ikke se på meg som pjuskete oss rødhåra, vi er seige, vi, barna til sola!
Oddmund er altmuligmann, skjønner du! la svigermor til med stolthet.
Far, fortell en historie! ba Einar, mens vi senket skuldrene rundt bordet.
Oddmund smilte skrått, dyppet brødet i suppa og la i vei:
Ja, dere vil ha eventyr, ja? Greit! Vi var på slåtten en sommer hadde den beste melkekua i bygda, «Rosa». Opp før sola, slåtten gikk for fullt og svetten silte! Mygg og klegg hivde seg over oss, for å si det mildt.
Eh, gamle skrøner, tenker jeg Men, Synnøve, er det greit vi dveler i slåttehistorier?
Jo, det er storveis moro å høre! svarte jeg spent.
Så fant jeg ut at karene trengte litt liv, så jeg fant på å rope: “Pass opp, villsvin kommer!” og sprang opp i nærmeste tre. Hele gjengen hivde ljå og rive, og klatret de også.
Her lo Einar så det runget i takbjelkene.
Og så, hvordan gikk det?
Ingen blei sure lenge arbeidet gikk dobbelt så effektivt etterpå!
Svigermor slo ham i skuldra med et smil:
Aldri ro i sjela med deg, Oddmund!
Fortell om da du møtte et EKTE villsvin, ba Einar.
Ja, det var vel både første og siste gang. Det var snø og kaldt, og jeg hadde gledet meg til jakt. Da jeg endelig fikk los på et villsvin, bommet jeg og ut av skogen kom galten fresende. Jeg klatret opp i nærmeste tre, hjertet slo til langt opp i halsen. Der ble jeg sittende halve natta, livredd, for galten lå under og grov i snøen.
Jeg trodde jeg hadde mistet deg for alltid, tordnet svigermor og ristet på hodet, vi lette og lette og fant deg omsider så fastfrossen at vi bar deg på ryggen hjem nesten en kilometer.
Du er jammen meg like seig som mor mi! ropte svigerfar tilbake. Men Synnøve, har du lyst på te nå? Med tørka johannesurt og egen honning.
Det hadde vært nydelig, tusen takk.
Svigermor helte opp rykende sterk te i kopper av tykk keramikk.
Einar, fortell hvordan far din kurerte søstera mi!
Oddmund brast ut i latter og ristet på hodet:
Jo, svigerinne Stine kom hit med vonde bein en sommer. Jeg foreslo biterapi det vil si å la en bie stikke henne på hvert bein. Stine takket først for hjelpen, men etter en halv time bannet hun og sverget hun var jo allergisk og beina vokste opp som stokker! Vi måtte til lege i full fart!
Den typen doktor vil vi ikke ha flere ganger, sukket svigermor.
Kjenner du til sånt, Synnøve?
Jeg har aldri hatt allergi, sa jeg fort.
Da er det bare å spise her er både honning og hjemmebakt brød!
Vi spiste og drakk, og kveldsmørket la seg over gården.
Hvor vil dere sove? spurte svigermor.
Kan vi ligge oppå ovnen, mamma? sa Einar og gløttet ertende til meg. Er det greit, Synnøve?
Åh, ja! Det har jeg alltid drømt om!
Fint! For denne ovnen har faren din bygd murstein for murstein, sa svigermor stolt.
Oddmund rettet ryggen og nikket for ovnen var hans mesterverk: Varmen slo ut i rommet og samlet familien i ly og fellesskap.
Einar løftet meg forsiktig opp på ovnen; der oppe luktet det gammelt fugtig murverk, urter og brød og et snev av saueull. Einar sovnet fort, men søvnen ville ikke komme til meg.
Plutselig hørte jeg noen puste tungt rett ved siden av meg:
Pust, pes, pust, pes
Jeg kom til å tenke på gamle regler fra barndommen:
«Vetten på loftet, han bråker i natt, la oss være, la oss sove»
Først neste morgen fant jeg ut at det ikke var noen vetter, men svigermor som hadde satt deigen til heving for natta og glemt den på ovnen.
Vi kommer nok tilbake til denne gjestfrie gården mange ganger for å høre flere historier fra Oddmund, varme oss ved ovnen, og spise ferskt hjemmebakt brød. Men det får jeg skrive mer om en annen gang!
