Tante Rita
Jeg er 47 år. En helt vanlig kvinne. Kan vel kalles en grå mus. Ikke særlig pen, har ikke en særlig flott figur heller. Alene. Jeg har aldri vært gift, og har egentlig ingen ønsker om det heller. Jeg synes nesten alle menn er like bare ute etter å fylle maven og ligge på sofaen. Uansett, det er jo ingen som har spurt meg. Ikke om å gifte seg, og heller ikke om å gå på date. Foreldrene mine er gamle og bor i Tromsø. Jeg er enebarn, har verken søstre eller brødre. Noen søskenbarn finnes det, men jeg har ikke kontakt med dem. Jeg vil ikke. Jeg har bodd i Oslo i femten år nå, jobber i en bedrift, og hverdagene mine går i jobb og hjem. Jeg bor i en helt vanlig blokk i en rolig drabantby.
Jeg er bitter, kynisk, og glad i få. Barn liker jeg ikke i det hele tatt. Til jul dro jeg som vanlig hjem til Tromsø for å besøke foreldrene mine det gjør jeg én gang i året. I år og. Da jeg kom hjem til Oslo igjen, bestemte jeg meg for å vaske kjøleskapet. Jeg ville kaste ut all gammel frysemat kjøttkaker, fiskepinner. En gang i tiden kjøpte jeg dem, men de ble aldri spist. Jeg samlet alt i en eske og gikk for å kaste det. Jeg trykket på heisen, og der inne sto en liten gutt, kanskje sju år gammel. Jeg hadde sett ham før, med moren, og så hadde hun et spedbarn også. Jeg tenkte bare: stakkars, to barn og alene! Gutten stirret på esken min. Da vi kom ut av heisen, gikk jeg mot containeren, og han fulgte etter. Så spurte han forsiktig: «Kan jeg ta det?» Jeg svarte at det var gammelt mat, men tenkte med meg selv vil han ha, får han ta. Det er jo ikke råttent. Jeg hadde akkurat begynt å gå bort fra søppelkassen da jeg snudde meg for å se hvorfor han ble stående. Han brettet forsiktig sammen posene mine, lukket dem og holdt dem hardt inn mot brystet sitt. Jeg spurte hvor mammaen hans var. «Hun er syk, og det er lillesøsteren min også. Hun klarer ikke å stå opp,» sa han. Jeg snudde meg og gikk hjem igjen. Inne på kjøkkenet satte jeg over noe mat og satte meg.
Jeg ble sittende å tenke. Noe traff meg. Jeg fikk ikke gutten ut av hodet. Jeg har aldri vært særlig godhjertet, har aldri kjent noen trang til å hjelpe andre heller. Men plutselig handlet jeg bare samlet sammen alt jeg hadde av mat, litt pølse, brunost, melk, kjeks, poteter, løk og til og med et kjøttstykke fra fryseren. Men da jeg sto ved heisen slo det meg: jeg vet jo ikke engang hvilket etasje de bor på! Jeg visste bare at det var over meg en plass. Jeg begynte å gå opp trappen, og heldigvis åpnet gutten døren etter to etasjer. Først forsto han ikke, men slapp meg inn likevel. Det var så fattigslig, men så rent der inne.
Moren lå sammenkrøket i sengen ved siden av babyen. På bordet sto et fat med vann og kluter sikkert for å få ned feberen. Jenta sov, og jeg kunne høre at hun pustet tungt. «Har dere noe medisiner?» spurte jeg gutten. «Bare gamle tabletter.» Han viste dem til meg, de var altfor gamle. Jeg gikk til kvinnen, følte på pannen hennes helt glovarm. Hun åpnet øynene og så forvirret på meg. Så spratt hun opp: «Hvor er Even?» Jeg forklarte at jeg var nabo, spurte om symptomene deres og ringte legevakten. Mens vi ventet, laget jeg te og skar litt pølse. Hun spiste uten et ord, sikkert skrubbsulten. Hvordan orket hun å amme?
Legevakten kom, undersøkte og ga resept på masse medisiner til babyen, til og med injeksjoner. Jeg gikk til apoteket og kjøpte alt, handlet melk og barnemat, ja til og med en liten, nevegul apebamse jeg har aldri kjøpt leker til barn før.
Hun heter Anja, er 26 år og vokste opp i bygda utenfor Drammen. Moren og bestemoren hennes var opprinnelig fra Oslo, men moren giftet seg med en fra Drammen, og de flyttet dit. Moren jobbet på en fabrikk, faren var tekniker. Da Anja ble født, døde faren i en arbeidsulykke. Moren ble arbeidsløs og pengelens, og begynte dessverre å drikke. Etter tre år døde hun, og naboene fikk kontakt med bestemoren som tok Anja til seg i Oslo. Da Anja var 15 fortalte bestemoren alt også at moren døde av tuberkulose. Bestemoren var streng, gjerrig og røykte masse.
Anja begynte å jobbe allerede som 16-åring, først på nærbutikken som ekspeditør, så som kassadame. Da hun var 17, døde bestemoren, og Anja sto igjen alene. Da hun var 18 traff hun en gutt som lovet å gifte seg med henne, men da hun ble gravid stakk han av. Hun jobbet helt til slutten av svangerskapet, fordi det var ingen andre enn henne selv som kunne hjelpe henne. Etter fødselen måtte hun tidlig etterlate sønnen sin alene hjemme for å vaske trapper for å få penger inn. Den lille jenta hennes ble hun mor til fordi butikksjefen, da hun kom tilbake fra permisjon, voldtok henne, og sener truet med å sparke henne hvis hun ikke gjorde som han sa. Da han fikk vite om graviditeten, ga han henne 10 000 kroner og sa at hun aldri måtte vise seg igjen.
Alt dette fortalte hun meg den kvelden. Hun takket meg og sa at hun gjerne ville gjøre rent hjemme hos meg eller lage mat for å betale tilbake. Jeg avbrøt henne og gikk hjem til meg selv. Hele natten lå jeg våken og tenkte: hvorfor er jeg som jeg er? Jeg bryr meg ikke om foreldrene mine, ringer dem nesten aldri. Jeg har ingen jeg elsker, ingen jeg savner. Jeg sparer penger, har en god sum på konto, men ingen å bruke dem på. Og så plutselig står jeg ansikt til ansikt med noen som ikke har mat eller råd til medisiner.
Neste morgen kom Even med en tallerken varme pannekaker til meg. Jeg sto på dørstokken med tallerkenen i hendene, og kjente hvordan varmen fra nystekte pannekaker trakk inn i hele meg, som om jeg sakte tinte. Jeg fikk lyst til alt gråte, le, spise alt på en gang
Ikke langt fra blokka vår ligger et kjøpesenter. Innehaveren i barnebutikken der ble så revet med av mitt innkjøp at hun til slutt like gjerne ble med meg hjem til dem for å prøve klær på barna. Jeg aner ikke om hun bare ville ha omsetning, eller om hun så at jeg faktisk brydde meg. Etter en times tid hadde vi fire svære bæreposer med klær til både jenta og gutten. Jeg kjøpte til og med dyner, puter og sengetøy. Og masse mat. Til og med vitaminer. Jeg ville gi dem alt. For første gang i livet kjente jeg at jeg var til nytte.
Nå har det gått ti dager. Barna kaller meg tante Rita. Anja har magiske hender, leiligheten min har aldri vært så koselig før. Jeg har begynt å ringe foreldrene mine jevnlig. Jeg sender «godhet»-SMS til syke barn. Jeg skjønner ikke hvordan livet mitt var før. Hver ettermiddag etter jobb løper jeg hjem. Jeg vet jeg blir ventet på. Og vet du hva? Til våren tar vi hele gjengen toget nordover til Tromsø sammen. Billettene er allerede kjøpt.
