«Skalla, våkn opp!» – Min ektemann pleide å vekke meg om morgenen.
I fjor bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg aldri hadde tenkt på før.
En stund tilbake begynte jeg å legge merke til at jeg hadde kviser over hele hodet, det lignet et utslett, hodebunnen klødde voldsomt og håret begynte å falle av.
Besøket hos hudlege og frisør/trikolog ga ingen resultater. Legen frarådet meg å ta vitaminer, for hun mente det aldri hadde hjulpet noen. Senere leste jeg en artikkel om at å barbere hodet helt skallet visstnok styrker hårsekkene. Jeg tenkte lenge før jeg tok steget. Selv da sønnen min sa han kom til å være redd meg uten hår, bestemte jeg meg for å gjøre det…
Jeg ba mannen min først bruke hårklipper på hodet mitt, og deretter barberskjeggmaskinen. Han gjorde det, men trodde vel egentlig ikke at jeg ville gå gjennom med det.
Etterpå sto jeg foran speilet og ble overrasket over hvor perfekt hodeskalle jeg faktisk har.
Det største problemet var at det ble kaldt å gå ut med bar hodet, og når håret begynte å vokse ut, festet det seg til puten – utrolig ubehagelig.
Etter at mannen min barberte hodet mitt, begynte han å vekke meg om morgenen med ordene: «Skalla, våkn opp!», noe som fikk meg til å le høyt – nå var jeg jo familiens mest hårløse. Barna var ganske overrasket i starten, men etterhvert fikk også sønnen min lyst til å ligne meg.
Mamma sa at jeg ikke måtte vise meg for henne før håret hadde vokst ut igjen, ellers ville hun ikke tåle å se på meg. Datteren min ba meg om aldri å dra på foreldremøte uten lue, og mannen min sa tørt at hvis jeg gikk uten lue, ville ingen huske hvorfor de egentlig var der, og at datteren min sine klassevenninner kom til å bli grønne av misunnelse på så stilig en mor.
Etter jeg barberte meg, forsvant kvisene av seg selv. Datteren min ler fortsatt og sier hun aldri aner hva jeg kan finne på neste gang. En dag overhørte jeg henne si til broren sin at hun tipper jeg kommer til å ta en tatovering på det skalla hodet mitt. «Skalla, våkn opp!» Det pleide kona mi å si når hun vekket meg om morgenen. I fjor bestemte jeg meg for
Jeg kan virkelig si at jeg er utrolig heldig som har en ektemann. Han er nesten den perfekte mannen for meg!
Det var på bryllupsdagen til Sigrun, postbudet. Å, hvilken dag ikke en feiring, men et tungt sorgens øyeblikk.
Kjære dagbok, I den lille bygda ved Mjøsa har naboen, fru Åse, sluttet å komme på besøk hos bestemor Inger.
Jeg er 60 år. Jeg regner ikke med å ha verken venner eller slekt innom hjemme hos meg lenger.
Skal jeg sitte her og late som om alt er i orden, smile og late som om jeg har det bra? Nei, feire uten meg!
Tirsdag 10. april, kl.10.30 jeg sitter på kontoret hjemme i leiligheten i Oslo, men hodet mitt er fortsatt
«Et ord mot meg, så kaster min sønn deg ut døra!» ropte svigermoren. Ingrid plasserte frokosttallerkenen
Kjære dagbok, Jeg hørte et stille, desperat rop i den kalde gaten i Oslo: «Unnskyld, kan du ta vare på
Mamma, sønnen din er voksen!
Akkurat dette sa jeg til svigermoren min, fordi hun igjen spurte sønnen sin hvilke underbukser han hadde på. Forresten, han fylte 30 år forrige uke. Hun styrer hvert skritt han tar og mener jeg ikke er verdt noe.
Jeg er forbauset over hvor kontrollert livet hans er av henne, men nå har jeg fått nok. Det har gått så langt at mannen min kan slutte i jobben hvis moren misliker arbeidsplassen hans. Når han søker jobb, gir svigermor ham penger. Hun har god råd, men jeg har ikke lyst til å leve med en frisk og arbeidsfør mann på hennes regning.
En dag skulle vi i bryllup. Mannen min kjøpte seg en ny dress til fornuftig pris, men svigermor ble rasende da hun så den – den var ikke et kjent merke. Hun ga ham penger og sendte ham ut for å kjøpe en dyrere.
Nylig ga hun oss en leilighet, men den står i hennes navn. Det bryr meg ikke så mye, men hun innreder alt etter sin smak. Hvordan skal jeg føle meg hjemme der, når jeg ikke engang kan velge mitt eget toalettsete?
På én side burde vi være takknemlige, men samtidig føles det som om hun med vilje viser hvor mye bedre hun er enn oss. Hun gjør alt for sønnen sin, og han sier henne ikke imot.
For noen uker siden kom min egen mor på besøk fra bygda, og skulle bo hos oss. Da mannen min så henne, sa han:
– La oss gi mamma en kopp te og ta taxi til tanta.
Det viste seg at svigermor hadde bedt ham holde min mor unna meg, i frykt for dårlig innflytelse. Men det var meg hun kom for å besøke, og det er hos meg hun skal bo.
Vet dere hva jeg gjorde? Jeg pakket sakene mine, og reiste sammen med mamma. Jeg angrer ikke, for endelig sluttet jeg å bøye meg for andre.
Aldri bind deg til en mammadalt – det fører ikke til noe godt! Du, jeg må bare fortelle deg om noe som skjedde med svigermoren min altså, jeg klarte endelig å si ifra
