Kjære dagbok,
I den lille bygda ved Mjøsa har naboen, fru Åse, sluttet å komme på besøk hos bestemor Inger. Hun sprer rykter om at Inger har blitt gal i høy alder, for hun holder på et dyr som folk tror er en rovdyr eller en overnaturlig skapning.
For noen uker siden fant bestemor Inger en liten grå kattunge på hagen sin. Hun bor alene, men er en veldig godhjertet kvinne. Den kalde høstregnet kom, og den lille kattungen frøs så den skjelte. I Ingers vedfyrte peis knaket vedene lystig, og snart var kattungen varm og drakk melk som bestemor Inger hadde hentet fra kjelen.
Det var endelig noen å snakke med for Inger. Katten mjauet og lyttet til hennes gamle folkesanger mens hun spunnet ull til sokker og hansker. Bygda hadde alltid kunder til henne, så katten vokste seg stor og ble en flink jeger av mus og rotter. Den lærte seg sitt territorium til punkt og prikke.
Den hoppet opp i trærne, men kom alltid raskt ned igjen når den så bestemor Inger. Inger tenkte aldri så mye over kattens særheter. Hun begynte snart å kalle ham kjærlig “Kattunge”. Kattunge svarte på navnet. En dag sa naboen at det ikke var en katt, men kanskje en rovdyr som en jerv.
En varm sommerdag plukket Inger jordbær og solbær i hagen, da hun hørte en susing. Hun så en enorm huggorm som lå klar til å angripe. Inger skjønte at hun ikke klarte å hoppe på bordet, bena var svake, og alderen hindret henne.
Før hun rakk å reagere, sprang Kattunge på huggormen og drepte den med et raskt bitt. Deretter lekte han med den, dro den opp i et høyt tre og lot den henge der. Senere falt den samme huggormen ved naboens hus og skrek som en gris, men Kattunge hoppet inn og tok den tilbake uten å bry seg om skrikene.
Etter dette unngikk fru Åse bestemor Inger, og hun spredte fortsatt rykter om at Inger hadde mistet forstanden og holdt på et monster eller en trollmann. Inger brydde seg ikke om kattens størrelse; han var hennes favoritt. Hun strøk ham mens han lå og sov på teppet ved sengen hennes.
Kattunge likte å vandre i det høye gresset og nikket ofte i varmen, men han kom alltid hjem når kvelden kom. En natt sov Inger tungt, med vinduet på gløtt fordi Kattunge ofte gikk ut på gården. To hjemløse drinkere fra Stange, som visste at bestemor nettopp hadde fått pensjon, brøt seg inn. De bandt henne med et håndkle og prøvde å presse penger ut av henne.
Inger, som var overrasket og uten munnbind, klarte bare å hulke. En av røverne rev seg løs og ropte: Er du Borjan? Har du sett noe? Hun har jo bare fått pensjon! Plutselig hoppet en enorm skygge inn gjennom vinduet, med brune pels og grønne øyne som glødet i det svake lyset. Den sprang på den ene røveren og sank i halsen hans, så på den andre og festet seg i øyet hans. Den laget et skrik som en gris.
Den skyggen, en stor vill rev, snek seg rundt på begge mennene mens den spydde i dem. Inger klarte å fjerne håndkleet fra munnen og slo på lampen. Da lyset flommet inn, så hun tydelig de to vandale på gulvet, blodige og knuste. Den ene holdt seg i halsen, den andre lå livløst.
Kattunge spant og forsvant i skyggen, men Inger husket at naboen hadde sett en tredje person i nærheten. En av røverne ble jaget inn i badstuen, hvor han prøvde å skjule seg. Vi fant ham, slo ham ned og tok tilbake pengene han hadde rømt, og ga dem tilbake til naboene. Vi bestemte oss for å ikke gå til politiet vi måtte ta vare på vår egen trygghet.
Røverne fikk sin straff; vi truet dem med at Kattunge ville komme tilbake dersom de våget seg igjen. En av dem stammede: Det er ikke en katt, men en…! og ropte en bann fra TVen. Jeg slo ham med et håndslag og ropte: Du gjør meg vondt! Du får ikke kalle min katt for noe slikt!
Nå som jeg ser tilbake, skjønner jeg hvor viktig det er å ha tillit til de som er nær oss, selv om andre snakker i deres ryggrad. Jeg har lært at lojalitet og handling i øyeblikkets nød er mer verdt enn alt annet.
Dette er min lekse: Verken rykter eller frykt skal stoppe oss fra å beskytte dem vi elsker.
Ole.
