Uncategorized

Jeg er pensjonist mens jeg solgte kringler, prøvde noen å lure meg. Der sto jeg på det lille kringleutsalget

Jeg skal gifte meg, men aldri med denne kjekkasen. Ja, han er en fantastisk fyr på alle måter. Men han er ikke min. «Nok en gang kom mamma hjem med samboeren og enda en annen mann. Allerede litt påseilet, – Irina satte seg bortgjemt bak nattbordet i hjørnet. – Og ingen steder å gjemme seg, nå har snøen kommet. Jeg er lei av alt. Til sommeren fullfører jeg niende klasse og reiser til byen. Skal søke på lærerskole og bli lærer. Selv om det bare er ti kilometer til byen, skal jeg bo på internat». Mamma og gjestene satte seg på kjøkkenet. Det klirret i glasset, lukten av pølse bredte seg. Jenta svelget ufrivillig. – Vent, du! – hørte hun moren rope. – Hvorfor er du så sky? – Vi er jo to… – Ikke første gang med to, – lo Mikhail, mammas samboer. Det klirret – noe falt i gulvet. Skraping, snøfting. Irina krøp enda lengre inn i hjørnet. Støyen stilnet brått. – Hør, Mykyta, hun sover, – lød samboerens stemme. – Sa jo selv, bra jente, men det er noe med henne… – Men hun har da en datter… – Hva for datter? – Irka, hun er stor nå. Hun har sikkert gjemt seg på rommet. – Hent henne hit, – sa Mykyta med begeistring. – Irka, hvor er du? – Samboeren kom inn på rommet, ga Irina et ubehagelig smil. – Kom, sitt med oss! – Jeg har det fint her. – Ikke vær så genert! – Mikhail prøvde å klemme jenta. Irina grep vasen på nattbordet og smelte den i hodet på samboeren. Glass knustes. Irina rev seg løs og løp ut av rommet. – Ta henne! – ropte Mikhail. Men jenta var allerede ved utgangsdøren. Hun hadde ikke tid til å ta på sko. Sånn, i sokker, gamle shorts og t-skjorte, for hun ut på gaten. Mennene løp etter. Gata i bygda var øde. Hvor skulle hun i snøen på kvelden? Bak lød ropene. I det store huset hun løp forbi, lød bjeffing. Så ropte noen på hunden. Irina løp til porten og banket. En mann rundt førti åpnet. – Hjelp meg! – tryglet Irina med blikket. – Kom inn! – Mannen tok henne i hånden og stengte døra. – Oleg, hvem er det? – En kvinne kom ut på trappa. – Her, – Oleg nikket mot jenta. – Det er noen menn som jager henne. – Kom deg inn i huset! – Kona grep Irina i hånden. – Du får fortelle alt inne. – Irka, kom ut på en ordentlig måte! – ropte Mikhail ute. – Oleg, bland deg ikke inn! – skrek kona. – Kom inn! Fra gata hørtes rop og hundebjeff. – Vi må ringe politiet, – kona tok frem telefonen. – Polina, det trengs ikke. Jeg ordner dette selv. De er lokale. – Hvordan skal du ordne opp? – På en fredelig måte. Ro ned jenta! Husverten tok en pose, gikk til kjøleskapet, la ned en flaske og litt pølse. I tunet klappet han hunden og gikk ut. Mikhail kom løpende: – Gi fra deg Irka! – Her, ta denne og gå! – Hva er dette? – Mikhail åpnet posen, smilte fornøyd og nikket til kompisen. – Kom igjen, Mykyta! *** – Ja! Jeg heter Polina Sergejevna, – Kona satte på tevann. – Sett deg! Fortell hvem du er og hva som har skjedd. – Jeg heter Irina, – stammet jenta, skjelvende. – Bor i denne gata, helt på enden. – Er du Kiras datter? – Ja. – Vi har bodd her kort, men hørt om din mor. Jenta bøyde hodet og gråt. – Nå, gråt ikke! Polina ga henne et lett morstryk over brystet. Det var nytt for Irina. Hun klemte kvinnen og gråt enda mer. – Nå, nå! Det ordner seg! Snart skal vi ha te. Husverten kom inn: – Nå. Fikk dem ut. – Men hva skal vi gjøre med denne vakre jenta? – smilte Polina, nikket mot Irina. – Det får vi snakke om i morgen! Nå drikker vi te og gir henne et varmt bad. – Vil du ha mat? – Polina satte frem te, smilte. – Jeg ser at du vil ha. På bordet kom brødskiver og kakerester. – Spis! – smilte også husverten, da jenta stirret på maten. De spurte ikke mer. Prøvde ikke å plage henne med spørsmål, så at hun var sjenert. Etter kveldsmat fulgte Polina henne inn på badet: – Vask deg, ta på denne morgenkåpen! *** Irina ønsket bare én ting – å ikke bli kastet ut i natt. Så deilig å ligge i varmt vann, mens det er kaldt ute. Men hun måtte ut, vertene ventet. Kom ut. Mann og kone satt på sofaen. Irina smilte forsiktig: – Takk! – Hør nå, Irina, – sa Polina. – Ingen leter særlig etter deg, og hjem vil du ikke. Irina bøyde hodet lavt. – I morgen må vi reise tidlig… – Jeg skjønner, – Irina bøyde hodet enda lavere. – Du blir alene her. Ikke slipp inn noen! Hunden vår Jack slipper ingen inn på tunet. Er det klart? – Ja! – ropte Irina, ukontrollert. – Kan du lage borsj til vi kommer hjem? – smilte Oleg lurt. – Kan du? – Ja, jeg kan! – svarte Irina fort. – Jeg kan lage mat. Og rydde huset. – Hvis du orker, gjør rent nede, – sa Polina. *** Irina våknet sammen med vertene. Lå stille i frykt for å bli jaget ut. Ute i tunet brummet en bil. Snart ble det stille. Gikk opp, vasket seg. På kjøkkenet ventet te, brød, pølse, ost. På benken grisekoteletter. Spiste frokost, ryddet, tørket, vasket gulv. Så så hun en støvsuger i gangen. Startet den og begynte å støvsuge. Så, plutselig… – Hva er dette? – en stemme bak ryggen. Hun snudde seg brått. En høy og kjekk gutt, ca 18 år, med nysgjerrige brune øyne. – Jeg gjør rent, – mumlet Irina. – Og du er? – Jaha…, – Gutten ristet på hodet og fisket opp mobilen: – Mamma, jeg er hjemme. Hvem er dette? – Sønn, la jenta bo her litt. – Det er greit. Han la mobilen bort, så nøye på Irina fra topp til tå og gikk til kjøkkenet. – Skal jeg lage te? – spurte Irina. – Ordner selv. *** Irina ryddet bort støvsugeren, tørket støv, lyttet til alt fra kjøkkenet. Gutten spiste frokost, gikk på badet. Kom ut nydusjet og luktet aftershave. – Hei, vert, gi meg en flaske til! – ropte noen fra gata. – Hva nå? – Gutten gikk til vinduet. – Ikke åpne for dem! – ropte Irina skremt. Han så nysgjerrig på henne, smilte merkelig og gikk mot døra. Irina løp til vinduet. Ved gjerdet sto mammas samboer og kompisen hans og ropte. Irina ble redd. Gutten kom ut. De løp mot ham. Plutselig… falt de begge rett i snøen. Gutten sa noe, de reiste seg og gikk mot mammaens hus med bøyde hoder. *** Gutten kom inn. Så på den frosne Irina. Gikk bort: – Er du redd? Hun stirret på brystet hans og begynte å gråte. – Hva heter du? – spurte han. – Irina. – Jeg heter Ruslan. Ikke gråt. De kommer ikke mer. *** Ruslan gikk opp på sitt rom og kom ikke ut før kvelden. Irina lagde borsj. Satt ved kjøkkenbordet og tenkte. Selvfølgelig ville hun helst bo her med disse gode menneskene, men hun forsto at hun hadde trådt over grenser. Vertene kom hjem. Polina nikket overrasket over all orden. Oleg roste borsjen. – Jeg tror jeg må gå hjem, – sa Irina trist. – Takk for alt! – Irina, bli hos oss noen dager til! – Tusen takk, Polina Sergejevna! Jeg går hjem, – gjentok Irina. Gikk mot døra, sank sammen. Siden i går har hun gått rundt i morgenkåpe og andre sine tøfler. – Kom! – Vertinnen tok henne med til stua. Åpnet skap, lette lenge. Fant en bukse, genser, varm jakke. – Ta på! Vi har jo nesten samme størrelse. – Nei, ikke… – Du kan ikke gå hjem naken. Ta på! Jeg blir ikke fattig. Hun tok på. Gløttet i speilet. Slikt fine klær hadde hun aldri hatt. I gangen fikk hun lue og vinterstøvler av vertinnen. – Irina, bruk dem med glede! – Tusen takk, Polina Sergejevna! *** Livet gikk tilbake til det gamle. Eller nesten. Mamma fikk jobb på gården. Samboeren og vennen forsvant. Våren kom. Den dagen satt Irina med lekser hjemme. Noen banket på porten. Irina kikket ut – Ruslan sto der. Han nikket til henne, ut, kom! Hun for ut. – Hei! – smilte Ruslan. – Hei! – Mamma lurte på noe. *** Snart var hun igjen i huset hvor hun hadde hatt en så god dag. – Hei, Irina! – Vertinnen tok imot og klemte henne. – Hei, Polina Sergejevna! – Kom inn! Vi tar oss en kopp te! Polina satte frem te, satte seg ved bordet. – Jeg har et oppdrag. Vi reiser til Tyrkia en måned, – hun smilte drømmende. – Sønnen er sjelden hjemme. Vil du passe huset? Jack må få mat, og katten også. Blomster må vannes. Jeg har mange blomster. – Selvfølgelig, Polina Sergejevna! – Så bra, – hun tok frem penger. – Her er tjue tusen. – Hvorfor det? – Ta imot! Vi har råd. Kom, skal vise og forklare alt! Irina prøvde å huske alle stedene med blomsterpotter, hvor kattematen og hundekjøttet var. Polina ropte: – Ruslan! – Sønnen kom ut av rommet sitt. – Vis Irina Jack! – Kom! – Gutten la hånden lett på Irinas skulder. De gikk ut, slapp Jack løs og gikk tur. På veien fortalte Ruslan om studiene, karate, og familiens firma. Men Irina tenkte på noe helt annet. Hun forsto at avstanden mellom henne og Ruslan var like stor som mellom hennes mor og hans foreldre. Ja, de er snille folk, men dette er ikke et eventyr – dette er livet. «Om to måneder tar jeg eksamen på lærerskolen. Skal klare det. Skal jobbe, stå på, bli et ordentlig menneske. Jeg skal gifte meg, men aldri med denne kjekkasen. Ja, han er en fantastisk fyr på alle måter. Men han er ikke min! Jeg er så takknemlig til Polina Sergejevna for klærne og de tjue tusen. Nå klarer jeg første tiden i byen». Med en slags indre følelse skjønte jenta at akkurat nå var barndommen slutt. Det voksne livet – like hardt, hvor alt avhenger av henne – starter nå. De kom til huset. Irina klappet Jack, smilte til Ruslan og gikk hjemover. I morgen begynner jobben i dette huset. Bare jobben – og ikke noe mer!

Jeg gifter meg, men ikke med den kjekkasen. Ja visst, han er en fin fyr på alle måter. Bare ikke min.

Uncategorized

010

Dagen jeg skulle skilles – og dro til tingretten i brudekjole Da ektemannen min sa han ville skilles, åpnet jeg klesskapet og tok frem brudekjolen. «Hva gjør du?» spurte han forskrekket. «Jeg skal ha på denne til retten,» svarte jeg og ristet støvet av kjolen. «Er du gal? Du kan da ikke møte til skilsmisse iført brudekjole!» «Selvfølgelig kan jeg. Og du skal ha på deg bryllupsdressen din. Siden du lovet meg evig kjærlighet i den, skal du også sverge evig skilsmisse i den.» Jeg så hvordan han lette etter argumenter, men ingen kom. Tyve minutter senere gravde han etter dressen i bunnen av skapet, mumlende for seg selv. Da vi ankom tingretten, frøs sikkerhetsvakten til. En kvinne ropte «Gratulerer!», mens en annen dyttet henne og sa: «For en tulling, de skal jo skilles!» Dommeren holdt på å falle av stolen da hun så oss komme inn: jeg i full brudestas med slør og det hele, han i smoking, sløyfe og nyvaskede sko. «Fruen,» sa dommeren, og prøvde å ikke le, «kan jeg spørre hvorfor De er kledd som brud?» «Fordi, Deres ære,» forklarte jeg med verdighet, «denne mannen lovet meg evig troskap kledd slik. Siden døden ikke har skilt oss ennå, men han nå vil oppheve avtalen, bør han gjøre det mens han ser meg akkurat slik jeg så ut den gangen han løy til meg.» Ektemannen min så på meg med tårer i øynene. «Jeg har aldri løyet til deg. Jeg elsket deg virkelig den dagen.» «Og nå?» spurte jeg med skjelvende stemme. Dommeren kremtet. «Vet dere hva? Jeg gir dere tretti minutters pause. Gå ut, gå en tur, prat sammen. Og hvis dere kommer tilbake i de klærne, og fortsatt vil skilles, fortsetter vi. Men noe sier meg at folk som kommer så langt, fortsatt har mye å snakke om.» Vi gikk ut i korridoren. Han rettet på sløret mitt, som hadde sklidd på snei. «Du ser nydelig ut,» sa han. «Akkurat som den dagen.» «Du ser bra ut, du også,» innrømmet jeg. «Selv om du er en dust.» Vi sto der, kledd som til bryllup, midt i tingretten, uten å ane hva vi skulle gjøre. «Hva om…» sa han forsiktig, «vi heller drar og spiser bryllupskake og minner oss selv på hvorfor vi giftet oss?» Er det kanskje ekte kjærlighet – å kle seg som til bryllup også når man skal skilles… eller er vi bare to dramatiske sjeler som aldri har lært å gjøre noe halvveis?

Dagen jeg skulle skilles, gikk jeg til tinghuset utkledd som brud. Da mannen min sa han ville skilles

Uncategorized

013

Klar for å tilgi og ta tilbake – får vente forgjeves

Det er en gammel historie som jeg ofte tenker tilbake på, en av de dekkende minnene fra ungdomen min

Uncategorized

015

Jeg fant ut at sønnen min forlot en gravid kvinne – jeg betalte advokaten hennes Da jeg forsto hva sønnen min hadde gjort, føltes det som om verden raste sammen rundt meg. Ikke av skam, men for det stakkars jenta jeg en dag hadde sett levere mat på scooter under en nådeløs sommersol, med slitne øyne og gravid mage. Da bestemte jeg meg for å ta ansvar. Jeg banket på døren hennes en tirsdag ettermiddag. Hun åpnet iført arbeidsuniform, magen synlig, og ansiktet hennes bar preg av en utmattelse som fikk hjertet mitt til å briste. — Ja? — spurte hun forsiktig. — Jeg er moren til han som forlot deg — sa jeg rett ut. — Jeg har kommet for å ordne opp. Øynene hennes fyltes med tårer. — Vær så snill, jeg vil ikke ha problemer… — Jeg kommer ikke med problemer, men med løsninger. Kjenner du til den beste familierettsadvokaten i byen? Jeg har allerede betalt honoraret. Du har time i morgen. Hun ble stum. Jeg fortsatte: — Han er født av meg, men han bærer ikke min oppdragelse. Han skal betale barnebidrag om han så må jobbe nattskift. Og slik ble det. Advokaten gjorde en strålende jobb. Da barnebarnet mitt kom til verden – for hun er mitt barnebarn, uansett om sønnen min godtar det – møtte jeg opp på sykehuset med bleier, babyklær og en barneseng i bilen. — Det er ikke nødvendig… — Jo, det er nødvendig — avbrøt jeg. — Jeg er bestemoren. Sønnen min snakker ikke lenger med meg. Han mener jeg forrådte ham, blandet meg inn og ødela livet hans. Jeg sa at det var han som ødela liv, jeg bare rydder opp etter ham. To år har gått. Den unge kvinnen og barnebarnet mitt bor nå hos meg. Hun tar kveldskurs for å bli sykepleier, jeg passer jenta, og vi er kanskje det rareste, men tryggeste familien i nabolaget. Sønnen min snakker fortsatt ikke med meg, men han betaler bidraget – advokaten er overbevisende. I går, mens jeg matet barnebarnet med flasken, klemte hun meg bakfra. — Takk, mamma — hvisket hun. «Mamma.» Og jeg lurer: Finnes det noe større gave enn å få en datter og et barnebarn, selv om man midlertidig mister sin egen sønn? Noen ganger er ikke familie det du er født inn i, men dem du velger å beskytte. En historie om ansvar, samvittighet og uventet kjærlighet.

Jeg innså at sønnen min hadde forlatt en gravid jente. Jeg betalte advokaten hennes. Da jeg fikk høre

Uncategorized

021

Jeg trodde ekteskapet mitt gikk bra, helt til venninnen min stilte meg et spørsmål

Jeg trodde ekteskapet mitt fungerte som en velfungerende maskin, helt til en venninne en kveld kastet

Uncategorized

025

Lukket øynene for svik og angret senere

Du var hos henne igjen, sa Ingrid med tårer i blikket mens hun stirret på mannen sin. Knut hakket i setet

Uncategorized

Tanten min kom på besøk med datteren og svigersønnen sin, de hadde med seg dyrt kjøtt og vin, men mamma kastet dem ut på gangen

Tanta mi kom på besøk sammen med datteren sin og svigersønnen, de hadde med seg dyrt kjøtt og vin, men

Uncategorized

015

Skal jeg ta ut kofferten med tingene nå? – foreslo konen.

Det var som om en gammel saga hadde begynt å fortelle seg selv den kvelden jeg satt på den knirkete treskaffen

Uncategorized

012

Jeg skjønte ikke hvor maten min kone hadde laget ble av – så avslørte svigermor sannheten for oss

Jeg forsto ikke hvor maten som kona mi lagde ble av. Så fortalte svigermoren min oss sannheten.