Jeg forsto ikke hvor maten som kona mi lagde ble av. Så fortalte svigermoren min oss sannheten.
I starten var jeg glad for at svigermor bodde hos oss, for hun hjalp oss mye i hverdagen. Sønnen vår blir ofte syk, så vi bestemte oss for at han ikke skulle gå i barnehagen. Kona mi ba derfor moren sin om å passe på barnebarnet sitt om dagene.
Sigrid takket ja, men bare hvis hun fikk reise hjem til seg selv hver ettermiddag. Hun ønsker ro og hvile i sitt eget hjem.
Noen ganger har vi viktige ting å gjøre på kvelden, eller vi vil kanskje gå ut en tur. Da ber vi en nabo om hjelp, og svigermor drar hjem for å slappe av. Vi vil ikke slite henne ut mer enn nødvendig.
I begynnelsen gikk alt fint. Vi skyndte oss hjem fra jobb og fant gutten mett og ren. Etter hvert ventet ikke Sigrid på oss lenger, men dro hjem før vi kom tilbake.
Kona mi pleier alltid å lage middag for et par dager av gangen. Hver måned gir vi svigermor en konvolutt med noen tusenlapper som takk for hjelpen, siden vi jo vet at hun setter av tid til å hjelpe oss.
Men jeg la merke til at all maten kona mi laget forsvant. Sigrid spiser nesten aldri sammen med oss, og sønnen min spiser enda mindre. Jeg bestemte meg for å spørre svigermor hva som foregikk. Hun svarte at svigerfar alltid stikker innom på ettermiddagen. Hun gir ham mat fordi han ikke har tid til å lage noe selv etter jobb, så han spiser altså ofte middag hos oss.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Svigermor drar hjem om kvelden. Er det virkelig så vanskelig å lage litt kveldsmat der hjemme? At svigerfar kommer innom til middag én gang i uken er én ting men hver dag?
Problemet er at det nesten aldri er mat igjen til oss når vi selv skal spise middag. Kona mi sier ikke noe. Etter å ha regnet litt på det, ser jeg at det faktisk hadde vært billigere å leie en barnevakt.
Jeg setter ikke pris på hvordan svigermor og svigerfar oppfører seg. Kona mi ber meg la det ligge, men jeg har flere spørsmål. Forstår de ikke at vi også har utgifter? Vi betaler svigermor fast hver måned for barnepass, og likevel spiser foreldrene hennes middag hos oss på vår regning. Har noen andre vært i en lignende situasjon?
Til slutt innså jeg at familieliv handler om å snakke sammen og vise forståelse også når ting føles urettferdig. Åpenhet gir trygghet, og det er viktig å finne balansen mellom å hjelpe hverandre og respektere hverandres behov.
