Uncategorized

Jeg husker hvordan jeg en morgen for lenge siden tok bryllupsklæringen min ut av skapet, og plutselig

Hver tirsdag: En kveld i Oslo, et tomt handlenett og minnene om et uerstattelig bånd – Om Lianas ritualer, savn, og kjærlighet på avstand, fra undergrunnsbanens sus til stjernenetter med nevøen Mark i en annen by

Hver tirsdag Ragnhild hastet gjennom T-banestasjonen, med et tomt plastnett i hånden. Nettet var et symbol

Uncategorized

011

Bestemora ga alltid ene barnebarnet særbehandling – Og jeg da, bestemor? – spurte hun forsiktig. – Men du, Kathrine, er jo så flink. Se bare hvor runde kinn du har fått. Nøtter er for forstanden, Dima skal jo studere, han er mann og familiens støtte. Du kan heller gå og tørke støvet på hyllene. En jente må venne seg til arbeid. – Er du seriøs, Katja? Hun drar jo snart. Legene sier bare et par dager igjen. Kanskje timer … Dima sto i kjøkkendøra og knuget bilnøklene. Han så ut som han hadde det forferdelig. – Jeg er helt seriøs, Dima. Vil du ha te? – Katja snudde seg ikke engang, men fortsatte å kutte epler til datteren. – Sett deg, jeg lager en fersk kanne. – Te nå, Katja? – Broren gikk inn i rommet. – Hun ligger der, overalt slanger og puster tungt … Hun spurte etter deg i morges. «Hvor er Katjenka?», sa hun. Hjertet mitt stoppet et øyeblikk. Kommer du ikke? Det er jo bestemor! Din siste sjanse, skjønner du? Katja la epleskivene pent på tallerkenen før hun så på broren. – For deg er hun bestemor. For henne er du Dima, familiens håp og stolthet, eneste arving og støtte. Og jeg … for henne har jeg aldri eksistert. Tror du virkelig at jeg trenger den avskjeden? Hva skal jeg si til henne, Dima? Hva skal jeg tilgi? Eller hun meg? – Slipp nå de barndomskrenkelsene! – Dima slo nøklene i bordet. – Ja, hun elsket deg ikke som meg. Så hva? Hun var eldre, hadde sine sære vaner. Nå dør hun jo! Du kan ikke bare være så … kald. – Jeg er ikke kald, Dima. Jeg føler bare ingenting for henne. Gå du inn, sitt der med henne, hold hånden hennes. Hun setter tusen ganger mer pris på din støtte enn min. Du er jo gullgutten. Skinn for henne til siste slutt! Dima så sånn på søsteren, snudde så og gikk ut, døra smalt. Katja sukket, tok epletallerkenen og gikk på barnerommet. *** I familien deres var alt alltid rettferdig fordelt. Foreldrene elsket både Katja og Dima like mye. Hjemme var det alltid bråk og glede, kaker og minner om turer. Men Klara Vassilieva, bestemora, var av en annen støpning. – Kom hit, Dima, min gutt! – klukket bestemor når de besøkte henne i helgene. – Se hva jeg har spart til deg. Valnøtter, nøye renset! Og «Bamse på Nordpolen»-sjokolade. Helt fersk! Sju år gamle Katja sto ved siden og så bestemor trylle frem en hemmelig pose fra det gamle skapet. – Og jeg da, bestemor? – spurte hun stille. Klara Vassilieva sendte barnebarnet et kjølig blikk. – Men du, Kathrine, er jo så flink. Se bare kinnene dine. Nøtter er for hodet, Dima må studere, han er jo mann og støtte. Du får heller gå og tørke støv på hyllene. Jente skal lære seg å jobbe. Dima, rød i ansiktet, tok posen og snek seg ut i gangen, mens Katja gikk og tørket støv. Hun syntes ikke det var urettferdig. Merkelig nok – lille Katja tok det som vær. Som regnet: Bestemor elsket Dima. Sånn var det bare … I gangen ventet alltid broren. – Her! – Han stakk halvparten av godteriet og nøtter i hånda hennes. – Ikke spis foran henne, da blir hun bare sur igjen. – Men du trenger det jo, – smilte Katja. – Til forstanden. – Slutt med det, – rynket Dima på nesen. – Hun er gal. Kom igjen, spis! De satt på trappa opp til loftet og knasket den «forbudte» snacksen sammen. Dima delte. Alltid. Selv når bestemor stakk ham penger til is i smug, løp han rett til Katja: – Hør, jeg har nok til to «Diplom-Is» og en tyggegummi. Skal vi? Broren var støtten hennes, hans kjærlighet veide opp for bestemors kulde så til de grader at Katja ikke merket noe savn. Årene gikk. Klara Vassilieva ble gammel. Da Dima fylte atten, annonserte hun at han skulle få den andre toromsleiligheten hun eide i sentrum. – Familiens bauta må ha sitt eget sted, – sa hun på familiemøtet. – Så han kan bringe sin kone hjem og ikke flakke rundt. Mamma sukket. Hun kjente sin mors stae vilje. Men den kvelden gikk hun til Katja. – Jenta mi, ikke tenk sånn på det … Pappa og jeg ser alt. Vi gir deg de pengene vi har spart til bil og å utvide. Det blir din egenkapital til egen bolig. Så det blir rett. – Mamma, det er ikke nødvendig, – Katja klemte henne. – Dima trenger det mer nå, og jeg flytter heller på studenthybel. – Nei, Katja, sånn skal det ikke være. Bestemor har sine rare ideer, men vi er foreldrene. Vi kan ikke forskjellsbehandle. Så ta imot uten å protestere. Katja tok ikke imot. Dima flyttet til leiligheten fra bestemor etter bryllupet, og det ble god plass hjemme. Katja flyttet inn på brorens gamle rom, stilte opp bøker og staffeli, og for første gang kjente hun at ingen delte ut kjærlighet i «riktig» og «feil». Arven skilte dem aldri. Tvert imot, Dima fikk dårlig samvittighet. – Kom over til oss, – sa han. – Irina har bakt paier. Og bestemor … du vet. I går ringte hun og spurte om jeg hadde brukt «hennes» penger på deg. – Og hva svarte du? – At jeg brukte alt på spilleautomater og dyr konjakk, – Dima lo. – Hun peste i tre minutter, så: «Det har Katta lært deg!» – Selvfølgelig, – Katja lo. – Hvem ellers. *** Da Katja giftet seg med Ole og fikk barn, ble det boligkrise. Mamma tok initiativ. – Hør, barn, – sa hun. – Vi har en stor leilighet. Dima har sin toroms. Katja, du og Ole leier. La oss bytte vår til en ettroms og en toroms. Oss i ettroms, Katja med familien i toroms. – Mamma, – sa Dima. – Jeg avstår fra min del av fellesboligen. Jeg har fått min leilighet av bestemor, det holder. Katja kan ta alt, bygge hjem. De har fått datter, de trenger det mer nå. – Dima, er du sikker? – spurte Ole. – Det er mye penger, vet du. – Jeg er sikker. Katja og jeg har alltid delt alt. Hun fikk så lite av farmor, så ingen diskusjon. Mitt valg. Katja gråt, ikke for kvadratmeterne, men fordi broren hennes var verdens beste menneske. De delte arven, og alle hadde sitt sted. Mamma kom ofte for å hjelpe med barnebarnet, Dima med familien besøkte dem hver helg. Klara Vassilieva bodde alene. Dima handlet, fikset rør, hørte på klager om helse og «utakknemlige Katja». – Har hun ringt deg? – spurte bestemor med snevre lepper. – Spurt om blodtrykket mitt? – Bestemor, du ville jo ikke vite av henne selv, – svarte Dima vennlig. – Du sa aldri et godt ord til henne på tjue år. Hvorfor skulle hun ringe? – Jeg ville oppdra henne! – erklærte gamlemor stolt. – Kvinner skal kjenne sin plass! Og hun … stjal hele leiligheten, kastet moren ut. Dima sukket. Forklare var nytteløst. *** Katja satt på kjøkkenet, minnene veltet fram. Der dyttet bestemor vekk hånden hennes fra syltetøyglasset. Der roste hun Dimas dårlige tegning, men gikk forbi Katjas diplomer uten å se på dem. Der var hun dronning i Dimas bryllup, men på Katjas … kom hun ikke engang, sa hun var syk. – Mamma, hvorfor drar vi ikke til bestemor Klara? – lurte datteren. – Onkel Dima sier hun er veldig syk. – Fordi bestemor Klara bare vil se onkel Dima, vennen min, – Katja strøk datteren over håret. – Slik har hun det best. – Er hun slem? – lurte datteren. – Nei, – Katja tenkte seg om. – Hun klarte bare ikke å elske alle på én gang. Hun hadde kun plass til én. Det finnes sånne. Kvelden etter ringte broren igjen. – Det er over, Katja. For en time siden. – Jeg kondolerer, Dima. Det er tungt for deg. – Hun ventet på deg til siste, – løy broren. Katja visste han løy – han ville forsone dem, i alle fall i døden. – Hun sa: «Måtte Katja få det godt.» – Takk, Dima … Kom til oss i morgen. Vi minnes henne. Jeg baker kake. – Jeg kommer … Katja, angrer du? At du ikke gikk? Katja løy ikke. – Nei, Dima. Jeg angrer ikke. Hvorfor skulle jeg være hyklersk? Verken jeg eller hun ville se hverandre … Broren var stille et øyeblikk. – Kanskje har du rett, – sukket han. – Du har alltid vært den kloke. Vi sees i morgen. Begravelsen var stille. Katja kom – for morens og brorens skyld. Hun sto litt unna, i svart kåpe, så opp mot den grå himmelen som alltid henger lavt over gravlunder. Da kista ble senket, gråt hun ikke. Broren la armen rundt henne. – Går det bra? – Det går fint, Dima. Virkelig. – Vet du, – han nølte. – Da jeg ryddet i leiligheten fant jeg en boks. Gamle bilder. Dine var der også. Mange. Alle sirlig klippet ut fra felles bilder. Hun hadde dem for seg selv. Katja løftet øyenbrynene. – Hvorfor det? – Vet ikke. Kanskje følte hun noe, men klarte ikke vise det? Kanskje hun var redd for at hvis hun ga deg noe, fikk jeg mindre? Gamle folk er rare. – Kanskje, – Katja trakk på skuldrene. – Men det har ikke lenger noen betydning. De gikk ut av gravlunden under samme paraply – store, sterke Dima og lille Katja. – Du, – sa Dima ved bilene. – Jeg skal selge den leiligheten nå. Jeg kjøper meg en treroms, gir guttene hver sin lille leilighet, og resten … Skal vi starte et fond? Eller gi til barneklinikken? Så får «bestemors» penger i det minste glede noen helt uten grunn … Katja så varmt på broren for første gang på mange dager. – Vet du, Dima … det hadde vært den beste hevn mot Klara Vassilieva. Den snilleste hevnen i verden. – Så er vi enige? – Enige. De dro hver sin vei. Katja kjørte gjennom byen, hørte på musikk og kjente at det endelig ble fullstendig stille inni henne. Kanskje bror har rett. Lar vi noen av pengene gå til å hjelpe barn, blir det rettferdig.

Bestemor favoriserte alltid ett barnebarn Hva med meg, bestemor? spurte hun lavt. Du, Ingrid, klarer deg fint.

Uncategorized

09

Han dro – og det var kanskje like greit — Hva mener du med «abonnenten er ikke tilgjengelig»? Jeg snakket jo med noen for fem minutter siden! — Natasha sto midt i entreen og klemte røret mot øret. Hun kastet et blikk mot kommoden. Smykkeskrinet, hvor hun hadde sine verdifulle eiendeler, sto der som vanlig. Men noe var galt — lokket var ikke lukket skikkelig. — Rom! — ropte hun ut i leiligheten. — Er du på badet? Natasha gikk sakte mot kommoden. Da hun rørte det glattslipte treverket, kilte en iskald følelse henne langs ryggraden — inne i skrinet var det helt tomt. Alt borte. Ikke engang kvitteringen hun hadde brukt som bokmerke var igjen. Sammen med smykkene var også pengene forsvunnet. Riktignok hadde hun gitt dem selv… — Herregud… — hvisket hun idet hun sank ned på gulvet. — Hvordan kunne dette skje? Vi kranglet jo om tapeter i går… Du lovet jo at vi skulle dra til Syden i august… Og alt begynte egentlig helt banalt. I juni i fjor fikk Natasha stempelstopp på sin lille bil. Verkstedet krevde blodpris, så, i frustrasjon, skrev hun et innlegg i Facebook-gruppa “Bilvenner i Oslo”: “Gjengen, vet noen om det går an å løsne en rusten bremsecaliper selv hvis den har hengt seg? — skrev hun, med bilde av hjulet.” Svarene kom raskt. Noen mente hun ikke burde rote med bil, andre foreslo bare å kjøpe ny del. Så tikket det inn meldingen fra brukeren Roman85: “Hei, ikke hør på dem. Kjøp deg en boks WD-40 og et reperasjonssett til 300 kroner. Demonter hjulet, trykk forsiktig ut stempelet med pedalen, men ikke helt ut. Rens med bremsevæske, smør inn alt. Om sylinderen er glatt, vil det gå fint.” Natasha likte det saklige svaret. “Hva hvis det er groper i sylinderen?” skrev hun. “Da må den byttes. Men på bildet ser bilen din velholdt ut, så det er nok ikke så ille. Lurer du på noe mer, send meg gjerne en melding.” Slik startet det. Roman visste alt om bil og motor. På én uke hjalp han henne med oljeskift, tenning, og til og med hvilken frostvæske som var tryggest. Natasha tok seg i å glede seg til meldingene hans. “Du er som min egen redningsmann, Romas, — skrev hun i slutten av juli. — Har du lyst til å møtes? Kaffe eller noe enda hyggeligere – jeg betaler!” Svaret lot vente på seg. Tre timer senere blinket skjermen. “Natasha, jeg vil gjerne. Virkelig. Men jeg er… på jobb, langtfra Oslo. Utenlands, faktisk.” “Såpass?” svarte hun overrasket. “Så langt hjemmefra som du kan komme. Skal være ærlig: Jeg sitter inne. Ila fengsel, hvis det sier deg noe.” Natasha mistet telefonen ned i sofaen. En tung følelse slo i brystet. En kriminell? Hun, en ordentlig dame og regnskapsfører, har chatta med en innsatt i to uker? “Hvilken dom?” skrev hun med skjelvende fingre. “Bedrageri, for å være ærlig. Litt uheldig, litt min egen feil. Snart fri — mindre enn et år igjen. Vil du slette meldingen, skjønner jeg.” Natasha svarte ikke. Hun blokkerte, gikk rundt i et døgn og var helt fra seg. Men hun tenkte: “Hvorfor? Hvorfor er den eneste kloke, praktiske mannen… der inne?” En uke senere tikker inn en e-post. Roman hadde visst spurt etter adressen hennes før. Hun hadde bare lukket chaten. “Natasha. Jeg er ikke sur, jeg visste det kom til å skje. Du fortjener bedre. Takk for to fine uker med prat, det betydde mye for meg. Vær lykkelig. Ha det.” Natasha leste mens hun satt på kjøkkenet og brast i gråt. Hun syntes synd på ham, seg selv, og livet. — Hvorfor er det alltid slik? Enten gifte menn, eller mammadalter, men den eneste ordentlige, ja, han sitter bak lås og slå? — sa hun for seg selv. Og hun svarte ikke på meldingen… *** Natasha prøvde å date videre, men alt føltes feil. En beundrer snakket bare om frimerkesamlingen sin, en annen kom med skitne negler og ville dele regningen. I mars, på trettifemårsdagen sin, følte Natasha seg ekstra alene. På morgen kom en melding. “Gratulerer med dagen, Natasha! Vet jeg ikke burde, men klarte ikke la være. Håper alt godt for deg, du fortjener å settes på en pidestall. Jeg har til og med laget en liten ting av brød og metalltråd… Hvis jeg kunne, ville jeg gitt deg den. Men bare vit, en eller annen plass i Norge drikker en kopp dårlig kaffe for deg i dag,” skrev Roman. “Takk, Roman, det var hyggelig,” svarte hun til slutt. “Du svarte! Hvordan har du det? Og bilen din – har den taklet vinteren?” Og så startet det igjen. Nå chattet de hver dag. Roman ringte når han kunne. Han hadde behagelig dyp røst. Han fortalte om livet sitt: barndommen, broren, drømmen om å begynne et nytt liv. — Jeg skal ikke tilbake til byen min, Natasha, — sa han mens hun lagde kveldsmat. — For mange gamle venner, ender bare i trøbbel igjen. Vil flytte til et sted ingen kjenner meg. Jeg kan jobbe hvor som helst, enten på byggeplass eller bilverksted. — Hvor vil du dra da? — spurte hun, spent. — Jeg ville helst til deg. Leie et enkelt rom, bare vite at vi bor i samme by, puster samme luft. Alt annet får vi se på. Jeg skal ikke trenge meg på… I mai var Natasha hodestups forelsket. Hun kjente hans rutiner, visste når det var inspeksjon på cella, når han hadde “bading” eller arbeid i verkstedet. Hun sendte ham pakker: te, sjokolade, varme sokker, reservedeler. — Roman, du må bare holde deg stille og rolig der inne, — ba hun. — Ikke rot deg bort i noe tull. — For din skyld, kjære, skal jeg være snill som et lam, — lo han. — Jeg slipper ut i april. — Jeg venter på deg. *** I april dro Natasha til porten på Ila. Hun kjøpte ny jakke, jeans og sko til ham. Hjertet slo så hardt at hun trodde det skulle hoppe ut. Da han kom ut, litt lav, kraftig, med kort grått hår, ble hun litt paff. Han så annerledes ut på bilder. Men da han smilte og sa: — Da var jeg fri, min kjære, — kastet hun seg rundt halsen hans. — Herregud, du lever, — hvisket hun mens hun gravde ansiktet i kinnet hans. — Hvor ville jeg ellers være? — Han holdt henne hardt. — Du lukter så godt… duft av blomster. De dro hjem til henne. Den første uka var som et eventyr. Roman ordnet lekk kran, byttet lås i døra som hadde klemt i flere måneder. Om kvelden satt de på kjøkkenet med litt vin, han fortalte morsomme historier fra “det forrige livet”, men unngikk alltid de mørke tingene. — Du, Roman, — sa hun etter ti dager. — Du snakket om å leie leilighet. Kanskje det ikke er nødvendig? Jeg har god plass, det er hyggeligere sammen. Og du sparer penger, kan kjøpe verktøy, komme i gang igjen. — Natasha, det er vel ikke riktig av meg, — han rynket pannen og rørte i koppen. — Jeg er mann, bør klare meg selv. Nå lever jeg jo på deg, spiser på din regning. — Slutt nå! — hun tok hånden hans i sin. — Vi er ikke fremmede for hverandre. Snart får du deg jobb, så blir alt bra. — Broren min ringte i går, — sa han plutselig. — Nevøen min er blitt dårlig, trenger operasjon, og det koster mye. Han spør om lån, men jeg har jo ikke ei krone. Skammer meg, Natasha. Overfor familien. — Hvor mye? — spurte hun forsiktig. — En god del… fem hundre tusen. Men de har samlet noe allerede. Jeg lurer på om jeg burde ta jobb i Nord-Norge – der tjener du raskt. Natasha sa ingenting. Akkurat fem hundre tusen hadde hun spart i det lille skrinet. Tatt det fra både smågodt og drømmer om nytt bad… — Jeg har pengene, — sa hun lavt. Roman så brått opp. — Du må ikke! De er dine. Jeg tar dem ikke. — Men Roman, det er jo familien. Du sa det selv — familie er hellig. Du får betale tilbake senere. Vi er jo et par nå. Han nektet lenge. I to døgn surmulte han, røyket på balkongen til tross for sine løfter om å slutte. Til slutt tok Natasha dem ut og la dem på bordet. — Ta dem. Reis til broren din. Eller overfør. — Jeg reiser selv, — sa han og holdt henne tett. — Kan snakke med ham om jobb der også. Jeg drar bare et par dager, Natasha. Kjapt tur-retur. Reiser snart… *** Natasha satt på gulvet i entreen i over en time. Beina var numne, men hun kjente ikke smertene. Hun mintes kvelden før. De så en dum komedie, han lo, holdt rundt henne, og hun følte seg som verdens heldigste kvinne. — Jeg drar tidlig overmorgen, — sa han rett før de la seg. Men han dro dagen før. Hun sov, merket ikke at han kledde på seg. I drømmen trodde hun det smalt i døra, men trodde det var naboene. Klokken to ringte hun nummeret til broren hans. Nummeret han selv hadde gitt henne “i tilfelle noe skjedde”. — Hallo? — svarte en røff mannsstemme. — Hvem er det? — Hei… det er Natasha, venninnen til Roman. Har han kommet til deg i dag? Det ble stilt. Så lød et tungt sukk. — Jenta mi, hvilken Roman? Min bror heter noe annet, og han sitter fortsatt inne — blir ikke løslatt før i oktober. Det svartnet for Natasha. — Men… i oktober? Han ble sluppet ut i april. Jeg hentet ham selv på Ila. — Hør her, — stemmen lød oppgitt. — Min bror, Alexei, soner på Bjørgvin. Roman… Roman var min tidligere cellekamerat, han ble løslatt for to måneder siden. Han stjal mobilen min på soning, kopierte alle kontaktene. Du er sikkert den neste «brevvennen» han lurte. Dyktig, teknisk og god til å snakke for seg. Natasha la telefonen på gulvet. Hun husket hvordan han hadde lært henne å bytte tennplugger. — Ikke dra for hardt til, — hadde han sagt. — Da ødelegger du gjengene. — Jeg ødela alt, — hvisket Natasha. — Satte meg selv i trøbbel. Natasha innså plutselig at hun egentlig ikke visste noe om sin kjære. Hadde aldri sett passet hans, ingen papirer på løslatelse. Kanskje han ikke het Roman i det hele tatt?! *** Selvfølgelig gikk Natasha til politiet og anmeldte. Hun viste bilde, fikk høre mye rart om sin samboer. Han het faktisk Roman – og det var det eneste sanne han hadde fortalt. Han var dømt for grove forbrytelser, hadde tilbrakt halve livet bak murene – og traff Natasha under sin tredje soning. Natasha takket Gud, skiftet lås og tenkte at hun slapp billig unna. I forhold til hans tidligere kvinnfolk…

Hva mener du med «abonnenten er ikke tilgjengelig»? For fem minutter siden pratet han jo med noen!

Uncategorized

09

Da den daglige gjøken gol mer enn alle andre – Nei, nå tuller hun med meg! – utbrøt Signe. – Jørgen, kom hit. Nå med én gang! Mannen hennes, som nettopp hadde kastet joggeskoene i gangen, kikket inn i døråpningen mens han hektet opp skjortekragen. – Signe, hva nå igjen? Jeg har nettopp kommet hjem fra jobb, hodet sprenger… – Hva nå igjen?! – Signe pekte mot kanten av badekaret. – Se godt etter. Hvor er sjampoen min? Hvor er den hårmasken jeg kjøpte i går? Jørgen myste mot den sirlig oppstilte rekken av flasker. Der sto det en diger flaske tjæresjampo, en halvliters “Loppekur” og et tungt glass med en krem i merkelig mørkebrunt. – Øh… Det er mamma som har tatt med sakene sine. Hun synes nok det er lettere å finne tingene sine her… – mumlet han, uten å møte blikket til kona. – Lettere?! Jørgen, hun bor jo ikke her! Se ned. Signe satte seg på huk og dro frem et blått plastfat fra under badekaret. I det lå hennes eksklusive franske produkter, sammen med hennes egen badesvamp og barberhøvel. – Så dette er greia, Jørgen? Hun har skuflet mine ting ned i dette ekle fatet, og stilt sitt dritt frem! Synes hun virkelig at sakene mine hører hjemme sammen med vaskefilla, mens hennes “Loppekur” skal stå til pynt på badekarkanten?! Jørgen sukket tungt. – Signe, ikke hiss deg opp. Mamma har det virkelig vondt nå, det vet du. Jeg kan sette alt tilbake, så spiser vi middag sammen? Mamma har forresten laget kålruletter. – Jeg nekter å spise hennes kålruletter, – svarte Signe kaldt. – Og hvorfor er hun her hele tiden egentlig? Hvorfor leker hun husmor i mitt hjem, Jørgen?! Jeg føler meg som en leieboer som såvidt får bruke doen, i eget hjem. Signe dyttet vekk mannen og styrtet ut. Jørgen dyttet stille fatet med hennes saker tilbake under badekaret med en fot. Leilighetsspørsmålet, som hadde ødelagt livet for millioner, hadde aldri vært et issue mellom Signe og Jørgen. Jørgen hadde arvet en romslig ettroms i et nytt bygg fra farfaren. Signe hadde en koselig toroms etter mormor. Etter bryllupet bestemte de seg for å flytte inn hos Jørgen – der var det nyoppusset og klimaanlegg, mens Signes toroms ble leid ut til en hyggelig familie. Forholdet til Jørgens foreldre var preget av væpnet nøytralitet og høflig vennlighet. Svetlana Anna, og hennes alltid tause og sindige ektemann Viktor, bodde på andre siden av byen. Ukentlig te, spørsmål om helsa og jobben, og noen smil på toppen. – Åh, Signe, du har blitt så tynn, – sa Svetlana Anna og serverte kake. – Jørgen, gir du ikke kona din mat? – Mamma, vi trener jo, – sa Jørgen. Og slik fortsatte det. Ingen spontane besøk, aldri noen formaninger om husstell. Signe skrøt ofte til venninnene: – Jeg er så heldig med svigermor. En gullkvinne, blander seg aldri, maser ikke på meg, lar Jørgen være i fred. Alt raknet en grå tirsdag da Viktor, etter 32 års ekteskap, pakket kofferten, la igjen en lapp på kjøkkenbordet: «Drar til fjells, ikke let etter meg!», og blokkerte alt som het kontakt. Det viste seg at «krise i gråsonen» ikke bare er et uttrykk – det fantes en ung, sprek administrasjonsdame på et Sirdals-hotell, der paret hadde feriert tre somre på rad. For seksti år gamle Svetlana Anna gikk verden i knas. Først gråt hun, ringte midt på natten og analyserte, om og om igjen: – Hvordan kunne han? Hvorfor? Hva nå, kjære Signe? Signe syntes oppriktig synd på henne. Hun kjørte beroligende bort, lyttet på de samme historiene for tiende gang og nikket når svigermor bannet over «den gamle skjørtejegeren». Men tålmodigheten tok slutt – svigermors evige klaging begynte å irritere. – Jørgen, hun ringte fem ganger bare i morges, – sa Signe til frokost. – Hun ba deg skifte lyspære i gangen hos seg. Jeg forstår henne, men… Når gir det seg? Mannen ble brydd: – Hun er ensom, Signe. Hun har levd hele livet sitt for ham, og så forlater han henne… Vær snill med henne, vær så snill. – Hun kan skifte pære eller bestille handyman. Hun vil bare at DU skal komme. Eller jeg! Skal jeg gidde det? Så begynte overnattingene – Jørgen måtte stadig være hos sin mor. – Signe, mamma tør ikke sove alene, – sa Jørgen og pakket bag. – Hun sier stillheten holder henne våken. Jeg overnatter et par dager hos henne, ok? – Et par dager? – Signe rynket øyenbrynene. – Jørgen, vi er nettopp gift, og du rømmer allerede! Jeg har ikke lyst til å sove alene halve uka. – Det er bare midlertidig. Hun kommer snart til seg selv, alt blir normalt igjen. «Midlertidig» varte en måned. Svetlana Anna krevde sønnen sin hele fire kvelder og netter i uken. Hun simulerte blodtrykk, panikkanfall og laget tilstopping i vasken med vilje. Signe så hvor utslitt Jørgen var, strekkende seg mellom to hjem, og gjorde den feilen hun senere angret bittert på. *** Hun bestemte seg for å være ærlig med svigermor. – Du, Svetlana Anna, – sa hun under søndagsmiddagen. – Syns du det er så ille å være alene, hvorfor ikke komme hit om dagen? Jørgen er på jobb, jeg jobber mye hjemmefra. Du kan rusle i parken, sitte her, og mot kvelden kjører Jørgen deg hjem. Svetlana Anna så rart på henne. – Vet du, Signe… Du har helt rett. Hvorfor sitte fast der borte? Signe så for seg et par besøk i uka, kanskje svigermor kom rundt lunsjtider og dro før Jørgen kom hjem… Men Svetlana Anna hadde sin egen plan – klokken sju neste morgen ringte hun på døren. – Hvem ringer? – mumlet Jørgen søvndyssig, da ringeklokken hylte i gangen. Han åpnet døren selv. – Det er meg! – kvitret stemmen i dørtelefonen, det var Svetlana Anna. – Hadde med fersk cottage cheese til dere! Signe dro dynen opp over hodet. – Er hun gal… – freste hun. – Jørgen, klokken er sju! Hvor får hun fersk ost så tidlig?! – Mamma står alltid tidlig opp, – sa Jørgen og kastet på seg buksene. – Sov du, jeg åpner. Fra da av bodde Svetlana Anna på åttedagers-skift. Hun bare var der. Signe prøvde å jobbe, men innimellom høre: – Signe, hvorfor tørker du ikke støv av TV-en? Jeg har funnet en klut, jeg tørker det snart. – Svetlana Anna, jeg har møte om fem minutter! – Åh, hvilket møte? Sitter jo bare og ser på bilder. Og du, kjære, du stryker skjortene helt feil for Jørgen. De skal ha press, som en barberblad. La meg vise deg mens du venter på «klientene» dine. Alt ble kritisert. Hvordan grønnsakene var kuttet: «Jørgen liker strimler, ikke terninger som på kantina.» Hvordan sengen var redd opp: «Sengeteppe skal henge ned til gulvet, ikke så snevert.» Lukten på badet: «Det burde lukte friskt, her lukter det fukt.» – Ikke bli sur nå, Signe, – sa svigermor og snuste over gryten. – Du har saltet suppen altfor mye. Jørgen har vært vant til diett hele livet. Han har svak mage, visste du ikke det? Du kommer til å ta knekken på ham med sånn mat. La meg ordne. – Han likte suppen, – bet Signe tilbake med knyttede never. – Han spiste to boller i går! – Han er bare hensynsfull. Vil ikke såre deg, derfor spiser han. Ved lunsjtid var Signe allerede på randen av nervøst sammenbrudd. Hun trakk til en kafé og ble sittende i timevis, bare for å slippe stemmen til svigermor. Når hun kom tilbake, ble det ikke bedre. Først dukket svigermors favorittkrus opp på kjøkkenet – kjempestort, prangende med teksten «Verdens beste mamma.» Så hang hennes ekstrakåpe på en krok i gangen, og en uke senere var en hel hylle i skapet ryddet til hennes «hjemmeklær» og to morgenkåper. – Hvorfor har du kåper her? – spurte Signe, da hun fant en knallrosa frottekåpe ved siden av sine egne silkeundertøy. – Men kjære, jeg er jo her hele dagen. Blir sliten, vil gjerne skifte til noe behagelig. Vi er jo én familie, gå ikke sånn og surna! Jørgen svarte det samme på alle Signes klager: – Signe, vis litt forståelse. Hun har det vondt. Har mistet mannen sin, føler seg unyttig. Bryr du deg virkelig om en hylle? – Jeg bryr meg ikke om en hylle, Jørgen! Mammaen din fortrenger meg ut av mitt eget hjem! – Du overdriver. Hun hjelper jo – lager mat, vasker. Du liker jo ikke stryking. – Jeg går heller krøllete enn å gå i noe hun har strøket! – freste Signe. Men mannen svarte ikke. *** Boksene på badet ble dråpen som fikk begeret til å renne over. – Jørgen, kom ut, – ropte Svetlana Anna fra kjøkkenet. – Kålrulettene blir kalde! Signe, kom du også, jeg har ikke tatt så mye peppersaus på din, vet du ikke liker sterkt. Signe stormet inn på kjøkkenet, hvor svigermor allerede la opp tallerker. – Svetlana Anna, – spurte hun kontrollert – hvorfor tok du sakene mine vekk på badet? Svigermor rykket ikke engang i et øyebryn, la sakte gaffelen ved Jørgens tallerken og smilte: – Åh, Signe, de flaskene? De var jo snart tomme, tok bare plass. De luktet så sterkt, jeg ble vondt i hodet. Sett mine der, de er prøvd og testet. Dine satte jeg bare pent under, så de ikke skulle være i veien. Du har vel ikke noe imot det? Der måtte det jo ryddes uansett. – Jeg har noe imot, – svarte Signe. – Det er mitt bad. Mine ting. Mitt hjem! – Men kjære deg, – sa Svetlana Anna og satte seg tungt. – Leiligheten er jo Jørgens. Såklart du er husmor her, men… man må vise respekt for ektemannens mor. Jørgen, i døråpningen, ble kritthvit. – Mamma, ikke gjør sånn… Signe har jo også en leilighet, vi bare bor her nå… – Hva slags leilighet? – vinket svigermor avvisende. – Noe gammelt ræl. Jørgen, spis nå. Kona di er sikkert bare sulten, blir alltid så gretten da. Signe så på mannen. Hun ventet. Ventet på de ordene: «Mamma, nå er det nok. Du har gått for langt. Ta tingene dine og dra hjem.» Jørgen sto der, vekslet blikk mellom mor og kone, og så… satte han seg bare til bordet. – Signe, kom og spis. Så kan vi bare snakke rolig sammen. Mamma, du burde ikke ha flyttet tingene heller… – Ser du! – utbrøt Svetlana Anna fornøyd. – Sønnen forstår. Og du, Signe, nå er du jammen smålig. Man må ikke være så egen. Familie betyr fellesskap. Signes tålmodighet brast. – Fellesskap? – gjentok hun. – Greit. Hun snudde på hælen og forlot kjøkkenet. Jørgen ropte et eller annet, men Signe hørte ikke. Hun stappet alt i koffertene på 20 minutter. Sjampoene lot hun stå – hun ville kjøpe nytt. Hun dro ut idet to stemmer klemte etter henne – én tryglende og én som fornærmet med bare nesten skjulte fornærmelser. *** Signe hadde ingen planer om å komme tilbake – skilsmissen søkte hun om nesten med én gang etter «flukten». Ektemannen, inntil videre, ringer og tigger henne daglig, mens svigermor sakte men sikkert flytter alle tingene sine inn i ettromsen til sønnen. Signe er sikker på at dette var nøyaktig det svigermor hadde planlagt hele tiden.

Dagsgjøken har galet over Nei, dette er jo helt utrolig! utbrøt Ingvild, mens hun kokte av sinne.

Uncategorized

019

Plutselig erklærte han at han ville ta hovedkostnadene for bryllupet, slik at jeg måtte dekke hele reisen selv.

Den gang, for seks måneder siden, giftet min venninne Solveig seg. Jeg stod i kirken i Oslo og så dem

Uncategorized

027

Mot sin kones vilje inviterte han moren sin hjem for å se sitt nyfødte barnebarn.

Kjære dagbok, I går, til tross for min kones sterke motvilje, inviterte jeg moren min hjem for å få se

Uncategorized

015

Da den daglige gjøken gol mer enn alle andre – Nei, nå tuller hun med meg! – utbrøt Signe. – Jørgen, kom hit. Nå med én gang! Mannen hennes, som nettopp hadde kastet joggeskoene i gangen, kikket inn i døråpningen mens han hektet opp skjortekragen. – Signe, hva nå igjen? Jeg har nettopp kommet hjem fra jobb, hodet sprenger… – Hva nå igjen?! – Signe pekte mot kanten av badekaret. – Se godt etter. Hvor er sjampoen min? Hvor er den hårmasken jeg kjøpte i går? Jørgen myste mot den sirlig oppstilte rekken av flasker. Der sto det en diger flaske tjæresjampo, en halvliters “Loppekur” og et tungt glass med en krem i merkelig mørkebrunt. – Øh… Det er mamma som har tatt med sakene sine. Hun synes nok det er lettere å finne tingene sine her… – mumlet han, uten å møte blikket til kona. – Lettere?! Jørgen, hun bor jo ikke her! Se ned. Signe satte seg på huk og dro frem et blått plastfat fra under badekaret. I det lå hennes eksklusive franske produkter, sammen med hennes egen badesvamp og barberhøvel. – Så dette er greia, Jørgen? Hun har skuflet mine ting ned i dette ekle fatet, og stilt sitt dritt frem! Synes hun virkelig at sakene mine hører hjemme sammen med vaskefilla, mens hennes “Loppekur” skal stå til pynt på badekarkanten?! Jørgen sukket tungt. – Signe, ikke hiss deg opp. Mamma har det virkelig vondt nå, det vet du. Jeg kan sette alt tilbake, så spiser vi middag sammen? Mamma har forresten laget kålruletter. – Jeg nekter å spise hennes kålruletter, – svarte Signe kaldt. – Og hvorfor er hun her hele tiden egentlig? Hvorfor leker hun husmor i mitt hjem, Jørgen?! Jeg føler meg som en leieboer som såvidt får bruke doen, i eget hjem. Signe dyttet vekk mannen og styrtet ut. Jørgen dyttet stille fatet med hennes saker tilbake under badekaret med en fot. Leilighetsspørsmålet, som hadde ødelagt livet for millioner, hadde aldri vært et issue mellom Signe og Jørgen. Jørgen hadde arvet en romslig ettroms i et nytt bygg fra farfaren. Signe hadde en koselig toroms etter mormor. Etter bryllupet bestemte de seg for å flytte inn hos Jørgen – der var det nyoppusset og klimaanlegg, mens Signes toroms ble leid ut til en hyggelig familie. Forholdet til Jørgens foreldre var preget av væpnet nøytralitet og høflig vennlighet. Svetlana Anna, og hennes alltid tause og sindige ektemann Viktor, bodde på andre siden av byen. Ukentlig te, spørsmål om helsa og jobben, og noen smil på toppen. – Åh, Signe, du har blitt så tynn, – sa Svetlana Anna og serverte kake. – Jørgen, gir du ikke kona din mat? – Mamma, vi trener jo, – sa Jørgen. Og slik fortsatte det. Ingen spontane besøk, aldri noen formaninger om husstell. Signe skrøt ofte til venninnene: – Jeg er så heldig med svigermor. En gullkvinne, blander seg aldri, maser ikke på meg, lar Jørgen være i fred. Alt raknet en grå tirsdag da Viktor, etter 32 års ekteskap, pakket kofferten, la igjen en lapp på kjøkkenbordet: «Drar til fjells, ikke let etter meg!», og blokkerte alt som het kontakt. Det viste seg at «krise i gråsonen» ikke bare er et uttrykk – det fantes en ung, sprek administrasjonsdame på et Sirdals-hotell, der paret hadde feriert tre somre på rad. For seksti år gamle Svetlana Anna gikk verden i knas. Først gråt hun, ringte midt på natten og analyserte, om og om igjen: – Hvordan kunne han? Hvorfor? Hva nå, kjære Signe? Signe syntes oppriktig synd på henne. Hun kjørte beroligende bort, lyttet på de samme historiene for tiende gang og nikket når svigermor bannet over «den gamle skjørtejegeren». Men tålmodigheten tok slutt – svigermors evige klaging begynte å irritere. – Jørgen, hun ringte fem ganger bare i morges, – sa Signe til frokost. – Hun ba deg skifte lyspære i gangen hos seg. Jeg forstår henne, men… Når gir det seg? Mannen ble brydd: – Hun er ensom, Signe. Hun har levd hele livet sitt for ham, og så forlater han henne… Vær snill med henne, vær så snill. – Hun kan skifte pære eller bestille handyman. Hun vil bare at DU skal komme. Eller jeg! Skal jeg gidde det? Så begynte overnattingene – Jørgen måtte stadig være hos sin mor. – Signe, mamma tør ikke sove alene, – sa Jørgen og pakket bag. – Hun sier stillheten holder henne våken. Jeg overnatter et par dager hos henne, ok? – Et par dager? – Signe rynket øyenbrynene. – Jørgen, vi er nettopp gift, og du rømmer allerede! Jeg har ikke lyst til å sove alene halve uka. – Det er bare midlertidig. Hun kommer snart til seg selv, alt blir normalt igjen. «Midlertidig» varte en måned. Svetlana Anna krevde sønnen sin hele fire kvelder og netter i uken. Hun simulerte blodtrykk, panikkanfall og laget tilstopping i vasken med vilje. Signe så hvor utslitt Jørgen var, strekkende seg mellom to hjem, og gjorde den feilen hun senere angret bittert på. *** Hun bestemte seg for å være ærlig med svigermor. – Du, Svetlana Anna, – sa hun under søndagsmiddagen. – Syns du det er så ille å være alene, hvorfor ikke komme hit om dagen? Jørgen er på jobb, jeg jobber mye hjemmefra. Du kan rusle i parken, sitte her, og mot kvelden kjører Jørgen deg hjem. Svetlana Anna så rart på henne. – Vet du, Signe… Du har helt rett. Hvorfor sitte fast der borte? Signe så for seg et par besøk i uka, kanskje svigermor kom rundt lunsjtider og dro før Jørgen kom hjem… Men Svetlana Anna hadde sin egen plan – klokken sju neste morgen ringte hun på døren. – Hvem ringer? – mumlet Jørgen søvndyssig, da ringeklokken hylte i gangen. Han åpnet døren selv. – Det er meg! – kvitret stemmen i dørtelefonen, det var Svetlana Anna. – Hadde med fersk cottage cheese til dere! Signe dro dynen opp over hodet. – Er hun gal… – freste hun. – Jørgen, klokken er sju! Hvor får hun fersk ost så tidlig?! – Mamma står alltid tidlig opp, – sa Jørgen og kastet på seg buksene. – Sov du, jeg åpner. Fra da av bodde Svetlana Anna på åttedagers-skift. Hun bare var der. Signe prøvde å jobbe, men innimellom høre: – Signe, hvorfor tørker du ikke støv av TV-en? Jeg har funnet en klut, jeg tørker det snart. – Svetlana Anna, jeg har møte om fem minutter! – Åh, hvilket møte? Sitter jo bare og ser på bilder. Og du, kjære, du stryker skjortene helt feil for Jørgen. De skal ha press, som en barberblad. La meg vise deg mens du venter på «klientene» dine. Alt ble kritisert. Hvordan grønnsakene var kuttet: «Jørgen liker strimler, ikke terninger som på kantina.» Hvordan sengen var redd opp: «Sengeteppe skal henge ned til gulvet, ikke så snevert.» Lukten på badet: «Det burde lukte friskt, her lukter det fukt.» – Ikke bli sur nå, Signe, – sa svigermor og snuste over gryten. – Du har saltet suppen altfor mye. Jørgen har vært vant til diett hele livet. Han har svak mage, visste du ikke det? Du kommer til å ta knekken på ham med sånn mat. La meg ordne. – Han likte suppen, – bet Signe tilbake med knyttede never. – Han spiste to boller i går! – Han er bare hensynsfull. Vil ikke såre deg, derfor spiser han. Ved lunsjtid var Signe allerede på randen av nervøst sammenbrudd. Hun trakk til en kafé og ble sittende i timevis, bare for å slippe stemmen til svigermor. Når hun kom tilbake, ble det ikke bedre. Først dukket svigermors favorittkrus opp på kjøkkenet – kjempestort, prangende med teksten «Verdens beste mamma.» Så hang hennes ekstrakåpe på en krok i gangen, og en uke senere var en hel hylle i skapet ryddet til hennes «hjemmeklær» og to morgenkåper. – Hvorfor har du kåper her? – spurte Signe, da hun fant en knallrosa frottekåpe ved siden av sine egne silkeundertøy. – Men kjære, jeg er jo her hele dagen. Blir sliten, vil gjerne skifte til noe behagelig. Vi er jo én familie, gå ikke sånn og surna! Jørgen svarte det samme på alle Signes klager: – Signe, vis litt forståelse. Hun har det vondt. Har mistet mannen sin, føler seg unyttig. Bryr du deg virkelig om en hylle? – Jeg bryr meg ikke om en hylle, Jørgen! Mammaen din fortrenger meg ut av mitt eget hjem! – Du overdriver. Hun hjelper jo – lager mat, vasker. Du liker jo ikke stryking. – Jeg går heller krøllete enn å gå i noe hun har strøket! – freste Signe. Men mannen svarte ikke. *** Boksene på badet ble dråpen som fikk begeret til å renne over. – Jørgen, kom ut, – ropte Svetlana Anna fra kjøkkenet. – Kålrulettene blir kalde! Signe, kom du også, jeg har ikke tatt så mye peppersaus på din, vet du ikke liker sterkt. Signe stormet inn på kjøkkenet, hvor svigermor allerede la opp tallerker. – Svetlana Anna, – spurte hun kontrollert – hvorfor tok du sakene mine vekk på badet? Svigermor rykket ikke engang i et øyebryn, la sakte gaffelen ved Jørgens tallerken og smilte: – Åh, Signe, de flaskene? De var jo snart tomme, tok bare plass. De luktet så sterkt, jeg ble vondt i hodet. Sett mine der, de er prøvd og testet. Dine satte jeg bare pent under, så de ikke skulle være i veien. Du har vel ikke noe imot det? Der måtte det jo ryddes uansett. – Jeg har noe imot, – svarte Signe. – Det er mitt bad. Mine ting. Mitt hjem! – Men kjære deg, – sa Svetlana Anna og satte seg tungt. – Leiligheten er jo Jørgens. Såklart du er husmor her, men… man må vise respekt for ektemannens mor. Jørgen, i døråpningen, ble kritthvit. – Mamma, ikke gjør sånn… Signe har jo også en leilighet, vi bare bor her nå… – Hva slags leilighet? – vinket svigermor avvisende. – Noe gammelt ræl. Jørgen, spis nå. Kona di er sikkert bare sulten, blir alltid så gretten da. Signe så på mannen. Hun ventet. Ventet på de ordene: «Mamma, nå er det nok. Du har gått for langt. Ta tingene dine og dra hjem.» Jørgen sto der, vekslet blikk mellom mor og kone, og så… satte han seg bare til bordet. – Signe, kom og spis. Så kan vi bare snakke rolig sammen. Mamma, du burde ikke ha flyttet tingene heller… – Ser du! – utbrøt Svetlana Anna fornøyd. – Sønnen forstår. Og du, Signe, nå er du jammen smålig. Man må ikke være så egen. Familie betyr fellesskap. Signes tålmodighet brast. – Fellesskap? – gjentok hun. – Greit. Hun snudde på hælen og forlot kjøkkenet. Jørgen ropte et eller annet, men Signe hørte ikke. Hun stappet alt i koffertene på 20 minutter. Sjampoene lot hun stå – hun ville kjøpe nytt. Hun dro ut idet to stemmer klemte etter henne – én tryglende og én som fornærmet med bare nesten skjulte fornærmelser. *** Signe hadde ingen planer om å komme tilbake – skilsmissen søkte hun om nesten med én gang etter «flukten». Ektemannen, inntil videre, ringer og tigger henne daglig, mens svigermor sakte men sikkert flytter alle tingene sine inn i ettromsen til sønnen. Signe er sikker på at dette var nøyaktig det svigermor hadde planlagt hele tiden.

Dagsgjøken har galet over Nei, dette er jo helt utrolig! utbrøt Ingvild, mens hun kokte av sinne.

Uncategorized

08

«Nå er det på tide at du blir voksen,» sa Anja til ektemannen. Hans reaksjon gjorde henne rasende Hvordan ville du hatt det – å leve med en evig tenåring i kroppen til en førtiårig mann? Det er når du ber: «Kristian, kan du gå på foreldremøte på skolen?» og han svarer: «Kan ikke, har turnering i World of Tanks i morgen.» Det er når du minner ham på å betale strømregningen – han nikker, smiler, og en uke senere er det kaldt vann i springen. Fordi han har glemt det. Spillkvelden ble for lang med «Dota». Det er når tolvåringen spør deg om fysikk, mens faren sitter på nabokontoret med headset og roper: «Skytsene til venstre, idioter!» Anja hadde levd slik i sytten år. Ser du det for deg? De ble kjent på universitetet – Kristian var den sjarmerende studenten, den som alltid samlet gjengen, med gitar og vitser. Anja, den flinke og pliktoppfyllende, falt for akkurat den lettheten. For hvordan han kunne ta ting med ro. Leve, ikke bare eksistere. Det virket som en balanse! Hun var seriøs, han var morsom. Yin og yang. Men det endte med at hun dro lasset, mens han satt oppå og dinglet med beina. Etter bryllupet jobbet Kristian. Litt her og litt der. Salgsleder, kontorassistent, konsulent – alt der man ikke trengte å stresse for mye. Lønna var så som så, men han hadde alltid en unnskyldning: «Bare midlertidig, Annie. Det ordner seg snart.» Det ordnet seg aldri. Anja derimot, jobbet på Skatteetaten – trygt, stabilt og litt kjedelig. Hun betalte boliglånet, handlet mat, tok med Sondre til legen, sjekket lekser. Kristian «slappet av etter jobb». Foran PCen. Til klokka tre på natta. «Kris, kan ikke du gå på foreldremøte en gang? Jeg kan ikke alltid spørre om fri.» «Sorry, Annie. Har et viktig møte i morgen.» Møtet var øl med en gammel studiekompis på puben. «Kristian, betal bredbåndet da. De kutter det snart.» «Jaja.» Han betalte aldri. Anja gjorde det selv. Hun begynte å ligne mer på en mor. En leder. En vokter. Ikke lenger en kone. Når tålmodigheten tar slutt Sondre satt med oppgaver og rødsprengte øyne. «Mamma, jeg skjønner ikke denne oppgaven. Pappa, kan du hjelpe?» Kristian satt i godstolen, med headset og blikket klistret til skjermen. «Pappa!» høyere. Anja nappet ut headsettet hans. «Hører du ikke sønnen din?» «Hm?» Kristian snudde seg, irritert. «Annie, jeg er opptatt nå.» «Opptatt?» Hun kikket på skjermen. Tanker, eksplosjoner, banning i chatten. «Kaller du det ‘opptatt’?» «Begynn ikke nå.» «Sønnen din spør deg om hjelp! Og du sitter enda en time med denne… dritten!» «Det heter ‘Dota’,» svarte han rolig. «Og jeg har faktisk bra ranking der.» «Jeg gir blaffen i ranking!» Sondre gikk stille til rommet sitt. Han hadde blitt vant til det. Når foreldrene startet, var det best å holde seg unna. Anja sto foran mannen sin. Han satt der – stor, lubben, med barneaktig uttrykk i ansiktet. «Kristian,» sa hun lavt, så lavt at det var skummelt. «Nå må du bli voksen.» Han reiste seg brått. Stolen rullet bakover. «Hva?!» Anja skvatt. «Bli voksen?! Jeg er lei av å bli herset med! Lei av å høre hvor dårlig jeg er! At jeg er uansvarlig!» «Kristian.» «Hold kjeft!» Han nappet jakka. «Nå er det nok. Jeg drar. Gjør som du vil!» Han smalt igjen døra. Anja ble stående midt på gulvet. Når barnet vet mer enn moren Anja satt på kjøkkenet til morgengry. Stirret ut. Tenkte. Kristian kom ikke hjem. Tok ikke telefonen. Svarte ikke på meldinger. For første gang på sytten år gikk ikke Anja ut for å lete etter ham. Hun ringte ikke venner. Hun fikk ikke panikk. Morgenen etter kom Sondre – trøtt og bustete. «Mamma, hvor er pappa?» «Han dro,» svarte hun kort. «Kranglet dere igjen?» «Ikke helt.» Gutten helte seg te. Satte seg. Satt lenge i stillhet. Så spurte han plutselig: «Mamma, visste du at pappa selger bilen?» Anja stivnet med koppen i hånda. «Hva?» «Han sa jeg ikke måtte si noe. Men siden dere har kranglet…» Sondre vred på seg, «…han samlet på noen papirer. Kopierte pass og vielsesattest. Og noen andre greier.» Det ble iskaldt nedover ryggen. «Når var dette?» «Forrige uke. Han sa det var bare nødstilfelle. At vi ikke trengte å bekymre oss.» Anja gikk til Kristians rom – han hadde sovet på sofaen et halvt år og påstått det var best for ryggen. Hun åpnet skrivebordet. Papirer. Kvitteringer. Rot. I nederste skuff – en mappe. Anja åpnet – og bakken forsvant. Kaustionistavtale. Sort på hvitt: Kristian Andreassen plikter å stille som kausjonist for et lån på tre millioner åtte hundre tusen kroner. Låntaker: Andreassen, Lars Kristian. Bror. Hans evig uheldige bror, som fem år tidligere satte familien i gjeld, ga foreldrene hjerteproblemer og forsvant et par år til kreditorene roet seg. Tre millioner åtte hundre tusen. Anja sank ned på sofaen. Leste videre. Sikkerhet – bilen. Familien hadde betalt ned den bilen på tre år. Akkurat ferdig. Og – flere papirer om å kausjonere med leiligheten. Deres hjem! Ettromsleiligheten hvor hele familien bodde. «Herregud,» hvisket Anja. Derfor klikket han i går. Derfor ropte han om kontroll og «lei av det». Han skjønte at hun snart ville få vite alt. Ville gå selv. Late som han var offer. Og «barnsligheten» – var ikke bare latskap eller uansvarlighet. Det var flukt. Frykt. Han gjemte seg bak dataspill og øl, for å slippe å tenke på det han holdt på med. Anja fant frem mobilen og ringte Kristian. Han la på. Hun ringte igjen. «Hva?» svarte han surt. «Kom hjem. Med en gang.» «Nei. Har ingenting å si til deg.» «Men jeg har til deg. Om Lars. Om lånet. Om hvordan du ofrer familien for en bror som ikke en gang husker deg.» «Har du funnet papirene?» «Ja. Kom hjem. Ellers drar jeg til Lars og forteller alt selv.» Han kom en time senere. Når barnslighet er feighet, ikke svakhet Kristian kom inn i stua – sliten, sur og lukta sprit. Sondre satt på rommet – Anja hadde bedt ham bli der. «Sett deg,» sa hun rolig. Han satte seg. Stirret i gulvet. «Tre millioner og åtte hundre tusen. Med bilen og leiligheten som sikkerhet. For en bror som har gjort dette før,» begynte hun. «Du skjønner ingenting,» mumlet han. «Forklar.» «Lars har rotet det til! Businessen gikk konkurs, kreditorene er etter ham. Han er broren min! Jeg kunne ikke si nei!» Anja smilte sårt. «Du kunne ikke. Og meg – kunne du spørre?» «Du hadde aldri gått med på det.» «Med god grunn! Det er galskap! Kristian, vi har en sønn! Vi har boliglån ti år til! Vi har så vidt nok penger! Og du tar ansvar for tre millioner i andres gjeld?!» «Han betaler tilbake.» «Som sist? Husker du ikke? Dine foreldre lå på sykehus! Du sa selv du aldri skulle hjelpe ham igjen!» «Folk forandrer seg.» «Folk forandrer seg ikke, Kristian. Lars er en profesjonell gambler. Han lever på andres bekostning. Og nå har du blitt hans neste sponsor.» Kristian satt taus. Stirret ned. Som en liten gutt. Når du må velge mellom bror og familie Han spratt opp. «Jeg… jeg kunne ikke si nei! Det er broren min!» «Og hva med oss?» Anja reiste seg. «Og Sondre? Er vi fremmede for deg?» «Dere er familien min. Men det er Lars også!» «Nei,» ristet hun på hodet. «Familie er de man tar ansvar for. Lars er en voksen mann på 43 år som alltid lever på andre. Nå har du latt ham bruke deg opp også.» Kristian satt der. Stille. Anja åpnet laptopen. Logget inn i nettbanken. «Hva gjør du?» spurte han engstelig. «Endrer tilgang til felleskontoen vår. Lønna mi går inn dit. Den du skulle bruke for å betale gjelda til broren din.» «Du kan ikke!» «Jo,» svarte hun rolig. «Fordi det er mine penger. Jeg tjener dem. Du har byttet jobb i fem år og tatt med småpenger hjem.» Et stikk i magen. Men sant. Kristian bleknet. «Anja.» «I morgen snakker jeg med advokat,» fortsatte hun mens hun skiftet passord. «Ser hvordan jeg kan sikre leiligheten om du skriver under som kausjonist. Hvis nødvendig – søker jeg om skilsmisse. Fordeling. Særrett på eiendom.» «Du truer meg!» «Jeg beskytter meg selv. Og sønnen vår. Mot deg.» Kristian nappet jakka. «Vet du hva? Gjør som du vil! Jeg drar til Lars nå. Skriver under – så får det være! Du og kontrollen din og regningene dine…» «Skriver du under – går jeg til fylkesmannen for skilsmisse. Samme dag.» Han stivnet i døra. «Er du alvorlig?» «Ja. Kristian, jeg har båret denne familien alene i sytten år. Jobbet, oppdratt Sondre, betalt alt. Mens du spilte World of Tanks. Og jeg lot det gå. For du drikker ikke, slår ikke, eller er utro. Men nå? Nå vil du ruinere oss for Lars. Det får være nok.» «Men han ba meg!» «Det gjør han alltid. For fem år siden. Ti år siden. Lars er en profesjonell tigger. Han er verdensmester i å trykke på skuldrene. Og du biter på.» «Han lovet å betale tilbake.» «Kristian,» sa hun og gikk tett på ham. «Åpne øynene. Han har aldri betalt tilbake. Han tar, tar og tar. Så forsvinner han.» «Men nå er det annerledes.» «Annerledes?! Hva da? Beløpet? Eller at han nå la deg i stedet for foreldrene dine i gjeldsgjellet?» Når sannheten sårer mer enn kjærlighet Sondre kom inn i rommet. «Mamma… pappa… hva skjer?» Anja og Kristian ble stille. Sønnen så på dem – og i øynene hans lå frykt. Den frykten barn har når verden faller sammen. «Pappa,» spurte Sondre stille. «Du mener det? Vil du egentlig ta opp lån for onkel Lars?» Kristian rykket til. «Du hørte det?» «Jeg hørte alt.» Sondre tørket nesa i genserermet. «Pappa, hvis han ikke betaler, må vi flytte fra leiligheten?» «Nei,» løy Kristian. «Det går bra.» «Det går ikke bra,» sa Anja brått. «Sondre, gå på rommet.» «Men mamma…» «Gå!» Gutten gikk. Anja så på mannen sin. «Så du det? Sønnen din er redd. Tolv år gammel og tenker på om han får bo hjemme, ikke på skole eller venner.» Kristian sank ned på sofaen. Holdt hendene foran ansiktet. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.» «Du vet,» svarte Anja stramt. «Velg. Bror eller familie. Nå. Med én gang.» «Det er ikke så enkelt.» «Jo. Veldig enkelt. Du ringer Lars og sier: ‘Beklager, kan ikke hjelpe. Har familie’. Det er tre setninger.» «Men hvis han… hvis det skjer noe?» «Det skjer,» hun trakk på skuldrene. «Før eller siden. Fordi han alltid roter det til. Han lurer, tar opp lån han ikke kan betale. Det holder på helt til han dør. Spørsmålet er: skal du synke sammen med ham?» Kristian var taus. Anja tok mobilen. «Du har ett døgn. Innen i morgen kveld har du enten ringt og sagt nei eller så søker jeg skilsmisse. Du har ikke flere valg.» Kristian ringte kvelden etter. Anja satt med advokaten – en dame på rundt femti som gjennomgikk hvordan de best kunne beskytte leiligheten mot banken. Telefonen vibrerte. Kristian. «Hallo,» svarte hun. «Jeg ringte Lars.» Pause. «Og?» «Sa nei.» Anja lukket øynene. Sukket ut. «Hvordan gikk det?» «Kalte meg sviker. Sa vi aldri er brødre mer. At han aldri skal spørre meg igjen.» Kristians stemme skalv. «Anja, jeg er redd for ham. Hva om noe skjer?» «Ingenting skjer,» svarte hun rolig. «Lars finner noen andre å utnytte. Han gjør alltid det.» Han kom hjem en time senere. Advokaten hadde lagt igjen papirene. Kristian så ut – for første gang på mange år – som en voksen og sliten mann. «Sover Sondre?» spurte han. «Ja.» De satte seg ved bordet. Anja la advokatpapirene foran ham. «Vi begynner på nytt. Du får deg en fast jobb. Ikke ‘midlertidig’, men en ORDENTLIG jobb. Du tar din del av utgiftene. Du følger opp Sondre – foreldremøter, fritidsaktiviteter, lekser. Alt deles. Og ingen hemmeligheter mer. Ingen avgjørelser bak ryggen på hverandre.» Kristian sa ingenting. Så nikket han. «Ok. Jeg prøver.» Tre måneder senere Kristian fikk seg jobb i et byggefirma. Anja sluttet å kontrollere alt. Slapp taket. Ble overrasket – han kunne lage middag. Hjelpe med leksene. Gikk til og med på foreldremøte – uten å bli mast på. Lars forsvant. Byttet nummer. Hørte aldri fra ham igjen. Og Anja, for første gang på sytten år, følte at hun faktisk levde. Ikke bare strevde. Med en mann som faktisk hadde blitt voksen.

Nå er det på tide du blir voksen, sa Lene til mannen sin. Hans svar fikk det til å koke i meg.

Uncategorized

095

Min far fortalte meg da han var 72 år gammel at han skulle gifte seg med klassevenninnen sin!

Faren min, Arne, som nå er 72 år, forteller meg at han skal gifte seg med en gammel klassekamerat!