Da den daglige gjøken gol mer enn alle andre – Nei, nå tuller hun med meg! – utbrøt Signe. – Jørgen, kom hit. Nå med én gang! Mannen hennes, som nettopp hadde kastet joggeskoene i gangen, kikket inn i døråpningen mens han hektet opp skjortekragen. – Signe, hva nå igjen? Jeg har nettopp kommet hjem fra jobb, hodet sprenger… – Hva nå igjen?! – Signe pekte mot kanten av badekaret. – Se godt etter. Hvor er sjampoen min? Hvor er den hårmasken jeg kjøpte i går? Jørgen myste mot den sirlig oppstilte rekken av flasker. Der sto det en diger flaske tjæresjampo, en halvliters “Loppekur” og et tungt glass med en krem i merkelig mørkebrunt. – Øh… Det er mamma som har tatt med sakene sine. Hun synes nok det er lettere å finne tingene sine her… – mumlet han, uten å møte blikket til kona. – Lettere?! Jørgen, hun bor jo ikke her! Se ned. Signe satte seg på huk og dro frem et blått plastfat fra under badekaret. I det lå hennes eksklusive franske produkter, sammen med hennes egen badesvamp og barberhøvel. – Så dette er greia, Jørgen? Hun har skuflet mine ting ned i dette ekle fatet, og stilt sitt dritt frem! Synes hun virkelig at sakene mine hører hjemme sammen med vaskefilla, mens hennes “Loppekur” skal stå til pynt på badekarkanten?! Jørgen sukket tungt. – Signe, ikke hiss deg opp. Mamma har det virkelig vondt nå, det vet du. Jeg kan sette alt tilbake, så spiser vi middag sammen? Mamma har forresten laget kålruletter. – Jeg nekter å spise hennes kålruletter, – svarte Signe kaldt. – Og hvorfor er hun her hele tiden egentlig? Hvorfor leker hun husmor i mitt hjem, Jørgen?! Jeg føler meg som en leieboer som såvidt får bruke doen, i eget hjem. Signe dyttet vekk mannen og styrtet ut. Jørgen dyttet stille fatet med hennes saker tilbake under badekaret med en fot. Leilighetsspørsmålet, som hadde ødelagt livet for millioner, hadde aldri vært et issue mellom Signe og Jørgen. Jørgen hadde arvet en romslig ettroms i et nytt bygg fra farfaren. Signe hadde en koselig toroms etter mormor. Etter bryllupet bestemte de seg for å flytte inn hos Jørgen – der var det nyoppusset og klimaanlegg, mens Signes toroms ble leid ut til en hyggelig familie. Forholdet til Jørgens foreldre var preget av væpnet nøytralitet og høflig vennlighet. Svetlana Anna, og hennes alltid tause og sindige ektemann Viktor, bodde på andre siden av byen. Ukentlig te, spørsmål om helsa og jobben, og noen smil på toppen. – Åh, Signe, du har blitt så tynn, – sa Svetlana Anna og serverte kake. – Jørgen, gir du ikke kona din mat? – Mamma, vi trener jo, – sa Jørgen. Og slik fortsatte det. Ingen spontane besøk, aldri noen formaninger om husstell. Signe skrøt ofte til venninnene: – Jeg er så heldig med svigermor. En gullkvinne, blander seg aldri, maser ikke på meg, lar Jørgen være i fred. Alt raknet en grå tirsdag da Viktor, etter 32 års ekteskap, pakket kofferten, la igjen en lapp på kjøkkenbordet: «Drar til fjells, ikke let etter meg!», og blokkerte alt som het kontakt. Det viste seg at «krise i gråsonen» ikke bare er et uttrykk – det fantes en ung, sprek administrasjonsdame på et Sirdals-hotell, der paret hadde feriert tre somre på rad. For seksti år gamle Svetlana Anna gikk verden i knas. Først gråt hun, ringte midt på natten og analyserte, om og om igjen: – Hvordan kunne han? Hvorfor? Hva nå, kjære Signe? Signe syntes oppriktig synd på henne. Hun kjørte beroligende bort, lyttet på de samme historiene for tiende gang og nikket når svigermor bannet over «den gamle skjørtejegeren». Men tålmodigheten tok slutt – svigermors evige klaging begynte å irritere. – Jørgen, hun ringte fem ganger bare i morges, – sa Signe til frokost. – Hun ba deg skifte lyspære i gangen hos seg. Jeg forstår henne, men… Når gir det seg? Mannen ble brydd: – Hun er ensom, Signe. Hun har levd hele livet sitt for ham, og så forlater han henne… Vær snill med henne, vær så snill. – Hun kan skifte pære eller bestille handyman. Hun vil bare at DU skal komme. Eller jeg! Skal jeg gidde det? Så begynte overnattingene – Jørgen måtte stadig være hos sin mor. – Signe, mamma tør ikke sove alene, – sa Jørgen og pakket bag. – Hun sier stillheten holder henne våken. Jeg overnatter et par dager hos henne, ok? – Et par dager? – Signe rynket øyenbrynene. – Jørgen, vi er nettopp gift, og du rømmer allerede! Jeg har ikke lyst til å sove alene halve uka. – Det er bare midlertidig. Hun kommer snart til seg selv, alt blir normalt igjen. «Midlertidig» varte en måned. Svetlana Anna krevde sønnen sin hele fire kvelder og netter i uken. Hun simulerte blodtrykk, panikkanfall og laget tilstopping i vasken med vilje. Signe så hvor utslitt Jørgen var, strekkende seg mellom to hjem, og gjorde den feilen hun senere angret bittert på. * Hun bestemte seg for å være ærlig med svigermor. – Du, Svetlana Anna, – sa hun under søndagsmiddagen. – Syns du det er så ille å være alene, hvorfor ikke komme hit om dagen? Jørgen er på jobb, jeg jobber mye hjemmefra. Du kan rusle i parken, sitte her, og mot kvelden kjører Jørgen deg hjem. Svetlana Anna så rart på henne. – Vet du, Signe… Du har helt rett. Hvorfor sitte fast der borte? Signe så for seg et par besøk i uka, kanskje svigermor kom rundt lunsjtider og dro før Jørgen kom hjem… Men Svetlana Anna hadde sin egen plan – klokken sju neste morgen ringte hun på døren. – Hvem ringer? – mumlet Jørgen søvndyssig, da ringeklokken hylte i gangen. Han åpnet døren selv. – Det er meg! – kvitret stemmen i dørtelefonen, det var Svetlana Anna. – Hadde med fersk cottage cheese til dere! Signe dro dynen opp over hodet. – Er hun gal… – freste hun. – Jørgen, klokken er sju! Hvor får hun fersk ost så tidlig?! – Mamma står alltid tidlig opp, – sa Jørgen og kastet på seg buksene. – Sov du, jeg åpner. Fra da av bodde Svetlana Anna på åttedagers-skift. Hun bare var der. Signe prøvde å jobbe, men innimellom høre: – Signe, hvorfor tørker du ikke støv av TV-en? Jeg har funnet en klut, jeg tørker det snart. – Svetlana Anna, jeg har møte om fem minutter! – Åh, hvilket møte? Sitter jo bare og ser på bilder. Og du, kjære, du stryker skjortene helt feil for Jørgen. De skal ha press, som en barberblad. La meg vise deg mens du venter på «klientene» dine. Alt ble kritisert. Hvordan grønnsakene var kuttet: «Jørgen liker strimler, ikke terninger som på kantina.» Hvordan sengen var redd opp: «Sengeteppe skal henge ned til gulvet, ikke så snevert.» Lukten på badet: «Det burde lukte friskt, her lukter det fukt.» – Ikke bli sur nå, Signe, – sa svigermor og snuste over gryten. – Du har saltet suppen altfor mye. Jørgen har vært vant til diett hele livet. Han har svak mage, visste du ikke det? Du kommer til å ta knekken på ham med sånn mat. La meg ordne. – Han likte suppen, – bet Signe tilbake med knyttede never. – Han spiste to boller i går! – Han er bare hensynsfull. Vil ikke såre deg, derfor spiser han. Ved lunsjtid var Signe allerede på randen av nervøst sammenbrudd. Hun trakk til en kafé og ble sittende i timevis, bare for å slippe stemmen til svigermor. Når hun kom tilbake, ble det ikke bedre. Først dukket svigermors favorittkrus opp på kjøkkenet – kjempestort, prangende med teksten «Verdens beste mamma.» Så hang hennes ekstrakåpe på en krok i gangen, og en uke senere var en hel hylle i skapet ryddet til hennes «hjemmeklær» og to morgenkåper. – Hvorfor har du kåper her? – spurte Signe, da hun fant en knallrosa frottekåpe ved siden av sine egne silkeundertøy. – Men kjære, jeg er jo her hele dagen. Blir sliten, vil gjerne skifte til noe behagelig. Vi er jo én familie, gå ikke sånn og surna! Jørgen svarte det samme på alle Signes klager: – Signe, vis litt forståelse. Hun har det vondt. Har mistet mannen sin, føler seg unyttig. Bryr du deg virkelig om en hylle? – Jeg bryr meg ikke om en hylle, Jørgen! Mammaen din fortrenger meg ut av mitt eget hjem! – Du overdriver. Hun hjelper jo – lager mat, vasker. Du liker jo ikke stryking. – Jeg går heller krøllete enn å gå i noe hun har strøket! – freste Signe. Men mannen svarte ikke. * Boksene på badet ble dråpen som fikk begeret til å renne over. – Jørgen, kom ut, – ropte Svetlana Anna fra kjøkkenet. – Kålrulettene blir kalde! Signe, kom du også, jeg har ikke tatt så mye peppersaus på din, vet du ikke liker sterkt. Signe stormet inn på kjøkkenet, hvor svigermor allerede la opp tallerker. – Svetlana Anna, – spurte hun kontrollert – hvorfor tok du sakene mine vekk på badet? Svigermor rykket ikke engang i et øyebryn, la sakte gaffelen ved Jørgens tallerken og smilte: – Åh, Signe, de flaskene? De var jo snart tomme, tok bare plass. De luktet så sterkt, jeg ble vondt i hodet. Sett mine der, de er prøvd og testet. Dine satte jeg bare pent under, så de ikke skulle være i veien. Du har vel ikke noe imot det? Der måtte det jo ryddes uansett. – Jeg har noe imot, – svarte Signe. – Det er mitt bad. Mine ting. Mitt hjem! – Men kjære deg, – sa Svetlana Anna og satte seg tungt. – Leiligheten er jo Jørgens. Såklart du er husmor her, men… man må vise respekt for ektemannens mor. Jørgen, i døråpningen, ble kritthvit. – Mamma, ikke gjør sånn… Signe har jo også en leilighet, vi bare bor her nå… – Hva slags leilighet? – vinket svigermor avvisende. – Noe gammelt ræl. Jørgen, spis nå. Kona di er sikkert bare sulten, blir alltid så gretten da. Signe så på mannen. Hun ventet. Ventet på de ordene: «Mamma, nå er det nok. Du har gått for langt. Ta tingene dine og dra hjem.» Jørgen sto der, vekslet blikk mellom mor og kone, og så… satte han seg bare til bordet. – Signe, kom og spis. Så kan vi bare snakke rolig sammen. Mamma, du burde ikke ha flyttet tingene heller… – Ser du! – utbrøt Svetlana Anna fornøyd. – Sønnen forstår. Og du, Signe, nå er du jammen smålig. Man må ikke være så egen. Familie betyr fellesskap. Signes tålmodighet brast. – Fellesskap? – gjentok hun. – Greit. Hun snudde på hælen og forlot kjøkkenet. Jørgen ropte et eller annet, men Signe hørte ikke. Hun stappet alt i koffertene på 20 minutter. Sjampoene lot hun stå – hun ville kjøpe nytt. Hun dro ut idet to stemmer klemte etter henne – én tryglende og én som fornærmet med bare nesten skjulte fornærmelser. *** Signe hadde ingen planer om å komme tilbake – skilsmissen søkte hun om nesten med én gang etter «flukten». Ektemannen, inntil videre, ringer og tigger henne daglig, mens svigermor sakte men sikkert flytter alle tingene sine inn i ettromsen til sønnen. Signe er sikker på at dette var nøyaktig det svigermor hadde planlagt hele tiden.

Author Fame LovingViews 9

Dagsgjøken har galet over

Nei, dette er jo helt utrolig! utbrøt Ingvild, mens hun kokte av sinne. Per, kom hit med én gang!

Ektemannen, som nettopp hadde sparket av seg joggeskoene i gangen, tittet sliten inn over dørkarmen mens han kneppet opp skjortekragen.

Ingvild, hva skjer nå igjen? Jeg kom nettopp hjem fra jobb, hodet mitt banker…

Hva skjer?! Ingvild pekte mot badekarkanten. Se ordentlig etter. Hvor er sjampoen min? Hvor er den hårkuren jeg kjøpte i går?

Per myset nærsynt, stirret på den upåklagelige rekken av flasker.

Der stod nå en enorm flaske tjæresjampo, et halvliters glass med «Brennesle» og et tungt glasskrukke med krem i underlig mørkebrun farge.

Eh… Det er mamma som har tatt med tingene sine. Hun synes vel det er lettere å ha alt for hånden… mumlet han og prøvde å unngå blikket til kona.

Lettere? Per, hun bor ikke engang her! Og nå, se under!

Ingvild satte seg på huk og dro fram et plastfat fra under badekaret. Der lå hennes dyre franske produkter, sammen med luffen og barberhøvelen hennes.

Forklar meg, Per: Hun har altså feid mine saker ned i denne skitne baljen, og plassert sine egne fint til pynt!

Mine ting skal altså ligge ved siden av moppene, mens hennes «Brennesle» får hedersplassen!

Per sukket tungt.

Ingvild, ikke gjør det større enn det er nå. Du vet hun har det tøft. Jeg setter bare tingene tilbake, så lager vi oss middag? Mamma har forresten laget kålruller.

Jeg nekter å spise kålruller fra henne, avbrøt Ingvild. Hvorfor skal hun egentlig være her hele tiden? Hvorfor tar hun over mitt hjem, Per?!

Jeg føler meg som en leieboer som får lov til å bruke do hvis jeg spør pent.

Hun trengte seg forbi Per og stormet ut. Han dyttet stille baljen med konas ting tilbake under badekaret med foten.

Boligproblemer som hadde ødelagt livet til så mange, hadde aldri vært en sak for Ingvild og Per.

Per eide en romslig ettromsleilighet i et nytt borettslag, arvet etter farfaren.

Ingvild hadde fått en koselig leilighet etter mormoren på Tøyen.

Etter bryllupet valgte de Pers leilighet der var det nytt kjøkken og aircondition, mens Ingvilds ble leid ut til en ordentlig, rolig familie.

Forholdet til Pers foreldre hadde alltid vært på en slags høflig våpenhvile med glimt av vennlighet innimellom.

Astrid Johanne og hennes tause og dannede ektemann Leif Olav bodde på motsatt side av Oslo.

Hver uke obligatorisk te, noen spørsmål om helse og jobb, pliktskyldige smil på rekke og rad.

Kjære Ingvild, du har blitt så tynn sa Astrid Johanne, mens hun la en kakebit på Ingvilds tallerken. Per, du må da mate kona di!

Mamma, vi trener bare, avfeide Per.

Og det var det. Ingen overraskelsesbesøk, ingen innblanding i husholdet.

Ingvild kunne til og med skryte til venninnene sine:

Tenk, jeg har vært heldig med svigermor. Hun blander seg aldri, hun lar Per være i fred og maser ikke på meg.»

Men alt raste sammen en grå tirsdag, da Leif Olav, etter tretti år, pakket kofferten, la igjen en lapp på kjøkkenbordet: «Reist til sjøen, ikke leit etter meg!», blokkerte alle kontakter og dro.

Det viste seg at «det siste kicket» ikke bare var et tomt ord men en yngre aktivitetsleder fra Farris Bad, hvor paret hadde tilbrakt de siste somrene.

For seksti år gamle Astrid Johanne ble verden snudd opp ned.

Først kom tårene, nattlige oppringninger og endeløse samtaler med ett eneste tema:

Hvordan kunne han? Hvorfor? Ingvild, hvordan kan slikt skje?!

Ingvild følte med henne. Hun kjørte ut med beroligende, hørte på de samme historiene om og om igjen og nikket høflig når svigermoren forbannet «den gamle skjørtejegeren».

Men tålmodigheten tok fort slutt den evinnelige sutringen begynte å gnage på nervene hennes.

Per, hun har ringt fem ganger i dag morges, sa Ingvild under frokosten. Hun ville at du skulle skifte lyspære for henne i gangen.

Jeg skjønner at det er vanskelig, men… når tar det slutt?

Mannen hennes så lei seg ut:

Hun er ensom, Ingvild. Du vet, hun har levd hele livet med pappa, hun…

Ikke bli sint på henne, vær så snill…

Men å skru i en lyspære kan hun gjøre selv eller ringe en rørlegger. Men det må helst være deg. Eller meg. Må vi virkelig det?

Så kom overnattingene Per begynte å sove hos moren.

Ingvild, mamma tør ikke sove alene, sa han unnskyldende, mens han pakket bagen. Hun sier stillheten blir for tung. Jeg blir hos henne noen netter, greit?

Noen netter? Ingvild rynket på brynene. Per, vi har så vidt fått gifte oss, så rømmer du allerede! Jeg vil ikke ligge alene halve uka!

Det er midlertidig. Hun kommer seg snart, så blir alt bra, tro meg.

«Midlertidig» varte i en måned.

Astrid Johanne krevde at sønnen satt hos henne fire kvelder og netter i uka.

Hun simulerte høyt blodtrykk, panikkanfall, og lagde selv kluss i vasken.

Ingvild så mannen sin slite seg ut mellom to hjem. Da tok hun den feilen hun senere skulle ergre seg over daglig.

***
Hun bestemte seg for å snakke ut med svigermor.

Hør her, Astrid Johanne, sa hun over søndagsmiddagen. Hvis det er så trist å sitte alene hjemme, så kom heller på dagtid til oss?

Per er på jobb, jeg jobber hjemmefra. Du kan gå tur i parken, sitte hos oss. Og så kjører Per deg hjem om kvelden.

Astrid Johanne så merkelig på henne.

Sant det, Ingvild… Du er så klok. Hvorfor skal jeg råtne vekk alene?

Ingvild forutså et par besøk i uka. Hun tenkte det ville være rundt lunsj, og at svigermor skulle gå før Per kom hjem

Men Astrid Johanne hadde egne tanker og møtte opp klokken sju.

Hvem der? mumlet Per søvnig til dørklokken.

Han åpnet selv.

Det er meg! lød Astrid Johannes opplagte stemme fra ringeklokken. Jeg har med fersk brunost til dere!

Ingvild trakk dynen over hodet.

Herregud… freste hun. Per! Klokka er sju! Hvor finner hun fersk brunost nå?!

Mamma står alltid opp tidlig, Per dro på seg buksene. Sov du, jeg åpner.

Fra denne dagen ble livet et mareritt. Astrid Johanne kom ikke bare på besøk hun holdt til i leiligheten åtte timer om dagen.

Ingvild prøvde å jobbe, men hørte stadig:

Ingvild, hvorfor har du ikke tørket støv på tv-benken? Jeg fant en klut, så tar jeg det nå.

Astrid Johanne, jeg har møte om fem minutter.

Møte, ja. Du sitter og ser på bilder. Forresten, du stryker Pers skjorter helt feil bretter skal være knivskarpe.

La meg vise deg det mens du ‘venter på kunder’!

Alt ble kritisert.

Hvordan hun kuttet gulrøtter: «Per liker dem i staver, ikke terninger som i kantina».

Hvordan sengen var redd opp: «Sengeteppet skal rekke til gulvet ditt er altfor kort».

Hvordan det luktet på badet: «Det skal dufte, her lukter det mugg».

Du må ikke ta det ille opp, sa svigermoren og kikket i gryta. Men du har oversaltet suppen.

Per har jo hatt ømfintlig mage helt siden han var liten, visste du ikke det?

Han får jo vondt, lille venn. La meg koke ny.

Suppen smaker godt, sa Ingvild sammenbitte. Og Per likte den, han spiste to skåler i går!

Han er bare høflig, stakkars. Han vil ikke såre deg, så han spiser, selv om det gjør vondt.

Midt på dagen var Ingvild ofte på randen av sammenbrudd.

Hun gikk til kaffebaren og satt der i timevis, bare for å slippe å høre mer.

Og når hun kom hjem ble hun enda sintere.

Først dukket svigermors «favorittkopp» med påskriften «Verdens beste mamma» opp på kjøkkenet.

Så hang det en ekstrakåpe i gangen, og etter ei uke fikk svigermor egen hylle i klesskapet med to slåbrokker til skift.

Hvorfor må du ha slåbrokk her? spurte Ingvild da hun fant det rosa bomullshelvetet ved siden av silkenattkjolene sine.

Men kjære, smilte svigermoren. Jeg skal jo være her hele dagen. Man blir sliten og vil kle seg om til noe hjemlig.

Vi er jo én stor familie nå! Hvorfor er du så snurt?

Pers svar var alltid det samme:

Ingvild, vær litt klok. Hun har det vondt, hun har mistet mannen sin. Er det så farlig med en hylle i skapet?

Det handler ikke om hylla, Per! Moren din skviser meg ut av min egen leilighet!

Nå overdriver du. Hun lager middag og vasker. Og du har sagt du hater å stryke skjorter.

Jeg går heller i skrukkete klær enn bruker det hun har strøket! brølte Ingvild.

Men Per virket tilsynelatende døv.

***
Krangelen om flaskene på badet var dråpen.

Per, kom og spis, ropte Astrid Johanne fra kjøkkenet. Kålrullene blir kalde! Ingvild, jeg laget med ekstra lite pepper til deg, jeg vet du ikke liker det sterkt.

Ingvild raste inn på kjøkkenet, der svigermor allerede hadde dekket bord.

Astrid Johanne, sa hun rolig. Hvorfor la du mine ting under badet?

Svigermoren trakk ikke en mine. Hun la gaffelen ved Pers tallerken, smilte.

Å, du mener de flaskene? De var jo nesten tomme, tok bare plass.

Og dessuten, lukten… jeg fikk vondt i hodet av dem.

Jeg satte inn mine, som jeg stoler på. Dine la jeg pent under, så de ikke skulle stå i veien.

Du har vel ikke noe imot det? Jeg måtte jo rydde.

Det har jeg imot, Ingvild stilte seg inntil bordet. Det er mitt bad. Mine ting. Og mitt hjem!

Kjære deg, så mye er det vel ikke ditt? Astrid Johanne satte seg teatralsk. Leiligheten tilhører jo Per.

Du er jo husbestyrer, for all del, men… man må vise svigermor respekt.

Per bleknet i døren.

Mamma, sånn kan du ikke si… Ingvild har jo også leilighet, vi bare bor her…

Å, den gamle blokka på Tøyen, ja fnøys svigermor. Gamle mormorkrypinnet.

Per, sett deg nå. Se på kona di alltid så sint. Hun er nok bare sulten.

Ingvild stirret på ektemannen. Hun forventet:

At han skulle si: «Nå er det nok, mamma, du har gått for langt. Pakk tingene dine og dra hjem.»

Per stod lenge mellom dem, blikket gikk frem og tilbake, før han… bare satt seg til bords.

Ingvild, vær så snill, sett deg. La oss roe oss og snakke ordentlig. Mamma, dette var ikke greit…

Ser du! triumferte Astrid Johanne. Sønnen min forstår. Du, Ingvild, er altfor eiesyk. En familie skal dele alt.

Da brast det for Ingvild.

Alt skal deles? svarte hun. Greit.

Hun snudde og marsjerte ut av kjøkkenet.

Per ropte etter henne, men hun hørte ikke. Hun pakket tingene på tjue minutter, stappet alt i koffertene.

Badetasjen lot hun være, nye ting kunne hun kjøpe selv.

Hun gikk til lyden av to stemmer: ektemannens bønn om å tenke seg om, og svigermors syrlige bemerkninger.

***
Ingvild aktet ikke å flytte tilbake hun leverte inn skilsmissesøknaden to dager etter «flukten».

Mannen, hennes ennå lovlige, ringer daglig og trygler henne om å komme hjem, mens svigermor gradvis fyller opp ettromsleiligheten hans med sine ting.

Ingvild er viss: nettopp dette hadde svigermor alltid ønsket.