Han dro – og det var kanskje like greit — Hva mener du med «abonnenten er ikke tilgjengelig»? Jeg snakket jo med noen for fem minutter siden! — Natasha sto midt i entreen og klemte røret mot øret. Hun kastet et blikk mot kommoden. Smykkeskrinet, hvor hun hadde sine verdifulle eiendeler, sto der som vanlig. Men noe var galt — lokket var ikke lukket skikkelig. — Rom! — ropte hun ut i leiligheten. — Er du på badet? Natasha gikk sakte mot kommoden. Da hun rørte det glattslipte treverket, kilte en iskald følelse henne langs ryggraden — inne i skrinet var det helt tomt. Alt borte. Ikke engang kvitteringen hun hadde brukt som bokmerke var igjen. Sammen med smykkene var også pengene forsvunnet. Riktignok hadde hun gitt dem selv… — Herregud… — hvisket hun idet hun sank ned på gulvet. — Hvordan kunne dette skje? Vi kranglet jo om tapeter i går… Du lovet jo at vi skulle dra til Syden i august… Og alt begynte egentlig helt banalt. I juni i fjor fikk Natasha stempelstopp på sin lille bil. Verkstedet krevde blodpris, så, i frustrasjon, skrev hun et innlegg i Facebook-gruppa “Bilvenner i Oslo”: “Gjengen, vet noen om det går an å løsne en rusten bremsecaliper selv hvis den har hengt seg? — skrev hun, med bilde av hjulet.” Svarene kom raskt. Noen mente hun ikke burde rote med bil, andre foreslo bare å kjøpe ny del. Så tikket det inn meldingen fra brukeren Roman85: “Hei, ikke hør på dem. Kjøp deg en boks WD-40 og et reperasjonssett til 300 kroner. Demonter hjulet, trykk forsiktig ut stempelet med pedalen, men ikke helt ut. Rens med bremsevæske, smør inn alt. Om sylinderen er glatt, vil det gå fint.” Natasha likte det saklige svaret. “Hva hvis det er groper i sylinderen?” skrev hun. “Da må den byttes. Men på bildet ser bilen din velholdt ut, så det er nok ikke så ille. Lurer du på noe mer, send meg gjerne en melding.” Slik startet det. Roman visste alt om bil og motor. På én uke hjalp han henne med oljeskift, tenning, og til og med hvilken frostvæske som var tryggest. Natasha tok seg i å glede seg til meldingene hans. “Du er som min egen redningsmann, Romas, — skrev hun i slutten av juli. — Har du lyst til å møtes? Kaffe eller noe enda hyggeligere – jeg betaler!” Svaret lot vente på seg. Tre timer senere blinket skjermen. “Natasha, jeg vil gjerne. Virkelig. Men jeg er… på jobb, langtfra Oslo. Utenlands, faktisk.” “Såpass?” svarte hun overrasket. “Så langt hjemmefra som du kan komme. Skal være ærlig: Jeg sitter inne. Ila fengsel, hvis det sier deg noe.” Natasha mistet telefonen ned i sofaen. En tung følelse slo i brystet. En kriminell? Hun, en ordentlig dame og regnskapsfører, har chatta med en innsatt i to uker? “Hvilken dom?” skrev hun med skjelvende fingre. “Bedrageri, for å være ærlig. Litt uheldig, litt min egen feil. Snart fri — mindre enn et år igjen. Vil du slette meldingen, skjønner jeg.” Natasha svarte ikke. Hun blokkerte, gikk rundt i et døgn og var helt fra seg. Men hun tenkte: “Hvorfor? Hvorfor er den eneste kloke, praktiske mannen… der inne?” En uke senere tikker inn en e-post. Roman hadde visst spurt etter adressen hennes før. Hun hadde bare lukket chaten. “Natasha. Jeg er ikke sur, jeg visste det kom til å skje. Du fortjener bedre. Takk for to fine uker med prat, det betydde mye for meg. Vær lykkelig. Ha det.” Natasha leste mens hun satt på kjøkkenet og brast i gråt. Hun syntes synd på ham, seg selv, og livet. — Hvorfor er det alltid slik? Enten gifte menn, eller mammadalter, men den eneste ordentlige, ja, han sitter bak lås og slå? — sa hun for seg selv. Og hun svarte ikke på meldingen… *** Natasha prøvde å date videre, men alt føltes feil. En beundrer snakket bare om frimerkesamlingen sin, en annen kom med skitne negler og ville dele regningen. I mars, på trettifemårsdagen sin, følte Natasha seg ekstra alene. På morgen kom en melding. “Gratulerer med dagen, Natasha! Vet jeg ikke burde, men klarte ikke la være. Håper alt godt for deg, du fortjener å settes på en pidestall. Jeg har til og med laget en liten ting av brød og metalltråd… Hvis jeg kunne, ville jeg gitt deg den. Men bare vit, en eller annen plass i Norge drikker en kopp dårlig kaffe for deg i dag,” skrev Roman. “Takk, Roman, det var hyggelig,” svarte hun til slutt. “Du svarte! Hvordan har du det? Og bilen din – har den taklet vinteren?” Og så startet det igjen. Nå chattet de hver dag. Roman ringte når han kunne. Han hadde behagelig dyp røst. Han fortalte om livet sitt: barndommen, broren, drømmen om å begynne et nytt liv. — Jeg skal ikke tilbake til byen min, Natasha, — sa han mens hun lagde kveldsmat. — For mange gamle venner, ender bare i trøbbel igjen. Vil flytte til et sted ingen kjenner meg. Jeg kan jobbe hvor som helst, enten på byggeplass eller bilverksted. — Hvor vil du dra da? — spurte hun, spent. — Jeg ville helst til deg. Leie et enkelt rom, bare vite at vi bor i samme by, puster samme luft. Alt annet får vi se på. Jeg skal ikke trenge meg på… I mai var Natasha hodestups forelsket. Hun kjente hans rutiner, visste når det var inspeksjon på cella, når han hadde “bading” eller arbeid i verkstedet. Hun sendte ham pakker: te, sjokolade, varme sokker, reservedeler. — Roman, du må bare holde deg stille og rolig der inne, — ba hun. — Ikke rot deg bort i noe tull. — For din skyld, kjære, skal jeg være snill som et lam, — lo han. — Jeg slipper ut i april. — Jeg venter på deg. *** I april dro Natasha til porten på Ila. Hun kjøpte ny jakke, jeans og sko til ham. Hjertet slo så hardt at hun trodde det skulle hoppe ut. Da han kom ut, litt lav, kraftig, med kort grått hår, ble hun litt paff. Han så annerledes ut på bilder. Men da han smilte og sa: — Da var jeg fri, min kjære, — kastet hun seg rundt halsen hans. — Herregud, du lever, — hvisket hun mens hun gravde ansiktet i kinnet hans. — Hvor ville jeg ellers være? — Han holdt henne hardt. — Du lukter så godt… duft av blomster. De dro hjem til henne. Den første uka var som et eventyr. Roman ordnet lekk kran, byttet lås i døra som hadde klemt i flere måneder. Om kvelden satt de på kjøkkenet med litt vin, han fortalte morsomme historier fra “det forrige livet”, men unngikk alltid de mørke tingene. — Du, Roman, — sa hun etter ti dager. — Du snakket om å leie leilighet. Kanskje det ikke er nødvendig? Jeg har god plass, det er hyggeligere sammen. Og du sparer penger, kan kjøpe verktøy, komme i gang igjen. — Natasha, det er vel ikke riktig av meg, — han rynket pannen og rørte i koppen. — Jeg er mann, bør klare meg selv. Nå lever jeg jo på deg, spiser på din regning. — Slutt nå! — hun tok hånden hans i sin. — Vi er ikke fremmede for hverandre. Snart får du deg jobb, så blir alt bra. — Broren min ringte i går, — sa han plutselig. — Nevøen min er blitt dårlig, trenger operasjon, og det koster mye. Han spør om lån, men jeg har jo ikke ei krone. Skammer meg, Natasha. Overfor familien. — Hvor mye? — spurte hun forsiktig. — En god del… fem hundre tusen. Men de har samlet noe allerede. Jeg lurer på om jeg burde ta jobb i Nord-Norge – der tjener du raskt. Natasha sa ingenting. Akkurat fem hundre tusen hadde hun spart i det lille skrinet. Tatt det fra både smågodt og drømmer om nytt bad… — Jeg har pengene, — sa hun lavt. Roman så brått opp. — Du må ikke! De er dine. Jeg tar dem ikke. — Men Roman, det er jo familien. Du sa det selv — familie er hellig. Du får betale tilbake senere. Vi er jo et par nå. Han nektet lenge. I to døgn surmulte han, røyket på balkongen til tross for sine løfter om å slutte. Til slutt tok Natasha dem ut og la dem på bordet. — Ta dem. Reis til broren din. Eller overfør. — Jeg reiser selv, — sa han og holdt henne tett. — Kan snakke med ham om jobb der også. Jeg drar bare et par dager, Natasha. Kjapt tur-retur. Reiser snart… *** Natasha satt på gulvet i entreen i over en time. Beina var numne, men hun kjente ikke smertene. Hun mintes kvelden før. De så en dum komedie, han lo, holdt rundt henne, og hun følte seg som verdens heldigste kvinne. — Jeg drar tidlig overmorgen, — sa han rett før de la seg. Men han dro dagen før. Hun sov, merket ikke at han kledde på seg. I drømmen trodde hun det smalt i døra, men trodde det var naboene. Klokken to ringte hun nummeret til broren hans. Nummeret han selv hadde gitt henne “i tilfelle noe skjedde”. — Hallo? — svarte en røff mannsstemme. — Hvem er det? — Hei… det er Natasha, venninnen til Roman. Har han kommet til deg i dag? Det ble stilt. Så lød et tungt sukk. — Jenta mi, hvilken Roman? Min bror heter noe annet, og han sitter fortsatt inne — blir ikke løslatt før i oktober. Det svartnet for Natasha. — Men… i oktober? Han ble sluppet ut i april. Jeg hentet ham selv på Ila. — Hør her, — stemmen lød oppgitt. — Min bror, Alexei, soner på Bjørgvin. Roman… Roman var min tidligere cellekamerat, han ble løslatt for to måneder siden. Han stjal mobilen min på soning, kopierte alle kontaktene. Du er sikkert den neste «brevvennen» han lurte. Dyktig, teknisk og god til å snakke for seg. Natasha la telefonen på gulvet. Hun husket hvordan han hadde lært henne å bytte tennplugger. — Ikke dra for hardt til, — hadde han sagt. — Da ødelegger du gjengene. — Jeg ødela alt, — hvisket Natasha. — Satte meg selv i trøbbel. Natasha innså plutselig at hun egentlig ikke visste noe om sin kjære. Hadde aldri sett passet hans, ingen papirer på løslatelse. Kanskje han ikke het Roman i det hele tatt?! *** Selvfølgelig gikk Natasha til politiet og anmeldte. Hun viste bilde, fikk høre mye rart om sin samboer. Han het faktisk Roman – og det var det eneste sanne han hadde fortalt. Han var dømt for grove forbrytelser, hadde tilbrakt halve livet bak murene – og traff Natasha under sin tredje soning. Natasha takket Gud, skiftet lås og tenkte at hun slapp billig unna. I forhold til hans tidligere kvinnfolk…

Hva mener du med «abonnenten er ikke tilgjengelig»? For fem minutter siden pratet han jo med noen! Ingrid sto midt på gulvet i entreen, mobilen klemt hardt mot øret.

Blikket hennes falt på skjenken.

Smykkeskrinet sto der det skulle, men noe var galt lokket var ikke helt lukket.

Rolf! ropte hun inn i leiligheten. Er du på badet?

Ingrid gikk sakte bort til skjenken. Da fingrene berørte det polerte treet, gikk det et kaldt gufs nedover ryggen hennes skrinet var tomt. Helt tomt.

Selv kvitteringen fra gullsmeden hennes bokmerke var borte.

Sammen med smykkene var pengene borte. Men dem hadde hun jo selv gitt ham

Kjære Gud… pustet hun ut og sank ned på gulvet. Hvordan kunne dette skje? I går kranglet vi jo bare om tapeter Og du lovte jo at vi skulle til Syden i august

Alt hadde begynt så dagligdags. I juni i fjor ble motoren på Ingrids gamle Toyota «Bille» stående fast.

Verkstedet forlangte en sum hun ikke hadde sjanse til å betale, så irritert la hun ut en post i Facebook-gruppen «Bilnøden i Buskerud».

«Hei folkens, noen som vet hvordan jeg kan løsne en bremsecaliper? Legger ved bilde av det møkkete hjulet.»

Kommentarene kom med en gang. Noen rådet henne til å ikke rote med «de greiene der», andre mente hun skulle kjøpe ny del.

Så tikket en melding inn fra en som kalte seg Rolf1982:

«Du, ikke hør på dem. Kjøp en boks WD-40 og et rep-sett til tre hundre kroner.

Ta av hjulet, press forsiktig caliperen med pedalen, men stopp før den faller ut.

Rens alt med bremsevæske, smør godt.

Er sylinderen blank, varer det leeeenge.»

Hun la merke til rådet hans. Klart og tydelig skrevet, ingen skryt.

«Hva hvis sylinderen er full av groper?» svarte hun.

«Da må du bytte. Men ut fra bildet bilen er jo veldig velholdt! Tror ikke det er så ille. Lurer du på noe, send en melding.»

Slik startet det.

Rolf viste seg å være utrolig dyktig med mekanikk.

På en uke hadde han hjulpet henne med oljeskift, tips om tennplugger og hvilke kjølevæsker hun burde holde seg unna.

Ingrid tok seg selv i å vente på meldingene hans.

«Du, Rolf, du redder meg støtt og stadig, altså, skrev hun i slutten av juli. Vet du, kanskje vi skal møtes en gang? Jeg spanderer kaffe eller noe sterkere, på de sparete pengene.»

Svaret lot vente på seg. Først etter tre timer lyste skjermen opp.

«Ingrid, jeg skulle så gjerne. Helt seriøst. Men jeg er… bortreist. Ganske lenge. Egentlig i utlandet.»

«Oi, så langt?» Undret hun.

«Så langt du kan tenke deg. Jeg vil ikke lyve. Jeg liker deg virkelig. Jeg er ikke på reise, jeg soner dom. Ullersmo K-12, hvis du vet hva det betyr.»

Mobilen glapp ut av hendene. Hjertet sank.

En fange? Hun, som var økonomiansvarlig i et mellomstort firma, hadde altså korrespondert med en som satt i fengsel?!

«For hva?» tastet hun med nervøse fingre.

«Paragraf 371. Bedrageri. Ble litt medrevet, ble offer for eget spill. Har mindre enn et år igjen. Hvis du vil slette meg, så skjønner jeg det.»

Ingrid lot være å svare. Hun blokkerte ham og gikk rundt i en tåkete tilstand i tre dager. Kollegaene spurte om hun var syk.

Tankene kvernet:

«Hvorfor? Hvorfor sitter smarte, flinke, ordentlige menn nettopp der?!»

En uke senere dukket en e-post opp Rolf hadde spurt etter adressen tidligere. Hun hadde aldri slettet ham, bare lukket chatvinduet.

«Ingrid, skrev han. Ikke bli sint på meg. Jeg ventet egentlig at det skulle bli sånn. Du er altfor god for sånne som meg.

Ville bare takke deg for praten. De to ukene var det beste som har hendt meg på tre år. All lykke til deg. Farvel.»

Hun satt på kjøkkenet og begynte plutselig å gråte. Hun syntes synd på ham. På seg selv. På denne urettferdige verden.

Hvorfor skal alle andre ha flaks? Jeg møter bare gifte menn eller mammas gutter, og når det faktisk dukker opp en skikkelig kar, sitter han bak lås og slå?! spurte hun seg selv.

Hun svarte aldri…

***

Ingrid forsøkte å gå på dater, men alt føltes feil.

Én fyr snakket kun om frimerkesamlingen sin, en annen kom med umake negler og ville splitte regningen på kaféen.

I mars, på trettifemårsdagen sin, følte Ingrid seg fryktelig ensom.

Om morgenen plinget mobilen.

«Gratulerer så mye med dagen, Ingrid! skrev Rolf. Jeg vet jeg ikke burde forstyrre. Men kunne ikke la være. Håper alt ordner seg for deg.

Du fortjener å bli båret på hender.

Jeg har laget noe til deg av brødsmuler og en ståltråd… Hadde jeg kunnet, skulle du fått det i dag.

Bare vit at et eller annet sted i Trøndelag sitter en fyr og skåler for deg med elendig te.»

«Takk, Rolf svarte hun, klarte ikke la være. Det var veldig hyggelig.»

«Du svarte! han virket ekstatisk. Hvordan går det med deg? Hvordan går det med «Billa»? Holdt ut kulda?»

Så ballet det på seg igjen.

Nå snakket de sammen hver dag. Rolf ringte når han kunne.

Stemmen hans var mørk og ru, varm og trygg.

Han fortalte om livet sitt: om oppveksten med broren, om onkler og tanter, om hvor mye han ønsket en ny start.

Jeg drar ikke tilbake til Drammen, Ingrid, sa han i røret, mens hun lagde middag. Der er bare gamle venner, og jeg faller rett tilbake i gamle spor.

Jeg vil til et sted ingen kjenner meg. Jeg har hender og styrke får alltid jobb som hjelpearbeider på byggeplass eller på verksted.

Hvor vil du helst, da? spurte hun spent.

Jeg skulle gjerne kommet til deg. Lete etter et billig rom et sted, bare for å være i samme by. Puste samme luft.

Men vi får se. Jeg presser meg ikke på, altså…

I mai var Ingrid håpløst forelsket.

Hun visste når han hadde kontroll, visste når han hadde bad, når han jobbet i verkstedhallen.

Hun sendte ham pakker: te, sjokolade, varme ullsokker, små reservedeler.

Rolf, bare hold deg unna trøbbel, vær så snill, ba hun. Ikke slåss.

For din skyld, gode deg, skal jeg være lydig som et lam, lo han. I april, da er jeg fri.

Jeg venter.

***

I april kjørte Ingrid til porten ved Ullersmo. Hun hadde kjøpt ny jakke, jeans, joggesko til ham.

Hjertet banket så hardt at hun trodde det skulle sprenge i brystet.

Han kom ut, lav, kraftig, håret kortklipt og grånende hun frøs først til is.

På bildene var han litt annerledes.

Men da han smilte og sa:

Hei, sjefen sjøl, kastet hun seg rundt halsen hans.

Takk og lov, du lever, hvisket hun og klemte seg inn mot den stikkende kinnskjegget.

Hvor skulle jeg dra, da? svarte han og holdt henne inntil seg. Du lukter godt, noe parfyme… blomster eller noe.

De dro hjem.

Den første uka var som et eventyr. Rolf begynte med alt straks: fikset den dryppende kranen, reparerte låsen i ytterdøren som hadde hengt seg i månedsvis.

Om kveldene satt de på kjøkkenet, drakk halvtørr vin og han fortalte morsomme historier fra «den gamle tiden», uten å gå for tett på det mørke.

Du, Rolf, sa hun på den tiende dagen. Du snakket jo om å leie deg en hybel.

Kanskje du ikke trenger det? Det er plass her, og hyggeligere å være to.

Og de pengene du sparer, får du jo bruk for du trenger jo verktøy og litt å starte med.

Ingrid, det føles litt feil, han rynket panna, rørte i kaffekoppen. Jeg skal jo klare å ha mitt egen sted.

Og nå sitter jeg bare her på din regning.

Ikke si sånt! hun la hånden over hans. Vi er ikke fremmede. Når du står på egne bein igjen, får du betalt tilbake, om du vil.

Broren min ringte i går, sa han plutselig, så bort. Nevøen min er veldig syk, må opereres.

Han trenger lån, og jeg… du ser jo, jeg har ingenting. Jeg skammer meg, Ingrid. Skammer meg.

Hvor mye snakker vi om? spurte hun varsomt.

En god del Fem hundre tusen. Men de har samlet inn mesteparten.

Jeg vurderer å dra til Oslo på anlegg. Tjene inn alt på ei god uke eller to.

Ingrid ble taus. De samme fem hundre tusen lå i smykkeskrinet. Hun hadde spart i tre år, sagt nei til alt mulig.

Drømt om å få pusse opp badet, bytte fliser, sette inn massasjedusj…

Jeg har de pengene her, sa hun lavt.

Rolf så forskrekket på henne.

Nei. Glem det. De er dine. Jeg kan ikke gjøre det mot deg.

Rolf, det er nevøen din. Familie. Du har sagt det selv, familie er alt. Ta imot, betal meg tilbake senere. Nå er vi jo to.

Han nektet, i nesten to døgn. Gikk rundt som en tordensky, begynte til og med å røyke på balkongen, enda han hadde lovet å slutte.

Til slutt, tok Ingrid pengene og la dem på kjøkkenbordet.

Ta dem. Gi dem til broren din. Eller send over.

Jeg leverer dem personlig, svarte han og klemte henne. Snakker litt med ham om jobb i traktene hans, kanskje finner jeg noe bedre.

Jeg er tilbake om to dager, Ingrid. Bare bort og hjem. Jeg ringer…

***

Ingrid hadde sittet på gulvet i entreen i en time. Bena sovnet, men hun kjente ikke smerte.

Hun tenkte på kvelden før. De hadde sett en tåpelig komedie, han lo, hadde armen rundt skuldrene hennes. Hun følte seg verdens lykkeligste.

Jeg drar nok tidlig i overmorgen, sa han før de la seg.

Men han hadde stukket av en dag før. Hun sov og merket ikke engang at han kledde seg.

Bare i drømmen syntes hun døren smalt, men hun trodde det var naboene.

Klokken to ringte hun nummeret til broren hans han hadde gitt det «i tilfelle noe skulle skje».

Hallo? sa en grov mannsstemme. Hvem er det?

Hei, jeg det er Ingrid, venninnen til Rolf. Han skulle til deg i dag?

Det ble stille. Han sukket tungt.

Hør her, frøken. Rolf? Min bror heter noe helt annet, og han sitter i fengsel til oktober, halvåret igjen.

Ingrid fikk mørkt for øynene.

Oktober? Men han kom jo ut. I april. Jeg hentet ham selv utenfor K-12.

Unnskyld meg, ble stemmen mer irritert. Min bror, Lars, sitter på K-8.

Rolf Rolf er en tidligere cellekamerat. Han slapp ut for to måneder siden.

Han nappa mobilen min med seg mens jeg fortsatt var på «alternativ soning», tok hele kontaktlista.

Du er visst bare nok en «brevvenninne» som han har lurt. Han er proff på det.

Utdannelse fra NTNU, snakker som en advokat.

Ingrid la rolig mobilen på gulvet. Hun tenkte på hvordan han hadde lært henne bytte tennplugger.

«Ikke trekk til for hardt,» sa han. «Da kan du ødelegge gjengene.»

Ødelagt, hvisket Ingrid. Jeg har ødelagt alt for meg selv. Skapt mine egne problemer.

Plutselig skjønte hun at hun ikke visste noe om denne mannen. Hun hadde aldri sett passet hans, aldri fått noen løslatelsespapirer.

Herregud het han egentlig Rolf i det hele tatt?

***

Ingrid gikk selvsagt til politiet og anmeldte saken. Viste bilder, fikk vite langt mer enn hun ønsket.

Han het riktignok Rolf det var det eneste sanne han hadde fortalt.

Han var dømt for grov kriminalitet, hadde tilbragt halve livet bak murene, møtt Ingrid på soning nummer tre.

Ingrid laget seg et kors, skiftet låser og tenkte at hun egentlig kom heldig fra det. Sammenlignet med hans tidligere «kjærester»…