Bestemora ga alltid ene barnebarnet særbehandling – Og jeg da, bestemor? – spurte hun forsiktig. – Men du, Kathrine, er jo så flink. Se bare hvor runde kinn du har fått. Nøtter er for forstanden, Dima skal jo studere, han er mann og familiens støtte. Du kan heller gå og tørke støvet på hyllene. En jente må venne seg til arbeid. – Er du seriøs, Katja? Hun drar jo snart. Legene sier bare et par dager igjen. Kanskje timer … Dima sto i kjøkkendøra og knuget bilnøklene. Han så ut som han hadde det forferdelig. – Jeg er helt seriøs, Dima. Vil du ha te? – Katja snudde seg ikke engang, men fortsatte å kutte epler til datteren. – Sett deg, jeg lager en fersk kanne. – Te nå, Katja? – Broren gikk inn i rommet. – Hun ligger der, overalt slanger og puster tungt … Hun spurte etter deg i morges. «Hvor er Katjenka?», sa hun. Hjertet mitt stoppet et øyeblikk. Kommer du ikke? Det er jo bestemor! Din siste sjanse, skjønner du? Katja la epleskivene pent på tallerkenen før hun så på broren. – For deg er hun bestemor. For henne er du Dima, familiens håp og stolthet, eneste arving og støtte. Og jeg … for henne har jeg aldri eksistert. Tror du virkelig at jeg trenger den avskjeden? Hva skal jeg si til henne, Dima? Hva skal jeg tilgi? Eller hun meg? – Slipp nå de barndomskrenkelsene! – Dima slo nøklene i bordet. – Ja, hun elsket deg ikke som meg. Så hva? Hun var eldre, hadde sine sære vaner. Nå dør hun jo! Du kan ikke bare være så … kald. – Jeg er ikke kald, Dima. Jeg føler bare ingenting for henne. Gå du inn, sitt der med henne, hold hånden hennes. Hun setter tusen ganger mer pris på din støtte enn min. Du er jo gullgutten. Skinn for henne til siste slutt! Dima så sånn på søsteren, snudde så og gikk ut, døra smalt. Katja sukket, tok epletallerkenen og gikk på barnerommet. * I familien deres var alt alltid rettferdig fordelt. Foreldrene elsket både Katja og Dima like mye. Hjemme var det alltid bråk og glede, kaker og minner om turer. Men Klara Vassilieva, bestemora, var av en annen støpning. – Kom hit, Dima, min gutt! – klukket bestemor når de besøkte henne i helgene. – Se hva jeg har spart til deg. Valnøtter, nøye renset! Og «Bamse på Nordpolen»-sjokolade. Helt fersk! Sju år gamle Katja sto ved siden og så bestemor trylle frem en hemmelig pose fra det gamle skapet. – Og jeg da, bestemor? – spurte hun stille. Klara Vassilieva sendte barnebarnet et kjølig blikk. – Men du, Kathrine, er jo så flink. Se bare kinnene dine. Nøtter er for hodet, Dima må studere, han er jo mann og støtte. Du får heller gå og tørke støv på hyllene. Jente skal lære seg å jobbe. Dima, rød i ansiktet, tok posen og snek seg ut i gangen, mens Katja gikk og tørket støv. Hun syntes ikke det var urettferdig. Merkelig nok – lille Katja tok det som vær. Som regnet: Bestemor elsket Dima. Sånn var det bare … I gangen ventet alltid broren. – Her! – Han stakk halvparten av godteriet og nøtter i hånda hennes. – Ikke spis foran henne, da blir hun bare sur igjen. – Men du trenger det jo, – smilte Katja. – Til forstanden. – Slutt med det, – rynket Dima på nesen. – Hun er gal. Kom igjen, spis! De satt på trappa opp til loftet og knasket den «forbudte» snacksen sammen. Dima delte. Alltid. Selv når bestemor stakk ham penger til is i smug, løp han rett til Katja: – Hør, jeg har nok til to «Diplom-Is» og en tyggegummi. Skal vi? Broren var støtten hennes, hans kjærlighet veide opp for bestemors kulde så til de grader at Katja ikke merket noe savn. Årene gikk. Klara Vassilieva ble gammel. Da Dima fylte atten, annonserte hun at han skulle få den andre toromsleiligheten hun eide i sentrum. – Familiens bauta må ha sitt eget sted, – sa hun på familiemøtet. – Så han kan bringe sin kone hjem og ikke flakke rundt. Mamma sukket. Hun kjente sin mors stae vilje. Men den kvelden gikk hun til Katja. – Jenta mi, ikke tenk sånn på det … Pappa og jeg ser alt. Vi gir deg de pengene vi har spart til bil og å utvide. Det blir din egenkapital til egen bolig. Så det blir rett. – Mamma, det er ikke nødvendig, – Katja klemte henne. – Dima trenger det mer nå, og jeg flytter heller på studenthybel. – Nei, Katja, sånn skal det ikke være. Bestemor har sine rare ideer, men vi er foreldrene. Vi kan ikke forskjellsbehandle. Så ta imot uten å protestere. Katja tok ikke imot. Dima flyttet til leiligheten fra bestemor etter bryllupet, og det ble god plass hjemme. Katja flyttet inn på brorens gamle rom, stilte opp bøker og staffeli, og for første gang kjente hun at ingen delte ut kjærlighet i «riktig» og «feil». Arven skilte dem aldri. Tvert imot, Dima fikk dårlig samvittighet. – Kom over til oss, – sa han. – Irina har bakt paier. Og bestemor … du vet. I går ringte hun og spurte om jeg hadde brukt «hennes» penger på deg. – Og hva svarte du? – At jeg brukte alt på spilleautomater og dyr konjakk, – Dima lo. – Hun peste i tre minutter, så: «Det har Katta lært deg!» – Selvfølgelig, – Katja lo. – Hvem ellers. * Da Katja giftet seg med Ole og fikk barn, ble det boligkrise. Mamma tok initiativ. – Hør, barn, – sa hun. – Vi har en stor leilighet. Dima har sin toroms. Katja, du og Ole leier. La oss bytte vår til en ettroms og en toroms. Oss i ettroms, Katja med familien i toroms. – Mamma, – sa Dima. – Jeg avstår fra min del av fellesboligen. Jeg har fått min leilighet av bestemor, det holder. Katja kan ta alt, bygge hjem. De har fått datter, de trenger det mer nå. – Dima, er du sikker? – spurte Ole. – Det er mye penger, vet du. – Jeg er sikker. Katja og jeg har alltid delt alt. Hun fikk så lite av farmor, så ingen diskusjon. Mitt valg. Katja gråt, ikke for kvadratmeterne, men fordi broren hennes var verdens beste menneske. De delte arven, og alle hadde sitt sted. Mamma kom ofte for å hjelpe med barnebarnet, Dima med familien besøkte dem hver helg. Klara Vassilieva bodde alene. Dima handlet, fikset rør, hørte på klager om helse og «utakknemlige Katja». – Har hun ringt deg? – spurte bestemor med snevre lepper. – Spurt om blodtrykket mitt? – Bestemor, du ville jo ikke vite av henne selv, – svarte Dima vennlig. – Du sa aldri et godt ord til henne på tjue år. Hvorfor skulle hun ringe? – Jeg ville oppdra henne! – erklærte gamlemor stolt. – Kvinner skal kjenne sin plass! Og hun … stjal hele leiligheten, kastet moren ut. Dima sukket. Forklare var nytteløst. *** Katja satt på kjøkkenet, minnene veltet fram. Der dyttet bestemor vekk hånden hennes fra syltetøyglasset. Der roste hun Dimas dårlige tegning, men gikk forbi Katjas diplomer uten å se på dem. Der var hun dronning i Dimas bryllup, men på Katjas … kom hun ikke engang, sa hun var syk. – Mamma, hvorfor drar vi ikke til bestemor Klara? – lurte datteren. – Onkel Dima sier hun er veldig syk. – Fordi bestemor Klara bare vil se onkel Dima, vennen min, – Katja strøk datteren over håret. – Slik har hun det best. – Er hun slem? – lurte datteren. – Nei, – Katja tenkte seg om. – Hun klarte bare ikke å elske alle på én gang. Hun hadde kun plass til én. Det finnes sånne. Kvelden etter ringte broren igjen. – Det er over, Katja. For en time siden. – Jeg kondolerer, Dima. Det er tungt for deg. – Hun ventet på deg til siste, – løy broren. Katja visste han løy – han ville forsone dem, i alle fall i døden. – Hun sa: «Måtte Katja få det godt.» – Takk, Dima … Kom til oss i morgen. Vi minnes henne. Jeg baker kake. – Jeg kommer … Katja, angrer du? At du ikke gikk? Katja løy ikke. – Nei, Dima. Jeg angrer ikke. Hvorfor skulle jeg være hyklersk? Verken jeg eller hun ville se hverandre … Broren var stille et øyeblikk. – Kanskje har du rett, – sukket han. – Du har alltid vært den kloke. Vi sees i morgen. Begravelsen var stille. Katja kom – for morens og brorens skyld. Hun sto litt unna, i svart kåpe, så opp mot den grå himmelen som alltid henger lavt over gravlunder. Da kista ble senket, gråt hun ikke. Broren la armen rundt henne. – Går det bra? – Det går fint, Dima. Virkelig. – Vet du, – han nølte. – Da jeg ryddet i leiligheten fant jeg en boks. Gamle bilder. Dine var der også. Mange. Alle sirlig klippet ut fra felles bilder. Hun hadde dem for seg selv. Katja løftet øyenbrynene. – Hvorfor det? – Vet ikke. Kanskje følte hun noe, men klarte ikke vise det? Kanskje hun var redd for at hvis hun ga deg noe, fikk jeg mindre? Gamle folk er rare. – Kanskje, – Katja trakk på skuldrene. – Men det har ikke lenger noen betydning. De gikk ut av gravlunden under samme paraply – store, sterke Dima og lille Katja. – Du, – sa Dima ved bilene. – Jeg skal selge den leiligheten nå. Jeg kjøper meg en treroms, gir guttene hver sin lille leilighet, og resten … Skal vi starte et fond? Eller gi til barneklinikken? Så får «bestemors» penger i det minste glede noen helt uten grunn … Katja så varmt på broren for første gang på mange dager. – Vet du, Dima … det hadde vært den beste hevn mot Klara Vassilieva. Den snilleste hevnen i verden. – Så er vi enige? – Enige. De dro hver sin vei. Katja kjørte gjennom byen, hørte på musikk og kjente at det endelig ble fullstendig stille inni henne. Kanskje bror har rett. Lar vi noen av pengene gå til å hjelpe barn, blir det rettferdig.

Author Fame LovingViews 11

Bestemor favoriserte alltid ett barnebarn

Hva med meg, bestemor? spurte hun lavt.

Du, Ingrid, klarer deg fint. Se på de gode kinnene dine. Nøttene, vet du, de er for hjernen, til Lars, han trenger dem til skole, han er jo gutt, framtidas støtte. Men du kan gå og tørke støv på hylla. En jente må venne seg til arbeid.

Ingrid, du mener alvor? Hun drar fra oss. Legene sier noen dager, kanskje timer…

Lars sto i døra til kjøkkenet og vred på bilnøklene. Han så helt ferdig ut.

Jeg mener det, Lars. Vil du ha te? Ingrid snudde seg ikke engang, men skar eple til datteren med jevn hånd. Sett deg, jeg lager en fersk kanne.

Te, Ingrid? broren tok et skritt inn i stua. Hun ligger der inne, alle de slangene, all den lyden…

Hun spurte etter deg i morges, «Ingrid, hvor er Ingrid?» Hjertet sank i meg. Kommer du ikke?

Det er jo bestemor! Siste sjansen. Forstår du ikke?

Ingrid la eplebitene pent på et fat, og snudde seg først da mot broren.

For deg, Lars, er hun bestemor. For henne er du Lars-gutten, lyset i vinduet, eneste arving familiens håp.

Men jeg… jeg har aldri eksistert for henne.

Tror du virkelig jeg trenger en slags «avskjed»?

Hva skal vi snakke om, Lars? Hva skal jeg tilgi henne? Eller hun meg?

Glem de barnslige fornærmelsene! Lars slang nøklene hardt i bordet. Ja, hun elsket deg ikke som hun elsket meg. Og?

Hun var gammel. Hun hadde sine rare sider. Men hun ligger for døden! Du kan ikke være så hard.

Jeg er ikke hard, Lars. Jeg føler bare ingen ting for henne. Gå du. Hold henne i hånda, sitt der, hun trenger deg langt mer enn meg.

Du er jo gullgutten hennes. Vær det, til siste slutt.

Lars så på henne en lang stund, snudde seg så og gikk ut, døren slo hardt bak ham.

Ingrid sukket, tok fatet med eplebitene, og gikk inn til datteren.

***

I familien deres hadde alt alltid vært tydelig fordelt. Jo da, foreldrene elsket henne og Lars akkurat like mye.

Hjemme var det alltid latter, lukten av vafler, og utallige turer i skog og mark.

Men Ragnhild, bestemor, var av et annet slag.

Lars, kom hit, min lille hjort, lokket hun hver gang de kom dit på helgebesøk. Se hva jeg har gjemt til deg.

Valnøtter, ferske og seigmenn fra kiosken!

Ingrid, sju år, sto ved siden av og så hvordan bestemor fant fram den hemmelige posen fra det gamle skapet.

Hva med meg, bestemor? spurte hun stille.

Ragnhild sendte barnebarnet et kort, stikkende blikk.

Du, Ingrid, du er så flink. Se som du har vokst.

Nøtter, de er for hjernen, Lars trenger dem til skolen, han er gutt, stødighet og alt det der.

Men du kan hjelpe meg, tørk støv på hyllene. Jenter må lære å ta ansvar.

Lars, rød av forlegenhet, tok posen og forsvant bort til gangen. Ingrid tørket støv.

Hun ble ikke sint. Merkelig, men sant. Lille Ingrid tok det som været. Som regn bestemor elsker Lars. Slik er det bare.

Som oftest ventet broren henne i gangen.

Her, hvisket han, og ga henne halvparten av seigmennene og en neve nøtter. Ikke spis dem foran henne, da blir det kjefting.

Du trenger det mer, smilte Ingrid. Til hjernen.

Åh, det der, rynket Lars på nesen. Hun er jo sprø. Bare spis.

De satt alltid på trappa til loftet, tygde «forbudt» godteri og lo sammen. Lars delte, hver gang.

Selv når bestemor stappet en femtilapp ned i lomma hans til is, løp han rett til Ingrid:

Du! Vi har pengene til to krone-is og en tyggis hver, skal vi dra?

Broren var alltid støtten hennes. Hans kjærlighet gjorde opp for bestemors kulde, så Ingrid merket ikke at noe manglet.

Årene gikk. Ragnhild ble eldre. Da Lars ble atten, kunngjorde hun at han skulle få hennes andre toroms leilighet midt i Oslo sentrum.

Familiens støtte må ha en fot å stå på, sa hun på familiesamlingen. En dag tar han kona med hjem og slipper å bo på hybel.

Mamma bare sukket. Hun visste hvor sta moren var, og turte ikke si imot. Men den kvelden kom hun stille inn til Ingrid:

Jenta mi, ikke tenk på det… Vi ser deg, pappa og jeg. De pengene vi har spart til bil eller nytt kjøkken, de får du nå. Det blir egenkapital til en leilighet. Så blir det rettferdig.

Å mamma, ikke tenk på det, Ingrid ga henne en klem. Lars trenger leiligheten mer, han skal jo gifte seg med Kaja. Jeg bor på studenthybel så lenge.

Nei, Ingrid, vi kan ikke gjøre forskjell. Bestemor har alltid vært egen, men vi er foreldrene dine. Det er bare rett og rimelig. Ta imot, ikke protester.

Ingrid tok det ikke imot.

Lars flyttet rett inn i bestemors gave etter bryllupet, og det ble god plass hjemme.

Ingrid tok over rommet hans, fylte det med bøker, malersaker og for første gang kjente hun at her, her trengte hun ikke kjempe for noen kjærlighet.

Arv førte ikke til splid med broren. Tvert imot, Lars bar på en stille skyldfølelse.

Kom over til oss sa han ofte. Kaja har bakt boller. Bestemor ringte forresten i går, spurte om jeg hadde brukt hennes penger til deg.

Hva svarte du?

Sa jeg hadde spilt dem bort på automater og dyr whisky, lo Lars. Hun sukket og sa: «Det har Ingrid lært deg!»

Selvfølgelig, smilte Ingrid. Det kunne ikke vært noen andre!

***

Da Ingrid giftet seg med Pål og fikk barn, ble bolig en utfordring. Mamma tok initiativ:

Hør nå, sa hun. Vi har stor leilighet, Lars har fått arven. Ingrid, dere leier nå.

La oss selge leiligheten, kjøpe en toroms og en ettrom. Vi tar ettrom, dere får toromsen.

Mamma, kom Lars inn. Min del fra fellesleiligheten gir jeg fra meg med en gang. Har jo fått bolig av bestemor. Ingrid, dere trenger det mer med lillejenta.

Er du sikker, Lars? spurte Pål. Det er mye penger.

Helt sikker. Ingrid har alltid fått for lite fra bestemor. Vi deler det er bare rett. Ikke si imot.

Ingrid gråt da ikke for leiligheten, men for at broren hennes var verdens fineste menneske.

De solgte foreldrenes leilighet. Hver fikk sitt.

Mamma kom ofte for å hjelpe barnebarna, Lars med sin familie besøkte dem nesten hver helg.

Bestemor Ragnhild bodde alene. Lars leverte mat, fikset alt som måtte ordnes, og hørte på hennes endeløse klager over helsa og «utakknemlige Ingrid».

Hun har aldri ringt meg, spurte bestemor og snerpet leppene. Aldri spurt om blodtrykket mitt?

Du ville jo aldri vite av henne, svarte Lars lavt. Ikke et godt ord på tjue år. Hvorfor ringe?

Jeg ville oppdra henne! erklærte hun stolt. En kvinne må kjenne sin plass! Og hun… tok leiligheten, jaget mor ut av huset.

Lars bare sukket. Det var nytteløst å forklare.

***

Ingrid satt på kjøkkenet. Minnene skylte over henne.

Bestemors hånd dultet henne vekk fra syltetøyglasset. Hun skrøt av Lars tegning, men gikk forbi Ingrids diplom for matteprisen.

I bryllupet til Lars satt bestemor på sin plass som en dronning. Men til Ingrids kom hun ikke. Sa hun var syk.

Mamma, hvorfor drar vi ikke til bestemor Ragnhild? spurte datteren. Onkel Lars sier hun er veldig syk.

Fordi bestemor bare vil se onkel Lars, kjære, svarte Ingrid, strøk datteren over håret. Slik får hun ro.

Er hun slem? datteren myste.

Nei, Ingrid tenkte. Hun visste bare ikke hvordan man skulle elske alle på én gang. Hjertet hennes hadde bare plass til én. Slik er det noen ganger.

Senere ringte Lars igjen.

Det er over nå, Ingrid. En time siden.

Kondolerer, Lars. Det er tungt, jeg vet.

Hun ventet på deg til siste, løy han. Ingrid visste det var løgn, men av godhet, for å bygge bro. Sa at hun håper alt blir bra for deg.

Takk, Lars… Kom til oss i morgen. Vi minnes sammen. Jeg baker eplekake.

Jeg kommer… Ingrid, angrer du? At du ikke dro?

Ingrid løy ikke.

Nei, Lars. Hvorfor late som? Verken hun eller jeg ønsket egentlig å treffes

Broren var stille.

Du har nok rett, sa han lavt. Du har alltid vært den kloke av oss. Vi sees i morgen.

Begravelsen var stille. Ingrid var der for morens og brorens skyld. Hun sto litt for seg selv, i svart kåpe, og så på det triste himmelen som alltid henger over slike stunder. Hun gråt ikke da kisten kom i jorda.

Broren kom og la armen rundt henne.

Hvordan går det?

Det går bra, Lars. Helt sant.

Jeg ryddet hos henne… fant en gammel smykkeskrin. Masse bilder. Også av deg. Klipt ut fra fellesbilder hun hadde dem for seg selv.

Ingrid hevet øyenbrynene.

Hvorfor det?

Vet ikke. Kanskje hun følte noe, men turte aldri vise det? Kanskje hun fryktet å elske deg like mye som meg? Eldre folk er rare.

Ja, kanskje Ingrid trakk på skuldrene. Spiller ingen rolle nå.

De forlot kirkegården under samme paraply Lars, høy og trygg; Ingrid, liten og sterk.

Hør her, sa Lars ved bilene. Jeg skal selge leiligheten hennes. Kjøper stor til oss, sparer til guttas framtid… men resten skal vi lage et fond? Gi til barneavdelingen? Kanskje bestemors penger kan glede noen, bare fordi.

Ingrid så på ham, og for første gang på lenge smilte hun varmt.

Vet du, Lars… Det ville vært den snilleste hevnen vi kunne gitt Ragnhild. Den beste i verden.

Enig?

Helt enig.

De kjørte hver sin vei. Ingrid satt bak rattet, med musikken på, og kjente hvordan det roet seg helt inni henne.

Kanskje har Lars rett. Om pengene hjelper et barn, er det rettferdig.