Den gang, for seks måneder siden, giftet min venninne Solveig seg. Jeg stod i kirken i Oslo og så dem utveksle løfter. Bare kort etter seremonien fikk jeg vite at hun allerede hadde sendt inn skilsmissepapirene. De hadde virket som et vakkert par, så jeg tenkte umiddelbart at noe måtte ha gått galt. Jeg ringte henne i helgen, og vi avtalte å møtes på vårt faste kafe på Grünerløkka.
Hun kom litt sent, litt andpusten, som om hun hadde løpt fra et sted. Jeg spøkte med at hun hadde kommet for sent, men hun virket sliten og drømmende. Noe må ha skjedd, for Solveig er vanligvis en mester i å fortelle vitser.
«Solveig, jeg går ikke rundt og roter meg. Hvorfor vil du skilles? Har han vært utro, har han slått deg?» spurte jeg.
«Nei, han har verken vært utro eller slått meg. Han er bare grådig. Derfor vil jeg skilles,» svarte hun.
«Grådig nok til å gå i skilsmisse?»
«Du vet, fra første dag sa han at vi skulle dele alle utgifter likt. Jeg trodde først han bare mente bryllupet. Selvfølgelig kunne han ikke dekke alt selv, så jeg bidro litt. Men så begynte han å kreve at jeg skulle holde nøyaktig samme andel som ham. Lønnen min er tre ganger høyere enn hans, og jeg hadde forventet at han i blant ville gi meg en liten gest. I stedet begynte han å lære meg hvordan jeg skulle spare hver krone.»
Hver dag begynte vi å gå gjennom gårsdagens regnskap. Han ba meg om å levere kvitteringer. Jeg trodde først det handlet om utgiftene etter bryllupet, at han bare ville forbedre økonomien vår. Da vi organiserte bryllupet, betalte vi alt selv; foreldrene våre hjalp ikke. Men situasjonen ble bare verre. Han førte en pengebok der jeg måtte notere hver eneste kostnad og begrunne den.
«Spurte han deg om å søke om matpenger?» spurte jeg.
«En gang ble han så irritert over skoene jeg kjøpte uten ham, at han krevde at jeg skulle spørre om lov før jeg kjøpte noe dyrt, og så rapportere kjøpet til ham,» svarte hun.
«Hvorfor løp du ikke fra ham tidligere?»
«Jeg vet ikke. Det mest forferdelige jeg opplevde, var den mislykkede reisen til Spania. Vi hadde planlagt den som vår bryllupsreise lenge før bryllupet. Jeg hadde spart i år, lånt penger av venner, og antok at han også ville bidra. Så plutselig sa han at han ville dekke hovedkostnadene for bryllupet, og at jeg måtte betale hele reisen selv. Han kritiserte meg for at jeg ikke klarte å spare, men det var bare en unnskyldning. To dager før avreise sa han at han selv skulle dra til Spania og skaffe penger til reisen. Da falt jeg nesten i besvimelse. På kvelden dro han av gårde med en koffert, uten at jeg fikk si farvel. Jeg begynte selv å pakke, men neste dag leverte jeg inn skilsmissepapirene.»
Jeg støttet Solveig så godt jeg kunne. En så grådig mann trengte ingen. Det er synd at hun ikke så dette før de gifte seg. Men det er bedre å gå gjennom en skilsmisse nå enn å lide i flere år. En slik mann ville aldri skåne sine egne barn.
