Uncategorized

Barna mine har det trygt, jeg har penger på bok, og snart skal jeg ta ut pensjonen min – Historien om naboen Fedor, den slitne bilmekanikeren, og familieoppgjøret som endret alt

Barna mine har det godt, jeg har litt penger til overs, og pensjonen skal jeg begynne å ta ut.

Uncategorized

012

Sønnen til min eksmann fra hans nye ekteskap ble alvorlig syk og eksen ba meg om økonomisk hjelp. Jeg sa nei!

Dagbok, 37 år gammel. Det er nå ti år siden skilsmissen, og livet har beveget seg videre. Han var utro

Uncategorized

Jeg er 25 år og har bodd sammen med bestemoren min i to måneder – etter at min tante, hennes eneste gjenlevende datter, plutselig gikk bort. Nå deler vi hverdag og stillhet i hennes hjem, og selv om stemmen til omverdenen sier jeg bør reise ut og leve livet, har jeg valgt å bli hos henne. Moren min døde da jeg var 19, faren min har jeg aldri kjent, og nå er det bare jeg og bestemor igjen. Noen synes det er riktig, andre mener jeg mister ungdommen min – men for meg handler det om kjærlighet og tilstedeværelse i det som er mitt nærmeste familie. Ville dere gjort det samme?

Jeg er 25 år gammel og har bodd sammen med mormor i to måneder nå. Tanten min hennes eneste gjenlevende

Uncategorized

Jeg skjønte at eksmannen min var utro, fordi han plutselig begynte å koste gaten – det høres utrolig ut, men akkurat slik var det.

Jeg skjønte at min eksmann var utro da han plutselig begynte å koste gata. Det høres merkelig ut, men

Uncategorized

031

Steg for steg fikk vi innlagt vann og til slutt gass i hennes gamle hus, og ordnet alle moderne bekvemmeligheter. Senere fant jeg tantens hus på en norsk eiendomsside. Min 78 år gamle tante har to søstre – én av dem er min mor. Tante Katarina har vært gift minst ti ganger, og hennes siste ektemann døde for ti år siden. Hun har ingen egne barn. Tante og mannen hennes bodde i et gammelt hus uten bekvemmeligheter – huset hadde bare to rom, og hun hadde utedo på gårdsplassen. Tantens mann var det man kaller en fargerik karakter, og vi besøkte dem ofte. Den yngste søsteren bodde i Sverige, og søstrene holdt kontakt på telefon. Etter ektemannens død måtte vi besøke henne oftere. For egne penger kjøpte vi kull og ved til henne, og hjalp til med hagen. Vi tok aldri imot noe fra henne, og tilbød gjentatte ganger at hun kunne flytte til oss, men hun insisterte på at hun ikke var skapt for bylivet. Steg for steg fikk vi innlagt vann og etter hvert gass, og gjorde alle nødvendige forbedringer i huset; vi bygde også et bad utenfor og la nytt tak, for å sikre at tante Katarina skulle ha det best mulig på bygda. Som takk sa hun at hun skulle testamentere huset til våre barn. Vi kom alltid når hun trengte oss – men plutselig flyttet hun til Sverige, til yngstesøsteren. Tidligere var de ikke spesielt nære, men plutselig våknet den søsterlige kjærligheten. Hva med huset? Hun ba oss la det stå. Jeg tenkte også at tanten kanskje ville komme tilbake – søsteren i Sverige har egen familie, mann og voksen datter, og de bor sammen alle sammen. Vi hadde nøklene til huset, og bestemte oss for å ta en tur neste helg for å sjekke at alt var i orden. Så oppdaget vi at nøkkelen ikke passet – låsen var skiftet, og på gjerdet sto det med store bokstaver: “Til salgs” malt med hvit maling. Da vi kom hjem, fant jeg tantens hus på en norsk nettside for eiendommer. Jeg ringte megleren – det viste seg at huset var solgt for nesten 2 hundre tusen kroner. Jeg ringte ikke til tanten, fordi jeg var så skuffet. Hadde vi ikke investert pengene våre, ville huset vært verdiløst. Tanten ringte en måned senere og sa at huset var solgt, og pengene hadde hun gitt til sin niese, datteren til søsteren i Sverige. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal møte mannen min – pengene investert i tantens hus var også hans.

Etter hvert fikk vi installert vann og til slutt også gass i huset til henne. Senere ordnet vi alle fasiliteter

Uncategorized

Jeg er 65 år og har alltid vært ganske avslappet når det gjelder utseendet mitt, men i det siste har de hvite hårene begynt å ta overhånd – ikke bare noen få, men hele striper, spesielt i hodebunnen. Frisørbesøket føltes ikke lenger så enkelt som før, og mellom tid, pris og venting begynte jeg å lure på om det egentlig var så ille å farge håret hjemme selv. Jeg har jo faktisk farget håret hele livet – hva kan egentlig gå galt? Jeg dro til den lokale matbutikken, ikke til et fancy frisørutsalg, og ba om hårfarge som dekker grått hår. Jenta spurte hvilken farge jeg ville ha, og jeg svarte: “Bare vanlig kastanjebrun, ingenting spesielt.” Hun viste meg en boks som så trygg og diskret ut, med en kvinne med fint hår på forsiden. Det stod på pakningen: “Dekker grå hår 100%”. Jeg lot meg overbevise uten å lese noe mer. Hjemme var jeg sikker på at alt ville være klart etter en time. Jeg tok på meg en gammel t-skjorte, fant frem et håndkle, blandet innholdet som det stod i bruksanvisningen, og påførte fargen foran speilet på badet. Alt så normalt ut i starten; fargen var mørk som den pleier. Mens jeg ventet, bestemte jeg meg for å vaske opp og rydde litt på kjøkkenet. Etter omtrent tjue minutter så jeg noe rart. Da jeg så meg i speilet, virket håret mitt ikke brunt, men lilla. Jeg tenkte at det sikkert bare var lyset på badet og innbilte meg ting. Da det var tid for å skylle ut, skjønte jeg imidlertid at jeg hadde gjort en stor feil. Da vannet traff håret mitt, skiftet det farge – først lilla, så mørkbrunt og til slutt nesten sort. I det duggede speilet sto jeg der: med syrin- og fiolette skjær i håret, en underlig farge jeg ikke kunne beskrive. Ja, de hvite hårene var borte. Men til hvilken pris… Jeg tørket håret med håp om at fargen ville forandre seg da det ble tørt. Det gjorde den ikke – snarere tvert imot. Jeg så mer ut som en deltaker fra et mislykket ungdomsmoteblad enn en 65-åring. Jeg måtte bare le av meg selv. Jeg ringte datteren min på videosamtale, og da hun så meg, måtte hun holde tilbake latteren: “Mamma… hva har du gjort med håret?” Jeg bare svarte: “Finn en time til meg hos frisøren.” Dagen etter måtte jeg ut blant folk. Jeg tok på meg et sjal, men det lilla håret stakk likevel frem. På nærbutikken spurte de om jeg prøvde en ny stil. En dame i bakeriet sa det var modig å gå for slike farger. Jeg nikket alvorlig, som om det hele var helt bevisst valgt. To dager senere satt jeg i frisørstolen, blottet for stolthet. Frisøren skjønte alt på et blikk og sa bare: “Det skjer oftere enn du tror.” Jeg gikk ut med orden i sveisen, lettere lommebok, og en lærepenge rikere: Det er ting man tror man fortsatt kan gjøre som før… helt til man står der med lilla hår. Jeg har tatt til meg to ting siden da: Grå hår kommer ubedt, og noen kamper overlates best til proffene. Dette er ingen familietragedie, men en ekte norsk hverdagshistorie.

Jeg er 65 år gammel, og selv om jeg alltid har vært ganske rolig i forhold til utseendet mitt, har de

Uncategorized

0121

«Jeg måtte sette inn et eget kjøleskap for at mamma ikke skulle ta maten min» – forteller Anna. «Situasjonen er helt absurd, men jeg har ikke noe annet valg. Jeg har ingenting imot å selge leiligheten og dele pengene, men mamma nekter.» Anna fylte nylig 24 år. Hun har tatt høyere utdanning, fått seg jobb, men har ennå ikke giftet seg. Livet hennes i eget hjem er langt fra enkelt. Anna eier halvparten av leiligheten. Tidligere tilhørte boligen faren hennes. Hun og moren arvet den likt da Anna var 14 år. For ti år siden hadde familien det svært tøft fordi de mistet forsørgeren. Annas mor sluttet i jobben da Anna var liten. Hun valgte å ikke ta permisjon, for mannen hennes tjente godt og de hadde nok. Moren valgte heller å ta seg av hjemmet. Etter farens død gråt moren: «Hvem vil ansette en på førti år nå? Skal jeg bli vaskedame?» Anna forteller videre: «Jeg fikk etterlattepensjon, men mamma klarte ikke å la være å gå i butikker og kjøpe nye ting, selv om vi nesten ikke fikk endene til å møtes. I starten hjalp moren min sin bror, men han ble lei etter hvert.» Onkelen min sa til Ali (min mamma) at hun måtte finne seg en jobb. Han har egne barn og kan ikke forsørge alle sammen. Etter omtrent et år tok Ali med seg en mann hjem. Han het Darek. Ali sa at han skulle bo med oss nå. Hun ville løse pengeproblemet ved å gifte seg. Darek tjente faktisk godt, men han kom dårlig overens med meg som stedatter. Dareks ord: «Du bare spiser. Det hadde vært bedre om du vasket klær eller gjorde rent. Hvorfor må du gjøre lekser? Skal du studere? Studere, du må jo jobbe. Tror du jeg skal fø deg resten av livet?» Jeg torde ikke si noe. Ja, jeg hadde pensjon, men mamma fikk pengene. Ali ville ikke forsvare meg mot stefaren – hun var bare redd for å miste familiens forsørger. «Hvordan skal jeg leve uten ham?» – spurte mamma. «Bare ikke krangle for mye og gjør som han sier. Han forsørger oss.» Jeg klarte å studere og skaffe meg jobb. Hele tiden ble jeg sett på som en ekstra munn å mette og som noen som hang på stefaren. Han telte stadig opp hva han brukte på å forsørge meg. «Seks måneder etter at jeg fikk jobb, kunne jeg kjøpe meg et eget kjøleskap,» forteller Anna. «Jeg satte det på rommet mitt, for stefaren låste av det på kjøkkenet.» «Har du jobb? Ja, da får du sørge for deg selv» – sa Darek Ali var stille. Hun sa ingenting, heller ikke de gangene Darek viste meg regninger for strøm og andre utgifter og krevde at jeg skulle betale tilbake alt han hadde brukt på meg. Etter hvert ble Darek arbeidsledig. Da begynte både han og Ali å tømme kjøleskapet mitt. Alle regninger ble også mitt ansvar. Først betalte jeg, men etter at stefaren hadde vært arbeidsledig nesten et år, fikk jeg nok og hengte på en hengelås. Selvfølgelig protesterte Ali og mente Darek hadde forsørget oss hele tiden. Jeg sa: «Hvis du vil, kan du hjelpe meg. Jeg er ikke den første som må dele på alt her hjemme.» Gå og få deg jobb. Nylig flyttet Darek ut. Nå er Ali lei av en mann som ikke forsørger, men jeg lar fortsatt hengelåsen være på kjøleskapet. Jeg synes Ali også bør finne jobb. Hva synes dere – har hun rett?

«Jeg måtte skaffe meg et eget kjøleskap,» sukker Ingrid. «Det hele er jo komisk, men jeg hadde ikke annet valg.

Uncategorized

032

Du er storebror, derfor må du hjelpe din lillesøster – Du har to leiligheter, gi én til søsteren din!

Kjære dagbok, I dag må jeg bare få ut noen tanker fra en familiesammenkomst som fortsatt surrer i hodet mitt.

Uncategorized

012

Jeg ble kjent med min «venninne» på et kurs jeg tok for å søke jobb på et svært ettertraktet sted. Ærlig talt slet jeg med en del av pensumet, og hun hjalp meg mye. Tiden gikk, vi fullførte kurset og holdt kontakten. Hun var fortsatt økonomisk avhengig av foreldrene sine, mens jeg var gift og ikke hadde slik støtte. Jeg lette etter jobb og var heldig som ble anbefalt av en kompis, men prosessen tok lang tid. Vi møttes noen ganger, men hun avlyste ofte med unnskyldningen at det «var blitt sent». Jeg var opptatt, men vi holdt kontakten – helt til vi fikk beskjed om å levere dokumenter og møte på opptaksprøver. Da jobbet jeg ikke lenger og sparte penger til noen medisinske behandlinger, mens hun hadde foreldre som betalte alt. På opptaksprøvene ble hun tatt inn på første forsøk, men ikke jeg. Jeg prøvde to ganger til uten å lykkes. Jeg ba om hjelp, men hun var alltid opptatt og forsvant i desember og januar. Jeg fortsatte jobbsøkingen til februar uten hell – det var en vanskelig tid. Da jeg endelig fikk jobb, jobbet jeg både ukedager og helger. I slutten av februar tok hun kontakt og foreslo å møtes i mars. Jeg nølte, for det var sårt å treffe folk fra det miljøet etter avslaget, men jeg sa ja fordi hun betydde noe for meg. Vi skulle møtes lørdag, og jeg måtte be om fri fra jobb. Jeg skrev til henne fredag kveld, men fikk ikke svar – heller ikke lørdag. Vi møttes ikke. Jeg fikk trøbbel på jobben for den avlyste vakten, og «venninnen» tok kontakt først på mandag og skrev at hun hadde hatt «familieproblemer». Jeg ble sint og svarte henne ikke på tre måneder. Deretter hadde jeg en operasjon og hun ringte tilfeldig. Jeg sa jeg var operert og følsom, men vi snakket likevel. Hun sa: «Sov litt, så ringer jeg etterpå og hører hvordan det går.» Hun ringte aldri. To måneder senere ville hun treffes, men bare på ukedager. På dette tidspunktet studerte jeg om ettermiddagen og kunne ikke gå glipp av dyre timer for henne, selv om jeg først nølte og sa ja – så avlyste jeg. Etter det begynte hun å ringe og spørre hvordan jeg hadde det, men jeg følte hun gjorde narr. Hun stilte spørsmål om familien min og insinuerte alltid om foreldrene mine var skilt – noe som ikke var min feil, men hennes. Jeg la merke til disse kommentarene og begynte å distansere meg: svarte kort eller løy. Gradvis fjernet jeg henne fra sosiale medier, og i mars året etter slettet jeg den siste linken. Hun skrev til meg, men jeg ignorerte henne. Dagen etter bursdagen min ringte hun og krevde svar. Hun sa hun alltid hadde prøvd å hjelpe, og forsto ikke hvorfor jeg oppførte meg slik. Jeg svarte at jeg aldri har tid til meg selv, men tydeligvis har tid til å legge ut bilder med andre. Jeg sa: «Vær med andre folk.» Til slutt sa hun at hun bare ville hjelpe og skulle slutte å ta kontakt. Ærlig talt gjorde det vondt. Jeg føler det er vanskelig å stole på folk nå. Hun ville at det skulle gå bra med meg, men ikke bedre enn med henne. Hun brydde seg aldri på ordentlig, selv om jeg viste omtanke. Noen ganger lurer jeg på om jeg var en romantisk interesse for henne, for hun kom med spydige kommentarer om partneren min, ville at jeg skulle invitere ham ut eller kommenterte bilder av andre jenter. Jeg var oppriktig og åpen – kanskje var det min feil. Det gjør vondt, for hun brydde seg egentlig ikke: hun ville bare ha meg der. Jeg trodde det var ekte vennskap og at vi hadde mye til felles, men det stemte ikke. Nå er det ikke lett å stole på folk. Jeg skulle ønske jeg hadde flere venner, men det er vanskelig.

Det var en gang for lenge siden, i Oslo, at jeg møtte min «venninne» under et kurs jeg tok for å søke

Uncategorized

024

Sparsommelig vennskap: Jeg ble invitert på bursdagsfest – og kom hjem skrubbsulten

Kjære dagbok, I kveld var jeg invitert på bursdagsfest hos noen venner som jeg alltid har tenkt på som