«Jeg måtte sette inn et eget kjøleskap for at mamma ikke skulle ta maten min» – forteller Anna. «Situasjonen er helt absurd, men jeg har ikke noe annet valg. Jeg har ingenting imot å selge leiligheten og dele pengene, men mamma nekter.» Anna fylte nylig 24 år. Hun har tatt høyere utdanning, fått seg jobb, men har ennå ikke giftet seg. Livet hennes i eget hjem er langt fra enkelt. Anna eier halvparten av leiligheten. Tidligere tilhørte boligen faren hennes. Hun og moren arvet den likt da Anna var 14 år. For ti år siden hadde familien det svært tøft fordi de mistet forsørgeren. Annas mor sluttet i jobben da Anna var liten. Hun valgte å ikke ta permisjon, for mannen hennes tjente godt og de hadde nok. Moren valgte heller å ta seg av hjemmet. Etter farens død gråt moren: «Hvem vil ansette en på førti år nå? Skal jeg bli vaskedame?» Anna forteller videre: «Jeg fikk etterlattepensjon, men mamma klarte ikke å la være å gå i butikker og kjøpe nye ting, selv om vi nesten ikke fikk endene til å møtes. I starten hjalp moren min sin bror, men han ble lei etter hvert.» Onkelen min sa til Ali (min mamma) at hun måtte finne seg en jobb. Han har egne barn og kan ikke forsørge alle sammen. Etter omtrent et år tok Ali med seg en mann hjem. Han het Darek. Ali sa at han skulle bo med oss nå. Hun ville løse pengeproblemet ved å gifte seg. Darek tjente faktisk godt, men han kom dårlig overens med meg som stedatter. Dareks ord: «Du bare spiser. Det hadde vært bedre om du vasket klær eller gjorde rent. Hvorfor må du gjøre lekser? Skal du studere? Studere, du må jo jobbe. Tror du jeg skal fø deg resten av livet?» Jeg torde ikke si noe. Ja, jeg hadde pensjon, men mamma fikk pengene. Ali ville ikke forsvare meg mot stefaren – hun var bare redd for å miste familiens forsørger. «Hvordan skal jeg leve uten ham?» – spurte mamma. «Bare ikke krangle for mye og gjør som han sier. Han forsørger oss.» Jeg klarte å studere og skaffe meg jobb. Hele tiden ble jeg sett på som en ekstra munn å mette og som noen som hang på stefaren. Han telte stadig opp hva han brukte på å forsørge meg. «Seks måneder etter at jeg fikk jobb, kunne jeg kjøpe meg et eget kjøleskap,» forteller Anna. «Jeg satte det på rommet mitt, for stefaren låste av det på kjøkkenet.» «Har du jobb? Ja, da får du sørge for deg selv» – sa Darek Ali var stille. Hun sa ingenting, heller ikke de gangene Darek viste meg regninger for strøm og andre utgifter og krevde at jeg skulle betale tilbake alt han hadde brukt på meg. Etter hvert ble Darek arbeidsledig. Da begynte både han og Ali å tømme kjøleskapet mitt. Alle regninger ble også mitt ansvar. Først betalte jeg, men etter at stefaren hadde vært arbeidsledig nesten et år, fikk jeg nok og hengte på en hengelås. Selvfølgelig protesterte Ali og mente Darek hadde forsørget oss hele tiden. Jeg sa: «Hvis du vil, kan du hjelpe meg. Jeg er ikke den første som må dele på alt her hjemme.» Gå og få deg jobb. Nylig flyttet Darek ut. Nå er Ali lei av en mann som ikke forsørger, men jeg lar fortsatt hengelåsen være på kjøleskapet. Jeg synes Ali også bør finne jobb. Hva synes dere – har hun rett?

«Jeg måtte skaffe meg et eget kjøleskap,» sukker Ingrid. «Det hele er jo komisk, men jeg hadde ikke annet valg. Jeg har ingenting imot å selge leiligheten og dele pengene. Men mamma nekter.»

Ingrid fylte nettopp 24. Hun har utdanning, fast jobb, men har ikke rukket å gifte seg. Livet i hennes egen bolig fremstår alt annet enn friksjonsfritt. Halve leiligheten er hennes. Tidligere tilhørte boligen faren, men da han døde arvet hun og moren likt Ingrid var bare 14 da.

Ti år tilbake var familien rett og slett på felgen, uten forsørger. Moren, Astrid, hadde sluttet i jobben da Ingrid var liten. Hun droppet til og med fødselspermisjonen mannen tjente jo mer enn nok, så hvorfor ikke bare være hjemmefrue? Men da pappaens tid tok slutt, satt mamma og grein: «Hvem ansetter en kvinne på over førti? Skal jeg vaske gulv, eller?»

Ingrid fortsetter: «Jeg fikk barnepensjon, men mamma klarte ikke dy seg hun dro på kjøpesenteret i tide og utide og handlet ting hun egentlig ikke hadde råd til. I starten hjalp morbroren min, men til slutt orket han ikke mer.»

Min onkel sa til Astrid at hun bare måtte skaffe seg jobb han har jo egne barn å ta ansvar for. Etter ett år dro Astrid hjem med en ny mann i armen, han het Bjørn. Hun var fast bestemt på å løse pengemangelen ved å gifte seg. Bjørn hadde god lønn, men å finne tonen med Ingrid det var uaktuelt.

Hva sa Bjørn? «Du bare spiser. Du kunne jo tatt oppvasken eller støvsugd litt. Hvorfor leser du lekser, du skal vel ikke ha utdanning? Du må jobbe! Eller tror du jeg skal forsørge deg til evig tid?»

Ingrid sa ikke et pip. Hun mottok riktignok barnepensjonen, men mamma disponerte pengene. Astrid sto ikke opp for datteren hun var bare livredd for å miste husholdningsbudsjettet.

«Hvordan skulle vi klart oss uten han?» spurte Astrid. «Bare ikke lag bråk og gjør som han sier. Han har pengene.»

Til slutt klarte Ingrid å komme seg på universitetet, og skaffet seg jobb. Men det gikk rykter om at hun bare var «ekstra utgift» i huset og lå Bjørn til last. Bjørn holdt nøye regnskap med hvor mye Ingrid spiste.

Halvt år etter hun fikk seg jobb, kjøpte Ingrid seg kjøleskap. Det ble plassert på rommet hennes, etter at Bjørn besluttet å låse kjøkkenkjøleskapet.

«Du har jobb? Da er det din mat, din sak,» sa Bjørn, syrlig.

Astrid var like taus som Norges stille fjorder, selv da Bjørn kom med strømregninger og ville ha Ingrid til å betale alt han mente hun skyldte ham for alle år. Senere mistet Bjørn jobben, og både han og Astrid begynte straks å raide kjøleskapet til Ingrid. Hele husleia falt også på Ingrids skuldre. Først betalte hun, men etter at Bjørn hadde vært arbeidsledig i nesten et år, var det slutt. Hun hengte opp hengelås på kjøleskapet. Astrid protesterte «Bjørn forsørget oss i alle år!»

Ingrid svarte: «Vil du hjelpe til, så gjør det. Jeg er ikke den første som har begynt å dele på alt her i huset. Skaff deg en jobb, mamma!»

Nylig har Bjørn flyttet ut. Astrid begynner å bli lei menn som ikke bidrar økonomisk. Ingrid lar fortsatt hengelåsen være på kjøleskapet, hun mener Astrid også burde jobbe. Hva mener dere, har hun egentlig et poeng?