Jeg ble kjent med min «venninne» på et kurs jeg tok for å søke jobb på et svært ettertraktet sted. Ærlig talt slet jeg med en del av pensumet, og hun hjalp meg mye. Tiden gikk, vi fullførte kurset og holdt kontakten. Hun var fortsatt økonomisk avhengig av foreldrene sine, mens jeg var gift og ikke hadde slik støtte. Jeg lette etter jobb og var heldig som ble anbefalt av en kompis, men prosessen tok lang tid. Vi møttes noen ganger, men hun avlyste ofte med unnskyldningen at det «var blitt sent». Jeg var opptatt, men vi holdt kontakten – helt til vi fikk beskjed om å levere dokumenter og møte på opptaksprøver. Da jobbet jeg ikke lenger og sparte penger til noen medisinske behandlinger, mens hun hadde foreldre som betalte alt. På opptaksprøvene ble hun tatt inn på første forsøk, men ikke jeg. Jeg prøvde to ganger til uten å lykkes. Jeg ba om hjelp, men hun var alltid opptatt og forsvant i desember og januar. Jeg fortsatte jobbsøkingen til februar uten hell – det var en vanskelig tid. Da jeg endelig fikk jobb, jobbet jeg både ukedager og helger. I slutten av februar tok hun kontakt og foreslo å møtes i mars. Jeg nølte, for det var sårt å treffe folk fra det miljøet etter avslaget, men jeg sa ja fordi hun betydde noe for meg. Vi skulle møtes lørdag, og jeg måtte be om fri fra jobb. Jeg skrev til henne fredag kveld, men fikk ikke svar – heller ikke lørdag. Vi møttes ikke. Jeg fikk trøbbel på jobben for den avlyste vakten, og «venninnen» tok kontakt først på mandag og skrev at hun hadde hatt «familieproblemer». Jeg ble sint og svarte henne ikke på tre måneder. Deretter hadde jeg en operasjon og hun ringte tilfeldig. Jeg sa jeg var operert og følsom, men vi snakket likevel. Hun sa: «Sov litt, så ringer jeg etterpå og hører hvordan det går.» Hun ringte aldri. To måneder senere ville hun treffes, men bare på ukedager. På dette tidspunktet studerte jeg om ettermiddagen og kunne ikke gå glipp av dyre timer for henne, selv om jeg først nølte og sa ja – så avlyste jeg. Etter det begynte hun å ringe og spørre hvordan jeg hadde det, men jeg følte hun gjorde narr. Hun stilte spørsmål om familien min og insinuerte alltid om foreldrene mine var skilt – noe som ikke var min feil, men hennes. Jeg la merke til disse kommentarene og begynte å distansere meg: svarte kort eller løy. Gradvis fjernet jeg henne fra sosiale medier, og i mars året etter slettet jeg den siste linken. Hun skrev til meg, men jeg ignorerte henne. Dagen etter bursdagen min ringte hun og krevde svar. Hun sa hun alltid hadde prøvd å hjelpe, og forsto ikke hvorfor jeg oppførte meg slik. Jeg svarte at jeg aldri har tid til meg selv, men tydeligvis har tid til å legge ut bilder med andre. Jeg sa: «Vær med andre folk.» Til slutt sa hun at hun bare ville hjelpe og skulle slutte å ta kontakt. Ærlig talt gjorde det vondt. Jeg føler det er vanskelig å stole på folk nå. Hun ville at det skulle gå bra med meg, men ikke bedre enn med henne. Hun brydde seg aldri på ordentlig, selv om jeg viste omtanke. Noen ganger lurer jeg på om jeg var en romantisk interesse for henne, for hun kom med spydige kommentarer om partneren min, ville at jeg skulle invitere ham ut eller kommenterte bilder av andre jenter. Jeg var oppriktig og åpen – kanskje var det min feil. Det gjør vondt, for hun brydde seg egentlig ikke: hun ville bare ha meg der. Jeg trodde det var ekte vennskap og at vi hadde mye til felles, men det stemte ikke. Nå er det ikke lett å stole på folk. Jeg skulle ønske jeg hadde flere venner, men det er vanskelig.

Det var en gang for lenge siden, i Oslo, at jeg møtte min «venninne» under et kurs jeg tok for å søke jobb på et meget prestisjefylt sted. Jeg skal være ærlig, mye av pensum var vanskelig å forstå, men hun var en jeg virkelig kunne støtte meg på hun hjalp meg ofte. Tiden gikk, og vi ble ferdige med kurset, men vi mistet likevel ikke kontakten. Hun var fortsatt avhengig av foreldrene sine for økonomisk hjelp, mens jeg var gift og uten deres støtte i ryggen.

Jeg lette etter jobb og hadde flaks da en venn anbefalte meg videre. Prosessen tok utrolig lang tid. Vi traff hverandre noen ganger, men hun måtte ofte avlyse og sa alltid at det var «blitt for sent». Jeg selv var opptatt, men vi holdt kontakten til vi plutselig begge ble kalt inn for å levere papirer og stille til opptaksprøver. Da jobbet jeg ikke lenger, men prøvde å spare så mye jeg kunne til noen medisinske behandlinger. Hun, derimot, hadde foreldre som betalte for alt hun trengte.

På opptaksprøvene ble hun innkalt ved første forsøk, men ikke jeg. Jeg prøvde to ganger til uten å få det til. Jeg ba henne hjelpe meg med studiene, men hun hadde aldri tid. Plutselig ble hun borte hele desember og januar. Jeg fortsatte å lete etter jobb, men lyktes ikke før midten av februar det var en tung tid for meg. Da jeg endelig startet i jobb, arbeidet jeg både ukedager og helger.

I slutten av februar tok hun kontakt igjen og sa hun ville møtes i mars, at vi kunne avtale noe. Jeg nølte, for jeg orket ikke egentlig se folk fra det miljøet lenger det gjorde vondt ikke å ha fått den jobben men jeg sa ja, for hun var noe spesielt for meg. Møtet skulle være en lørdag, så jeg måtte be om fri fra jobben. Jeg sendte henne melding fredag kveld, men fikk aldri svar. Heller ikke lørdag svarte hun. Det ble aldri noe møte. Jeg fikk problemer med sjefen for å ha avlyst vakten, mens «venninnen» min først hørte av seg igjen mandag og sa hun hadde hatt «familieproblemer».

Jeg ble sint og svarte henne ikke på tre måneder. Etter dette måtte jeg gjennom en operasjon og da ringte hun meg tilfeldigvis. Jeg fortalte henne jeg var operert og følte meg sårbar, men jeg snakket med henne likevel. Hun sa:
Om du vil, så legg deg og hvil deg litt. Jeg ringer deg senere for å høre hvordan du har det.
Hun ringte aldri.

To måneder etterpå tok hun kontakt igjen og sa hun ville treffes, men bare kunne på hverdager. På den tiden studerte jeg på ettermiddagene, og undervisningen kostet meg dyrt i både tid og penger jeg kunne ikke ofre det for henne. Først sa jeg motvillig ja, men trakk meg til slutt.

Så begynte hun å ringe for å spørre hvordan jeg hadde det, men jeg følte det som hun gjorde narr av meg. Hun spurte ut om familien min, og nevnte igjen og igjen om foreldrene mine var skilt nå selv om sannheten er at dette var hennes problem, ikke mitt. Jeg la merke til disse kommentarene og begynte gradvis å kutte ned kontakten svarte kort eller løy rett og slett.

Etter hvert slettet jeg henne fra alt av sosiale medier, og i mars året etter slettet jeg den siste forbindelsen. Hun sendte meg en melding, men jeg ignorerte den. Dagen etter bursdagen min ringte hun for å konfrontere meg. Hun sa at hun alltid bare hadde villet hjelpe meg, og ikke forsto hvorfor jeg behandlet henne slik. Jeg svarte at jeg egentlig aldri har tid til meg selv, men tydeligvis tid til å legge ut bilder med andre. Jeg sa:
Vær heller sammen med noen andre.

Til slutt sa hun at hun bare hadde ønsket å hjelpe, og nå ville hun aldri kontakte meg igjen. Det såret meg mye, skal jeg innrømme. Jeg føler jeg ikke kan stole på folk lenger så lett. Hun ville at jeg skulle ha det bra, men aldri bedre enn henne. Hun brydde seg aldri på ordentlig, uansett hvor mye omsorg og oppmerksomhet jeg ga. Noen ganger tenker jeg hun hadde romantiske følelser for meg, for hun kom ofte med spydige kommentarer om partneren min, ville at jeg skulle invitere ham med ut, eller kommenterte bilder av andre jenter. Jeg var oppriktig og åpen, kanskje det var min feil. Det gjør vondt å innse at hun egentlig ikke brydde seg; hun ville bare ha meg der. Jeg trodde virkelig vi var venner, og at vi delte mye, men det var aldri slik. Det er ikke lett å stole på folk lenger. Jeg skulle ønske jeg hadde flere venner, men det er vanskelig.