Jeg er 65 år og har alltid vært ganske avslappet når det gjelder utseendet mitt, men i det siste har de hvite hårene begynt å ta overhånd – ikke bare noen få, men hele striper, spesielt i hodebunnen. Frisørbesøket føltes ikke lenger så enkelt som før, og mellom tid, pris og venting begynte jeg å lure på om det egentlig var så ille å farge håret hjemme selv. Jeg har jo faktisk farget håret hele livet – hva kan egentlig gå galt? Jeg dro til den lokale matbutikken, ikke til et fancy frisørutsalg, og ba om hårfarge som dekker grått hår. Jenta spurte hvilken farge jeg ville ha, og jeg svarte: “Bare vanlig kastanjebrun, ingenting spesielt.” Hun viste meg en boks som så trygg og diskret ut, med en kvinne med fint hår på forsiden. Det stod på pakningen: “Dekker grå hår 100%”. Jeg lot meg overbevise uten å lese noe mer. Hjemme var jeg sikker på at alt ville være klart etter en time. Jeg tok på meg en gammel t-skjorte, fant frem et håndkle, blandet innholdet som det stod i bruksanvisningen, og påførte fargen foran speilet på badet. Alt så normalt ut i starten; fargen var mørk som den pleier. Mens jeg ventet, bestemte jeg meg for å vaske opp og rydde litt på kjøkkenet. Etter omtrent tjue minutter så jeg noe rart. Da jeg så meg i speilet, virket håret mitt ikke brunt, men lilla. Jeg tenkte at det sikkert bare var lyset på badet og innbilte meg ting. Da det var tid for å skylle ut, skjønte jeg imidlertid at jeg hadde gjort en stor feil. Da vannet traff håret mitt, skiftet det farge – først lilla, så mørkbrunt og til slutt nesten sort. I det duggede speilet sto jeg der: med syrin- og fiolette skjær i håret, en underlig farge jeg ikke kunne beskrive. Ja, de hvite hårene var borte. Men til hvilken pris… Jeg tørket håret med håp om at fargen ville forandre seg da det ble tørt. Det gjorde den ikke – snarere tvert imot. Jeg så mer ut som en deltaker fra et mislykket ungdomsmoteblad enn en 65-åring. Jeg måtte bare le av meg selv. Jeg ringte datteren min på videosamtale, og da hun så meg, måtte hun holde tilbake latteren: “Mamma… hva har du gjort med håret?” Jeg bare svarte: “Finn en time til meg hos frisøren.” Dagen etter måtte jeg ut blant folk. Jeg tok på meg et sjal, men det lilla håret stakk likevel frem. På nærbutikken spurte de om jeg prøvde en ny stil. En dame i bakeriet sa det var modig å gå for slike farger. Jeg nikket alvorlig, som om det hele var helt bevisst valgt. To dager senere satt jeg i frisørstolen, blottet for stolthet. Frisøren skjønte alt på et blikk og sa bare: “Det skjer oftere enn du tror.” Jeg gikk ut med orden i sveisen, lettere lommebok, og en lærepenge rikere: Det er ting man tror man fortsatt kan gjøre som før… helt til man står der med lilla hår. Jeg har tatt til meg to ting siden da: Grå hår kommer ubedt, og noen kamper overlates best til proffene. Dette er ingen familietragedie, men en ekte norsk hverdagshistorie.

Jeg er 65 år gammel, og selv om jeg alltid har vært ganske rolig i forhold til utseendet mitt, har de hvite hårene begynt å vinne fremtrinn i det siste. Ikke bare et par hårstrå hele lokker, særlig ved røttene. Å gå til frisøren føles lenger ikke like uanstrengt som før. Tid, pris, venting alt fikk meg til å lure på om det egentlig var så ille å farge håret mitt selv hjemme på kjøkkenet. Jeg har jo tross alt gjort det selv mange ganger i mitt liv. Hva kunne vel gå så fryktelig galt?

Jeg ruslet til nærmeste apotek, ikke til noen spesialforretning for frisører. «Jeg trenger hårfarge for å dekke grått hår,» sa jeg til jenta bak disken. Hun stilte meg et spørsmål om farge, og jeg svarte: «Helt vanlig kastanjebrun, ingenting spesielt.» Hun rakte meg en eske, med en alvorlig og diskret forside, hvor en dame med strålende hår smilte mot meg. På den sto det «dekker grått hår 100 %». Det var avgjørende for meg. Ikke leste jeg på noe mer. Jeg dro hjem, overbevist om at alt ville være i orden om en liten time.

Med gammel T-skjorte og et håndkle over skuldrene, blandet jeg innholdet som beskrevet i bruksanvisningen og malte håret foran speilet på badet. Alt virket normalt. Fargen ble mørk, det så ut som alltid. Jeg satte meg for å vente, og i mellomtiden ryddet jeg kjøkkenet og vasket opp etter frokosten.

Etter tjue minutter kjente jeg noe merkelig. Da jeg fanget blikket mitt i speilet igjen, var ikke håret brunt, men lilla. Jeg tenkte det måtte være lyset på badet som spilte meg et puss. Sa til meg selv at jeg innbilte meg dette.

Men da det var tid for å skylle ut, skjønte jeg at jeg hadde gjort en stor tabbe. Vannet som fløt over hodet mitt farget seg først lilla, så mørkebrun, og til slutt nesten sort. Jeg stirret på speilbildet mitt, våt og undrende, mens håret danset i blåfiolette og lønn-lilla nyanser som jeg ikke visste hvordan jeg skulle forklare. De hvite hårene var borte, ja men til hvilken pris?

Jeg prøvde å føne håret og håpet at fargen ville forandre seg når det tørket. Det gjorde den ikke. Faktisk ble det bare enda mer intenst. Jeg så ut som om jeg hadde trådt rett ut fra en eksperimentell moteserie for ungdom, ikke som en dame på 65. Jeg begynte å le for meg selv, det var ikke mer å gjøre.

Jeg ringte datteren min på videosamtale, og da hun så meg, klarte hun så vidt å holde latteren tilbake. Hun sa:
«Mamma… hva har du gjort med deg selv?»
Jeg svarte:
«Bestill en time til meg hos frisøren.»

Dagen etter måtte jeg ut blant folk akkurat som jeg var. Jeg surret et skjerf rundt hodet, men den lilla tonen lyste allikevel gjennom. I nærbutikken spurte en kassadame om dette var en ny stil. En annen dame på bakeriet kalte meg modig som torde slike farger. Jeg nikket forståelsesfullt, som om jeg hadde valgt alt dette helt bevisst.

To dager etter gikk jeg til frisøren ikke et fnugg av stolthet i kroppen. Frisøren så på meg, og skjønte alt uten å stille spørsmål. Hun dømte meg ikke, bare sa:
«Dette skjer oftere enn du skulle tro.»

Jeg forlot salongen med nystylet hår, en lettere lommebok tre tusen kroner fattigere og en klar lekse: Vi tror vi mestrer det samme som før, helt til vi plutselig møter oss selv i speilet med lilla hår. Siden den gangen har jeg erkjent to ting at de hvite hårene kommer ubedt, og at enkelte kamper er best overlatt til profesjonelle.

Dette er ikke noe familieoppgjør eller dramatikk bare en smått forvirret og surrealisitisk hendelse jeg bærer med meg, som en merkelig drøm.