Kjære dagbok,
I dag må jeg bare få ut noen tanker fra en familiesammenkomst som fortsatt surrer i hodet mitt. For ikke lenge siden feiret vi bursdagen til svigerinnen min. Hun heter Ingrid, og ærlig talt har vi aldri hatt spesielt god kjemi. Hun har alltid virket avvisende mot meg, og jeg tror ikke jeg har klart å være så varm mot henne heller. Hele slekta samlet seg: fra besteforeldre og nieser til bursdagsbarnet selv. Det føltes som om alle hadde en plikt til å gratulere min mann fordi lillesøsteren hans hadde bursdag, og samtidig skryte av hvor raus han er.
Vi takket høflig for gratulasjonene, men både jeg og mannen min sto der og skjønte egentlig ikke hva folk pratet om. Vi hadde gitt en vanlig gave, 500 kroner, og betraktet det som et passende bidrag til feiringen. Det føltes ikke spesielt overdådig.
Men så, midt under kaken, begynner svigermor å tale og retter seg mot bursdagsbarnet:
Lars, Ingrid har bursdag i dag. Hun er fortsatt alene og har ikke kjæreste, så du som storebror må ta ansvar og passe på henne. Nå som du eier to leiligheter, kan du gi én til Ingrid.
Aller var i ekstase, klappet og jublet. Jeg satt helt målløs denne frekkheten overrasket meg virkelig. Og tro ikke det stoppet der.
Bror min, jeg vil ha den nye leiligheten din! Når kan jeg flytte inn? fikk hun sagt, nesten triumferende.
Jeg følte meg nødt til å klargjøre noen ting. Jeg og Lars har faktisk to leiligheter. Den ene arvet jeg fra mormor, vi pusset den opp og leier den ut. Leieinntektene går til å betale ned lånet vårt på den nye boligen, hvor vi faktisk bor. Den gamle leiligheten er min alene, Lars har ingen juridiske rettigheter til den, og jeg har alltid tenkt at vårt barn skulle få den senere. At Ingrid skulle flytte inn der var ikke aktuelt.
Det blir ikke aktuelt, for den leiligheten vi leier ut er min, og den du drømmer om bor vi jo selv i.
Kjære deg, du tar feil. Siden du er gift med min sønn, er alle eiendelene deres felles, og Lars bør bestemme over det, sa svigermor, som om det var slik det fungerer.
Jeg hadde ikke noe imot å hjelpe noen, men jeg kunne ikke godta at vår leilighet skulle gis bort slik.
Lars, har du noe å si til dette?
Elskling, vi kan bare tjene mer og kjøpe enda en leilighet, så gir vi denne til Ingrid, sa han, som om han ga en bursdagsgave.
Er du helt seriøs nå? Jeg var oppriktig sjokkert. Hvis det skulle komme dit, får du ta din andel av fellesboligen men det skjer først etter skilsmisse!
Hvordan våger du å si det til mannen din? Hvis du vil ha skilsmisse, skal du få det! Lars bør pakke sakene sine og flytte hjem til meg, og du er både slem og gjerrig! sa svigermor til meg.
Etter det bestemte jeg meg for å forlate det galskapshuset. Hvorfor skulle jeg være blant folk som tror de kan kreve min eiendom? Jeg vet at jeg gjorde det rette for meg selv og mitt barn og kanskje neste gang skal jeg feire i ro og fred, uten slike krav og forventninger som aldri tar slutt.
