Uncategorized

Vinteren hadde lagt et mykt teppe av snø over gårdsplassen til Anders, men den trofaste hunden hans, Graf, en diger schæferhund, oppførte seg merkelig. I stedet for å krølle seg sammen i den store hundehytta som Anders hadde snekret med kjærlighet forrige sommer, nektet Graf å gå inn og insisterte på å sove ute, rett i snøen. Anders fulgte ham fra vinduet og kjente en uro i brystet – Graf hadde aldri gjort noe slikt før. Hver morgen, når Anders gikk ut til ham, så han hvordan Graf stirret nervøst på ham. Så fort han kom mot hundehytta, stilte Graf seg i veien mellom ham og inngangen, knurret lavt og så bedende ut – som om han sa: «Vær så snill, ikke gå inn der.» Dette oppførte vennskapet deres på prøve – hva skjulte hans aller beste venn? Anders bestemte seg for å finne ut av det, og la en liten plan – han lokket Graf inn på kjøkkenet med en duftende biffbit. Mens hunden, låst inne, bjeffet så det runget i rutene, listet Anders seg ut til hundehytta og satte seg for å kikke inn. Hjertet stoppet nesten idet øynene hans vendte seg til mørket og han så noe som fikk blodet til å fryse… …Der inne, i et teppe, lå en liten kattunge – skitten, iskald og knapt levende. Øynene glippet, og kroppen skalv av kulde. Graf hadde funnet den et sted, og i stedet for å jage den bort eller la den fryse, hadde han vernet om den. Han sov ute for å ikke skremme den, og voktet inngangen til hytta som om det var en skatt der inne. Anders holdt pusten. Han strakte forsiktig hendene inn og løftet det lille livet inntil seg. I samme øyeblikk løp Graf til og la seg inntil skulderen hans – ikke bjeffende, men beskyttende og klar til å hjelpe. – Du er en god hund, Graf… – hvisket Anders mens han klemte kattungen. – Bedre enn mange mennesker. Fra den dagen bodde det ikke lenger bare to venner i gården, men tre. Og hundehytta, laget med kjærlighet, fikk tilbake meningen sin – som et lite hjem for reddede sjeler.

Vinteren hadde lagt seg som et mykt teppe over hagen min, men trofaste hunden min, Tormod, en diger norsk

Uncategorized

0102

Sønnen min kom ikke på min 70-årsdag fordi han «måtte jobbe». På kvelden så jeg på Facebook at han feiret svigermorens bursdag på restaurant.

Telefonen ringte presis klokken tolv. Lyden kuttet gjennom den stive forventningen i stua. Inger Margrethe

Uncategorized

Hun trampet over min skjebne – Historien om en frekk kvinne og et knust morshjerte – Sønn min, hvis du ikke slår opp med denne frekke kvinnemennesket, så kan du bare regne med at du ikke har noen mor! Denne Nina er minst femten år eldre enn deg! – sa mamma til meg gang på gang. – Mamma, jeg klarer ikke, det går bare ikke! Jeg skulle gjerne gjort det … – forsøkte jeg å forsvare meg. … Jeg hadde en kjæreste, lille Lena på fjorten år. Ren, beskjeden, ønsket. Da jeg møtte henne på skolefesten, var jeg atten. Lena fanget blikket mitt, jeg kunne grine av det! Via venninnen hennes fikk jeg lurt meg til å invitere Lena ut. Tror du hun kom? Nei! Jeg begynte å forfølge henne som en jeger på jakt. Fikk tak i nummeret til Lena, ringte henne, tryglet om et møte. Til slutt ga jenta etter. Men hun advarte: Kom hjem til mamma og be henne om tillatelse. Jeg sto der svett og nervøs foran døra til Lena. Mammaen hennes var en godlynt dame med humor. Hun overlot sitt eneste barn til meg i to timer. Vi ruslet i parken, pratet og lo. Alt ganske uskyldig. Så sier Lena plutselig: – Vova, jeg har egentlig kjæreste. Og jeg tror jeg er forelsket i ham. Men han er en ekte rundbrenner. Det er så slitsomt å ta ham på fersken med andre jenter hele tiden. Jeg har jo litt stolthet selv. Skal vi prøve å være venner, du og jeg? Er du med? Jeg hevet brynene og så enda nysgjerrigere på Lena. Altså, Lena kunne både fremstå som uskyldig og være den som kunne elske. Jeg ble bare enda mer opptatt av henne. De to timene gikk fort, og jeg leverte henne trygt hjem igjen til moren. … Med tiden klarte jeg ikke lenger å leve uten denne jenta. Mamma forelsket seg også i denne «solskinnsjenta». Lena besøkte oss ofte. De to kunne prate så lenge at de glemte meg helt. Da Lena fylte atten, snakket vi om å gifte oss. Ingen tvil om at det ville bli bryllup, verken hos meg, Lena eller foreldrene våre. Bryllupet ble satt til høsten. … Så kom sommeren. Lena dro til bestemoren på landet. Jeg tilbrakte sommeren på hytta og hjalp mamma med alt mulig. En dag vanner jeg tomatene i grønnsakshagen. Så hører jeg noen rope: – Unge mann, har du litt vann? Jeg snur meg. Der står en kvinne på rundt 35 år. Litt ustelt, bustete og med glimt i øyet. Ingen jeg husker fra nabolaget på hytta. Men jeg kunne da ikke si nei. Jeg heller brønnvann i kruset hennes. – Takk skal du ha, gutt! Jeg hadde nesten tørsta i hjel. Jeg har med litt hjemmelaget fruktlikør som takk. Ikke vær kresen, ta den. Hun presset ei flaske i hånda mi. Jaja, jeg tok imot og ropte etter henne: Takk! Senere på kvelden, mens jeg spiste alene på hytta, drakk jeg av likøren. Mamma hadde dratt til byen, så jeg var alene. Hadde mamma vært der, ville hun aldri latt meg røre flasken. Neste dag kom kvinnen igjen. Vi begynte å prate. Hun het Nina og bodde i ei bygd like ved. Jeg inviterte Nina inn. Hun hadde med mer av den søte likøren. Jeg slang sammen en salat og noen brødskiver. Vi satt og pratet, og likøren tok fort slutt. Den dagen … mistet jeg meg selv til Nina. Jeg var som en liten gutt, styrt av denne kvinnen. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Alt var som i tåke. Da jeg våknet, var Nina borte. Mamma sto over meg og prøvde å få meg til å våkne: – Vova, hva har skjedd her mens jeg var borte? Hvem har du drukket med? Hvorfor ser senga di ut som om en hel flokk hester har galoppert over den? – spurte mamma bekymret. Jeg klarte knapt å åpne øynene. Hodet bråkte, hendene skalv. Jeg klarte ikke å forklare mamma noe. Mot kvelden ble jeg meg selv igjen. Jeg begynte å huske … Jeg skammet meg for Lenochka. Men ikke en uke etter kom Nina igjen. Og jeg … jeg ble glad for å se henne, ja savnet henne kanskje til og med litt. Mamma kom ut i døra med hendene i sidene: – Hva vil du, dame? Jeg tok mamma inn: – Mamma, hvordan kan du ta imot gjestene slik? Kanskje hun bare vil ha litt vann, du trenger ikke bli så striks, – prøvde jeg å roe henne. – Gjest? Dette er jo Nina fra bygda! Til og med hundene vet hvem hun er! Hun loker rundt på hyttene og forfører menn! Æsj for et kvinnfolk! Vil ha tak i deg også! Jeg lar det ikke skje! Kast henne ut før det er for sent! – raste mamma. Mamma ante ikke at det allerede var for sent. Det var som om Nina hadde gitt meg en trylledrikk og bundet meg til seg uten min vilje. Jeg følte at jeg ikke elsket henne, men jeg jaget etter henne som en skygge. Lenka var glemt … Da jeg nevnte for Nina at jeg hadde en forlovede, sa hun bare: – Vovka, den første jenta teller ikke. Bryllupet med Lena ble avlyst. Mamma inviterte Lena hjem og fortalte henne alt. – Jenta mi, tilgi Vova, han skjønner ikke selv at han glir ned i avgrunnen. Når han våkner, er det for sent. Han kommer til å kaste bort livet med denne kvinnfolket. Du må tenke på deg selv og gå videre, – unnskyldte mamma meg. Lena giftet seg. Mamma, i håp om å skille meg fra Nina, gikk til militærkontoret og ba dem kalle meg inn i militæret straks. Inntil da hadde jeg utsettelse. Jeg endte opp med å bli sendt til Afghanistan. Jeg skal ikke gå inn på alt jeg opplevde der… Jeg kom hjem uten tre fingre på høyre hånd. Et «lett» sår. Psyken min var naturligvis ødelagt. Jeg ble fryktløs og likegyldig. Nina ventet på meg. Vi hadde allerede fått en sønn. Da jeg dro til krigen, visste jeg ikke om jeg ville overleve. Derfor plantet jeg «frøet» med vilje. En sønn ble født. I krigen drømte jeg om fem barn. Mamma hatet fortsatt Nina, men elsket Lena og strikket sokker og luer til datteren hennes. Hun mente på en eller annen måte at Lena sin datter var min. Jeg hadde blitt glad for det, men dessverre… Lena hadde fått alt til. Hun var ofte innom på besøk hos mamma og spurte om meg. – Åh, Lenka, Vova er fortsatt med dette kvinnfolket. Jeg tror aldri han klarer å rive seg løs. Hva han ser i henne, skjønner jeg ikke… Alt dette ble Lena fortalt av mamma flere år senere, da vi møttes igjen. Senere dro jeg nordover for jobb. Nina og tre barn ble med. Der fikk vi to barn til. Drømmen min om fem barn ble oppfylt. Men etter to år døde den ene jenta vår av lungebetennelse; klimaet var for tøft. Vi flyttet hjem. Under bjørkene hjemme er det lettere å bære sorgen. Jeg tenkte mer og mer på Lena. Glemselen lå tungt. Jeg ba mamma om telefonnummeret hennes. Mamma ga meg til og med adressen, men advarte meg: – Ikke rør opp i Lenka sitt liv. La det forbli i fortiden. Jeg ringte. Vi møttes med en gang. Lena hadde bare blitt vakrere. Hun inviterte meg hjem og presenterte meg for mannen som en barndomsvenn. Mannen stolte så mye på henne at han dro på nattskift og lot oss være alene. På bordet sto champagne og frukt. Lenas datter var hos bestemor. – Nå Vova, fortell hvordan du har det? Mamma har fortalt meg alt, – sukket Lena og så meg inn i øynene. – Unnskyld meg, Lenka. Det bare ble sånn. Livet kan ikke skrives om. Jeg har fire barn, – stotret jeg. – Det er ingenting å gjøre med det. Nå har vi sett hverandre, mimret, er ikke det nok? Men vær mer kjærlig med mammaen din, hun har hatt det vondt på grunn av deg, – ba Lena. Jeg så på Lena, klarte ikke å ta øynene bort. Tiden hadde gått uten å røre henne. Like vakker og ønsket. Jeg tok hånden hennes og kysset den varsomt. – Lena, jeg elsker deg, akkurat som da vi var unge. Men kjærligheten vår drev forbi. Alt kan ikke fortelles, livet kan ikke skrives om. Jeg ber deg om tilgivelse, – det brast i meg. – Vova, nå må du gå. Det er sent, – avsluttet Lene møtet. Men hvordan kunne jeg bare gå? Følelsene flommet over meg, sjelen skalv, en stormende kjærlighet flammet opp! … Neste morgen gikk jeg stille min vei. Lena sov søtt. Vi begynte å møtes i det skjulte. Dette varte i tre år. Så flyttet Lena med familien til en forstad, og kontakten ble brutt for alltid. … Jeg skilte meg fra Nina da barna var voksne. Mamma hadde rett. Hun var virkelig ei «gjennomtrekker», trampet gjennom mitt liv og knuste hjertet mitt. … Ingen vinner eller taper – vann forblir alltid vann. Til slutt viste det seg at kun ett barn virkelig var mitt. Min første sønn…

TRÅKKET OVER LIVET MITT, TATT AV EN VANDRER Sønnen min, hvis du ikke slutter å omgås denne frekke kvinnen

Uncategorized

Da Vassen Rogov ble båret ut fra fødeavdelingen, sa jordmora til moren: «Fy søren, så stor han er! Han blir en ordentlig kjempe.» Moren svarte ikke. Allerede da så hun på bylten som om det ikke var hennes eget barn. Vassen ble ingen kjempe. Han ble bare en til overs – en sånn som har blitt født, men som ingen helt vet hva de skal gjøre med. «Det er den rare ungen din igjen som sitter i sandkassa og skremmer vekk alle barna!» ropte tante Laila, nabolagets rettferdighets forkjemper, fra balkongen i andre etasje. Vassens mor, en sliten kvinne med tomt blikk, svarte bare tørt: «Liker du det ikke, så la vær å se på. Han plager ingen.» Og Vassen plaget virkelig ingen. Stor, klossete, med senket hode og lange armer som hang langs kroppen. Da han var fem, sa han ingenting; sju, mumlet han bare. Ti, begynte han å snakke, men med så skurrende og skjærende stemme at det nesten hadde vært bedre om han lot være. På skolen satte de ham bakerst i klasserommet, der lærerne bare trakk oppgitt på skuldrene over det tomme blikket hans. «Rogov, hører du i det hele tatt?» spurte mattelæreren og slo krittet mot tavla. Vassen nikket. Han hørte. Men han så ingen vits i å svare. Hvorfor skulle han det? Han fikk uansett en toer for å ikke ødelegge statistikken, og så slapp de ham ut i fred. Ingen av klassekameratene banket ham opp – de var jo redde, for Vassen var sterk som en okse. Men venner fikk han heller ikke. De gikk utenom ham rundt på skolegården, som om de måtte styre unna en stor sølepytt – med avsky, i en bue. Hjemme var det ikke bedre. Da stefaren dukket opp da Vassen var tolv, var han klar nok: «Han skal ikke synes når jeg kommer hjem fra jobb. Spiser mye, gir lite tilbake.» Så Vassen forsvant. Gikk rundt på byggeplasser, satt i kjellere. Han lærte seg å bli usynlig. Det var hans eneste egenskap – smelte inn i veggene, i betongen, i skitten på bakken. Den kvelden da livet hans tok en vending, høljet det skikkelig ned. Femten år gamle Vassen satt på trappa mellom femte og sjette etasje i oppgangen. Han kunne ikke gå hjem – der hadde stefaren gjester, og da ble det alltid bråk, røyk og kanskje et dask eller to. Døra til leiligheten over skranglet. Vassen trakk seg inn i hjørnet så han skulle synes minst mulig. Ut kom fru Tamara. En eldre, enslig dame som var godt over seksti, men bar seg som om hun ikke var førti. Hele gården syntes hun var rar. Hun satt aldri på benken, pratet ikke om knekkebrødpriser, og gikk alltid rett i ryggen. Hun så på Vassen. Ikke med avsky, ikke med medlidenhet. Men med et blikk fullt av vurdering – slik man ser på en ødelagt maskin og lurer på om den kan repareres. «Hva sitter du her for?» sa hun med dyp og myndig stemme. Vassen snufset. «Bare sånn,» svarte han lavt. «Bare katter blir ‘bare sånn’,» svarte hun. «Er du sulten?» Vassen var alltid sulten. Kroppen krevde drivstoff, og hjemme var kjøleskapet tomt. «Vel? Jeg spør ikke to ganger!» Han reiste seg – klønete, stor – og fulgte etter henne inn. Leiligheten hennes var annerledes enn alle andres. Bøker, overalt – på gulvet, på stolene, i hyllene. Det luktet av gammel papir og noe deilig, kjøttfullt. «Sett deg,» nikket hun mot en krakk. «Men vask hendene først. Såpe er på benken.» Vassen vasket hendene. Hun satte en tallerken med poteter og ordentlig kjøttgryte foran ham. Han kunne ikke huske sist han fikk kjøtt – ikke pølse, ikke farse, men ordentlig kjøtt. Han slukte maten nesten uten å tygge. Tamara satte seg motsatt, hvilte hodet i hånden og så på ham. «Hva skynder du deg for? Ingen tar maten fra deg. Tygg!» sa hun – fast, men mild. Vassen tygget saktere. «Takk…» mumlet han og tørket munnen med ermet. «Ikke med genseren! Her er servietter. Du er virkelig vill, gutt. Hvor er mor di?» «Hjemme. Med stefaren.» Hun nikket. «En som ikke trengs i familien, altså.» Hun sa det uten sinne, bare konstanterte. Som om det var værmelding. «Hør her, Rogov,» sa hun plutselig strengt, «du har to valg. Enten lar du livet renne ut av deg, driver gatelangs og går glipp av alt. Eller så tar du deg sammen. Styrke har du, det ser jeg. Men hu’ oppi der – den er tom.» «Jeg er dum,» innrømte Vassen. «Det sier de på skolen.» «De sier mye rart på skolen. Der er det laget for gjennomsnittshoder. Du er ikke gjennomsnittlig. Du er noe annet. Hva kan du gjøre med hendene dine?» Vassen så ned på de store, ru hendene. «Vet ikke…» «Det skal vi finne ut. Kom i morgen og fiks kranen min. Den lekker. Jeg har verktøy.» Fra den dagen kom Vassen til Tamara Ilyinitsjna nesten hver kveld. Først fikset han kraner, så stikkontakter, så låser. Det viste seg at han hadde gull i hendene. Han skjønte hvordan ting virket – ikke med hodet, men med en slags instinkt. Tamara dalte ikke ned på nivået hans, hun underviste. Strengt, med linjal på fingrene. Gav ham bøker – ikke skolebøker, men historier om folk som overlevde mot alle odds. Sakte lærte han mer enn bare håndverk – han lærte om folk, om styrke, om å aldri gi opp. Da Vassen fylte atten og måtte i militæret, dekket hun på til fest. Piroger, syltetøy. «Du kan ikke bli igjen her etterpå. Du forsvinner i denne mala strømmen av håpere og tapere. Finn deg et nytt sted, nordpå, eller hvor som helst. Men ikke kom tilbake hit. Forstått?» Hun ga ham en konvolutt. «Trettitusen kroner – det er alt jeg har spart. Bruk det fornuftig. Og husk: Du skylder ingen noen ting – bare deg selv. Bli et menneske, Vasiliy, for din egen skyld.» Han ville ikke ta pengene, men skjønte på blikket hennes at det var hans siste leksjon. Han gikk. Og vendte aldri tilbake. Det gikk tjue år. Gården hadde endret seg. Trærne borte, asfalt overalt. Nye, kjipe benker. Huset var slitt, men sto fortsatt. En svart jeep parkerte foran. Ut steg en høybygd mann med hardt værbitt ansikt, men rolig blikk. Vasiliy Rogov. Eier av et norsk entreprenørfirma i nord. Staben på 120, flere store prosjekter. Respekt for at han bygde med samvittighet. Han startet som arbeidskar, ble arbeidsleder, byggeleder, tok fagbrev. Tok sjanser, tapte, vant. De trettitusen sendte han for lengst tilbake til Tamara – måned etter måned. Men til slutt kom pengene i retur: «Adresse ikke funnet.» Han sto og så opp på de mørke vinduene i femte etasje. Nede satt fremmede damer. De gamle var borte. «Unnskyld, bor Tamara Ilyinitsjna fortsatt i fir Fifth?» spurte han. Et lite oppstyr for en sånn mann. «Nei… hun ble dårlig. Fikk hukommelsessvikt. Noen ‘familiemedlemmer’ førte henne ut på landet, Svinviken, tror jeg, og solgte leiligheten.» Han skjønte med en gang tegninga. Uærlige folk – sett det før. «Hvor er Svinviken?» Kort etter var han på vei. En død landsby, få hus, gjørme. Han fant huset: forfalt, falleferdig. En møkkete, skallet fyr møtte ham i døra. «Hva vil du, kamerat?» «Hvor er Tamara?» Karlen gryntet, butte ham vekk, men Vasiliy skjøv ham til side. Inne luktet det mugg, alkohol, sjukdom. På en jernseng lå hun – liten, sammenkrøpet, gammel. «Hvem er du?» «Det er meg, Tamara. Vassen. Husker du?» Hun så på ham lenge, tårer i øynene: «Vassen…? Du… du kom tilbake! Mann er du blitt.» «Takket være deg.» Han bar henne ut, la et teppe rundt henne. På vei ut forsøkte «pleieren» stoppe dem med kravet om papirer – «Hun har skrevet huset over på meg!» Vasiliy svarte rolig: «Det får du fortelle til politiet og advokatene mine. Du får også møte fengselsvesenet om det viser seg at du lurte henne.» Karlen ble straks liten. Så fulgte en lang kamp i retten – dommen endte med at leiligheten hennes ble tilbakeført. Men Tamara trengte den ikke lenger. Vasiliy bygde et stort, solid trehus nær byen. Tamara fikk rom med sol, varme og pleie. Ikke alt kom tilbake, hukommelsen sviktet, men hun fant likevel tilbake til bøkene og kommanderte hushjelpen. Men Vasiliy stoppet ikke der. En dag tok han med seg en gutt hjem – Alexei, vill, ensom, barnevernsbarn, nettopp fylt atten. Tamara tok imot: «Hva står du der for? Vask hendene – koteletter i dag!» Litt senere kom det en jente – Kaja, tolv år, halt. Også hun fant sitt sted. Huset fyltes opp. Ingen reklame, ingen veldedighetsstunt. Dette var en familie. En familie for de «overflødige». En ny sjanse for de utstøtte. Vasiliy så Tamara igjen lære bort ved kjøkkenbordet. Kaja leste høyt i stolen sin, famlende men ivrig. «Vasiliy!» ropte Tamara. «Stå ikke der og gapat – kom og hjelp til, skapet skal flyttes!» «Kommer!» svarte han – og gikk mot sin rare, ujålete, vanskelige, men ekte familie. Og for første gang på førti år følte han at han ikke var til overs. Han hørte hjemme. «Hva synes du, Alexei?» spurte Vasiliy guttungen en kveld. «Det er rart…» svarte han. «Hvorfor meg? Jeg er jo ingen.» Vasiliy satte seg ved siden av. «Vet du, en dame sa en gang til meg: ‘Bare katter blir bare sånn.’ Ingenting skjer tilfeldig. Du er her av en grunn. Jeg er her av en grunn.» I huset lyste det i bokhylla sent på kvelden. Vasiliy smilte og visste at han ikke kunne redde alle – men han hadde reddet noen. Tamara. Barna. Og seg selv. Og det var nok. Enn så lenge. For neste dag ville han reise seg og gå videre. Slik hun hadde lært ham.

Da de bar ut Sindre Rogstad fra fødeavdelingen, sa jordmoren til moren hans: «Så stor han er.

Uncategorized

011

Hunden senket hodet da eierne kom, men ble stående urørlig Alt begynte en desemberdag, da snøen lå som et mykt teppe over gårdsplassen og stiene i nabolaget vårt. Rex, en stor schæferhund med grå snute, dukket opp ved andre oppgangen helt uventet – som om han plutselig hadde kommet til live i den kalde vinterluften. – Ikke den bikkja som uler under vinduet igjen! utbrøt Vladimir irritert og dro for gardinene. – Anna, hører du ikke det? – Jeg hører, Volodya, svarte hun slitent. For hvordan kunne man ikke høre det? Den sårbare jamringen gikk gjennom marg og bein. Den unge familien i leilighet nummer tjuetre, Anders og Kristina, hadde flyttet inn i september. Med seg hadde de Rex. Hver kveld ventet hunden trofast ved inngangen, hoppet lykkelig og slikket hendene deres. Men da kuldegradene kom, endret noe seg. – Vi har bestemt oss. Hund i en ettroms, det går bare ikke. Fullt av hår, og så lukten – og naboene klager på bjeffingen. Vil du ha, så ta ham du. Han har stamtavle og alt, kvitret Kristina på telefonen i trappeoppgangen. Ingenting tydet på at venninnen hennes tenkte å ta imot. Anna Petrovna skjønte det etter å ha lagt merke til at Rex tilbrakte den fjerde natta på kaldt betonggulv i mellomgangen. Han lå der og skalv i den fuktige trekken. – Hva gjør vi nå? spurte Vladimir uten interesse for konas medlidenhet. – Vi har nok problemer selv. Han var 45 år, og etter hjerteinfarktet i fjor hadde han blitt nervøs og irritabel. – Han er ikke en gårdshund, svarte Anna Petrovna forsiktig. – Han har eiere, i tjuetredje leilighet. – Da får de ta ham inn. Hvis ikke, ringer du Falck Dyrebeskyttelse. Lett å si. Hvordan forklarer man for hunden at han har blitt forlatt? At de han elsket, har sviktet ham? Neste morgen klarte ikke Anna Petrovna å holde seg lenger. Hun gikk ned i gangen med et stykke kjøttpølse og litt brød. Rex løftet hodet tungt og så takknemlig på henne. Han spiste ikke grådig – han tok imot maten varsomt, nesten høflig. Da kvelden kom, tok hun et modig valg. – Hva gjør du?! Vladimir sto i døråpningen, rød av sinne. – Hvorfor har du tatt den bikkja inn i huset?! Rex krøp sammen innerst i gangen, som om han forsto at han var skyld i krangelen. Han trykket ørene mot hodet, halen under magen. – Bare i natt, Volodya. Det er skikkelig kaldt, han kommer til å fryse i hjel. – Bare én natt? Vladimir var rasende. – Og så én til, og så én til? Anna, har du glemt alt vi sliter med? Vi bruker de siste pengene på medisiner – og så tar du inn enda en som skal forsørges! Hun bare strøk forsiktig over Rex’ rufsete, men kraftige pels. Hva skulle hun si? Mannen hadde rett: De hadde knapt til livets opphold. Hans uførepensjon var liten, hennes var heller ikke særlig stor. – Hvem skal kjøpe fòr? fortsatte Vladimir. – Hvem skal betale veterinær? Vi har jo knapt til oss selv! – Volodya, svarte hun stille og bestemt. – Hunden er gammel. Han dør ute. – Og la ham dø da! Hver dag dør det hundrevis. Skal du redde alle? Rex trakk seg sammen ved ropet og prøvde å gjøre seg så liten som mulig. Anna Petrovna satte seg ned på gulvet ved siden av og la armen rundt ham. Pelsen, tjukk men filtet, røpet at ingen hadde stelt ham på lenge. – Ikke alle, mumlet hun lavt. – Bare denne. De neste fem døgnene var huset en kruttønne. Vladimir smalt med dørene, klagde over hvert hundehår på teppet og krevde at “nassaren” fjernes. Rex forstod sin skjebne – han spiste lite, gikk knapt inn på stua, og øynene var hele tiden unnskyldende. Så, på søndag, banket det på døra. – Hva er det dere innbiller dere? Kristina sto i pelsen kåpe i døra, med Anders i en dyr dunjakke ved siden av. – Dere har stjålet hunden vår! Dette er tyveri! – Tyveri? Anna Petrovna var sjokkert. – Han lå jo bare i gangen og frøs. – Det er vår hund! skjøt Anders inn. – Vi har papirer! Pass! Dere tok ham uten lov! Hunden, som hørte de kjente stemmene, kom ut fra kjøkkenet. Halen dirret – skulle han glede seg eller løpe og gjemme seg? – Hjem, Rex! kommanderte Kristina. Hunden sniffet på hånden hennes, men ble stående ved Anna Petrovna. – Hva er dette for noe sprøyt? utbrøt Anders. – Rex, kom! Hunden senket hodet, men rørte seg ikke. – Unnskyld, begynte Anna Petrovna forsiktig, – men den har sovet ute i kulda, hele netter i gangen. Jeg tenkte… – Ikke tenk! Ikke din hund, ikke ditt problem! Hvor vår hund sover, angår oss! freste Kristina. – På betongen i gangen? den eldre damen klarte ikke å holde seg. – Om det er på balkongen! Vår hund, vårt valg! – Hva skjer her? Vladimir kom inn med avisen i hånden. – Kona di har stjålet hunden vår! pep Kristina. – Lever den tilbake, ellers går vi til politiet! Anna Petrovna kjente det knyte seg i magen. Bare ikke rot med loven nå også. Vladimir var sint nok fra før. – Anna, lever den fra deg, så er vi ferdige, sukket han. – Vi klarer oss uten styr med politiet. Men da han så Rex’ bedende øyne ved siden av kona, skjedde det noe. – Kan jeg få se papirene? sa Vladimir plutselig. – Hva sier du? eierne ble målløse. – Papirene på hunden. Stamtavle. Anders og Kristina vekslet blikk. – Dokumentene ligger hjemme. – Få dem hit, så kan vi snakke, svarte Vladimir bestemt. De to ble mer og mer irriterte, men noe i stemningen hadde snudd. – Og hvorfor fryser “deres hund” i gangen, om det er deres? spurte Vladimir. – Ikke deres sak! – Joda, når dyr plages midt foran øynene mine, blir det min sak, sa han og trådte frem. Diskusjonen vokste seg høyere, naboene begynte å titte ut. – Hva foregår? spurte tante Maja fra femte etasje. – Disse holder bikkja i gangen i kulda, svarte Vladimir. – Jeg har sett det, bekreftet gamle Pettersen fra naboleiligheten. Etter hvert som flere naboer kom til, ble trykket på de unge økt. – Skam dere! Har dere dyr, skal dere ta ansvar – som ordentlige folk! ristet gamle Pettersen på hodet. Etter mye diskusjon utbrøt Anders brått: – Greit, beholde hunden! Vi vil ikke ha ham! De snudde og smalt igjen døren etter seg. Rex løftet hodet, så mot døra og slapp ut et lavt klynk. Til slutt var bare ekteparet og hunden igjen – nå var Rex deres, offisielt. Rex kom bort til Vladimir og puffet forsiktig til hånden hans. – Vel, kamerat, sa han og satte seg på huk, – blir du med oss videre? Halen begynte å vifte – sakte, men sikkert. Ja, han blir. – Volodya, du var jo imot dette, sa Anna Petrovna forsiktig. – Jeg var det, svarte han, men nå er jeg ikke lenger imot. Jeg skjønte noe viktig. – Hva da? Han satt lenge stille før han svarte, Rex hadde allerede lagt seg inntil beina hans. – At vi var i ferd med å bli som dem. Vi levde sammen, men var hver for oss – jeg med sykdommen, du med ditt. Som fremmede. Hun kjente det stikke i brystet. – Og jeg tenkte: Hva om noen kaster oss bort, som unyttige? Da ble jeg redd, Anna. Skikkelig redd. Hun satte seg på armlenet hans. – Skal vi beholde ham? – Vi skal det, svarte han og smilte for første gang på mange måneder. – Nå skal vi være en ordentlig familie. Ikke sant, Rex? Hunden slikket ham på kinnet og la hodet i fanget hans. En uke senere kunne hele blokka se hvordan Vladimir luftet hunden hver morgen – og så ut til å ha fått ti år yngre humør. Og de unge? De flyttet visst stille til et annet strøk – sikkert litt pinlig. Synd for dem. Rex ville ha tilgitt.

Hunden senket hodet da eierne kom, men flyttet seg ikke en tomme. Alt begynte i desember, da snøen allerede

Uncategorized

029

Tante Rita: Jeg er 47 år, en helt vanlig kvinne og usynlig grå mus. Jeg er ikke pen, har ingen flott figur, og har alltid vært alene. Jeg har aldri vært gift og vil heller ikke det, for jeg synes menn stort sett er like – bare ute etter å få magen full og ligge på sofaen. Ingen har noengang fridd til meg, eller engang foreslått å treffes. Foreldrene mine er gamle og bor i Tromsø. Jeg er enebarn uten søsken, har noen søskenbarn, men har ikke kontakt med dem – og vil ikke ha det heller. Jeg har bodd og jobbet i Oslo i 15 år, i en vanlig blokk i et rolig boligstrøk. Hver dag er det jobb og hjem, og ingenting annet. Jeg er sur, kynisk og bryr meg ikke om noen. Liker ikke barn. I romjula reiste jeg til Tromsø for å besøke foreldrene mine, som jeg alltid gjør én gang i året. Da jeg kom hjem, bestemte jeg meg for å vaske kjøleskapet og kaste gamle frysevarer – noen pølser, karbonader; ting jeg hadde kjøpt og ikke likte. Jeg la alt i en eske og skulle kaste det. I heisen møtte jeg en gutt på rundt sju år, som jeg hadde sett før med moren og en liten baby. Jeg tenkte mitt om henne. Gutten så nysgjerrig på esken, og fulgte etter meg ut. Plutselig spurte han forsiktig: “Kan jeg ta det?” Jeg svarte at det var gammelt, men lot han få det. Da jeg snudde meg, så jeg hvordan han pakket maten forsiktig sammen og holdt det tett til brystet. Jeg spurte hvor moren hans var. Han sa hun var syk, det var babyen også. Jeg gikk opp i leiligheten min, lagde meg mat, men tankene ville ikke slippe gutten. Jeg har aldri vært hjelpsom, men noe stakk meg. Jeg pakket sammen mat jeg hadde – pålegg, ost, melk, kjeks, poteter, løk, til og med et stykke kjøtt – og gikk ut igjen. Jeg visste ikke hvilket etasje de bodde i, bare at det var over meg. Heldigvis åpnet gutten døra etter to etasjer. Han slapp meg ordløst inn. Det var fattigslig, men veldig rent. Mor lå sammenkrøket i senga, babyen ved siden av. Vannet og vaskeklutene sa sitt – høy feber. Jeg sjekket medisinskapet; bare utgåtte tabletter. Jeg ringte legevakten, ga moren te og mat. Hun spiste uten å mukke. Da jeg spurte hvordan hun kunne amme, ristet hun bare på hodet. Legevakten kom, skrev ut masse medisiner, til og med sprøyter. Jeg kjøpte alt på apoteket, fyllte opp med melk og barnemat, og – av en eller annen grunn – kjøpte en knallgul kosedyr-ape. Jeg hadde aldri kjøpt en gave til barn før. Hun heter Anna, er 26 år og oppvokst på bygda utenfor Drammen. Moren var fra Oslo, men giftet seg og flyttet vekk. Da Anna var baby, døde faren hennes i en arbeidsulykke. Moren, uten jobb og penger, sank fort. Etter tre år fant naboene mormoren i Oslo, som tok Anna til seg. Da Anna var 15, døde moren av tuberkulose. Mormor røykte konstant og snakket lite. Anna begynte å jobbe i nærbutikken som 16-åring, først på lager, så i kassa. Da hun var 17, døde mormor. Anna sto helt alene. Hun traff en gutt, men han forsvant så fort hun ble gravid. Hun jobbet og samlet penger, for hun visste at ingen ville hjelpe. Da datteren ble født, vasket hun trapper og lot barnet være alene hjemme. Eier av butikken voldtok henne da hun kom tilbake på jobb, og truet henne med sparken om hun sa noe. Da han fant ut at hun var gravid igjen, ga han henne 10 000 og kastet henne ut. Alt dette fortalte hun meg den kvelden. Hun takket for hjelpen, tilbød seg å arbeide for å betale, men jeg stoppet henne og gikk. Den natta sov jeg ikke. Hele livet mitt raste rundt i tankene – hvorfor bryr jeg meg ikke om noen, ikke ringer foreldrene mine, hvorfor sparer jeg penger jeg ikke bruker på noen. Nå satt jeg plutselig og brydde meg om en fremmed – en som ikke har råd til mat eller medisin. Neste morgen kom gutten og ga meg en tallerken med nystekte pannekaker før han løp av gårde. Jeg ble stående i døra med tallerkenen i hendene; varmen fra pannekakene spredte seg i kroppen og jeg følte meg levende igjen. Plutselig ville jeg alt på en gang – gråte, le, og spise! Like ved blokka er det et lite senter med en barnebutikk. Eieren forsto at jeg skulle handle mye, og ble med for å måle barna. Det ble fire bæreposer med klær til begge barna, i tillegg til dyner, puter og nytt sengetøy. Jeg fylte opp handlevogna med mat, vitaminer og alt mulig annet. Jeg følte meg plutselig så nødvendig. Ti dager har gått. Nå kaller barna meg tante Rita. Anna er utrolig hendig, og leiligheten min har blitt mye koseligere. Jeg har begynt å ringe foreldrene mine. Jeg sender donasjoner til syke barn. Jeg forstår ikke hvordan jeg levde før. Hver dag løper jeg hjem etter jobben fordi jeg vet at noen venter på meg. Og til våren reiser vi alle sammen til Tromsø. Vi har allerede kjøpt togbilletter.

Tante Rita Jeg er 47 år gammel nå. En ganske vanlig kvinne. Man kunne vel sagt litt som en grå mus.

Uncategorized

Feen Allerede i sjette klasse var det tydelig at Lise Bogatsjeva skulle bli en fantastisk lege. Den gangen falt nabogutten ned fra husken og slo både kneet og hodet. Det var ikke et syn for sarte sjeler, men 12 år gamle Lise beholdt roen. – Janka, hent vann, bandasje og litt pyrisept! ropte hun til venninnen som bodde i oppgangen tvers over lekeplassen, og venninnen løp straks hjem. Da den skremte tante Tanja, guttens mor, forstod hva som hadde skjedd og stormet ut, hadde Lise allerede vasket, renset og bandasjert sårene – raskt og nærmest profesjonelt. Tante Tanja ble mildt sagt overrasket da hun skjønte hvem som hadde hjulpet sønnen: – Du kommer til å bli lege, Lise, og ikke en hvilken som helst, men en ordentlig god en. Flott gjort – du beholdt fatningen. Noen ganger får man ikke slik hjelp selv av leger, og så kommer du, en liten jente! På speiderturer var Lise uvurderlig. Ingen ønsket å skade seg, men med Lise i nærheten var det langt mindre skummelt. Senere fulgte medisinstudiet, turnus, spesialisering og jevnlige etterutdanningskurs. En dag måtte hun, som behandlende lege, fungere som avdelingsleder for avdelingen for funksjonsdiagnostikk. Det var ingen tvil – kollegaene satte stor pris på og respekterte Lise Alexandrovna, nå gift Tikhonova. Personalet var herlig, med unntak av den eldre overlegens stedfortreder, Vladimir Jurijevitsj Stepanov. Han elsket å krangle og slenge med leppa – et ekte “energivampyr”. Lise lot seg ikke provosere, men kun hun visste hvor mye selvkontroll det krevde! Det eneste trøsten var at hun sjelden møtte Stepanov, kun en gang i uken på legekonsil, der nye pasienter ble diskutert. Likevel var ikke disse møtene hyggelige. Stepanov sparket ofte nedover i diskusjoner og kunne lire av seg de frekkeste komentarene. Han gjennomskuet at Tikhonova ignorerte hans kritikk, og det pirret ham bare ytterligere. – For en vanskelig person, klaget hun til mannen sin over middagen. – Gud vet at jeg prøver å være tålmodig, men det føles som om Stepanov leter etter bråk. – Men du vinner alltid, svarte Valera leende. – Du er jo vår alles diplomat. – Mamma, det er sant, nikket 13-årige Maksim. – Er du lei av å være lege kan du bli diplomat. De tjener endatil bedre! – Kanskje jeg skal tenke på det, svarte hun og lo. Lise var alltid diplomatisk – men et menneske, ikke en robot. Og menneskers tålmodighet har grenser. Hun visste at før eller siden ville alt koke over, med god grunn. Neste dag ble det som vanlig legekonsil – helt til Tikhonova la frem journalen til en kvinnelig pasient på rundt seksti år, som satt nervøst og ventet. Vanligvis fulgte dette et skjema: etter rapporten forlot pasienten rommet og sykepleieren, behandleren og overlegen diskuterte videre. Men denne gangen brøt rutinen sammen. Den eldre kvinnen spurte fortvilet: – Si meg ærlig, er dette alvorlig? Kommer jeg til å bli frisk? Jeg har en barnebarn som trenger meg. Stemmmen skalv; hun var nær ved å gråte. Og i de gamle, slitne øynene lyste håpet. Lise åpnet munnen for å trøste henne, men Vladimir Jurijevitsj avbrøt brutalt: – Med den diagnosen?! Situasjonen din er så avansert at ingen fornuftig lege vil love deg noe som helst! Hvorfor søkte du ikke hjelp før?! Pasienten stivnet, leppene dirret, men overlegen fortsatte: – Jeg kjenner typen! Først ignorerer dere alt, så jukser dere med egenmedisinering, og så skynder dere dere hit i panikk! Men vi er ikke mirakelarbeidere… Den stakkars kvinnen brast i gråt og gikk. Senere klandret Lise seg selv for ikke å ha sagt Stepanov hardere imot, men hun var helt satt ut. Å rope slik til en skremt eldre dame med ansvar for barnebarn var for grovt! Avdelingslederen ristet også misbilligende på hodet. Kvinnene i rommet visste jo at Stepanov hadde rett i sak, men de var enige om at han kunne vært høfligere. Mindre nedlatende i det minste! Og nå kokte det over for Lise. Nok var nok! Nå fikk hun si ham noen sannhetens ord! – Vladimir Jurijevitsj, med all respekt, men hva tillater du deg egentlig? – Hvorfor? svarte han skuldertrekkende. – Vi er jo ikke magikere, det må pasientene forstå. Å oppdage sykdom tidlig er alltid best, det vet du jo like godt som meg. Stefanov satte sitt fornøyde ansikt, men Lise så forsiktig på ham. Avdelingslederen skjønte hva Stepanov egentlig frydet seg over – han fikk henne ut av balanse. Men det skulle ikke gå som han trodde! – Du har selvsagt rett: sykdom bør tas tidlig. Men du aner ikke hvor mye arbeid jeg la inn i å overtale denne kvinnen til å la seg behandle. Hun begynte å tro det skulle gå bra. Og så ødelegger du alt, rett foran øynene på henne. Fy! Stefanov forsøkte å ta tilbake styring, men skjønte snart at det var nytteløst. Tikhonova lot seg ikke kue. Han visste allerede at denne damen ikke kunne trås over. Han forsøkte å rope tilbake, men Lise hørte det knapt. Alt flimret, og hun kjente på sin egen frustrasjon. Hun nektet å gråte foran Stepanov og gikk bort til vinduet. Da hun snudde seg, merket hun at døren hadde smelt bak avdelingslederen – hun var alene med Stepanov. Lise satte seg ved pulten og hentet protokollen. Jobben skulle gjøres, likevel. – Lise Alexandrovna… hørte hun en usikker stemme. Før hun rakk å se opp, visste hun ikke hvem det var. Stepanov var ikke kjent for ydmykhet, men nå sto han der, med en flaske beroligende dråper og så bortkommen ut. Merkelig nok følte hun ingen skadefryd, bare litt medlidenhet. Ryktene hadde rett – Stepanov var en ensom mann. Kanskje derfor så bitter? – Værsågod, Lise, drikk litt… og – unnskyld meg, hvis du har rett… – Og du har jo også rett, svarte hun mildere. – Men vår oppgave er å bygge opp håp hos pasientene – noen ganger utretter selv et lite håp mirakler. Det vet du nok bedre enn de fleste. – Ja, ja… mumlet han. Transformasjonen overrasket alle, men Lise visste at hun måtte slå fast prinsippene sine: – Du må aldri, aldri, heve stemmen eller tvile på min faglighet foran pasienter, enten det er vaktmester eller helseminister. Er det klart? – Ja, Lise Alexandrovna, svarte han spakt. “Vel, da,” tenkte Lise og så på klokken. Arbeidsdagen var så vidt begynt; mye ventet henne. En time senere besøkte hun kvinnen fra konsilet, Veronika Grigorjevna, som lå med en bukett tulipaner ved sengen. Da Lise kom inn smilte hun. – Tenk, sjefen din var innom. Han tok med blomster, ba om unnskyldning og sa at de skulle gjøre alt for å hjelpe meg. – Bra! Vi vil jo virkelig gjøre vårt beste. Du er snart på beina igjen – rene jenta på utstilling snart. – Din moroklump! lo damen. En måned senere var Veronika på bena. På utskrivningsdagen kom Stepanov inn med sjokolade og en bukett roser “til barnebarnet – og deg”. Alt personalet ble overrasket. “Hva har hendt med ham?”. De trodde knapt Stepanov visste hvordan man sa noe pent. Mellom Lise og Stepanov utviklet det seg et godt kollegialt forhold. De tok kaffe sammen etter konsil, noen ganger sås de på et nærliggende kafe. – Det er ikke mye lykke i livet, betrodde han en dag. – Antagelig derfor jeg er som jeg er. Livet har gått, men jeg føler jeg ikke har fått gjort noe. – Men… du har jo en høy stilling, utbrøt Lise. – Joda, men det er ikke lykke, svarte han. Lise begynte å kjenne sympati for ham. Personalet la selvsagt merke til forandringen. – Hva har du gjort med ham? spurte sykepleier Albina under en av de ukentlige te-stundene for kvinnene på sykehuset. – Har aldri sett ham så mild, han smiler jo av og til nå! Disse klubbene var viktige og gjennomført seriøse arrangementer: hjemmebakst, syltetøy og alt godt fra skapene til alle som jobbet der. – Det er ikke noe magisk, sa Lise. – Det handler bare om å ha tro på seg selv og beholde verdigheten, uansett om man er vaskehjelp eller sjef. – Lett for deg å si! sa unge renholder Zhanna. – Det er viktig å ikke undervurdere seg selv, svarte Lise. – Det er sant, nikket psykiater Galina Ivanovna. – Særlig overfor energivampyrer. – Jeg tror bare Stepanov er dypt ulykkelig, sa kjøkkenkokka Vera. Lise visste bedre enn noen at det var sant. – Har jeg gått glipp av noe? ropte lagerbestyrer Ekaterina, pustende etter å ha løpt inn. – Nei, du kom akkurat, sa Galina. – Diskusjonen går om Stepanov. – Å, har dere ikke hørt? Han skal visst gifte seg! – Nei, nå tuller du! – Det kommer aldri til å skje! Det gikk et gisp gjennom personalrommet. – Lise, ikke si at du ikke visste noe? spurte kjøkkensjefen spøkefullt. – Nei, jeg visste ikke, svarte hun forvirret. – Vi har snakket om mye, men ikke kjærlighetssaker. – Ganske typisk, sa psykologen Tamara. – Slike som han viser ikke følelser for noen. “Hvor har hun fått det fra? Og hvem er bruden?”, tenkte Lise for seg selv. – Hvem skal han gifte seg med? spurte Zhanna. – Jeg vet ikke sikkert – visstnok en pasient, sa Ekaterina og helte opp te. – Er det mulig?! utbrøt kjøkkenkokka, og Lise smilte. – Dette må jo markeres med noe annet enn te! sa hun. – Et glass god vin gjør seg. Alle var med – og damene skålte for lykkeligere tider for kollegaen. Neste dag, da Lise tok kaffe, kom en opplagt Stepanov. Hun latet som hun ikke visste noe. – Du ser flott ut, Vladimir Jurijevitsj, gliste hun. – Jeg er glad i dag. Skal nemlig gifte meg, Lise Alexandrovna. – Oi, virkelig? Hvem er den heldige? Håper hun er hyggelig? – Den beste i verden, sa han. – Det er Veronika. Hun du kjeftet på meg for! Jeg tok mot til meg, fant kontaktinfoen, og besøkte henne under dekke av et sykehusbesøk. – Er du litt av en intrigemaker, lo Lise. – Godt valg! – Vil gjerne invitere deg og familien i bryllupet! Det var jo takket være deg jeg fikk sjansen. – Skjebnen bringer alltid de rette sammen, smilte hun. Og for en lykkelig og flott brudgom han var! Bruden så også fantastisk ut – nesten som en helt annen kvinne. Veronika Grigorjevna hadde fått bob-frisyre og mørkere hår, og så ti år yngre ut. Hun takket stadig Lise for alt.

Kjære dagbok, Allerede i sjette klasse skjønte alle at jeg, Ingrid Bergstrøm, kom til å bli en god lege.

Uncategorized

Jo lenger unna, jo nærmere hjertet… – Vet du hva, kjære barnebarn! Hvis jeg virkelig plager dere så mye, finnes det bare én løsning. Jeg drar verken til døtrene mine lenger, besøker ikke venner, og jeg skal ikke ut på jakt etter noen “bestefar” heller. Se på det, altså! Få meg gift når jeg snart er 65! – Bestemor, akkurat det har jeg pratet om lenge, og mamma sier jo akkurat det samme! Flytt inn på eldrehjem. Bare skriv huset over på meg, så ordner mamma deg et eget rom der. Da har du noen å prate med, og vi slipper å gå oppå hverandre. – Jeg forlater ikke mitt eget hjem. Hør her, Sander! Plager jeg deg, så er døra der. Du er ung og oppegående – finn deg en leilighet og lev livet slik du vil. Du vil ikke studere? Fine, så jobb! Få så mange kjærester du bare vil, hver eneste dag om det så er. Jeg er en eldre dame, om én måned fyller jeg 65 år, og jeg trenger ro og stillhet. Nå holder det – jeg har flakket rundt i årevis, og det er på tide å komme hjem. Det er ikke greit, gutten min, at dere jager meg ut av huset mitt, mens dere bor på min pensjon med alle kjærestene. Pensjonen min er ikke utømmelig. Så her er saken: du har én uke på å finne deg et sted. Om du ikke finner noe, så gå til vennene dine – eller til hun du visstnok har nå, jeg husker aldri hva hun heter, men hun skal ut av huset mitt innen i dag. Utrolig – først prøver dere å finne en ny ektemann til meg, så vil dere sende meg på gamlehjem! Den irriterte barnebarnet prøvde å protestere, men Lidia ble bare stille, gikk inn på rommet sitt og lukket døren. Hodet dunket av sinne. Egentlig burde hun tatt en tablett, men det ville krevd en tur ut på kjøkkenet – og hun ville ikke møte barnebarnet nå. Hun kastet et blikk på det lille rommet, og oppdaget en halvtom flaske med Farris. Perfekt, akkurat nok til en slurk vann. *** Lidia hadde ikke ventet slikt mot fra seg selv. Bitterheten hadde bygget seg opp, og til slutt rant det over. To år hadde hun tiet, løpt til den ene datteren, så til den andre, og så hjem igjen på første hentydning om at «nå har du vel vært her lenge, mamma?». Nå bodde barnebarnet Sander på 20 år i hennes hus, med enten den ene eller den andre kjæresten – og bestemor er bare i veien, puster gjennom veggen, hoster og ødelegger stemningen. – Besta, kunne du ikke tatt deg en tur til noen? Så kunne jeg og Julie, Maria, Sofie eller Ida (stryk det som ikke passer – de byttes ut ofte) vært alene litt. Lidia satte kursen til søsteren, gamla, en venninne – dro aldri hjem før langt på natt, hun ville jo ikke forstyrre ungdommen. I starten var gjestebud hyggelig for både søster og venninne. Men når det ble to ganger i uka, forsvant gleden – også Lidia skjønte hun begynte å tynge folk. *** Akkurat da, da det ikke lenger var noen steder igjen å dra, fikk eldste datteren barn. Livet i storbyen, boliglån, et skolebarn – ikke rart de trengte bestemors hjelp. Lidia reiste straks. Første tiden var alt fryd – varme middager, rent hus, glade barnebarn. Men etter noen måneder begynte svigersønnen, bare 10 år yngre enn henne, å klage. – Lidia! Ikke kjøp de pølsene mer, du kan forgifte oss. Og når du først er hjemme hele dagen, hvorfor ikke lage ordentlig mat? – Lidia! Kjøttkaker er bra, men du bruker altfor mye penger på mat og husholdning! Kan du ikke være litt mer økonomisk? – Lidia! Hva er jeg, en ku? Skal jeg bare spise gress? Sparing er vel og bra, men vi trenger mer kjøtt på bordet! Og slik fortsatte det. Du er jo hjemme, kunne du ikke hjulpet eldste barnebarnet med skole, så vi slapp privatlærere? Bestemor måtte også tåle telefonklager. Og eldste barnebarnet – 4. klasse, men med masse attityde! Bestemor kler seg umoderne, gjør henne til latter, maser om lekser – og hvorfor har egentlig bestemor flyttet inn? Hun har jo eget hus på landet! Lidia tidde, forsøkte å gjøre alle til lags, kjøpte kjøtt for egne pensjonspenger, ga lommepenger til barnebarna, og sendte litt til Sander så strøm og vann ble betalt hjemme. Å klage for datteren var nytteløst – hun ville ikke gå imot mannen, hadde slitt for å kapre ham og få to barn med han etter fylte 40. Når yngste barnebarnet begynte i barnehage, trengte de ikke bestemor mer. Svigersønnen sa rett ut: Takk for hjelpen, nå kan du dra hjem. Lidia dro hjem – endelig skulle hun være herre i sitt eget hus. Men der hadde Sander og kjæresten slått seg til. Huset var skittent, strømmen fares for å bli kuttet. Da tok bestemor opp forbrukslån, betalte ned alt, ordnet huset. Sander klagde fortsatt; huset for lite, ingen privatliv. Så ble det nytt barnebarn – yngste datteren ba om hjelp. Lidia dro. Etter tre måneder var hun igjen i veien. Hun dro hjem uten å vente på å bli jaget. Og igjen: Sander misfornøyd. Kanskje hun ville tolerert alt om ikke for en spesiell hendelse etter hjemkomsten: Nok en gang renset hun hjemmet, ingen nye strømregninger. Men bestemor var fortsatt i veien. *** – Sander, jeg skal til en venninne i dag, hun har bursdag, jeg blir senere hjemme. – Hvorfor overnatter du ikke? Hadde vært deilig med litt ro fra deg. – Nei, jeg kommer hjem. Fest og mimring på kafe, så hyttefest. Akkurat idet Lidia skal dra, får vertinnen telefon. Ser på Lidia, går ut på verandaen og prater, kommer tilbake og sier at det var datteren – hun ber henne overnatte hos seg. – Overnatte? Jeg lovet Sander å komme hjem. – Sander ringte mora si og sa at de ville være alene. Så hun ringte meg og ba meg beholde deg her en natt, så de fikk litt fred. – Ja, og du vet, Lidia, når barn sier til andre at moren må innkvarteres, da er ikke alt så bra egentlig. Joda, forrige uke spurte hun om jeg kjente noen eldre mann med leilighet – “så Sander kan gifte seg, for bestemor vil jo ikke på gamlehjem”. Lidia fortalte alt, om eldste datteren, yngste datteren, og Sander – alt om hvordan hun, i sitt eget hjem, føler seg som en fremmedgjort. – Jeg bestemmer jo ikke engang i mitt eget hus, fortalte Lidia. Sander flyttet inn etter videregående. Ikke i forsvaret, ikke på skole. Datteren satt overføringene på vent da han fylte 18 – og der satt han, på bestemors nakke. Lidia overnattet ikke hos vennen, dro hjem. Og alt det hun hadde holdt inne, fikk Sander høre da hun kom tilbake. Han ringte mamma og sa bestemor var blitt gal, kaster ham ut, men Lidia sa det samme til datteren. Sander flyttet ut og sa at “nå må du ikke tro jeg kommer og hjelper deg noen gang”. Lidia ble alene – men det føltes nesten som en lettelse. Endelig kunne hun trekke pusten og være seg selv. Hele livet hadde hun tilpasset seg alle andre: først døtrene, så mannen, så barnebarna, døtre som syntes hun var for gammeldags, enkemann som hun fulgte opp alene. Til slutt vokste det bare frem forbrukere rundt henne – og nå vil de jage henne ut fra eget hjem. Hvilket liv er det, når du er en fremmed i ditt eget hus? Sander kom til fornuft, ba om tilgivelse. Lidia tilga, men ba ham ikke flytte tilbake. “Besøk meg så ofte du vil, Sander, men bo sammen – det skal vi ikke mer. Du er ung, du har kjærester, jeg vil ha ro.” Døtrene ber henne komme og hjelpe med barna – men Lidia takker nei. “Bring barna til meg, så passer jeg dem gjerne. Her er frisk luft og jeg har ro hjemme. Her er det jeg som bestemmer.” Lidia sier: Jo lenger unna, jo nærmere hjertet. Og vet du – jeg tror hun har rett.

Jo lenger unna, jo nærmere hjertet … Vet du hva, gutten min! Om jeg er så til bry for dere, så

Uncategorized

Mikhail stod stille: bak bjørka satt en hund og så trist på ham – en hund han ville kjent igjen blant tusen

25. juni Støvskyen steg sakte over grusveien, tung av egen treghet, som om selv veien ikke orket å gå videre.

Uncategorized

Da kona skulle til veterinæren med hunden, begynte hun å tenke at hun hadde gjort en skjebnesvanger feil. Nå har vi to uheldige skapninger i huset – ikke bare én… Dette ble tydelig da kattungen kom hjem (eller rettere sagt, ble funnet i søpla). Kona gikk ut for å ta ut søpla, men kom hjem med et nytt familiemedlem – Neflus, døpt etter “uheldig”. Først hoppet han med forpotene rett i varm borsjtsj, før han klarte å få bakpotene i en skål med rømme. Etter det ballet det bare på seg… Neflus havnet stadig vekk i trøbbel: forstuet alle fire beina fra senga, fikk kopper og glass i hodet, landet rett i saltet så alle måtte beskytte det med hendene… Tre ganger fikk han støt, men veterinæren reddet ham hver gang. Han prøvde å drukne seg i bøtta til gulvvasken, og lærte oss at bøtter må passes på. Han hoppet aldri riktig, slo seg på alt – hjørner, speil, armlener… Kona prøvde alt, tok ham til “kloke koner” som skulle fjerne uflaksen med egg, men etter at han knuste serviset deres, ville ingen ta imot ham. En venninne anbefalte til slutt å skaffe ham en venn – kanskje en til katt, eller en liten hund. Datteren og kona jublet da de fikk råd til en fryktinngytende chihuahua – Rambo. “Fryktinngytende”, for har du sett dette dyret på nært hold og hørt hvordan det bjeffer (eller hoster)? Neste dag ble alt klart: Huset vårt hadde mus, og Neflus elsket å observere dem og leke sisten, så vi hadde musefeller. Det var Rambo som havnet i en felle, og kona måtte til veterinæren. Der tenkte hun: Nå har vi to uheldige skapninger, ikke bare én! Neflus tok ham under sine vinger. Sammen havnet de i trøbbel – med maur, veps, bier, gæs, høner… Mer styr enn noen gang. Men så endret alt seg en dag da mannen skulle til jobb. Neflus kastet seg foran døra og nektet å slippe forbi, og da mannen prøvde å dytte katten vekk, sprang lille Rambo til unnsetning, hostet sitt fryktinngytende bjeff og satte seg foran Neflus. Mannen ga opp, ropte på kona – og akkurat da kom et vilt brøl utenfor: en melkebil uten bremser krasjet fullstendig inn i bilen vår… Fra da av spurte alltid mannen om alt var trygt før han gikk ut, og Rambo svarte med et smil og et nikk. Folk tror kanskje uflaksen deres er over, men begge havner fortsatt stadig i trøbbel. Likevel teller vi ikke lenger tap eller klager over uflaks – nå blir de bare båret, kost med, vasket av rømme og borsjtsj, Neflus har fått klorebrett i alle hjørner, Rambo den fineste halsbåndet. Og selv om Neflus fortsatt sover i fotenden, ramler ned og hyler midt på natta til Rambo kommer løpende for å beskytte ham, så er de lykkelige. Familien flytter dem midt mellom seg i senga og sover til morgengry. For det handler – som alltid – bare om én ting: kjærlighet. Neflus og Rambo er ikke elsket fordi de er heldige eller uheldige, men bare fordi de er – og det er den største lykken!

Du, hør her Jeg må bare fortelle deg om det som skjedde med oss etter at Silje tok hunden vår til veterinæren.