Hun trampet over min skjebne – Historien om en frekk kvinne og et knust morshjerte – Sønn min, hvis du ikke slår opp med denne frekke kvinnemennesket, så kan du bare regne med at du ikke har noen mor! Denne Nina er minst femten år eldre enn deg! – sa mamma til meg gang på gang. – Mamma, jeg klarer ikke, det går bare ikke! Jeg skulle gjerne gjort det … – forsøkte jeg å forsvare meg. … Jeg hadde en kjæreste, lille Lena på fjorten år. Ren, beskjeden, ønsket. Da jeg møtte henne på skolefesten, var jeg atten. Lena fanget blikket mitt, jeg kunne grine av det! Via venninnen hennes fikk jeg lurt meg til å invitere Lena ut. Tror du hun kom? Nei! Jeg begynte å forfølge henne som en jeger på jakt. Fikk tak i nummeret til Lena, ringte henne, tryglet om et møte. Til slutt ga jenta etter. Men hun advarte: Kom hjem til mamma og be henne om tillatelse. Jeg sto der svett og nervøs foran døra til Lena. Mammaen hennes var en godlynt dame med humor. Hun overlot sitt eneste barn til meg i to timer. Vi ruslet i parken, pratet og lo. Alt ganske uskyldig. Så sier Lena plutselig: – Vova, jeg har egentlig kjæreste. Og jeg tror jeg er forelsket i ham. Men han er en ekte rundbrenner. Det er så slitsomt å ta ham på fersken med andre jenter hele tiden. Jeg har jo litt stolthet selv. Skal vi prøve å være venner, du og jeg? Er du med? Jeg hevet brynene og så enda nysgjerrigere på Lena. Altså, Lena kunne både fremstå som uskyldig og være den som kunne elske. Jeg ble bare enda mer opptatt av henne. De to timene gikk fort, og jeg leverte henne trygt hjem igjen til moren. … Med tiden klarte jeg ikke lenger å leve uten denne jenta. Mamma forelsket seg også i denne «solskinnsjenta». Lena besøkte oss ofte. De to kunne prate så lenge at de glemte meg helt. Da Lena fylte atten, snakket vi om å gifte oss. Ingen tvil om at det ville bli bryllup, verken hos meg, Lena eller foreldrene våre. Bryllupet ble satt til høsten. … Så kom sommeren. Lena dro til bestemoren på landet. Jeg tilbrakte sommeren på hytta og hjalp mamma med alt mulig. En dag vanner jeg tomatene i grønnsakshagen. Så hører jeg noen rope: – Unge mann, har du litt vann? Jeg snur meg. Der står en kvinne på rundt 35 år. Litt ustelt, bustete og med glimt i øyet. Ingen jeg husker fra nabolaget på hytta. Men jeg kunne da ikke si nei. Jeg heller brønnvann i kruset hennes. – Takk skal du ha, gutt! Jeg hadde nesten tørsta i hjel. Jeg har med litt hjemmelaget fruktlikør som takk. Ikke vær kresen, ta den. Hun presset ei flaske i hånda mi. Jaja, jeg tok imot og ropte etter henne: Takk! Senere på kvelden, mens jeg spiste alene på hytta, drakk jeg av likøren. Mamma hadde dratt til byen, så jeg var alene. Hadde mamma vært der, ville hun aldri latt meg røre flasken. Neste dag kom kvinnen igjen. Vi begynte å prate. Hun het Nina og bodde i ei bygd like ved. Jeg inviterte Nina inn. Hun hadde med mer av den søte likøren. Jeg slang sammen en salat og noen brødskiver. Vi satt og pratet, og likøren tok fort slutt. Den dagen … mistet jeg meg selv til Nina. Jeg var som en liten gutt, styrt av denne kvinnen. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Alt var som i tåke. Da jeg våknet, var Nina borte. Mamma sto over meg og prøvde å få meg til å våkne: – Vova, hva har skjedd her mens jeg var borte? Hvem har du drukket med? Hvorfor ser senga di ut som om en hel flokk hester har galoppert over den? – spurte mamma bekymret. Jeg klarte knapt å åpne øynene. Hodet bråkte, hendene skalv. Jeg klarte ikke å forklare mamma noe. Mot kvelden ble jeg meg selv igjen. Jeg begynte å huske … Jeg skammet meg for Lenochka. Men ikke en uke etter kom Nina igjen. Og jeg … jeg ble glad for å se henne, ja savnet henne kanskje til og med litt. Mamma kom ut i døra med hendene i sidene: – Hva vil du, dame? Jeg tok mamma inn: – Mamma, hvordan kan du ta imot gjestene slik? Kanskje hun bare vil ha litt vann, du trenger ikke bli så striks, – prøvde jeg å roe henne. – Gjest? Dette er jo Nina fra bygda! Til og med hundene vet hvem hun er! Hun loker rundt på hyttene og forfører menn! Æsj for et kvinnfolk! Vil ha tak i deg også! Jeg lar det ikke skje! Kast henne ut før det er for sent! – raste mamma. Mamma ante ikke at det allerede var for sent. Det var som om Nina hadde gitt meg en trylledrikk og bundet meg til seg uten min vilje. Jeg følte at jeg ikke elsket henne, men jeg jaget etter henne som en skygge. Lenka var glemt … Da jeg nevnte for Nina at jeg hadde en forlovede, sa hun bare: – Vovka, den første jenta teller ikke. Bryllupet med Lena ble avlyst. Mamma inviterte Lena hjem og fortalte henne alt. – Jenta mi, tilgi Vova, han skjønner ikke selv at han glir ned i avgrunnen. Når han våkner, er det for sent. Han kommer til å kaste bort livet med denne kvinnfolket. Du må tenke på deg selv og gå videre, – unnskyldte mamma meg. Lena giftet seg. Mamma, i håp om å skille meg fra Nina, gikk til militærkontoret og ba dem kalle meg inn i militæret straks. Inntil da hadde jeg utsettelse. Jeg endte opp med å bli sendt til Afghanistan. Jeg skal ikke gå inn på alt jeg opplevde der… Jeg kom hjem uten tre fingre på høyre hånd. Et «lett» sår. Psyken min var naturligvis ødelagt. Jeg ble fryktløs og likegyldig. Nina ventet på meg. Vi hadde allerede fått en sønn. Da jeg dro til krigen, visste jeg ikke om jeg ville overleve. Derfor plantet jeg «frøet» med vilje. En sønn ble født. I krigen drømte jeg om fem barn. Mamma hatet fortsatt Nina, men elsket Lena og strikket sokker og luer til datteren hennes. Hun mente på en eller annen måte at Lena sin datter var min. Jeg hadde blitt glad for det, men dessverre… Lena hadde fått alt til. Hun var ofte innom på besøk hos mamma og spurte om meg. – Åh, Lenka, Vova er fortsatt med dette kvinnfolket. Jeg tror aldri han klarer å rive seg løs. Hva han ser i henne, skjønner jeg ikke… Alt dette ble Lena fortalt av mamma flere år senere, da vi møttes igjen. Senere dro jeg nordover for jobb. Nina og tre barn ble med. Der fikk vi to barn til. Drømmen min om fem barn ble oppfylt. Men etter to år døde den ene jenta vår av lungebetennelse; klimaet var for tøft. Vi flyttet hjem. Under bjørkene hjemme er det lettere å bære sorgen. Jeg tenkte mer og mer på Lena. Glemselen lå tungt. Jeg ba mamma om telefonnummeret hennes. Mamma ga meg til og med adressen, men advarte meg: – Ikke rør opp i Lenka sitt liv. La det forbli i fortiden. Jeg ringte. Vi møttes med en gang. Lena hadde bare blitt vakrere. Hun inviterte meg hjem og presenterte meg for mannen som en barndomsvenn. Mannen stolte så mye på henne at han dro på nattskift og lot oss være alene. På bordet sto champagne og frukt. Lenas datter var hos bestemor. – Nå Vova, fortell hvordan du har det? Mamma har fortalt meg alt, – sukket Lena og så meg inn i øynene. – Unnskyld meg, Lenka. Det bare ble sånn. Livet kan ikke skrives om. Jeg har fire barn, – stotret jeg. – Det er ingenting å gjøre med det. Nå har vi sett hverandre, mimret, er ikke det nok? Men vær mer kjærlig med mammaen din, hun har hatt det vondt på grunn av deg, – ba Lena. Jeg så på Lena, klarte ikke å ta øynene bort. Tiden hadde gått uten å røre henne. Like vakker og ønsket. Jeg tok hånden hennes og kysset den varsomt. – Lena, jeg elsker deg, akkurat som da vi var unge. Men kjærligheten vår drev forbi. Alt kan ikke fortelles, livet kan ikke skrives om. Jeg ber deg om tilgivelse, – det brast i meg. – Vova, nå må du gå. Det er sent, – avsluttet Lene møtet. Men hvordan kunne jeg bare gå? Følelsene flommet over meg, sjelen skalv, en stormende kjærlighet flammet opp! … Neste morgen gikk jeg stille min vei. Lena sov søtt. Vi begynte å møtes i det skjulte. Dette varte i tre år. Så flyttet Lena med familien til en forstad, og kontakten ble brutt for alltid. … Jeg skilte meg fra Nina da barna var voksne. Mamma hadde rett. Hun var virkelig ei «gjennomtrekker», trampet gjennom mitt liv og knuste hjertet mitt. … Ingen vinner eller taper – vann forblir alltid vann. Til slutt viste det seg at kun ett barn virkelig var mitt. Min første sønn…

Author Fame LovingViews 7

TRÅKKET OVER LIVET MITT, TATT AV EN VANDRER

Sønnen min, hvis du ikke slutter å omgås denne frekke kvinnen, så har du ikke lenger en mor! Denne Nina er jo minst femten år eldre enn deg! sa mamma til meg for sikkert hundrede gang, stemmen vred og såret.
Mamma, jeg klarer det ikke. Selv om jeg gjerne ville mumlet jeg unnskyldende hver eneste gang.

Alt var enklere før Nina kom inn i livet mitt. Da hadde jeg min elskede, lille Ingjerd, bare fjorten år. Ren, forsiktig, yndig. Jeg var atten da jeg møtte henne på skolefesten og var solgt med det samme. Hjertet ville nesten gråte hver gang hun smilte.

Gjennom en venninne fikk jeg lurt meg til å invitere Ingjerd ut på en date. Tror du hun dukket opp? Nei, selvfølgelig ikke! Jeg sirklet rundt henne som en jeger, skaffet nummeret hennes, ringte i vei, tryglet og ba. Etter mye om og men ga hun etter, men først måtte jeg komme hjem til henne og spørre moren om lov.

Der sto jeg, rød og svett, foran døren. Moren viste seg å være en vennlig dame med lune øyne. Hun stakk meg i armen og lo litt: Her har du ansvaret, gutten min. To timer!

Vi gikk tur i parken snakket og lo. Alt var uskyldig, som i et eventyr. Plutselig sier Ingjerd:
Eirik, jeg har en kjæreste. Tror jeg elsker ham. Men han er den verste skjørtejeger du kan tenke deg. Jeg orker ikke mer. Jeg har tross alt stolthet! Kanskje vi to skal prøve på noe i stedet? Tror du det?

Jeg løftet øyenbrynene overrasket og betraktet Ingjerd på nytt. Det var noe i henne uskyldig, men med noe hemmelig under. Jeg ble enda mer fascinert.

Timene forsvant. Jeg fulgte Ingjerd hjem og overleverte henne til moren.

Jeg kunne etter hvert ikke leve uten henne. Mamma elsket henne også hun kalte Ingjerd mitt lille solstreif. Hun kom ofte på besøk, og mamma lærte henne alle slags norske små knep. Av og til glemte de meg og drakk kaffe mens de lo.

Da Ingjerd ble atten, snakket vi om bryllup. Ingen tvil fra noen. Foreldrene våre var like enige dette var rett. Vi satte datoen til høsten.

Sommeren kom, og Ingjerd dro til bestemor på gården i Gudbrandsdalen. Jeg hjalp mamma på hytta hele sommeren.

En kveld i hagen, mens jeg vannet grønnsakene, hørte jeg noen rope:
Skal du være så snill å gi meg litt vann, unge mann?

Jeg snudde meg der sto en kvinne på rundt 35. Bustete, skitten, men med et glimt i øyet. Jeg hadde aldri sett henne før. Men jeg kunne vel ikke nekte henne vann? Jeg hentet en kopp vann fra brønnen og rakte henne.

Hun drakk med stor glede. Tusen takk! Jeg trodde jeg skulle tørste i hjel. Her, jeg har med hjemmelaget solbærlikør. Ta en slurk, skjems ikke!

Hun presset flaska i hånden min. Jeg visste jo ikke bedre og takket.

Senere den kvelden, alene i hytta, prøvde jeg likøren. Mamma var i byen og hadde aldri latt meg røre flasken om hun var hjemme.

Dagen etter stod kvinnen plutselig i hagen igjen. Nina het hun. Hun bodde i en husklynge ikke langt unna. Jeg inviterte henne inn. Hun hadde med mer av den søte likøren. Vi spiste brødskiver og salat til. Flaska gikk fort tom. Hva som skjedde etterpå nei, jeg skammer meg fortsatt.

Nina hadde en underlig makt. Jeg var som en okse med ring i nesa, dratt inn i tåka hennes. Jeg skjønte ikke engang hva som hendte.

Da jeg våknet, var hun borte. Istedenfor sto mamma over meg og ristet i meg:
Eirik, hva skjedde her? Hvem har du drukket med? Senga ser ut som en flokk elger har tråkket over den!

Jeg klarte knapt å åpne øynene. Skogen bruste inni hodet, hendene skalv. Jeg kunne ikke gjøre rede for noe. Til kvelden kom minnene tilbake, og jeg skammet meg for Ingjerd.

Men etter bare noen dager kom Nina tilbake. Jeg ble faktisk glad for å se henne, merkelig nok. Mamma kom ut og stilte seg med hendene i siden:
Hva er det du vil, kvinne?

Jeg trakk mamma til side.
Hun er bare tørst. Slapp av, mamma. Hun er sikkert bare sliten.

Tørst? Det er da Nina-dronningen fra nabogrenda! Enhver hund i området vet hvem hun er! Hun forfører menn, farlig som fanden. Hun skal ikke inn her, hører du? raste mamma.

Men det var for sent. Nina hadde brygget sitt heksebrygg, og jeg ble værende hos henne, mot all fornuft. Jeg elsket henne ikke, hun var ikke min, men jeg hang etter henne som en skygge. Ingjerd glemte jeg totalt.

En dag nevnte jeg Ingjerd, og Nina lo kaldt:
Første kjærlighet er ikke ekte forlovelse, Eirik.

Det ble aldri noe bryllup. Mamma ba Ingjerd hjem til seg, forklarte alt:

Jenta mi, tilgi Eirik, han vet ikke hva han driver med. En dag våkner han, men da er det for sent. Lag deg et godt liv, vent ikke på ham, sa mamma og tok Ingjerd i hendene.

Ingjerd giftet seg og fikk sitt. Mamma min, som ville få vekk Nina, gikk til sesjonskontoret og sørget for at jeg ble sendt i Forsvaret. Jeg hadde hatt utsettelse fram til da. Og slik endte jeg opp i Afghanistan. Jeg skal ikke si noe mer om det jeg kom tilbake uten tre fingre på høyre hånd. Et lett, norsk, krigsminne.

Jeg var endret. Ble uredd og likegyldig. Nina ventet på meg. Vi hadde allerede fått en sønn før jeg dro jeg ville plante et frø før jeg forsvant, i tilfelle jeg ikke overlevde. På fronten drømte jeg om fem barn.

Mamma hatet fortsatt Nina. Hun holdt seg til Ingjerd strikket små sokker til datteren hennes, full av tro på at det egentlig var barnebarnet hennes. Jeg skulle virkelig ønske det var sant. Ingjerd besøkte mamma iblant, spurte om meg.

Å herlighet, Ingjerd, Eirik er fremdeles med denne omstreiferen. Jeg skjønner ikke hva han ser i henne, sukket mamma gang på gang.

Det fortalte Ingjerd meg mange år senere, da vi møttes igjen.

Etter en tid flyttet jeg og Nina og våre tre barn nordover. Der oppe kom det to til. Drømmen gikk i oppfyllelse: fem barn! Men så ble den fem år gamle datteren syk. Hun døde av lungebetennelse. Nordens kulde tar sitt. Vi flyttet hjem igjen, til bjørkenes land. Sorgen ble lettere under kjente trær.

Tankene mine gikk stadig oftere til Ingjerd. Savnet var som en evig flod. Jeg oppdaget at mamma hadde telefonnummeret hennes hun ga meg til og med adressen, men advarte: Ikke forstyrr Ingjerds familie. Ikke gi deg i kast med fortiden, sønn.

Jeg ringte. Vi møttes straks. Ingjerd var bare blitt vakrere. Hun inviterte meg hjem. Jeg ble presentert som en barndomsvenn. Ektemannen hennes virket trygg, gikk på nattskift og lot meg og Ingjerd sitte alene.

På bordet sto en halvtom flaske champagne og noen epler. Datteren var hos bestemor.

Så, Eirik, fortell hvordan det føles å være du, smilte Ingjerd, og øyne mine kunne knapt møte hennes.

Tilgi meg, Ingjerd. Alt er snudd. Nå har jeg fire barn.

Og det er heller ikke noe å endre på, Eirik. Vi har møttes, mimret om ungdommen. Mer skal det ikke være. Vær snill mot moren din hun har lidd for deg i alle år, lovte hun.

Jeg betraktet Ingjerd, klarte ikke å løsrive blikket. Hun så ut som tiden hadde glemt henne. Samme skjønnhet, det samme smilet. Jeg tok hånden hennes, kysset den.

Ingjerd, jeg elsker deg, som før. Men vi gled forbi hverandre. Livet skriver ikke om kjærligheten vår. Jeg ber om tilgivelse, hvisket jeg.

Du må gå nå, Eirik. Det er sent, sa hun og slo et punktum.

Men jeg klarte ikke dra. Følelsene skylte inn i meg sjelen danset, lidenskapen slo gnister.

Om morgenen snek jeg meg ut, mens Ingjerd sov. Vi fortsatte å møtes i det skjulte, i tre år. Så flyttet Ingjerd og mannen til en nabokommune, og kontakten opphørte.

Etter hvert skilte jeg meg med Nina da barna hadde vokst opp. Mamma hadde rett. En vandrer er en vandrer hun trampet over livet mitt, brakk hjertet mitt.

Vann koker aldri til noe annet enn vann.

Av alle barna mine, var det bare én som egentlig var min. Den første sønnen.