Jo lenger unna, jo nærmere hjertet… – Vet du hva, kjære barnebarn! Hvis jeg virkelig plager dere så mye, finnes det bare én løsning. Jeg drar verken til døtrene mine lenger, besøker ikke venner, og jeg skal ikke ut på jakt etter noen “bestefar” heller. Se på det, altså! Få meg gift når jeg snart er 65! – Bestemor, akkurat det har jeg pratet om lenge, og mamma sier jo akkurat det samme! Flytt inn på eldrehjem. Bare skriv huset over på meg, så ordner mamma deg et eget rom der. Da har du noen å prate med, og vi slipper å gå oppå hverandre. – Jeg forlater ikke mitt eget hjem. Hør her, Sander! Plager jeg deg, så er døra der. Du er ung og oppegående – finn deg en leilighet og lev livet slik du vil. Du vil ikke studere? Fine, så jobb! Få så mange kjærester du bare vil, hver eneste dag om det så er. Jeg er en eldre dame, om én måned fyller jeg 65 år, og jeg trenger ro og stillhet. Nå holder det – jeg har flakket rundt i årevis, og det er på tide å komme hjem. Det er ikke greit, gutten min, at dere jager meg ut av huset mitt, mens dere bor på min pensjon med alle kjærestene. Pensjonen min er ikke utømmelig. Så her er saken: du har én uke på å finne deg et sted. Om du ikke finner noe, så gå til vennene dine – eller til hun du visstnok har nå, jeg husker aldri hva hun heter, men hun skal ut av huset mitt innen i dag. Utrolig – først prøver dere å finne en ny ektemann til meg, så vil dere sende meg på gamlehjem! Den irriterte barnebarnet prøvde å protestere, men Lidia ble bare stille, gikk inn på rommet sitt og lukket døren. Hodet dunket av sinne. Egentlig burde hun tatt en tablett, men det ville krevd en tur ut på kjøkkenet – og hun ville ikke møte barnebarnet nå. Hun kastet et blikk på det lille rommet, og oppdaget en halvtom flaske med Farris. Perfekt, akkurat nok til en slurk vann. *** Lidia hadde ikke ventet slikt mot fra seg selv. Bitterheten hadde bygget seg opp, og til slutt rant det over. To år hadde hun tiet, løpt til den ene datteren, så til den andre, og så hjem igjen på første hentydning om at «nå har du vel vært her lenge, mamma?». Nå bodde barnebarnet Sander på 20 år i hennes hus, med enten den ene eller den andre kjæresten – og bestemor er bare i veien, puster gjennom veggen, hoster og ødelegger stemningen. – Besta, kunne du ikke tatt deg en tur til noen? Så kunne jeg og Julie, Maria, Sofie eller Ida (stryk det som ikke passer – de byttes ut ofte) vært alene litt. Lidia satte kursen til søsteren, gamla, en venninne – dro aldri hjem før langt på natt, hun ville jo ikke forstyrre ungdommen. I starten var gjestebud hyggelig for både søster og venninne. Men når det ble to ganger i uka, forsvant gleden – også Lidia skjønte hun begynte å tynge folk. *** Akkurat da, da det ikke lenger var noen steder igjen å dra, fikk eldste datteren barn. Livet i storbyen, boliglån, et skolebarn – ikke rart de trengte bestemors hjelp. Lidia reiste straks. Første tiden var alt fryd – varme middager, rent hus, glade barnebarn. Men etter noen måneder begynte svigersønnen, bare 10 år yngre enn henne, å klage. – Lidia! Ikke kjøp de pølsene mer, du kan forgifte oss. Og når du først er hjemme hele dagen, hvorfor ikke lage ordentlig mat? – Lidia! Kjøttkaker er bra, men du bruker altfor mye penger på mat og husholdning! Kan du ikke være litt mer økonomisk? – Lidia! Hva er jeg, en ku? Skal jeg bare spise gress? Sparing er vel og bra, men vi trenger mer kjøtt på bordet! Og slik fortsatte det. Du er jo hjemme, kunne du ikke hjulpet eldste barnebarnet med skole, så vi slapp privatlærere? Bestemor måtte også tåle telefonklager. Og eldste barnebarnet – 4. klasse, men med masse attityde! Bestemor kler seg umoderne, gjør henne til latter, maser om lekser – og hvorfor har egentlig bestemor flyttet inn? Hun har jo eget hus på landet! Lidia tidde, forsøkte å gjøre alle til lags, kjøpte kjøtt for egne pensjonspenger, ga lommepenger til barnebarna, og sendte litt til Sander så strøm og vann ble betalt hjemme. Å klage for datteren var nytteløst – hun ville ikke gå imot mannen, hadde slitt for å kapre ham og få to barn med han etter fylte 40. Når yngste barnebarnet begynte i barnehage, trengte de ikke bestemor mer. Svigersønnen sa rett ut: Takk for hjelpen, nå kan du dra hjem. Lidia dro hjem – endelig skulle hun være herre i sitt eget hus. Men der hadde Sander og kjæresten slått seg til. Huset var skittent, strømmen fares for å bli kuttet. Da tok bestemor opp forbrukslån, betalte ned alt, ordnet huset. Sander klagde fortsatt; huset for lite, ingen privatliv. Så ble det nytt barnebarn – yngste datteren ba om hjelp. Lidia dro. Etter tre måneder var hun igjen i veien. Hun dro hjem uten å vente på å bli jaget. Og igjen: Sander misfornøyd. Kanskje hun ville tolerert alt om ikke for en spesiell hendelse etter hjemkomsten: Nok en gang renset hun hjemmet, ingen nye strømregninger. Men bestemor var fortsatt i veien. *** – Sander, jeg skal til en venninne i dag, hun har bursdag, jeg blir senere hjemme. – Hvorfor overnatter du ikke? Hadde vært deilig med litt ro fra deg. – Nei, jeg kommer hjem. Fest og mimring på kafe, så hyttefest. Akkurat idet Lidia skal dra, får vertinnen telefon. Ser på Lidia, går ut på verandaen og prater, kommer tilbake og sier at det var datteren – hun ber henne overnatte hos seg. – Overnatte? Jeg lovet Sander å komme hjem. – Sander ringte mora si og sa at de ville være alene. Så hun ringte meg og ba meg beholde deg her en natt, så de fikk litt fred. – Ja, og du vet, Lidia, når barn sier til andre at moren må innkvarteres, da er ikke alt så bra egentlig. Joda, forrige uke spurte hun om jeg kjente noen eldre mann med leilighet – “så Sander kan gifte seg, for bestemor vil jo ikke på gamlehjem”. Lidia fortalte alt, om eldste datteren, yngste datteren, og Sander – alt om hvordan hun, i sitt eget hjem, føler seg som en fremmedgjort. – Jeg bestemmer jo ikke engang i mitt eget hus, fortalte Lidia. Sander flyttet inn etter videregående. Ikke i forsvaret, ikke på skole. Datteren satt overføringene på vent da han fylte 18 – og der satt han, på bestemors nakke. Lidia overnattet ikke hos vennen, dro hjem. Og alt det hun hadde holdt inne, fikk Sander høre da hun kom tilbake. Han ringte mamma og sa bestemor var blitt gal, kaster ham ut, men Lidia sa det samme til datteren. Sander flyttet ut og sa at “nå må du ikke tro jeg kommer og hjelper deg noen gang”. Lidia ble alene – men det føltes nesten som en lettelse. Endelig kunne hun trekke pusten og være seg selv. Hele livet hadde hun tilpasset seg alle andre: først døtrene, så mannen, så barnebarna, døtre som syntes hun var for gammeldags, enkemann som hun fulgte opp alene. Til slutt vokste det bare frem forbrukere rundt henne – og nå vil de jage henne ut fra eget hjem. Hvilket liv er det, når du er en fremmed i ditt eget hus? Sander kom til fornuft, ba om tilgivelse. Lidia tilga, men ba ham ikke flytte tilbake. “Besøk meg så ofte du vil, Sander, men bo sammen – det skal vi ikke mer. Du er ung, du har kjærester, jeg vil ha ro.” Døtrene ber henne komme og hjelpe med barna – men Lidia takker nei. “Bring barna til meg, så passer jeg dem gjerne. Her er frisk luft og jeg har ro hjemme. Her er det jeg som bestemmer.” Lidia sier: Jo lenger unna, jo nærmere hjertet. Og vet du – jeg tror hun har rett.

Jo lenger unna, jo nærmere hjertet …

Vet du hva, gutten min! Om jeg er så til bry for dere, så har jeg egentlig bare ett valg. Jeg drar verken til noen av døtrene mine lenger, og det er slutt på å flakke mellom gamle venner og venninner.
Og ikke skal jeg ut og lete etter noen gammel mann heller! Se på dem fant opp at jeg skulle giftes bort på mine gamle dager!
Bestemor, det er jo akkurat det jeg og mamma har sagt lenge, vet du! Flytt på eldrehjem. Bare skriv huset over på meg, så ordner mamma et rom til deg der. Da slipper du å være alene, har naboer å snakke med, og så slipper jeg å ha deg hengende rundt hele tiden.
Ja, det kan du tro! Jeg blir hvor jeg er, jeg, Sindre. Føler du jeg er til bry, så kan du bare se deg om etter et annet sted å bo. Du er ung, har et godt hode. Finn deg en leilighet, lev som du vil.
Du ville jo ikke studere, så få deg jobb. Dra med deg nye jenter inn hver dag om du vil bryr meg ikke. Jeg er gammel nå, fyller 65 om noen uker, alt jeg vil ha er ro og fred.
Nå har jeg vært på reis i flere år, det holder. Nå er det tid for å komme hjem igjen. Det er ikke riktig, Sindre, at dere jager meg fra mitt eget hus, og lever på min pensjon sammen med kjærester som kommer og går.
Pensjonen min blir ikke større av at dere er flere! Du har ei uke på deg. Finner du ikke noe, så kan du dra til venner, eller stikke til hun der, hun jeg aldri klarer å huske navnet på og helst før kvelden. Før jeg aner ordet av det vil dere både gifte meg bort og putte meg på hjem!

Sindre prøvde å si noe mer, men Lillian Marie brydde seg ikke lenger; hun gikk stille inn på rommet sitt og lukket døren etter seg. Hodet dundret.
Skulle gjerne tatt en tablett, men kjøkkenet fristet ikke ville jo ikke møte barnebarnet ansikt til ansikt.
Blikket hennes falt på en plastflaske med litt Farris igjen, og hun smilte for seg selv: Akkurat nok til en slurk.

***

Selv var hun overrasket over at hun endelig satte foten ned. Alt hadde hopet seg opp, så nå rant det bare ut.
To år hadde hun holdt ut løpt til den ene datteren, så til den andre, og hver gang mor gikk hjemme, kom et hint om at det kanskje var på tide å dra.
Og så, hjemme der satt Sindre, en 20 år gammel slask, og regjerte i huset hennes. Ene dagen hadde han funnet kjærligheten for livet, neste dag en ny; og bestemor var bare et hinder som pustet gjennom veggen og hostet i rommet ved siden av, og ødela stemningen.
Bestemor, kan du ikke dra til noen på besøk? Da kunne jeg og Vilde, eller Amalie, eller Kari, eller Ida (stryk det som ikke passer de kommer og går) ha vært litt alene.
Så dro hun stadig på besøk til en søskenbarn, en gammal venninne eller en tidligere kollega satt der til sent på kveld, bare for å ikke være i veien.
I starten syntes alle det var trivelig, men etter at det ble rutine noen ganger i uka, forsvant varmen. Lillian Marie skjønte hun ble til bry.

***

Akkurat da det ikke lengre var noen steder igjen å dra, ble eldste datteren hennes mor igjen. Livet i Oslo, små barn og boliglån de trengte hjelp, og bestemor var perfekt.
Lillian Marie flyttet derfor til Oslo.
Først var det storartet varme middager, ryddig hjem, barn i orden men etter noen måneder begynte svigersønnen, som forresten var bare 10 år yngre enn henne, å vise misnøye.
Lillian Marie! Kan du la være å kjøpe sånne pølser, det er jo knapt spiselig! Når du er hjemme hele dagen, kan du da heller lage skikkelig mat, kjøttkaker eller koteletter!
Greit med kjøttkaker, men nå går det mye penger, altså! Du sparer ikke akkurat inn på husholdningen.
Er jeg en ku, kanskje, som bare skal spise gress og grønnsaker? Liker økonomi, men vi trenger da kjøtt på bordet, Lillian!
Og slik var det i alt. Lillian Marie du kunne vel hjelpe eldste barnebarnet med leksene, trenger jo ikke hyrde inn privatlærer nå som du er her?
Telefonprat var det også klager på.
Og barnebarnet, ei jente på ni uhåndterlig! Bestemor kler seg ikke som folk, gjør henne til latter foran vennene, maser om leksene!
Dessuten, bestemor, hvorfor er du her egentlig? Dra hjem til deg selv, så kan du være sjef der!
Lillian Marie tidde, gjorde alt for å behage. Tok penger fra sin magre pensjon for å kjøpe kjøtt til svigersønnen og lommepenger til barnebarnet for å lindre skammen. Selv til Sindre, den håpløse, sendte hun penger bare strømmen og vannet ikke skulle stenges.
Å klage for datteren var nytteløst. Hun sto alltid på mannens side tross alt hadde hun stjålet en sånn kar fra en annen og gitt ham to barn på sine eldre dager.
Noen ganger, når mannen var på jobb, kunne hun si; hold ut, mamma, dette er for mitt beste, skjønner du.
Så snart yngste barnebarnet begynte i barnehagen, trengte de ikke bestemor lenger. Svigersønnen sa det rett ut: Lillian Marie, takk, men nå kan du dra hjem.
Hun reiste glad hjem. Endelig kunne hun bestemme selv. Legge seg når hun ville og stå opp når hun ville. Men idet hun kom hjem, satt Sindre og dama hans der i huset.
Og det var ikke småtteri. Skitt overalt, strøm og vann ubetalt snart skulle det bryte sammen.
Hun hadde ikke valg. Tok opp forbrukslån, betalte gjelden, satte huset i stand. Og likevel muggen stemning fra barnebarnet. Liten hytte, to små rom og kjøkken, ikke plass til privatliv når bestemor hoster gjennom natta.
Og da, som på bestilling, ringer yngste datteren og vil ha hjelp med ny baby det er bare å komme.
Hva kunne hun gjøre? Hun reiste. Da tre måneder hadde gått, skjønte hun at hun igjen var blitt i veien, pakket og dro hjem før de begynte å hoste henne ut. Og hjemme var Sindre stadig like misfornøyd.
Hun hadde sikkert fortsatt alt dette om ikke noe besynderlig hadde skjedd da hun kom hjem.
Huset var igjen satt i stand, hun hadde holdt orden på regningene, men hun var fortsatt bare til bry for barnebarnet.

***

Sindre, jeg drar til venninna mi, hun har bursdag, hjemme seint. Husk å låse, jeg sniker meg inn bakdøren så jeg ikke vekker dere.
Burde du ikke bli over? Ikke mas i gangene her i natt, bli heller der noen dager så får vi litt fred.
Fred? Etter en uke hjemme?
En uke er da lenge nok. Blir du der eller?
Nei, jeg sover hjemme.

Selskapet startet på en kafé. Etterpå dro de nærmeste hjem til jubilanten og mimret om gamle dager.
Problemer nevnte ingen, men Lillian Marie satt og fomlet med veska allerede før hun rakk å reise seg. Katja, jubilanten, fikk en telefon, så på Lillian og gikk ut på verandaen. Da hun kom tilbake, sa hun det var fra dattera, Marianne.
Hva? Hvorfor ringer hun deg, ikke meg? Har det skjedd noe?
Ikke ring, venn. Det er rolig hjemme. Hun ba meg si du må bli her i natt.
Hva? Jeg har jo sagt til Sindre at jeg skal hjem!
Sindre ringte mora si og sa de vil være alene, at du forstyrrer. Så hun ringte meg. Bli heller og fortell hva som egentlig skjer, Lillian.
Det er ingenting, alt er bra.
Vet du, Lillian, hadde alt vært bra, så ringer ikke barna og ber moren sove over hos fremmede. Forrige uke spurte hun om jeg kjente en gammelkar med leilighet Sindre bør vel gifte seg, men du “puster dem i nakken” så det skjer jo aldri. Fant du en kar, kunne du flytte ut. Vil jo ikke på hjem.
Så Lillian fortalte alt. Også om den vanskelige tiden hos eldste datteren, alt hun aldri fikk til, og hvordan til og med yngste mente hun forstyrret. Sindre, den store gutten, får ikke ro til kjærlighetslivet sitt en gang. To år nå, og fortsatt føler hun seg utenfor, selv hjemme i sitt eget hus.
Er jo ikke sjef i eget hus, jeg heller Sindre stakk byen med Marianne, mannen der gjorde det klart han ikke var velkommen. Da kom han hjem, fikk ikke studere, fikk ikke jobb. Marianne og jeg sendte ham penger til han ble 18, så var det stopp. Nå bor han på nakken min.
Lillian ble ikke hos Katja over natta, dro hjem. Og da hun kom hjem, rant alt ut av henne alt hun hadde dempet og glemt. Hun sa alt til Sindre.
Han klagde til mor si: bestemor driver meg ut av huset, hun mister vettet! Marianne ringte og kjeftet, men Lillian svarte akkurat det samme som til Sindre: dette er mitt valg nå.
En uke senere flyttet Sindre sverget at han aldri skulle komme tilbake, og hun kunne glemme at han ville hjelpe henne noen gang.
Og slik ble Lillian Marie alene. Men nå var ensomheten bare glede og lettelse; endelig kunne hun puste.
Hele livet hadde hun tilpasset seg andre; først var døtrene for vanskelige til at hun kunne gifte seg, så ble hun alene etter at mannen gikk bort og bar alt alene.
Hun ville bare gjøre godt men endte med å skjemme bort barna sine.
Hva er vitsen å jage gamlemor ut hjemmefra, og la henne føle seg som en fremmed i sitt eget hjem?
Sindre kom etter en stund på besøk for å be om tilgivelse men Lillian hadde tilgitt for lengst. Å bo sammen? Nei, nå var det hennes tid.
Hun bad Sindre komme på besøk hvor ofte han ville, men bo sammen aldri mer. Han var ung, han hadde sitt å drive med, mens hun trengte fred.
Døtrene ba om hjelp igjen, men Lillian sa nei.
Nå kunne de levere barnebarna på besøk hun passet dem med glede der hun hadde det best.
Her var hun husherren, her bestemte hun. Ingen lenger som ga henne ordrer.
Så sier Lillian Marie: jo lenger unna, jo nærmere blir de likevel. Og jeg tror hun har rett.

Rate article
Intigue Life
Jo lenger unna, jo nærmere hjertet… – Vet du hva, kjære barnebarn! Hvis jeg virkelig plager dere så mye, finnes det bare én løsning. Jeg drar verken til døtrene mine lenger, besøker ikke venner, og jeg skal ikke ut på jakt etter noen “bestefar” heller. Se på det, altså! Få meg gift når jeg snart er 65! – Bestemor, akkurat det har jeg pratet om lenge, og mamma sier jo akkurat det samme! Flytt inn på eldrehjem. Bare skriv huset over på meg, så ordner mamma deg et eget rom der. Da har du noen å prate med, og vi slipper å gå oppå hverandre. – Jeg forlater ikke mitt eget hjem. Hør her, Sander! Plager jeg deg, så er døra der. Du er ung og oppegående – finn deg en leilighet og lev livet slik du vil. Du vil ikke studere? Fine, så jobb! Få så mange kjærester du bare vil, hver eneste dag om det så er. Jeg er en eldre dame, om én måned fyller jeg 65 år, og jeg trenger ro og stillhet. Nå holder det – jeg har flakket rundt i årevis, og det er på tide å komme hjem. Det er ikke greit, gutten min, at dere jager meg ut av huset mitt, mens dere bor på min pensjon med alle kjærestene. Pensjonen min er ikke utømmelig. Så her er saken: du har én uke på å finne deg et sted. Om du ikke finner noe, så gå til vennene dine – eller til hun du visstnok har nå, jeg husker aldri hva hun heter, men hun skal ut av huset mitt innen i dag. Utrolig – først prøver dere å finne en ny ektemann til meg, så vil dere sende meg på gamlehjem! Den irriterte barnebarnet prøvde å protestere, men Lidia ble bare stille, gikk inn på rommet sitt og lukket døren. Hodet dunket av sinne. Egentlig burde hun tatt en tablett, men det ville krevd en tur ut på kjøkkenet – og hun ville ikke møte barnebarnet nå. Hun kastet et blikk på det lille rommet, og oppdaget en halvtom flaske med Farris. Perfekt, akkurat nok til en slurk vann. *** Lidia hadde ikke ventet slikt mot fra seg selv. Bitterheten hadde bygget seg opp, og til slutt rant det over. To år hadde hun tiet, løpt til den ene datteren, så til den andre, og så hjem igjen på første hentydning om at «nå har du vel vært her lenge, mamma?». Nå bodde barnebarnet Sander på 20 år i hennes hus, med enten den ene eller den andre kjæresten – og bestemor er bare i veien, puster gjennom veggen, hoster og ødelegger stemningen. – Besta, kunne du ikke tatt deg en tur til noen? Så kunne jeg og Julie, Maria, Sofie eller Ida (stryk det som ikke passer – de byttes ut ofte) vært alene litt. Lidia satte kursen til søsteren, gamla, en venninne – dro aldri hjem før langt på natt, hun ville jo ikke forstyrre ungdommen. I starten var gjestebud hyggelig for både søster og venninne. Men når det ble to ganger i uka, forsvant gleden – også Lidia skjønte hun begynte å tynge folk. *** Akkurat da, da det ikke lenger var noen steder igjen å dra, fikk eldste datteren barn. Livet i storbyen, boliglån, et skolebarn – ikke rart de trengte bestemors hjelp. Lidia reiste straks. Første tiden var alt fryd – varme middager, rent hus, glade barnebarn. Men etter noen måneder begynte svigersønnen, bare 10 år yngre enn henne, å klage. – Lidia! Ikke kjøp de pølsene mer, du kan forgifte oss. Og når du først er hjemme hele dagen, hvorfor ikke lage ordentlig mat? – Lidia! Kjøttkaker er bra, men du bruker altfor mye penger på mat og husholdning! Kan du ikke være litt mer økonomisk? – Lidia! Hva er jeg, en ku? Skal jeg bare spise gress? Sparing er vel og bra, men vi trenger mer kjøtt på bordet! Og slik fortsatte det. Du er jo hjemme, kunne du ikke hjulpet eldste barnebarnet med skole, så vi slapp privatlærere? Bestemor måtte også tåle telefonklager. Og eldste barnebarnet – 4. klasse, men med masse attityde! Bestemor kler seg umoderne, gjør henne til latter, maser om lekser – og hvorfor har egentlig bestemor flyttet inn? Hun har jo eget hus på landet! Lidia tidde, forsøkte å gjøre alle til lags, kjøpte kjøtt for egne pensjonspenger, ga lommepenger til barnebarna, og sendte litt til Sander så strøm og vann ble betalt hjemme. Å klage for datteren var nytteløst – hun ville ikke gå imot mannen, hadde slitt for å kapre ham og få to barn med han etter fylte 40. Når yngste barnebarnet begynte i barnehage, trengte de ikke bestemor mer. Svigersønnen sa rett ut: Takk for hjelpen, nå kan du dra hjem. Lidia dro hjem – endelig skulle hun være herre i sitt eget hus. Men der hadde Sander og kjæresten slått seg til. Huset var skittent, strømmen fares for å bli kuttet. Da tok bestemor opp forbrukslån, betalte ned alt, ordnet huset. Sander klagde fortsatt; huset for lite, ingen privatliv. Så ble det nytt barnebarn – yngste datteren ba om hjelp. Lidia dro. Etter tre måneder var hun igjen i veien. Hun dro hjem uten å vente på å bli jaget. Og igjen: Sander misfornøyd. Kanskje hun ville tolerert alt om ikke for en spesiell hendelse etter hjemkomsten: Nok en gang renset hun hjemmet, ingen nye strømregninger. Men bestemor var fortsatt i veien. *** – Sander, jeg skal til en venninne i dag, hun har bursdag, jeg blir senere hjemme. – Hvorfor overnatter du ikke? Hadde vært deilig med litt ro fra deg. – Nei, jeg kommer hjem. Fest og mimring på kafe, så hyttefest. Akkurat idet Lidia skal dra, får vertinnen telefon. Ser på Lidia, går ut på verandaen og prater, kommer tilbake og sier at det var datteren – hun ber henne overnatte hos seg. – Overnatte? Jeg lovet Sander å komme hjem. – Sander ringte mora si og sa at de ville være alene. Så hun ringte meg og ba meg beholde deg her en natt, så de fikk litt fred. – Ja, og du vet, Lidia, når barn sier til andre at moren må innkvarteres, da er ikke alt så bra egentlig. Joda, forrige uke spurte hun om jeg kjente noen eldre mann med leilighet – “så Sander kan gifte seg, for bestemor vil jo ikke på gamlehjem”. Lidia fortalte alt, om eldste datteren, yngste datteren, og Sander – alt om hvordan hun, i sitt eget hjem, føler seg som en fremmedgjort. – Jeg bestemmer jo ikke engang i mitt eget hus, fortalte Lidia. Sander flyttet inn etter videregående. Ikke i forsvaret, ikke på skole. Datteren satt overføringene på vent da han fylte 18 – og der satt han, på bestemors nakke. Lidia overnattet ikke hos vennen, dro hjem. Og alt det hun hadde holdt inne, fikk Sander høre da hun kom tilbake. Han ringte mamma og sa bestemor var blitt gal, kaster ham ut, men Lidia sa det samme til datteren. Sander flyttet ut og sa at “nå må du ikke tro jeg kommer og hjelper deg noen gang”. Lidia ble alene – men det føltes nesten som en lettelse. Endelig kunne hun trekke pusten og være seg selv. Hele livet hadde hun tilpasset seg alle andre: først døtrene, så mannen, så barnebarna, døtre som syntes hun var for gammeldags, enkemann som hun fulgte opp alene. Til slutt vokste det bare frem forbrukere rundt henne – og nå vil de jage henne ut fra eget hjem. Hvilket liv er det, når du er en fremmed i ditt eget hus? Sander kom til fornuft, ba om tilgivelse. Lidia tilga, men ba ham ikke flytte tilbake. “Besøk meg så ofte du vil, Sander, men bo sammen – det skal vi ikke mer. Du er ung, du har kjærester, jeg vil ha ro.” Døtrene ber henne komme og hjelpe med barna – men Lidia takker nei. “Bring barna til meg, så passer jeg dem gjerne. Her er frisk luft og jeg har ro hjemme. Her er det jeg som bestemmer.” Lidia sier: Jo lenger unna, jo nærmere hjertet. Og vet du – jeg tror hun har rett.