Tante Rita: Jeg er 47 år, en helt vanlig kvinne og usynlig grå mus. Jeg er ikke pen, har ingen flott figur, og har alltid vært alene. Jeg har aldri vært gift og vil heller ikke det, for jeg synes menn stort sett er like – bare ute etter å få magen full og ligge på sofaen. Ingen har noengang fridd til meg, eller engang foreslått å treffes. Foreldrene mine er gamle og bor i Tromsø. Jeg er enebarn uten søsken, har noen søskenbarn, men har ikke kontakt med dem – og vil ikke ha det heller. Jeg har bodd og jobbet i Oslo i 15 år, i en vanlig blokk i et rolig boligstrøk. Hver dag er det jobb og hjem, og ingenting annet. Jeg er sur, kynisk og bryr meg ikke om noen. Liker ikke barn. I romjula reiste jeg til Tromsø for å besøke foreldrene mine, som jeg alltid gjør én gang i året. Da jeg kom hjem, bestemte jeg meg for å vaske kjøleskapet og kaste gamle frysevarer – noen pølser, karbonader; ting jeg hadde kjøpt og ikke likte. Jeg la alt i en eske og skulle kaste det. I heisen møtte jeg en gutt på rundt sju år, som jeg hadde sett før med moren og en liten baby. Jeg tenkte mitt om henne. Gutten så nysgjerrig på esken, og fulgte etter meg ut. Plutselig spurte han forsiktig: “Kan jeg ta det?” Jeg svarte at det var gammelt, men lot han få det. Da jeg snudde meg, så jeg hvordan han pakket maten forsiktig sammen og holdt det tett til brystet. Jeg spurte hvor moren hans var. Han sa hun var syk, det var babyen også. Jeg gikk opp i leiligheten min, lagde meg mat, men tankene ville ikke slippe gutten. Jeg har aldri vært hjelpsom, men noe stakk meg. Jeg pakket sammen mat jeg hadde – pålegg, ost, melk, kjeks, poteter, løk, til og med et stykke kjøtt – og gikk ut igjen. Jeg visste ikke hvilket etasje de bodde i, bare at det var over meg. Heldigvis åpnet gutten døra etter to etasjer. Han slapp meg ordløst inn. Det var fattigslig, men veldig rent. Mor lå sammenkrøket i senga, babyen ved siden av. Vannet og vaskeklutene sa sitt – høy feber. Jeg sjekket medisinskapet; bare utgåtte tabletter. Jeg ringte legevakten, ga moren te og mat. Hun spiste uten å mukke. Da jeg spurte hvordan hun kunne amme, ristet hun bare på hodet. Legevakten kom, skrev ut masse medisiner, til og med sprøyter. Jeg kjøpte alt på apoteket, fyllte opp med melk og barnemat, og – av en eller annen grunn – kjøpte en knallgul kosedyr-ape. Jeg hadde aldri kjøpt en gave til barn før. Hun heter Anna, er 26 år og oppvokst på bygda utenfor Drammen. Moren var fra Oslo, men giftet seg og flyttet vekk. Da Anna var baby, døde faren hennes i en arbeidsulykke. Moren, uten jobb og penger, sank fort. Etter tre år fant naboene mormoren i Oslo, som tok Anna til seg. Da Anna var 15, døde moren av tuberkulose. Mormor røykte konstant og snakket lite. Anna begynte å jobbe i nærbutikken som 16-åring, først på lager, så i kassa. Da hun var 17, døde mormor. Anna sto helt alene. Hun traff en gutt, men han forsvant så fort hun ble gravid. Hun jobbet og samlet penger, for hun visste at ingen ville hjelpe. Da datteren ble født, vasket hun trapper og lot barnet være alene hjemme. Eier av butikken voldtok henne da hun kom tilbake på jobb, og truet henne med sparken om hun sa noe. Da han fant ut at hun var gravid igjen, ga han henne 10 000 og kastet henne ut. Alt dette fortalte hun meg den kvelden. Hun takket for hjelpen, tilbød seg å arbeide for å betale, men jeg stoppet henne og gikk. Den natta sov jeg ikke. Hele livet mitt raste rundt i tankene – hvorfor bryr jeg meg ikke om noen, ikke ringer foreldrene mine, hvorfor sparer jeg penger jeg ikke bruker på noen. Nå satt jeg plutselig og brydde meg om en fremmed – en som ikke har råd til mat eller medisin. Neste morgen kom gutten og ga meg en tallerken med nystekte pannekaker før han løp av gårde. Jeg ble stående i døra med tallerkenen i hendene; varmen fra pannekakene spredte seg i kroppen og jeg følte meg levende igjen. Plutselig ville jeg alt på en gang – gråte, le, og spise! Like ved blokka er det et lite senter med en barnebutikk. Eieren forsto at jeg skulle handle mye, og ble med for å måle barna. Det ble fire bæreposer med klær til begge barna, i tillegg til dyner, puter og nytt sengetøy. Jeg fylte opp handlevogna med mat, vitaminer og alt mulig annet. Jeg følte meg plutselig så nødvendig. Ti dager har gått. Nå kaller barna meg tante Rita. Anna er utrolig hendig, og leiligheten min har blitt mye koseligere. Jeg har begynt å ringe foreldrene mine. Jeg sender donasjoner til syke barn. Jeg forstår ikke hvordan jeg levde før. Hver dag løper jeg hjem etter jobben fordi jeg vet at noen venter på meg. Og til våren reiser vi alle sammen til Tromsø. Vi har allerede kjøpt togbilletter.

Tante Rita

Jeg er 47 år gammel nå. En ganske vanlig kvinne. Man kunne vel sagt litt som en grå mus. Har aldri vært vakker eller hatt noen imponerende figur. Ensom er jeg også. Har aldri vært gift, og det har egentlig aldri fristet jeg har alltid tenkt at menn stort sett er like: de bryr seg mest om å mette magen og slappe av i sofaen. Ikke at noen noen gang har bedt meg ut, verken på stevnemøte eller snakket om ekteskap. Mine foreldre er eldre folk som fremdeles bor i Tromsø. Det er bare meg i familien, ingen søsken. Noen søskenbarn finnes, men jeg har ikke noe kontakt med dem og har heller aldri hatt lyst til det.

Jeg har bodd og jobbet i Oslo i femten år nå. Jeg arbeider i en ganske ordinær bedrift, det er samme rutinen hver dag jobb og så hjem. Jeg bor i en typisk boligblokk i en rolig bydel.

Jeg har bestandig vært litt kald, kanskje litt kynisk, liker verken barn eller folk flest. Nyttår reiser jeg hjem til Tromsø for å besøke foreldrene det skjer bare én gang i året. I år gjorde jeg det samme, og da jeg var tilbake i Oslo, bestemte jeg meg for å vaske kjøleskapet. Jeg ville kvitte meg med gammel frossenmat; kjøttkaker, fiskepudding, ting jeg hadde kjøpt men aldri likt eller spist. Jeg la alt i en pappeske og gikk for å kaste det. Ringte etter heisen, og i heisen sto det en gutt på omtrent sju år. Jeg hadde sett ham noen ganger før med moren, og en baby i armene hennes. Tenkte vel mitt om det. Han stirret på esken min. Da vi gikk ut, gikk jeg mot avfallsrommet, og han fulgte etter. Og så, litt forsiktig: «Er det greit om jeg tar det?» Jeg sa det var gammelt, men tenkte så vil han ha, så la ham ta, det er ikke bedervet. Idet jeg skulle gå fra søppeldunken, snudde jeg meg av en eller annen grunn. Da så jeg hvordan han pent samlet posene sammen, lukket dem og klemte dem inntil seg. Jeg spurte: «Hvor er moren din?» Han svarte at hun var syk. Lillesøsteren også. Ingen av dem klarte å reise seg, la han stille til. Jeg gikk hjemover, satte på middag, men klarte ikke slippe tankene på den vesle gutten.

Aldri har jeg vært noe varmhjertet menneske, har aldri ønsket å hjelpe noen. Men nå drev det meg plutselig. Jeg raske sammen alt spiselig hjemme: pølse, ost, melk, kjeks, poteter, løk, tok selv opp et stykke kjøtt fra fryseren. Da jeg gikk ut, innså jeg at jeg faktisk ikke visste hvilken etasje de bodde i bare at det var høyere opp enn meg. Så jeg begynte å gå etasje for etasje. Heldigvis åpnet gutten døra allerede to etasjer over min. Først så han forvirret ut, men trakk seg til sides og lot meg komme inn. Leiligheten var fattigslig, men veldig ren. Moren lå sammenkrøllet på senga ved siden av babyen. På bordet sto et vaskevannsfat og kluter. Begge jentene hadde tydeligvis feber. Jeg spurte gutten om de hadde medisiner han viste meg noen gamle, tydelig utgåtte tabletter. Jeg gikk bort til moren, kjente på pannen hennes den var brennende varm. Hun åpnet øynene og kikket forvirret på meg. «Hvor er Eirik?» spurte hun brått. Jeg forklarte at jeg var naboen, spurte om symptomene hennes og babyens, og ringte straks legevakta. Mens vi ventet, gav jeg henne te og pølse. Hun spiste uten å mukke helt klart skrubbsulten. Jeg skjønner ikke at hun i det hele tatt hadde melk til den lille.

Legevakta kom, undersøkte begge og skrev ut en hel del medisiner og sprøyter til jenta. Jeg dro straks til apoteket og fikk tak i det de trengte, handlet melk og barnemat, kjøpte til og med en bamse en rar, sitrongul ape. Jeg hadde aldri kjøpt noe slikt til barn før.

Hun het Anne, 26 år gammel. Oppveksten hennes hadde vært like hard som livet hun lever nå. Hun kom fra Senja, men hadde havnet i Oslo fordi både moren og mormoren var opprinnelige Oslo-folk, og flyttet tilbake hit etter at faren døde i en arbeidsulykke. Moren hennes falt utenfor, mistet både jobb og fotfeste. Alkoholen ble en venn og etter tre år døde hun av tuberkulose. Mormoren tok seg av lille Anne. Da mormoren døde, bare ett år etter at Anne hadde begynt i jobb i et lokalt supermarked, sto hun alene igjen.

Som attenåring fikk hun en kjæreste som lovte å gifte seg med henne, men som forsvant da han fikk vite at hun var gravid. Hun jobbet til hun nesten skulle føde, sparte penger, for hun visste hun bare hadde seg selv å stole på. Da sønnen var født, begynte hun så smått å vaske oppganger på nettene for å få mat på bordet. En dag, mens hun jobbet i butikken igjen, ble hun voldtatt av butikksjefen. Det skjedde flere ganger, og da han oppdaget hennes nye graviditet, ga han henne ti tusen kroner og beordret henne vekk. Dette fortalte hun meg den kvelden. Takket for alt jeg hadde gjort og sa hun ville gjøre rent eller lage mat hos meg for å betale tilbake. Jeg stoppet henne, tok imot takken, og gikk hjemover.

Hele natten lå jeg våken. Tenkte på hvorfor jeg levde som jeg gjorde. Hvorfor brydde jeg meg aldri om foreldrene mine, hvorfor ringte jeg dem aldri? Av alle ting sparte jeg opp penger men til hva egentlig, når ingen trengte meg? Nå har jeg møtt noen som virkelig trenger alt, men ikke har råd til noen ting.

Morgenen etter kom Eirik med en tallerken varme pannekaker. Jeg sto i døra med fatet i hendene, kjente varmen trenge inn i kroppen min, som om jeg smeltet litt. Jeg hadde plutselig lyst til å gråte, le og spise på én gang.

Ikke langt fra blokka vår, i et lite kjøpesenter, var det en eier av en barnebutikk som tilbød å bli med meg hjem til dem, fordi jeg ikke ante hvilke størrelser barna brukte. Kanskje for å tjene penger, kanskje fordi hun så alvoret. Etter en time bar jeg hjem fire svære bæreposer med klær til både gutt og jente. Jeg kjøpte dyner, puter, sengetøy og mat. Til og med vitaminer. Jeg fikk et akutt behov for å hjelpe, for å være til nytte.

Det har gått ti dager nå. Nå kaller de meg tante Rita. Anne er utrolig flink med hendene, og har gjort leiligheten min lun og koselig. Jeg har begynt å ringe foreldrene mine. Jeg sender sms med ordet GODHET for syke barn. Jeg forstår ikke lenger hvordan jeg levde før. Hver dag etter jobben løper jeg hjem for jeg vet at noen venter på meg. Og til våren drar vi nordover til Tromsø. Sammen. Togbillettene er allerede i hus.