Uncategorized

Hvorfor vil du ha barn? Anniken, du er nesten førti! Du kan jo ikke få barn nå, lo Kari mens hun tørket

Uncategorized

048

Duehuset til svale

Synnøve og Einar gifter seg, og straks blir Marit, Einars mor, god venn med svigerdatteren.

Uncategorized

014

Ingen ventet ham Faren vår, som jeg og søsteren min, Maja, delte, dro ut på arbeid et eller annet sted og ble borte da jeg gikk i femte klasse og hun i første. Nærmere bestemt forsvant han helt den gangen. Før det hadde han bare reist bort og vært borte i flere måneder. Han og mor var aldri gift – far var en fri sjel, en omstreifer. Så han reiste rundt i landet, nå her, nå der. Kom hjem når det passet ham, alltid med penger og gaver. Mor holdt ut fordi hun elsket ham grenseløst. — Volodja, kom nå snart hjem igjen, ba hun. — Slapp av, ikke vær så trist. Vent, så kommer jeg med gaver. Han kysset henne raskt og ble borte. Mens han var vekke, så pappas bror, onkel Kåre, etter oss. Mammas snillhet var nok noe han satte stor pris på – han sa det aldri, og ga henne aldri noen spesielle tegn på oppmerksomhet. Men vi kunne alltid stole på ham. — Hvordan går det, Taisia? spurte Kåre når han kom inn. — Og med de små? — Hurra, onkel Kåre er her! ropte jeg og løp mot ham for å klemme. — Hei, Dennis, svarte Kåre kort og klemte meg tilbake. Jeg syntes egentlig han burde vært faren min. I helgene tok Kåre meg og Maja ut på tur, mens mamma fikk slappet av. Noen ganger ble hun med—andre ganger ville hun bare sitte hjemme og tenke på sin vanskelige kvinneskjebne. Da jeg ble større, tok Kåre med seg en ribbevegg hjem og satt den opp i gangen. Pappa hadde ikke vært hjemme på nesten et halvt år. Jeg hjalp til med å skru fast utstyret, mens Maja stod og så på hvor dreven onkel var med stang, tau og ringer. — Onkel Kåre, hvorfor gifter du deg ikke? Du er jo så flink med hendene, ingen kvinne ville si nei til deg, sa Maja med en overraskende voksen visdom. Hun hadde nok overhørt noen samtaler mellom mamma og venninner. — Ingen har falt i smak hos meg enda, Maria. Får jeg lyst, så gifter jeg meg. — Vil du ikke ha egne barn? spurte Maja og rakte armene ut. Kåre la fra seg verktøyet og svarte alvorlig: — Dere er mer enn nok for meg. Prøver du å kvitte deg med meg? spurte han og smilte skjevt. — Jeg? Nå tuller du, onkel Kåre. Jeg er alltid glad du kommer. Senere spurte jeg: — Hvorfor maser du sånn på ham? Kanskje han blir lei og kommer ikke mer. — Pappa har alltid med gaver … drømte Maja. — Han kommer sikkert snart. — Din fjott. Har du ikke sett hva den ribbeveggen han kom med koster? — Det gir meg lite. Jeg vil ha kjoler og dukker, ikke klatre som en ape. Denne gangen ventet Maja forgjeves. Far kom ikke. En dag låste Kåre seg inn på kjøkkenet med mamma, de snakket lenge og mamma gråt sårt. — Taisia, ikke gråt. Jeg forlater dere ikke. Du vet hvordan han er … alltid på jakt etter det søte og lette. Mamma hylte og gråt lenge etterpå. Onkel Kåre kom stadig inn for å hjelpe, fikse og ta oss med ut. Til slutt tok han mot til seg og snakket med mamma om følelsene sine. Jeg hørte på gjennom døra – helt samvittighetsfullt. — Jeg passer ikke for deg, Kåre. Du fortjener ordentlig lykke. — Jeg vet best selv hvem jeg vil ha, svarte Kåre bestemt. — Hva om han kommer tilbake? Kåre sa ingenting. — Jeg kommer til å vente på ham uansett. Jeg elsker ham, Kåre! Jeg klarer ikke noe annet. Hvis du vil ha ei slik som meg, uten hjerte … Jeg listet meg bort fra døren. Jeg kunne drepe mamma – hvordan kan hun være så dum, finne noen å elske og vente på sånn. Vi levde videre. Maja var som pappa – der hun fikk mat, var hun blid. Var det riktig å klandre henne? Hun forstod nok etter hvert at gaver fra pappa ikke kom mer. Kåre gjorde alt for oss, jobbet og slet for vår store familie. Mamma fødte ham en sønn, Vadim. Kåre var lykkeligere enn noen gang. De giftet seg, og alt kom på plass. Jeg fullførte skolen uten noen treere, og skulle inn på universitet på statens regning. Mor strålte som en sol. — Nå får vi en forsker i familien, Kåre? — Vi er ikke så dumme, vi heller. — Nei, slutt da! Hvilken forsker, sa jeg og rødmet. — Hell opp litt champagne så jeg får smake. — Som om du ikke har smakt før! fnøs Maja, og jeg sendte henne et strengt blikk. Vadim klatret rundt, ivrig etter å ødelegge bordet. Kåre satte ham på fanget. — Nå oppfører du deg pent, gutt. Du er ikke baby lenger! Vadim tok ei skje, satte den mot nesa og laget grimaser til alles latter. — Ringer det på døra? spurte Maja. Mamma åpnet, rygget inn i stua. I døråpningen sto pappa. Stillhet. Han gløttet rundt og sa: — Gå videre, bare kos dere. Vi sa ingenting. Vadim krøp bort til den fremmede mannen, men far så ham ikke, og mamma tok Vadim opp og skjulte seg bak ham. Kåre reiste seg, svaiet. — Hvor skal du? spurte mamma med ukjent stemme. — Jeg … må ut og trekke luft. Så gikk han, flyttet broren til side med skulderen. Jeg reiste meg, skulle følge etter. Maja også. — Datter, se hva jeg har med til deg – nye, fine klær! sa pappa. Men Maja bare så bort og fulgte etter meg ut i gangen, hvisket: — La meg gå etter Kåre. Du kan høre og se hva som skjer her inne. — Men … — Kom igjen, Dennis! Du er best til å snike deg til å høre! Hun hadde rett – jeg ble stående og lytte. Mamma hadde endelig … ventet. Sin store kjærlighet. Hva ville skje med familien nå? — Taisia, du har visst giftet deg med Kåre? spurte pappa hånlig. Mamma svarte ikke. — Taisia … det som har skjedd, har skjedd. Alle gjør feil. Nå er jeg hjemme. Det ble bråk i rommet, et slag og Vadim gråt. — Gå vekk, Vova … til helvete med deg. — Taisia, mener du det? — Jeg mener det! Dra din vei. Ingen ventet deg her. — Du lyver. Jeg ser det i øynene dine. — Jeg har sagt alt! svarte mamma bestemt. Far gikk ut, så meg i gangen. — Står du og lytter? Det kommer du langt med. Jeg brydde meg ikke. Jeg gikk inn, trodde mamma satt og gråt, men hun roet Vadim, ordnet håret og bordet på én gang. Som Julius Cæsar. — Uff, han holdt på å ødelegge festen vår, sa mamma og smilte skjevt. — Hvor er de andre nå? Vadim hadde glemt alt, nøt å flytte på stolen. Jeg gikk ut på gata. Maja og Kåre satt i parken på andre siden av veien. Hun holdt rundt armen hans og la hodet mot skulderen hans – som om hun var redd for å slippe. Jeg gikk rundt benken, så på ansiktet til Kåre: — Pappa, nå går vi hjem. Mamma vil ha oss inn. Kåre skalv på hendene, Maja la hendene sine over hans. Hun løftet hodet og så på ham: — Sant vi går hjem, pappa? Vi gikk. For i dag var det jo fest. Jeg hadde fullført skolen.

Ikke ventet Faren vår, min og Ingrid sin, dro av sted for å tjene noen kroner, og forsvant sporløst da

Uncategorized

019

Brutt Ut Av Fangen Mot Følelser

15. april 2025 Kjære dagbok, Jeg tenker ofte tilbake på skoletiden i Oslo, da jeg så hvordan Solbergklassen

Uncategorized

018

Blinddate – En ny sjanse til kjærlighet

Blinddate Etter krangelen med Maren føler Eirik seg litt skyldig. Etter skilsmissen har han begynt å

Uncategorized

01.2k.

Den dagen jeg gikk av med pensjon, annonserte mannen min at han forlot meg for en annen

Da jeg endelig gikk av med pensjon, kom mannen min med den kjipe nyheten: han skulle dra til en annen.

Uncategorized

027

Ektemannen kom hjem sent om kvelden og la stille noe på bordet”: Det var et øyeblikk der jeg virkelig følte hvor langt vi hadde distansert oss fra hverandre.

Kjære dagbok, Hun kom hjem sent på kvelden uten et ord og la en tykk, polstrede konvolutt på kjøkkenbordet.

Uncategorized

013

Mamma, jeg skal gifte meg! sa sønnen glad. – Så fint, svarte Sofie Pauline uten særlig begeistring. – Men mamma, hva er det? spurte Viktor forundret. – Ingenting… Har dere tenkt på hvor dere skal bo? spurte moren mens hun myste med øynene. – Her, vel. Du har vel ikke noe imot det? svarte sønnen. – Det er jo en treromsleilighet, det må da gå. – Og har jeg noe valg? spurte moren. – Det er jo ikke aktuelt å leie, sa sønnen mutt. – Greit… jeg ser jo at jeg ikke har noe valg, sa Sofie Pauline oppgitt. – Mamma, det er så dyre leiepriser at vi ikke har råd til mat om vi leier, sa Victor. – Og det er ikke for alltid, vi skal jobbe og spare til egen leilighet. Det går mye raskere slik. Sofie Pauline trakk på skuldrene. – Håper det… Ok, dere kan bo her så lenge dere trenger, men jeg har to krav: vi deler strøm og kommunale utgifter på tre, og jeg blir ikke noen hushjelp. – Klart, mamma, som du vil, sa Viktor fornøyd. De unge feiret en enkel bryllupsfest, og alle tre flyttet sammen inn i leiligheten: Sofie Pauline, Viktor og svigerdatteren Irina. Aller første dag etter innflyttingen dukket plutselig viktige ærender opp for Sofie Pauline. De unge kom hjem fra jobb, og mamma var ikke hjemme, kjelene var tomme og leiligheten rotete – alt lå nøyaktig der de hadde slengt det fra seg. — Mamma, hvor var du? undret sønnen om kvelden. — Vet du, Vicky, de ringte fra Kulturhuset og inviterte meg til å synge i kor for folkesanger, jeg har jo stemme, det vet du vel… — Ja?! sa sønnen overrasket. — Jada! Du har bare glemt det, men jeg har sagt det før. Der samles pensjonister som meg og synger i kor – jeg hadde det så fint! Jeg tenker å gå tilbake i morgen! sa Sofie Pauline energisk. — Er det kor i morgen også? spurte sønnen. — Nei, da er det litteraturkveld – vi skal lese Ibsen sammen. Du vet hvor glad jeg er i Ibsen. — Ja?! svarte sønnen forbløffet. — Jada! Jeg har fortalt deg det. Du er så lite oppmerksom mot din mor, sa Sofie Pauline med et snev av mild bebreidelse. Svigerdatteren fulgte bare samtalen taus. Etter at sønnen giftet seg, fikk Sofie Pauline et nytt liv – hun deltok ivrig i pensjonistklubber, fikk flere veninner som ofte samlet seg hjemme hos henne, fylte kjøkkenet med prat til langt på kveld, drakk te og spiste kaker som de tok med, spilte ludo, gikk turer, eller slappet av med TV-serier – så fordypet at hun knapt hørte når barna kom hjem og hilste. Husarbeid tok hun seg aldri av; alt falt på svigerdatteren og sønnen. Først klaget de ikke, men etter hvert ble svigerdatteren grinete, deretter begynte de å hviske misfornøyde til hverandre – snart sukket Viktor høyt. Alt dette brydde ikke Sofie Pauline seg om; hun levde sitt aktive liv som aldri før. En dag kom hun hjem, lykkelig og syngende «Ro, ro til fiskeskjær». Hun gikk inn på kjøkkenet der de unge såvidt spiste nylaget suppe og sa: — Kjære barn, gratuler meg! Jeg har møtt en fantastisk mann, og vi drar sammen på spa i morgen! Er ikke det gode nyheter? — Ja, svarte sønnen og svigerdatteren i kor. — Er det seriøst? spurte sønnen forsiktig, bekymret for nok et nytt familiemedlem i leiligheten. — Det vet jeg ikke ennå, forhåpentlig skjønner jeg mer etter turen, sa Sofie Pauline. Hun fylte en bolle med suppe og spiste med god appetitt – og tok til og med en porsjon til. Etter turen kom Sofie Pauline hjem skuffet. Alex var ikke helt hennes type, fortalte hun, og de hadde gått hver til sitt. Men hun la til at livet fortsatt lå foran henne. Pensjonistklubbene, turene og venninnemøtene fortsatte like livlig. Til slutt, da de unge enda en gang kom hjem til rot og tomme gryter, mistet svigerdatteren tålmodigheten, slamret kjøleskapsdøren og sa irritert: — Sofie Pauline! Kunne ikke du gjort litt husarbeid også? Det er kaos her! Kjøleskapet er tomt! Hvorfor skal vi gjøre alt, og du ingenting? — Så hissige dere er! sa Sofie Pauline overrasket. — Om dere bodde alene – hvem skulle tatt seg av alt husarbeidet da? — Men du bor jo her! protesterte svigerdatteren. — Jeg er ingen tjenestepike her, jeg har gjort mitt. Jeg sa klart fra til Viktor at jeg ikke skulle være hushjelp, det var mitt krav. Om han ikke fortalte deg det, er ikke min feil, sa Sofie Pauline. — Jeg trodde du bare spøkte, sa Viktor usikkert. — Så dere vil bo behagelig her, og at jeg i tillegg skal rydde og lage mat til alle? Nei! Har jeg sagt nei, så blir det sånn! Om det er et problem, så kan dere alltid bo for dere selv! Sofie Pauline gikk til rommet sitt. Neste morgen, som om ingenting hadde hendt, nynnende «Å, det er ikke kveld, det er ikke kveld, og jeg har sovet så lite…», tok hun på seg sin fineste bluse, la rød leppestift, og dro til Kulturhuset, hvor koret ventet…

Mamma, jeg skal gifte meg! sa sønnen min, skikkelig glad. Så hyggelig, svarte Åsne, moren min, men det

Uncategorized

016

Mamma, jeg skal gifte meg! sa sønnen glad. – Så fint, svarte Sofie Pauline uten særlig begeistring. – Men mamma, hva er det? spurte Viktor forundret. – Ingenting… Har dere tenkt på hvor dere skal bo? spurte moren mens hun myste med øynene. – Her, vel. Du har vel ikke noe imot det? svarte sønnen. – Det er jo en treromsleilighet, det må da gå. – Og har jeg noe valg? spurte moren. – Det er jo ikke aktuelt å leie, sa sønnen mutt. – Greit… jeg ser jo at jeg ikke har noe valg, sa Sofie Pauline oppgitt. – Mamma, det er så dyre leiepriser at vi ikke har råd til mat om vi leier, sa Victor. – Og det er ikke for alltid, vi skal jobbe og spare til egen leilighet. Det går mye raskere slik. Sofie Pauline trakk på skuldrene. – Håper det… Ok, dere kan bo her så lenge dere trenger, men jeg har to krav: vi deler strøm og kommunale utgifter på tre, og jeg blir ikke noen hushjelp. – Klart, mamma, som du vil, sa Viktor fornøyd. De unge feiret en enkel bryllupsfest, og alle tre flyttet sammen inn i leiligheten: Sofie Pauline, Viktor og svigerdatteren Irina. Aller første dag etter innflyttingen dukket plutselig viktige ærender opp for Sofie Pauline. De unge kom hjem fra jobb, og mamma var ikke hjemme, kjelene var tomme og leiligheten rotete – alt lå nøyaktig der de hadde slengt det fra seg. — Mamma, hvor var du? undret sønnen om kvelden. — Vet du, Vicky, de ringte fra Kulturhuset og inviterte meg til å synge i kor for folkesanger, jeg har jo stemme, det vet du vel… — Ja?! sa sønnen overrasket. — Jada! Du har bare glemt det, men jeg har sagt det før. Der samles pensjonister som meg og synger i kor – jeg hadde det så fint! Jeg tenker å gå tilbake i morgen! sa Sofie Pauline energisk. — Er det kor i morgen også? spurte sønnen. — Nei, da er det litteraturkveld – vi skal lese Ibsen sammen. Du vet hvor glad jeg er i Ibsen. — Ja?! svarte sønnen forbløffet. — Jada! Jeg har fortalt deg det. Du er så lite oppmerksom mot din mor, sa Sofie Pauline med et snev av mild bebreidelse. Svigerdatteren fulgte bare samtalen taus. Etter at sønnen giftet seg, fikk Sofie Pauline et nytt liv – hun deltok ivrig i pensjonistklubber, fikk flere veninner som ofte samlet seg hjemme hos henne, fylte kjøkkenet med prat til langt på kveld, drakk te og spiste kaker som de tok med, spilte ludo, gikk turer, eller slappet av med TV-serier – så fordypet at hun knapt hørte når barna kom hjem og hilste. Husarbeid tok hun seg aldri av; alt falt på svigerdatteren og sønnen. Først klaget de ikke, men etter hvert ble svigerdatteren grinete, deretter begynte de å hviske misfornøyde til hverandre – snart sukket Viktor høyt. Alt dette brydde ikke Sofie Pauline seg om; hun levde sitt aktive liv som aldri før. En dag kom hun hjem, lykkelig og syngende «Ro, ro til fiskeskjær». Hun gikk inn på kjøkkenet der de unge såvidt spiste nylaget suppe og sa: — Kjære barn, gratuler meg! Jeg har møtt en fantastisk mann, og vi drar sammen på spa i morgen! Er ikke det gode nyheter? — Ja, svarte sønnen og svigerdatteren i kor. — Er det seriøst? spurte sønnen forsiktig, bekymret for nok et nytt familiemedlem i leiligheten. — Det vet jeg ikke ennå, forhåpentlig skjønner jeg mer etter turen, sa Sofie Pauline. Hun fylte en bolle med suppe og spiste med god appetitt – og tok til og med en porsjon til. Etter turen kom Sofie Pauline hjem skuffet. Alex var ikke helt hennes type, fortalte hun, og de hadde gått hver til sitt. Men hun la til at livet fortsatt lå foran henne. Pensjonistklubbene, turene og venninnemøtene fortsatte like livlig. Til slutt, da de unge enda en gang kom hjem til rot og tomme gryter, mistet svigerdatteren tålmodigheten, slamret kjøleskapsdøren og sa irritert: — Sofie Pauline! Kunne ikke du gjort litt husarbeid også? Det er kaos her! Kjøleskapet er tomt! Hvorfor skal vi gjøre alt, og du ingenting? — Så hissige dere er! sa Sofie Pauline overrasket. — Om dere bodde alene – hvem skulle tatt seg av alt husarbeidet da? — Men du bor jo her! protesterte svigerdatteren. — Jeg er ingen tjenestepike her, jeg har gjort mitt. Jeg sa klart fra til Viktor at jeg ikke skulle være hushjelp, det var mitt krav. Om han ikke fortalte deg det, er ikke min feil, sa Sofie Pauline. — Jeg trodde du bare spøkte, sa Viktor usikkert. — Så dere vil bo behagelig her, og at jeg i tillegg skal rydde og lage mat til alle? Nei! Har jeg sagt nei, så blir det sånn! Om det er et problem, så kan dere alltid bo for dere selv! Sofie Pauline gikk til rommet sitt. Neste morgen, som om ingenting hadde hendt, nynnende «Å, det er ikke kveld, det er ikke kveld, og jeg har sovet så lite…», tok hun på seg sin fineste bluse, la rød leppestift, og dro til Kulturhuset, hvor koret ventet…

Mamma, jeg skal gifte meg! sa sønnen min, skikkelig glad. Så hyggelig, svarte Åsne, moren min, men det

Uncategorized

030

Våre barnebarn er herlige, men vi orker rett og slett ikke å jobbe oss i hjel for dem lenger

Altså, barnebarna våre er helt nydelige, men vi orker rett og slett ikke å arbeide så hardt for dem lenger.