Altså, barnebarna våre er helt nydelige, men vi orker rett og slett ikke å arbeide så hardt for dem lenger.
Du vet hvordan folk alltid sier at barn er livets glede, ikke sant? Akkurat det samme gjelder jo barnebarn. Jeg sier ikke imot så lenge man ikke har altfor mange å ta vare på, og faktisk har mulighet til å forsørge dem. Jeg og mannen min har én datter. Da hun var 19, kom hun plutselig og fortalte oss at hun var gravid og skulle ha barn. Det hele endte med at hun fikk tvillinger. Rett etterpå giftet hun seg også, så jeg tenkte egentlig at ting kom til å ordne seg.
Men det sier seg selv at dette ble ganske mye på oss. Unge foreldre med to små, og svigersønnen var jo nesten like ung, og tjente nesten ingenting. Det var stort sett vi som måtte trå til. Jeg og mannen min tok oss ekstrajobber begge to, bare så vi kunne forsørge både barn og barnebarn. Vi jobbet fra tidlig morgen til sent på kveld.
En periode bodde de unge sammen med oss. Hver morgen var det å stå opp og dra på jobb, men jeg gikk jo som en zoombie på grunn av all våkenatten med tvillingene, for at datteren min skulle få sove litt. Etter hvert begynte kroppen min å si ifra det ble for tungt.
Sånn gikk det faktisk i tre år, før de unge fikk ting litt mer på stell, og ungene ble større. Da kommer datteren min plutselig og sier at hun er gravid igjen. Jeg var helt ærlig med henne og sa at jeg syntes det beste var å ta abort. To er tøft nok å få opp, liksom. Men nei, hun stod på sitt hun skulle ha barnet. Så kom nummer tre, og alt ble med ett som før igjen. Vi måtte hjelpe til økonomisk, det ble enda en munn å mette. Så jeg og mannen min måtte jobbe mer igjen, selv om svigersønnen nå tjente litt bedre, men hvordan skulle han klare å forsørge fem stk?
Til slutt fikk mannen min slag, og jeg begynte å slite med hjertet. Da skjønte jeg virkelig at kroppen min ikke kom til å tåle mer. Jeg sa til datteren min at nå var det deres tur til å finne ut av ting selv. Og så kommer sjokket hun forteller meg at hun er gravid med sitt fjerde barn.
Jeg visste faktisk ikke hva jeg skulle si. Hva tenker de egentlig på? Det føles nesten som om de tror at vi alltid bare skal stille opp, samme hva. Men det klarer vi ikke lenger. Og jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Jeg gruer meg til at folk skal dømme oss for at vi ikke hjelper datteren vår mer. Men vi har faktisk hjulpet så mye som vi bare har kunnet.
