15. april 2025
Kjære dagbok,
Jeg tenker ofte tilbake på skoletiden i Oslo, da jeg så hvordan Solbergklassen ble fanget i en gammel, men likevel levende drøm av ungdommelig forelskelse. Jeg var vitne til alt fra den første stille blikkutvekslingen til den harde oppvåkningen år senere.
På ungdomsskolen la jeg merke til at den stille og vakre jenteeleven, Sunniva, alltid ble fulgt av blikket til den høflige, men bestemte gutten Eirik. Selv i timene kunne hun kjenne hans øyne på seg, som om han boret seg inn i henne med en steinlignende intensitet.
«Sunniva, han ser deg overalt», lo Ragnhild, hennes bestevenninne, mens de satt på benken i skolegården.
«Jeg vet, jeg føler det som om han skanner meg med de svarte øynene sine», svarte Sunniva med et lite smil. Selv om hun prøvde å skjule det, var det tydelig at hun likte ham.
Etter en time, mens vi ventet ved skoleporten, gikk Eirik bort til henne og, med en nervøs stemme, spurte:
«Sunniva, vil du at jeg følger deg hjem i dag?»
Hun nølte, men Ragnhild dyttet henne fram, og hun aksepterte.
Vi gikk sammen langs Grefsen, og Eirik fortalte morsomme historier. Sunniva lo, og hjertet hennes hoppet av glede. Så ble den uskyldige venneskapsbåndet til en skolekjærleik. Snart var vi alle klar over at de to var sammen; Eirik var alltid i nærheten, og avviste raskt andre gutta som prøvde å snakke med Sunniva.
Læreren vår, fru Andersen, hadde alltid en spesiell forkjølelse for henne:
«Åh, Sunniva, for en nydelig øyne du har!»
Dette ble en slags tradisjon i klassen.
Da vi nærmet oss slutten av videregående, bestemte Sunniva og Eirik seg for å søke opptak på samme universitet i Bergen. De bestod eksamen med glans, og etter eksamensfeiringen spurte Eirik:
«Sunniva, skal vi til hytta mi i helgen? Kanskje overnatte, så kan vi feire at vi har bestått».
Sunniva følte at Eirik presset stadig hardere på for et tettere forhold, men hun var usikker og redd for å miste ham. Eirik ble irritert:
«Vi er jo voksne nå, la oss bare slippe reglene. Det er jo som Romeo og Julie, og ingen dømte dem. Hvorfor skal vi la moralen stå i veien?»
Hun hørte på, men var redd. Da hun spurte moren om hun kunne dra, svarte moren streng:
«Jeg lar deg ikke gå alene til hytta, du vet hva som kan skje».
Sunniva løy for moren og sa at også Eiriks foreldre og søster skulle være der. Etter en kort pause ga moren henne lov, men påtalte at det var upassende at en jente dro til guttenes hytt.
Bussen til Øygarden ble en lang, stille tur der Sunniva holdt Eiriks hånd. Hun forestilte seg hva som skulle skje, og da de nådde hytta, trakk Eirik henne inn i stuen med en sofa klar. Hun forsøkte å trekke hånden tilbake.
«Slapp av», sa han mykt og la henne på sofaen.
Lysene i rommet var sterke, og Eirik trakk gardinene for å skape mer intime stemning. Plutselig kastet han seg over henne. Sunniva kjempet seg fri, sprang opp fra sofaen og løp ut i regnet, rett mot busstoppet. En buss stod ikke der, men Eirik kom running.
«Jeg følger deg», sa han, men avviste hennes unnskyldninger. På eksamenfesten holdt han seg langt unna; Ragnhild spurte, men Sunniva svarte bare med stillhet. Etter festen ringte han aldri igjen. En uke senere prøvde Sunniva å kontakte ham; hans søster svarte:
«Eirik har flyttet til Stockholm for å studere, jeg trodde du visste det».
Tjue år har gått siden den gangen. Sunniva har giftet seg med Olav, har en datter, Ada, men minnene om Eirik dukker opp i drømmene. I natt så hun ham igjen, hånd i hånd med henne på en eng full av hvite kornblomster, mens en elv glitret i horisonten. Han så på henne med et melankolsk blikk, så slapp han taket og forsvant.
Jeg våknet, så på Olav som sov som en bjørn i sengen. Jeg tenkte:
«Hvorfor drømmer jeg så ofte om Eirik? Hvorfor føler jeg meg alltid litt ute av balanse etter de drømmene? Kanskje jeg aldri skulle ha giftet meg med Olav? Vi lever et rolig liv, ingen lidenskap, men alt er orden og planlagt som en klokke.»
Om morgenen laget jeg frokost til Olav, men han var allerede oppe og drakk kaffe. Etterpå fikk jeg en telefon fra Ragnhild:
«Hei, Sunniva! Jeg vet det er tidlig, men klassen vår skal møtes for å feire 20års jubileet. Vi tenkte å møtes på en restaurant på lørdag. Kan du komme?»
Jeg hadde allerede sagt nei to ganger, men hun insisterte:
«Du har gått glipp av dette før, du kan ikke fortsette å avvise det!»
Etter en kort diskusjon med Olav, som bare ristet på hodet og mumlet:
«De klassen din er mer opptatt av fortiden enn nåtiden», gikk jeg med på å prøve.
Lørdag kom jeg til den gamle porten ved Hovedveien. Døren åpnet seg, og der sto Eirik høy, velkledd, med den samme selvsikre stemmen.
«Velkommen, kjære gjest», sa han med en lett tone, og så på meg med et glimt av ironi.
Han ga meg en klem og et lett kyss på kinnet.
«Du ser fantastisk ut, du har blitt enda vakrere», roste han.
Jeg merket at kinnene mine ble røde, men gikk inn sammen med ham. Ragnhild ropte:
«Sunniva! Kom hit!» og omfavnet meg.
Kvelden gikk i en sirkel av samtaler, musikk og dans. Eirik spurte meg hvordan livet hadde vært. Jeg svarte:
«Alt går bra, jeg ser på verden med andre øyne nå. Jeg driver med eget firma, har mange forpliktelser».
Da kvelden nærmet seg slutten, ba han meg bli og hjelpe til med å rydde. Jeg nølte, men Ragnhild oppmuntret meg. Til slutt sa jeg ja.
Etter at alle hadde gått, tok Eirik meg igjen for hånden.
«Alt dette med oppvasken var bare en unnskyldning for å holde deg her», sa han.
Jeg spurte hvorfor, og han ristet lett på hodet.
«Jeg så deg og innså hvor mye jeg har savnet deg gjennom alle disse årene».
Han lente hodet mot min nakke og hvisket:
«Du er så vakker, så frisk»
Han dro jakken av seg, la meg på sofaen og begynte å klemme meg. Jeg følte meg som om jeg ble brent av kokende vann.
«Jeg er lei av alt ektefellen, de overfladiske forholdene», mumlet han. «Du er den eneste som er ekte for meg».
Jeg reiste meg, dyttet ham bort og løp ut av hytta. På gaten ringte Olav meg.
«Skal du komme hjem?», spurte han rolig.
«Jeg tar en taxi, jeg er på vei», svarte jeg og prøvde å holde stemmen rolig.
I taxien hørte jeg Eiriks stemme bak meg:
«Du kan ikke rømme fra dette».
Jeg lukket døren hardt, og bilen rev av stedet. Jeg tenkte:
«La ham brenne i sin egen ensomhet. Jeg har endelig brutt fri fra hans fangenskap, for godt.»
Leksjonen jeg har lært er enkel: Når du har satt deg fast i fortidens skygger, må du finne motet til å slippe taket, selv om det betyr å forlate alt du en gang trodde var trygt. Det er først da du ser lyset i din egen hverdag som du virkelig kan leve.
– Henrik.
