Uncategorized

Kjære dagbok, Det er vondt å innse at kjærligheten kan smuldre til iskalde brudd uten noen forklaring

– Vasily Ivanovich, du har forsovet deg igjen! – stemmen til bussjåføren høres vennlig ut, men med et snev av mild irettesettelse. – Dette er tredje gang denne uka du løper etter bussen som en gal. Pensionisten i den skrukkete jakka puster tungt mens han støtter seg til rekkverket. Det grå håret står til alle kanter, brillene har glidd ned på nesetippen. – Unnskyld, André… – svarer den gamle etter å ha fått igjen pusten og drar opp noen krøllete sedler fra lomma. – Klokka mi går visst etter. Eller kanskje det bare er meg som ikke henger med lenger… André Viktorovitsj er bussjåfør med lang erfaring, rundt førtifem år gammel, solbrun etter å ha kjørt rutebuss i årevis. Han har fraktet folk i snart tjue år og kjenner mange passasjerer igjen på ansiktet. Men denne gamle mannen husker han spesielt godt – alltid høflig, stille, og reiser til samme tid hver eneste dag. – Nåja, hiv deg med. Hvor skal du i dag? – Til kirkegården, som vanlig. Bussen kjører av gårde. Vasily Ivanovich setter seg på sin faste plass – tredje rad fra sjåføren, ved vinduet. I hendene har han en slitt plastpose med noe utstyr. Det er få passasjerer – hverdag, tidlig morgen. Noen studenter prater i vei om sitt, en mann i dress er oppslukt av mobilen sin. Helt vanlig bilde. – Si meg, Vasily Ivanovich – André ser på den gamle i bakspeilet – du reiser dit hver dag? Er det ikke tungt? – Hvor skal jeg ellers gjøre av meg, – svarer pensjonisten stille og ser ut av vinduet. – Kona ligger der… har vært der halvannet år alt. Jeg lovte jo å komme hver dag. Noget griper André i hjertet. Selv er han gift, elsker kona si. Kan ikke forestille seg… – Er det langt hjemmefra? – Nei, med buss tar det en halvtime. Til fots hadde det tatt meg en time – beina holder ikke lenger. Pensjonen rekker sått og visst til bussen. Uker går. Vasily Ivanovich blir en selvskreven del av morgenturen. André blir vant til ham, ser nesten frem til å møte ham. Hender det at gamlingen er for sen, venter André noen ekstra minutter med vilje. – Ikke vent på meg, – sier Vasily Ivanovich en dag, idet han skjønner at sjåføren har holdt igjen ruten. – Rutetiden er rutetid. – Neida, pytt pytt, – André vifter det bort. – Et par minutter betyr ingenting. En morgen er ikke Vasily Ivanovich der. André venter – kanskje han bare er forsinket. Men den eldre mannen dukker ikke opp. Dagen etter – heller ikke. Og enda en dag. – Hør, den gamle som alltid skulle til kirkegården, har du sett ham i det siste? – spør André konduktøren, Tamara Petrovna. – Er han blitt syk, tro? – Hvem vet vel det – kvinnen trekker på skuldrene. – Kanskje familien har kommet på besøk, eller noe annet har skjedd… Men André har ham i tankene. Han har blitt vant til den stille passasjeren, det høflige «takk» idet han stiger av, det triste smilet. En uke går uten tegn til Vasily Ivanovich. Til slutt bestemmer André seg – i lunsjpausen tar han bussen til siste stopp, der kirkegården ligger. – Unnskyld meg, sier han til den kvinnelige vakten ved porten, – det pleide å komme en eldre mann hit hver dag, Vasily Ivanovich… Grått hår, briller, bar alltid på en pose. Har du sett ham nylig? – Å ja, han! – kvinnen lyser opp. – Kjenner godt til ham. Kom hver bidige dag, til sin kone. – Men nå, har han ikke vært her? – Han har ikke vist seg på over en uke. – Kanskje han ble syk? – Hvem vet vel… En gang sa han meg adressen sin – han bor ikke langt herfra. Hageveien, nummer sånn og sånn. Hva slags forhold er det mellom dere, forresten? – Jeg er bussjåføren hans. Kjørte ham hver dag. Hageveien 15. En gammel femetasjes blokk, avskallet maling på inngangsdøren. André går opp til andre etasje og ringer på en tilfeldig dør. En alvorlig mann rundt femti åpner. – Hvem vil du ha? – Jeg leter etter Vasily Ivanovich. Jeg er bussjåføren hans, han reiste alltid med meg… – Åja, det er bestefar fra tolvte, – fjeset mykner. – Han ligger på sykehuset. Tok han inn for en uke siden – slag. Hjertet dropper et slag hos André. – Hvilket sykehus? – Bysjukehuset nede ved Elise Ottesen-Jensens gate. Hørte det var kritisk først, men de sier det går fremover nå. På kvelden etter vakten drar André til sykehuset. Finner riktig avdeling, spør en sykepleier. – Vasily Ivanovich? Jo, vi har ham her. Hva slags bekjent er du? – Uhm… en venn, – vet ikke hva mer å si. – Rom seks. Men han er fortsatt svak, så skån ham. Vasily Ivanovich ligger ved vinduet, blek, men våken. Først kjenner han ikke igjen André, men så lyser øynene opp. – André? Er det deg? Hvordan… hvordan fant du meg? – Jeg lette, – smiler André beskjedent og setter fra seg en pose frukt på nattbordet. – Du kom ikke lenger på bussen, jeg ble bekymret. – Ble du… bekymret for meg? – det glinser fukt i den gamles øyne. – Men jeg er jo bare en fremmed… – Hva mener du? Du er min faste passasjer. Jeg er blitt vant til deg. Venter på deg hver morgen. Vasily Ivanovich er stille, ser i taket. – Jeg har ikke vært på kirkegården på ti dager nå, – sier han lavt. – For første gang på halvannet år. Jeg har brutt løftet mitt… – Nei, nei, Vasily Ivanovich. Kona di forstår. Sykdom er alvor. – Jeg vet ikke… – den gamle rister på hodet. – Hver dag gikk jeg dit. Fortalte henne om været, om dagen min… Nå bare ligger jeg her, og hun er alene der ute… André ser hvor hardt mannen har det, og beslutningen kommer av seg selv. – Vil du at jeg skal gå? Til din kone? Jeg kan fortelle henne at du er på sykehus, at du snart blir frisk… Vasily Ivanovich vender seg mot ham, blikket fullt av skepsis og håp. – Ville du gjort det? For en du ikke kjenner? – Er da du fremmed? – vifter André med hånden. – I halvannet år har vi sett hverandre hver morgen. Du er nærmere enn mange slektninger. Neste dag, på fridagen, drar André til kirkegården. Han finner graven – på steinen et bilde av en ung kvinne med snille øyne. «Anna Pettersen. 1952–2024». Først føles det rart, men så strømmer ordene ut: – Hei, Anna Pettersen. Jeg er André, bussjåføren. Mannen din tok bussen min hver dag… for å besøke deg. Nå ligger han på sykehuset, men han blir bedre. Han ba meg hilse og si at han elsker deg, og at han snart kommer selv… Han forteller litt mer – om hvor god person Vasily Ivanovich er, hvor mye han savner henne, hvor trofast han har vært. Det føles dumt, men noe inni ham sier at det er riktig. På sykehuset finner han Vasily Ivanovich over en tekopp. Den gamle har farge i kinnene igjen. – Jeg var der, – sier André kort. – Ba hilse fra deg, alt som du ønsket. – Og… hvordan var det? – stemmen skjelver. – Fint. Noen har lagt friske blomster, sikkert naboene. Det er rent og pent. Hun venter på at du skal komme tilbake. Vasily Ivanovich lukker øynene, tårer triller ned over kinnet hans. – Takk skal du ha, gutten min. Tusen takk… To uker senere blir Vasily Ivanovich skrevet ut. André møter ham ved sykehuset og kjører ham hjem. – Ser jeg deg i morgen? – spør han idet den gamle stiger av bussen. – Selvfølgelig, – nikker Vasily Ivanovich. – Klokken åtte som alltid. Og joda – neste morgen er han tilbake på sin faste plass. Men nå har det endret seg noe mellom ham og André. Ikke bare sjåfør og passasjer – det er noe mer. – Vet du hva, Vasily Ivanovich, – sier André en dag – la meg kjøre deg i helgene. Ikke som jobb, bare sånn. Jeg har egen bil, det koster meg så lite. – Nei, det trenger du da ikke… – Jo, jeg har blitt vant til det. Og dessuten sier kona mi: ”Er det en sånn fin fyr, skal vi hjelpe til.” Slik ble det. Ukedagene på bussen, i helgene kjører André ham i privatbilen til kirkegården. Noen ganger blir kona med – de blir kjent, blir venner. – Forstår du, – sier André til kona en kveld – jeg trodde først jobben min bare var rutine. Tider, rute, passasjerer… Men det viser seg at bak hver eneste en på bussen, finnes det et liv, en historie. – Det har du rett i, – nikker kona. – Bra du ikke bare gikk forbi. Og Vasily Ivanovich sier til dem en gang: – Vet dere, da Anna mi døde, trodde jeg at alt var slutt. Hva skulle jeg leve for? Men jammen… det er folk der ute som bryr seg. Og det betyr mye. *** Hva mener dere – har dere selv noen gang sett vanlige folk gjøre store ting?

Torsdag, 6. juni Einar, du har forsovet deg igjen! sjåførens stemme er vennlig, men med et lite snev

Uncategorized

032

Og så skjønte hun at svigermor ikke var så ille likevel, som hun hadde trodd i alle disse årene Morgenen den trettiende desember var som alle andre på de tolv årene Nadja og Dimmen hadde bodd sammen. Alt gikk sin vante gang – han reiste tidlig på jakt og kom ikke hjem før til lunsj nyttårsaften, sønnen var hos mormor, og Nadja var igjen alene hjemme. I løpet av årene var dette blitt en vane, Dimmen var ivrig fisker og jeger, tilbrakte alle helger og ferier i skogen uansett vær, mens Nadja ventet hjemme. Men akkurat denne dagen følte hun seg uvanlig trist og ensom. Tidligere hadde hun brukt slike dager på å rydde, lage mat og småpusle hjemme. Nyttårsaften var jo først i morgen, og som hvert eneste år skulle de feire den hos svigermoren, akkurat som alltid, men i dag hadde hun ikke lyst til å gjøre noen ting, alt gikk galt. Da bestevenninnen Irene ringte, var det derfor midt i blinken. Irene, som hadde vært hennes venninne siden barndommen, var nylig skilt og likte å samle gamle venner hjemme hos seg. Denne gangen var intet unntak, hun sa: «Skal du sitte hjemme igjen alene? Kom til meg i kveld! Det blir god stemning og mange hyggelige folk, hvorfor skal du sture?» Nadja svarte ikke ja med en gang, men da kvelden kom og ensomheten vokste, bestemte hun seg for å gå likevel. Kvelden ble full av latter og gode minner, og – uten at hun helt forsto hvordan – endte hun opp med å tilbringe natten sammen med sin første kjæreste, Grisha, fra skoletiden. Dagen etter var hun fylt av skam og uro, og det første som møtte henne hjemme var Dimmens jakke – han var kommet hjem tidligere enn forventet. Panikken grep henne, for hva ville skje om han fikk vite at hun ikke hadde vært hjemme? I hodet så hun allerede for seg hvordan ekteskapet ville gå i oppløsning. I det samme ringte telefonen – det var svigermoren: «Jeg sa til Dimmen at du var hos tante Katrine i natt, for hun ble dårlig. Så ikke si noe annet, kjære!» Nadja ble paff – hun hadde aldri forventet hjelp fra svigermoren, som hun alltid hadde følt var skeptisk og kjølig mot henne siden bryllupet. Men kvelden etter, hjemme hos svigermoren, tok Nadja mot til seg og begynte å takke henne for å ha dekket over for henne. Svigermoren bare lo og sa: «Slapp av, tror du jeg ikke vet hvordan det er å leve med en mann som bare tenker på jakt og fiske? Min Petter er akkurat lik. Sånn er det, men det må ikke bli en vane, skjønner du?» Den kvelden innså Nadja at svigermoren slett ikke var så vanskelig som hun hadde trodd; tvert imot forsto hun mye mer enn hun hadde vært klar over. Dermed endte denne historien godt, og Nadja bestemte seg for aldri mer å forlate huset uten mannen igjen.

Og så skjønte hun plutselig at svigermor slett ikke var så vanskelig som hun hadde trodd alle disse årene.

Uncategorized

020

FAMILIEN?

Si til Kjell at han må komme med en gang! jeg sutret, helt panisk. Alle tre små har feber og vrir seg rundt.

Uncategorized

Hun vasket trappen i de gamle blokka for å bygge en fremtid for sønnen hun oppdro alene, men hva som skjer vil få deg til å gråte.

Jeg brukte hver eneste morgen på å skrubbe trappene i de gamle leiegårdene i Oslo, slik at jeg kunne

Uncategorized

– Mamma, jeg er jo ti år nå, ikke sant? – sa Marius plutselig da han kom hjem fra skolen. – Jaha, hva så? – Mamma så overrasket på sønnen sin. – Hva så? Har du glemt at du og pappa lovte meg noe når jeg ble ti? – Lovte? Hva var det vi lovte deg å la deg gjøre? – Lovte meg å få hund. – Nei! – ropte mamma forskrekket. – Hva som helst, bare ikke det! Vil du heller ha en elektrisk sparkesykkel? Den dyreste vi finner! Men bare hvis du lover å aldri nevne hund igjen. – Så det er sånn dere er… – Marius stakk underleppen ut og så fornærmet ut. – Dere sier at jeg alltid må holde ord, men så glemmer dere deres eget… Jaja… Han gikk inn på rommet sitt og kom ikke ut før pappaen kom hjem fra jobb. – Pappa, husker du ikke hva dere lovte meg… – begynte han, men faren avbrøt ham. – Mamma ringte meg og fortalte ønsker dine! Men jeg forstår ikke hvorfor du skal ha det? – Pappa, jeg har jo drømt om hund i mange år! Det vet dere jo! – Ja, ja… Du er vel blitt påvirket av bøkene om Lillebror og Karlson, og nå oppfører du deg som et lite barn! Vi drømmer også om mye rart, vet du. Visste du at rasehunder koster en formue? – Jeg trenger ikke en rasehund, – utbrøt Marius. – En hvilken som helst hund er fint. Også en som har blitt forlatt. Jeg leste om slike hunder på nettet – de er så triste. – Nei! – avbrøt pappa. – Ikke noe utblandet blandingshund hjemme hos oss! De er ikke pene! Så her er avtalen, Marius! Jeg kan gå med på å adoptere en forlatt hund, men bare hvis den er ung, raseekte, og pen. – Må den være sånn? – Marius rynket på nesen. – Ja! – Pappa så lurt på mamma og blunket. – Du må jo trene den og stille den ut på hundeutstilling. Det går ikke med en gammel hund. Finn du en ung, forlatt rasehund i byen, kanskje vi lar deg få den. – Ok … – sukket gutten trist. For han hadde aldri sett en forlatt, ung rasehund i Oslos gater, men håpet gir man aldri opp. Søndag ringte Marius til kompisen sin Vebjørn, og etter middag dro de ut for å lete. Innen kvelden hadde de gått halve byen rundt, og ingen forlatt rasehund var å se. Hundene de møtte var pene nok, men eiere gikk med dem i bånd. – Nå får det være nok, – sa en sliten Marius. – Jeg visste jo det, vi finner ingen… – Vi kan dra til hundehjemmet neste søndag, – foreslo Vebjørn. – Der har de kanskje rasehunder av og til. Vi må bare finne adressen. Men nå vil jeg helst bare sitte litt. De sank ned på en benk og drømte seg bort om at de en dag kanskje kunne finne ei ordentlig pen hund på et hundehjem og trene den sammen. Etter en stund ruslet de hjemover. Plutselig dro Vebjørn i jakkeermet hans og pekte. – Se der, Marius! Marius fikk øye på en liten, skittenhvit løshundvalp som humpet seg bortover fortauet. – Gatamix, – konstaterte Vebjørn as han plystret. Valpen så opp og kom logrende, men stoppet brått et par meter unna. – Stoler ikke på folk, – sa Vebjørn. – Kanskje noen har skremt den. Marius plystret forsiktig og rakte ut hånden – valpen snek seg nærmere, men stakk stadig litt av. Men snart, istedenfor å rømme, logret den bare mer forsiktig. – Kom, la oss gå, Marius, – sa Vebjørn bekymret. – Du ser jo etter en pen rasehund. Den her kan like gjerne hete Knappenål. Jeg går. Han hastet vekk, men Marius nusset litt mer på valpen før han trist gikk etter vennen. Egentlig ville han aller helst tatt den med hjem. Bak ham pep plutselig valpen. – Marius, kom! Ikke snu deg! Valpen ser på deg som om du forlater den for alltid! Vebjørn løp av sted, men Marius klarte ikke røre seg. Da han endelig skulle løpe, kjente han en myk dult mot buksebeinet. Han så ned – der møtte han varme, mørke hundeøyne. Da løftet Marius valpen opp og klemte den inntil seg – han hadde bestemt seg, hvis ikke mamma og pappa sier ja, rømmer han hjemmefra med hunden i natt. Men det skulle vise seg at også mamma og pappa hadde et godt hjerte… Neste dag kom Marius hjem fra skolen, og der ventet ikke bare mamma og pappa – men også en nydusjet, hvit og glad Knappenål på ham.

Mamma, jeg er vel ti år nå, ikke sant? utbrøt Sigurd plutselig en ettermiddag, da han kom inn døren etter skolen.

Uncategorized

011

— Åpne sekken nå! Kameraene ser alt klart, ingen kan rømme! Ta ut alt!

Åpne sekken nå! Kameraet viser tydelig, du kan ikke komme deg unna tøm den! Ordene kuttet luften.

Uncategorized

012

Den eneste mannen i familien Ved frokostbordet en morgen spurte eldste datter Vera, mens hun stirret på skjermen til mobilen sin: – Pappa, har du sett hva dagens dato er? – Nei, er det noe spesielt med den? Uten å svare snudde datteren skjermen: der lyste 11.11.11 mot dem – altså 11. november 2011. – Det er jo ditt lykketal, pappa – tre elvere på rad! Du får sikkert en super dag. – Det hadde vært noe, svarte Valerij lattermildt. – Ja, pappa, – blandet yngstedatter Nadja seg inn, også hun med nesen ned i smarttelefonen. – Scorpio får et hyggelig bekjentskap og en gave for livet i dag. – Kjekt – sikkert noen ukjent slektning i Europa eller Amerika som har gått bort, og vi er selvsagt eneste arvinger… sikkert millionærer… – Milliardærer, pappa, – lo Vera med, – millionær er vel litt smått for deg. – Ja, det blir for knapt, humret Valerij. Hva skal vi gjøre med så mye penger? Først villa i Italia eller på Maldivene? Så en yacht… – Og helikopter, pappa! – istemte Nadja – jeg vil ha mitt eget helikopter… – Ikke noe problem. Helikopter skal du få. Hva vil du ha, Vera? – Filminnspilling i Bollywood, sammen med Salman Khan. – Småting! Ringer Amitabh Bachchan, så blir det ordnet… Så, drømmere – nå er det på tide å gjøre seg klar til å dra. – Typisk – ikke får man drømme engang… – sukket Nadja. – Jo da, drøm i vei – bare husk skolen også… Av en eller annen grunn kom denne morgenpraten tilbake til Valerij senere på dagen, da han pakket varer i poser på supermarkedet. Dagen hadde slett ikke blitt “klassisk” – jobbpresset økte, han måtte jobbe overtid og var utslitt. Ikke noe nytt bekjentskap, ingen gave for livet… «Lykkedagen fløy forbi som et papirfly over Oslo», smilte Valerij for seg selv idet han forlot supermarkedet. Ved den 25 år gamle, trofaste Moskvitchen sto en gutt. Gatebarn, tippet Valerij. Utseendet ropte at han var hjemløs: pjuskete, kledd i filler, ulike sko – en skitten joggesko til venstre, skrukkete soldatsko til høyre, blå elektrisk ledning som skolisse. En laset lue på hodet, høyre øreklaff svidd vekk. – Onkel, jeg… er sulten, har du… litt brød? – spurte gutten da Valerij nærmet seg bilen. Setningen kom med en usikker pause. Det var ikke guttens utseende som gjorde inntrykk, men denne litt gammeldagse måten å legge fram behovet på – nesten som fra en gammel norsk film. Dette fikk Valerij til å tenke på ungdomstiden, amatørteater, scenetreneren som forklarte at pauser avslører sannhet og løgn. Gutten løy. Pausen, som en lydalarm, utløste en slags skjerping i Valerij. Han så plutselig alt med nye øyne. Alt var spill. Hvorfor? «Interessant. Ok, lille venn, da får vi leke ditt spill», tenkte Valerij, og visste at døtrene ville elske å få spille detektiver igjen. – Brød alene er ikke nok – hva med en skål borsjtsj, litt poteter og sild, og varm eplekake med plommesaft? Gutten ble paff et øyeblikk, men tok seg raskt sammen og gløttet mistenksomt opp. «Flott, mindre teater, mer ekte. La oss fortsette», tenkte Valerij. – Ja eller nei? – Ja… – hvisket gutten knapt hørbart. Så fulgte den faste testen. Valerij lot ham holde en matpose tung av varer mens han med vilje somlet med nøkler og telefon, snudde ryggen til gutten. Ville han stikke? Ekte gatebarn pleide det. Men denne ble stående, fortumlet og stille. «Takk for det, kompis – jeg hadde hatt vondt for å løpe ikveld», smilte Valerij for seg selv. Bilturen til familien sin, syv kilometer utenfor bygdesenteret der han jobbet som sveiser, foregikk i stillhet. Valerij, selv tidligere barnehjemsbarn, var ekstra sårbar for barn i nød. Så mange han hadde hjulpet over terskelen til trygge hjem! Hadde det ikke vært for de idiotiske reglene som stengte for at en alenefar med to egne barn kunne adoptere flere, ville huset vært fullt. Han så bort på gutten, litt redd for at han skulle forstå at Valerij foraktet byråkratene som «beskyttet» barn med stålregler men glemt at det viktigste for barn er kjærlighet, ikke materialistiske kriterier. Gutten satt krøket sammen, nesten skjult under lua. Han var ikke den freidige gategutten Valerij var vant til – denne var stille, tydelig mer husvant. Sannsynligvis rømte hjemmefra nylig og fortsatt i sjokk. «Kanskje jeg tok feil – kanskje kjærlighetssjokk, ikke løgn… Går bra, kompis – nå blir det varm dusj og mat, og alt kommer etter hvert!» Døtrene løp ut og overfalt ham med spørsmål da de så gutten i bilen: – Hva ER det, pappa? – Morgenens overraskelse og gave for livet, svarte Valerij lattermildt. – For en gave! Er du sikker på du ikke tok med deg feil? – Hvis han først klorte seg fast, var han min gave, min! Døtrenes detektivteft gikk straks i gang, og gutten ble raskt avkledd. De skjønte han var finkledd, hjemmevant, luktet ikke som en som bodde på gata. Etterhvert løsnet det hele: Gutten, Spartak Bugajev, var bare én dag eldre enn Nadja. Storebror i sin familie, eneste mann igjen etter at faren døde i Tsjetsjenia og småsøskenene mistet moren rett etter fødselen. Han hadde ikke kommet tilfeldig: storesøsteren Sofie hadde forelsket seg i Valerij, men våget ikke gjøre det første steget. Spartak hadde derfor forkledd seg for å teste den mulige nye familien til søsteren. Fant han kjærlighet og trygghet her, kunne han trygt «gi bort» storesøster til Valerij, den eneste mannen i familien. Slik kom hele sannheten for dagen, og det hele endte med latter, tårer og en ny, stor, lykkelig familie rundt et kjøkkenbord et sted i Norge. Den eneste mannen i familien – eller hvordan Valerij Zvyagintsev en vanlig novemberdag fikk et vennskap for livet og en gave større enn noen arv

Familienes eneste mann En morgen, under frokosten, satt eldste datter Ragnhild og så inn i mobilskjermen.

Uncategorized

029

Åh, har dere sett damen vi har på rommet? Hun er jo eldre nå… – Ja, helt gråhåret. Hun må ha barnebarn, men likevel – hun ønsket seg en baby, i hennes alder…

Har dere lagt merke til den eldre fru som ligger på rommet vårt? Hun ser ut som en gråstein svarte Kari

Uncategorized

023

BESTEMOR – MIN VERGENDE EN ENGEL Lena husket ikke foreldrene sine. Faren forlot moren hennes da hun var gravid, og siden hørte de aldri noe mer fra ham. Moren gikk bort da Lena bare var ett år gammel, kreften kom som lyn fra klar himmel og sluknet henne raskt. Lena ble oppdratt av mormor Dusja, morens mor. Mormor hadde mistet mannen sin i ung alder og viet hele livet sitt til datteren og barnebarnet. Helt fra starten var det et nært, åndelig bånd mellom Lena og mormoren. Mormor Dusja forsto alltid umiddelbart hva Lenusjka ville, og det var alltid full forståelse mellom dem. Alle var glade i mormor Dusja, fra naboene til lærerne på skolen. Hun stilte ofte opp på foreldremøter med en kurv hjemmebakte boller – “det er da ikke meningen at folk skal sitte sultne etter en lang arbeidsdag.” Hun snakket aldri stygt om noen, var aldri med på sladder, og mange kom til henne for råd. Lena var lykkelig som hadde en slik bestemor. Lenas kjærlighetsliv gikk derimot ikke på skinner. Skole, universitet, jobb – alltid på farten, alltid noe som skulle gjøres. Det hadde vært gutter, men ingen som virkelig var den rette. Mormor Dusja bekymret seg ofte på hennes vegne: – Altså, Aljona, skal du gå og være ugift evig, er det ingen ordentlig mann til deg, du som er så flott og smart? Lena pleide å spøke det bort, men innerst inne visste hun at det kanskje var på tide å finne seg en familie – hun var jo tross alt 30 år. Mormoren gikk plutselig bort. Hun bare våknet ikke en morgen, hjertet stoppet mens hun sov. Lena var helt ute av seg – hun kunne ikke tro det som hadde skjedd. Hun gikk fortsatt på jobb og i butikken, men alt gikk på autopilot. Nå var det bare katten Musja som ventet på henne hjemme. Lena kjente seg veldig ensom. En dag satt hun på toget og leste en bok. En mann, rundt 40, velstelt og hyggelig å se på, satte seg rett overfor henne. Han studerte henne grundig, men på en eller annen måte syntes Lena det bare var hyggelig. De begynte å snakke om bøker – noe Lena kunne snakke om i timesvis. “Akkurat som på film,” tenkte hun. Da hun skulle av, hadde hun egentlig ikke lyst til å gå hjem. Alexei, som han het, inviterte henne på kafé, og Lena takket ja. Derfra fulgte et eventyrlig og halsbrekkende forhold. De snakket sammen hver dag og møttes når de rakk. Alexei var ofte opptatt på jobb. Hun visste ikke så mye om ham – han unngikk emner om fortid, familie og karriere. Men Lena brydde seg ikke – for første gang var hun lykkelig sammen med en mann. En helg inviterte Alexei henne ut på restaurant, og det var tydelig at det skulle skje noe spesielt. Lena forsto at han kom til å fri, og hun var i ekstase – endelig skulle hun få ektemann, barn og egen familie! Bare synd at mormor ikke fikk oppleve det. Senere på kvelden, mens hun lå på sofaen og grublet over hva hun skulle ha på seg til den store dagen, åpnet hun handleappen på mobilen for å lete etter antrekk – og sovnet. Da drømte hun at mormor kom inn i rommet sitt, i sin yndlingskjole, satte seg på sofaen og strøk henne over hodet. Lena ble både overrasket og glad. – Mormor, du er jo borte, hvordan kan du være her? – Jeg, Aljona, har aldri vært langt unna. Jeg er alltid her hos deg, ser og hører alt. Du bare ser meg ikke. Jeg må advare deg – ikke gå videre med han der. Han er ikke en god mann. Stol på mormoren din. Så forsvant mormor i løse luften. Lena våknet opp, forvirret, og prøvde å overbevise seg selv om at det bare var en drøm. Men uroen i hjertet hennes forsvant ikke mens hun fortsatte å lete etter kjole. Hvorfor sa mormor det? Hun kjente jo ikke Alexei. Omsider sovnet Lena igjen, urolig og forvirret. “Dagen D” nærmet seg, men antrekket fant hun aldri helt ut av, og mormors ord sirklet konstant i hodet. Hun trodde ikke på drømmer, de hadde aldri sagt henne noe før. Men hun og mormor hadde hatt en sterk åndelig kontakt, kanskje mormor virkelig visste mer enn hun kunne forstå? Lørdag kom, og Lena dukket opp i en gammel kjole på restauranten. Hun var i dårlig humør, noe Alexei la raskt merke til. – Er det noe galt, kjære? – Nei, nei, alt er bare bra. Han latet som han trodde henne, forsøkte å muntre henne opp med vitser og oppmerksomhet. På slutten av kvelden gikk han ned på kne, akkurat som i filmene, og overrakte en liten eske med ring. Lena ble svimmel, fikk sus i ørene, og plutselig så hun mormor stirre inn gjennom vinduet. Hun bare sto der og så på henne. Lena tok det som et tegn: – Beklager Alexei, jeg kan ikke… – Hvorfor ikke, hva har jeg gjort galt? – Ingenting. Men jeg har alltid stolt på mormor. Så løp hun ut. Han tok henne igjen ute, full av raseri, og ristet og ropte til henne: – Så du vil ikke? Greit, sitt der med pusen din, ingen vil ha deg! Og så forsvant han. Lena var i sjokk. Dette var den “elskede Alexei”, så klok, belest og kjærlig? Dette skulle liksom bli far til barna hennes… Dagen etter gikk hun til klassekameraten André, nå leder i Kriminalpoliti, og ba ham sjekke Alexei. Dagen etter ringte André: – Lena, jeg har dårlige nyheter… Din Alexei er en svindler, kjent for å gifte seg med enslige damer, få dem til å skrive over leiligheter og ta opp lån, før han kaster dem ut og stikker av. Han er dømt for dette flere ganger. Du hadde flaks som kom deg unna i tide. Hvordan kunne mormor vite dette? Mirakuløst, rett og slett. Takk, kjære mormor, for at du passer på meg og vernet meg fra ulykke. Lena gikk innom butikken, handlet inn til seg selv og katten Musja før hun dro hjem – trygg på at hun aldri var helt alene, mormor var alltid med henne… Folk sier at sjelene til våre kjære våker over oss og blir våre skytsengler, som beskytter oss mot sorg og skade. Man har lyst til å tro at det faktisk er sant…

BESTEMOR EN SKYTSENGEL Foreldrene til Ingrid husket hun ikke. Faren forlot moren mens hun var gravid