– Mamma, jeg er jo ti år nå, ikke sant? – sa Marius plutselig da han kom hjem fra skolen. – Jaha, hva så? – Mamma så overrasket på sønnen sin. – Hva så? Har du glemt at du og pappa lovte meg noe når jeg ble ti? – Lovte? Hva var det vi lovte deg å la deg gjøre? – Lovte meg å få hund. – Nei! – ropte mamma forskrekket. – Hva som helst, bare ikke det! Vil du heller ha en elektrisk sparkesykkel? Den dyreste vi finner! Men bare hvis du lover å aldri nevne hund igjen. – Så det er sånn dere er… – Marius stakk underleppen ut og så fornærmet ut. – Dere sier at jeg alltid må holde ord, men så glemmer dere deres eget… Jaja… Han gikk inn på rommet sitt og kom ikke ut før pappaen kom hjem fra jobb. – Pappa, husker du ikke hva dere lovte meg… – begynte han, men faren avbrøt ham. – Mamma ringte meg og fortalte ønsker dine! Men jeg forstår ikke hvorfor du skal ha det? – Pappa, jeg har jo drømt om hund i mange år! Det vet dere jo! – Ja, ja… Du er vel blitt påvirket av bøkene om Lillebror og Karlson, og nå oppfører du deg som et lite barn! Vi drømmer også om mye rart, vet du. Visste du at rasehunder koster en formue? – Jeg trenger ikke en rasehund, – utbrøt Marius. – En hvilken som helst hund er fint. Også en som har blitt forlatt. Jeg leste om slike hunder på nettet – de er så triste. – Nei! – avbrøt pappa. – Ikke noe utblandet blandingshund hjemme hos oss! De er ikke pene! Så her er avtalen, Marius! Jeg kan gå med på å adoptere en forlatt hund, men bare hvis den er ung, raseekte, og pen. – Må den være sånn? – Marius rynket på nesen. – Ja! – Pappa så lurt på mamma og blunket. – Du må jo trene den og stille den ut på hundeutstilling. Det går ikke med en gammel hund. Finn du en ung, forlatt rasehund i byen, kanskje vi lar deg få den. – Ok … – sukket gutten trist. For han hadde aldri sett en forlatt, ung rasehund i Oslos gater, men håpet gir man aldri opp. Søndag ringte Marius til kompisen sin Vebjørn, og etter middag dro de ut for å lete. Innen kvelden hadde de gått halve byen rundt, og ingen forlatt rasehund var å se. Hundene de møtte var pene nok, men eiere gikk med dem i bånd. – Nå får det være nok, – sa en sliten Marius. – Jeg visste jo det, vi finner ingen… – Vi kan dra til hundehjemmet neste søndag, – foreslo Vebjørn. – Der har de kanskje rasehunder av og til. Vi må bare finne adressen. Men nå vil jeg helst bare sitte litt. De sank ned på en benk og drømte seg bort om at de en dag kanskje kunne finne ei ordentlig pen hund på et hundehjem og trene den sammen. Etter en stund ruslet de hjemover. Plutselig dro Vebjørn i jakkeermet hans og pekte. – Se der, Marius! Marius fikk øye på en liten, skittenhvit løshundvalp som humpet seg bortover fortauet. – Gatamix, – konstaterte Vebjørn as han plystret. Valpen så opp og kom logrende, men stoppet brått et par meter unna. – Stoler ikke på folk, – sa Vebjørn. – Kanskje noen har skremt den. Marius plystret forsiktig og rakte ut hånden – valpen snek seg nærmere, men stakk stadig litt av. Men snart, istedenfor å rømme, logret den bare mer forsiktig. – Kom, la oss gå, Marius, – sa Vebjørn bekymret. – Du ser jo etter en pen rasehund. Den her kan like gjerne hete Knappenål. Jeg går. Han hastet vekk, men Marius nusset litt mer på valpen før han trist gikk etter vennen. Egentlig ville han aller helst tatt den med hjem. Bak ham pep plutselig valpen. – Marius, kom! Ikke snu deg! Valpen ser på deg som om du forlater den for alltid! Vebjørn løp av sted, men Marius klarte ikke røre seg. Da han endelig skulle løpe, kjente han en myk dult mot buksebeinet. Han så ned – der møtte han varme, mørke hundeøyne. Da løftet Marius valpen opp og klemte den inntil seg – han hadde bestemt seg, hvis ikke mamma og pappa sier ja, rømmer han hjemmefra med hunden i natt. Men det skulle vise seg at også mamma og pappa hadde et godt hjerte… Neste dag kom Marius hjem fra skolen, og der ventet ikke bare mamma og pappa – men også en nydusjet, hvit og glad Knappenål på ham.

Mamma, jeg er vel ti år nå, ikke sant? utbrøt Sigurd plutselig en ettermiddag, da han kom inn døren etter skolen.
Ja vel, og hva så? svarte moren, overasket, og så undrende på sønnen.
Hva mener du med “og hva så”? Har du glemt det du og pappa lovet meg den gangen? Da jeg ble ti år?
Løfte? Hva var det vi lovet deg da?
At jeg skulle få lov til å skaffe meg en hund.
Nei! utbrøt moren fortvilet og nesten litt engstelig. Alt annet enn det! Hvis du har lyst, kan vi kjøpe deg en elektrisk sparkesykkel i stedet? Den dyreste vi finner. Men på én betingelse: at du aldri mer tar opp dette med hund.
Sånn er det altså? svarte Sigurd sårt, mens han stakk underleppa frem. Og så skal dere være de voksne… Dere som alltid maser om at vi må holde ord, men så glemmer dere det selv. Jaja…
Han trakk seg stille inn på rommet sitt, og kom ikke ut før faren var hjemme fra jobb.
Pappa, husker du hva dere lovte meg da jeg fylte ti? begynte han, men før han rakk å avslutte, stoppet faren ham.
Mamma har allerede ringt meg og sagt hva du ønsker deg! Men jeg skjønner bare ikke hvorfor du vil ha det?
Pappa, det har jo vært drømmen min å få en hund, dere vet jo det!
Vi vet, vi vet! Du har lest så mange historier om Emil og hunden Bamse, og nå vil du ha det samme. Men vet du hvor mye en rasehund koster? Mange tusen kroner!
Jeg trenger ikke en rasehund! svarte Sigurd ivrig. Jeg kan ta hvilken som helst, til og med en som er forlatt. Jeg leste nettopp på nettet om hunder som har blitt dumpet. De virker så triste.
Nei! avbrøt pappa. Hva mener du, en blandingshund? Hva skal vi med det? De er jo ikke pene! Så, Sigurd, vi gjør det slik: Vi kan vurdere å ta imot en forlatt hund, men da må den være både ung og av en ordentlig rase.
Absolutt sånn? sa Sigurd og rynket på nesen.
Ja! Faren sendte et meningsfullt blikk til moren og blunket lurt. Du må jo trene den og gå på hundeutstilling. En gammel hund får du ikke lært opp. Så hvis du finner en ung, pen og forlatt rasehund her i Oslo, da kanskje vi lar deg få hund.
Greit sukket gutten trist, for han hadde aldri sett en forlatt rasehund i byen. Men håpet lever jo alltid, så han bestemte seg for å prøve.

Søndag ringte Sigurd til kameraten sin, Olav. Etter middag startet de letingen.
De gikk nærmest halve byen rundt, til beina var såre. Men selv om det var mange fine hunder på tur langs Akerselva og i Slottsparken, var alle i bånd, med eiere.

Nå holder det, sa Sigurd utslitt. Jeg visste jo vi ikke kom til å finne noen.
Men vi kan jo besøke en hundegård neste søndag, foreslo Olav. Der har de rasehunder også, har jeg lest! Vi må bare finne adressen. Nå trenger vi å sette oss litt.
De fant en ledig benk, satte seg og drømte om hvordan de skulle finne en nydelig hund på hundegården og gå tur og trene sammen. Etter hvert reiste de seg og vandret stille mot gårdsplassen der de bodde.

Plutselig dro Olav Sigurd i jakkeermet og pekte.
Se der, Sigurd!
Sigurd kikket, og så en liten, skittenhvite valp som subbet langs fortauet og så seg forsiktig omkring.
Ekte blandingshund, konstaterte Olav, og plystret lett.
Valpen snudde seg mot lyden, og pilte glad bort mot dem. Men da det var et par meter igjen, stoppet han brått opp.
Stoler ikke på folk lenger, sa Olav lavt. Han har sikkert opplevd noe leit.
Sigurd plystret mykt, strakte ut hånda, og da han nærmet seg, rygget ikke valpen, men logret forsiktig med sitt bustete lille hale.
Kom, Sigurd, sa Olav urolig. Dette er jo ikke en rasehund. En flott hund kan få et flott navn. Denne heter bare Knappen, liksom. Så snudde Olav seg og gikk videre.

Sigurd klappet valpen litt til før han, motvillig og bedrøvet, fulgte etter. Helt ærlig: Han kunne mer enn gjerne tatt med den lille valpen hjem.

Plutselig pep det bak ham.
Sigurd stivnet, og hørte den lille hunden hyle lavt.
Olav stanset også, gløttet og hvisket:
Sigurd, kom fort! Ikke snu deg! Han ser på deg, valpen!
Hvordan da?
Som om du er den eneste han har, og nå forlater du ham. Løp!
Olav sprang av sted, men Sigurds ben nektet å røre seg. Han sto helt stille, og orket knapt å snu seg. Men da han endelig skulle ta fart, kjente han plutselig en varsom draing i buksebenet.
Han så ned der var de mørke, bedende øynene.

Da glemte Sigurd alt annet, og løftet valpen opp i armene sine og trykket den inntil brystet. Nå hadde han bestemt seg: hvis ikke mor og far sa ja, så skulle han rømme hjemmefra. Sammen med Knappen.

Men foreldrene viste seg også å ha et varmt hjerte… For neste dag, da Sigurd kom hjem fra skolen, ventet både mamma og pappa og en nyvasket, kritthvit, fornøyd Knappen på ham.