Har dere lagt merke til den eldre fru som ligger på rommet vårt? Hun ser ut som en gråstein svarte Kari, mens hun peilet mot den rynkete kvinnen i hjørnet.
Ja, helt hvit som snø. Hun har sikkert barnebarn, men alt går til den lille hun roper på helt på hennes aldersnivå.
Moren min er tydelig yngre enn henne. Jeg lurer på hvor gammel mannen hennes er?
Hun er stille, innelåst i seg selv. Ingen snakker med henne.
Det er vel derfor hun holder seg for seg selv. Vi får sammenkalle henne for «datter», men jeg vet ikke engang hva vi skal kalle henne. De sier hun heter Tuva.
Kanskje det er best å bruke fullt navn, med patronymikon… brøt Jonas inn, mens samtalen i fødestuen eksploderte i en rasende debatt, da en av de gravide kvinnene kortvarig forlot rommet.
Skjebnen til Tuva hadde vært tung. Da lille Eira var fire år, brøt tyfoidbrus i hele familien. Mor, far, ett år gammel bror og bestefar med kronisk sykdom døde. Fra den dagen ble Eira oppdratt av bestemor Maren, en streng og myndig kvinne som aldri hadde kjent kjærlighet.
Fireti år senere fylte både Eira og Lars tretten år. De bodde i forskjellige småbyer, men kom til distriktsenteret for å jobbe på den store metallfabrikken i Østfold det var mangel på arbeidere.
Det var ved fabrikken de fikk sine første tak over hodet og møttes for første gang. Fra ungdommens år jobbet de side om side med de voksne, uten å spare på kreftene.
Da Lars var femten, meldte han seg frivillig til fronten. Eira, livlig med flammende rødt hår, ville ha med seg ham, men de ble avvist. Sådet ble sagt: «Bak fronten trengs dere mer, vi kan ikke finne flere hender som deres».
I atten år avtalte de å gifte seg, men bryllupet ble utsatt. Krigstidens harde år etterlot ingen rom for festligheter.
Eira, til stor misnøye hos Maren, flyttet inn hos ektemannen. De bosatte seg i bygder som lå tretti kilometer fra hverandre. Ett år senere fikk de en sønn, de kalte ham Oskar. De unge foreldrene var lykkelige, og hjemmet fylt av idyll. Årene hadde kastet dem gjennom stormer, men de hadde kjempet seg til lykke.
Lykken var like kortvarig.
Seks år ble Oskar fem. Eira og ektemannen levde fortsatt tett sammen, og folk i bygda misunnet dem. Viktor, brorens bror, jobbet som smed, og hans ovner var berømte i hele distriktene.
Viktor fikk en bestilling om å sette opp en ovn i nabobyen på andre siden av elven. Han tok med seg Oskar, for Eira var på jobb. Vinteren lå hardt, men de måtte gå over den frosne elven.
Viktor bar en tung verktøykasse, for han nektet å bruke andres verktøy. Oskar lekte og hørte knapt på farens bønn om å holde seg i nærheten. Da de var tjue meter fra bredden, sklir gutten ned i et brett av snø. Viktor kastet seg etter ham, men
I sin tjuefemte år mistet Tuva både mannen og sønnen. Hun kunne ikke bo i huset som minnet om dem, og vendte tilbake til Marens gård.
Eira trakk seg helt inn i seg selv. Livet mistet mening, og hun tenkte ikke på å bygge en ny familie.
Tuva hadde nettopp fylt treogtredve år. Til tross for alderen, og uten mann, bestemte Eira seg for å ta ansvar. Hun forsto de vanskelige veiene som ventet, men ensomheten skremte mer enn noen fremtidig utfordring.
Landsbyen der Eira bodde var avsides, og reisen dit var ikke enkel. Vinteren var streng, og hun fryktet at hjelpen ikke ville nå i tide, så hun ankom sykehuset tidlig. Hun var bekymret for barnets helse alderen var en faktor.
Fra morgenstunden var Eira som et spøkelse som vandret gjennom sykehusgangene: for atten år siden hadde hun mistet både ektemann og sønn. Tiden hadde ikke lidd såret, smerten var like brennende.
Eira ble mor til en frisk gutt, og kalte ham Mikkel. Hun husket alltid hvordan Oskar drømte om en bror.
Kjøp meg en bror, bad han. Pappa har laget så mange leker! Jeg vil leke med broren min.
Hva skal du kalle ham? spurte faren.
Mikkel!
Da er han Mikkel! strålte Viktor, med blikket festet på Eira.
På dette tidspunktet var Eira fylt med håp, og Viktor visste det. De bestemte seg for å holde Oskar sin drøm skjult en stund. Da mannen og sønnen gikk bort, hadde Eira mistet alt hun hadde kjempet for.
Nå var Mikkel endelig her, akkurat som Oskar hadde drømt om.
Bestemor Maren møtte Eira med barnet i armene i sykehuset, og hun mumlet:
Så du igjen, min lykkelige trøst?
Eira holdt den lille gutten og prøvde å berolige ham.
Åh, du Du er så pinlig, Maren, klaget bestemor med en knirkende stemme. Hele bygda snakker om din skam.
Jeg har ikke vist nesen ute på en uke. Snart vil alle begynne å spørre, og hva skal jeg si? At barnebarnet mitt har mistet forstanden?
Gossipen i bygda gikk aldri tom. Ingen snakket mer om noe enn en ugift kvinne på treogtredve år med en nyfødt sønn. Bestemor Maren knuste Eira uten nåde, men etter ett år ble Maren, selv om hun var gammel, svært syk og døde kort tid etter.
Eira sørget, men likevel var det bestemor som hadde oppdratt henne.
Mikkel vokste opp som en ekte skjønnhet høy, mørkhåret, med brune øyne, helt ulik moren som elsket ham så ømt.
Da Eira var sytti år, ble hun bestemor. Mikkel, nå voksen, fikk vite om sin søsters fødsel, og sammen med moren dro han til sykehuset. Hans kone, Siv, lå på første etasje.
Siv, Siv! ropte den lykkelige faren. Vis frem datteren!
Siv gikk bort til vinduet, med barnet i armene. Eira smilte, tørket tårene.
Å se! Mamma, hun er rødlig som deg! strålte sønnen. For Tuva var det en glede å se sin lille sønn lykkelig. Livet fortsatte, og selv den mørkeste natten ble lysere.
