Uncategorized

Den sønnen til min eksmann fra hans andre ekteskap ble alvorlig syk, og eksmannen ba meg om økonomisk hjelp.

Uncategorized

029

Underlaget.

Er du du, Maren? utbølet jeg da den gamle klassekameraten min banket på døra. Vi hadde ikke sett hverandre

Uncategorized

063

Tatjana var lykkelig. Hun våknet med et salig smil om munnen. Hun kjente hvordan Vidar sov ved siden av henne, pustet henne i nakken, og smilte på nytt.

Kjære dagbok, I dag våknet jeg med et bredt smil på leppene. Jeg kjenner Andreas pust på nakken, og det

Uncategorized

Eksskona til mannen min ba meg passe deres felles barnebarn, men jeg ga henne et tydelig og verdig svar – Slik satte jeg foten ned da eksskona krevde at jeg skulle droppe egne planer for å passe hennes barnebarn: En norsk historie om å sette grenser, ansvar og respekt i sammensatte familier

Er det virkelig så vanskelig for deg? Det er jo bare snakk om tre dager. Vibeke har fått et skikkelig

Uncategorized

011

Er det virkelig så vanskelig for deg? Det er jo bare snakk om tre dager. Vibeke har fått et skikkelig

Uncategorized

– Hun manipulerer bare mannen min! – utbrøt Inna, men etter hvert innså hun at det ikke var ekskona som holdt ham fast – det var han selv som aldri ville gi slipp

Hun manipulerer bare mannen min, utbryter Ingrid oppgitt. Ingrid ser ned på mobilen. Irritasjonen koker

Uncategorized

061

Da jeg var på jobben, dro mannen min for å hente barna, og da jeg kom hjem, nektet han å åpne døren for meg.

Hei, jeg må bare fortelle deg hva som har skjedd med meg i det siste. Jeg jobbet på kontoret i Oslo

Uncategorized

013

Da moren min fikk vite at jeg er gift, har en god jobb og mitt eget leilighet, kom hun raskt for å be meg om økonomisk støtte – men samtalen vår ble overhørt av stemoren min, som straks kalte hjem mannen min og sønnen vår, og til slutt satte min mann tydelige grenser for moren min om at hun ikke lenger skulle forvente noe fra meg.

Da mamma fikk snusen i at jeg var gift, hadde skaffet meg en bra jobb og eid min egen leilighet i Oslo

Uncategorized

015

«Og hva har du egentlig oppnådd med klagingen din?» spurte mannen. Men reaksjonen hans videre overrasket ham fullstendig Når skal et menneske våkne opp, om ikke klokken fem om morgenen, når alt strammer seg i brystet? Marina satt på sengekanten og stirret ut av vinduet. Hjertet slo igjen uregelmessig: to slag, et hull, tre slag, så stillhet. Legen sa i går – panikkanfall. Henvisning til videre undersøkelser. På atten år hadde Marina gått fra å være en karrierejente med økonomiutdanning til… til hva egentlig? Et påheng til ektemannens forretning? En selvlært regnskapsfører som styrte papirene for ham? En renholder som om kvelden vasket gulvene, fordi André ikke så skitten? – Våken? – André kom ut på kjøkkenet, trøtt og misfornøyd. – Ikke sovet i natt igjen? Marina nikket stumt. Helte kaffe til ham. Tok ut yoghurten han har spist til frokost de siste fem årene. – Forresten, – han tok en slurk, – jeg drar til Oslo i dag. Tre dager. Møte med leverandør. Viktig. – André. Hun visste hun ikke burde begynne. Visste at han ville se på henne med det blikket – som om hun maste nok en gang og presset fram en sympati han ikke følte. Men likevel sa hun: – Ikke nå. Jeg har det virkelig ikke bra. Legen insisterer på utredning. Han stivnet. Satte koppen på bordet. Pustet ut gjennom nesen, sånn folk gjør når de er lei av å høre det samme om igjen. – Og hva har du egentlig oppnådd med klagingen din? – Stemmen nesten rolig. Ikke irritert, bare likegyldig. – Jeg må jobbe, Marina. Jobbe. Ikke høre på dine anfall hver dag, hvor sliten og trøtt du er. Hvem er ikke sliten?! Han begynte å pakke kofferten. Rutinemessig – han visste: hun tier stille. Svelger skuffelsen, skylder på seg selv – sa det feil igjen, alltid feil øyeblikk. Men Marina tiet ikke denne gangen. – André, – hun reiste seg. Rolig. – Husker du egentlig hvem boliglånet står på? Han snudde seg. Smilte skjevt. – Hva gjør det? På begge to, vel. – På meg. Bare meg. Det var som om noe knakk i luften. Marina så ansiktet hans forandre seg. – Hva vil du fram til? – Da vi tok opp dette lånet for åtte år siden, hadde du gjeld. Mye gjeld. Banken ville aldri gitt deg lån. Husker du? Han tidde. – Så. Lånet står på meg. Leiligheten også. Jeg er i tillegg kausjonist på dine bedriftslån. Uten min signatur får du ingenting fornyet, utvidet – ingenting gjort. André satte seg igjen. Sakte, som om beina sviktet. – Hvorfor sier du dette? – Bare en påminnelse. Og dessuten, – Marina tok fram en mappe fra kommoden og la den foran ham, – jeg vet om Kine. André stirret på mappen. Han satt der, som rammet av lynet, det ansiktet folk får når de nettopp er truffet av noe tungt – ikke vondt ennå, men bevisstheten glir. – Om Kine, – gjentok Marina. Stødig stemme. Uvanlig rolig. – Regnskapsdamen til kameraten din, Per. Pen jente, forresten. Tolv år yngre enn meg. Hun åpnet mappen. Tok ut papirer. La dem foran ham, en og en, som et kortspill på casino. – Utdrag fra dine kontoer. De du skjulte så godt. Ser du disse overføringene? Førti tusen. Femti. Syttifem. Hver måned. Han tidde. – Og her er kommunikasjonen. – Marina la til et print. – Du trodde ikke jeg visste passordet til jobbdumpcen din? André, jeg lagde passordet for tre år siden da du glemte det gamle. André grep papirene. Løp gjennom med blikket. Bleknet. – Hvor har du fått det?! – Spiller det noen rolle? – Marina helte seg et glass vann. Hånden skalv, men bare litt. – Én ting er viktig. Du førte penger ut via henne. Overførte til hennes konto. Synes du Skatteetaten ville synes det er interessant? André spratt opp. Ropte. – Hva tror du du driver med?! Hvem tror du at du er?! Hele livet har du levd på meg! Ingen egen inntekt! Vært hjemme og utnyttet meg! – Utnyttet? – Marina smilte skjevt, tungt. – Godt ord. Morsomt? Hun som signerte dine banklån. Hun som styrte regnskapet ditt mens du var «på møter». Hun leiligheten er skrevet på og som er kausjonist på alle dine lån. – Truer du meg?! – Nei. – Marina gikk til vinduet. – Jeg bare gjør deg oppmerksom på fakta. For det virker som du har glemt det mest grunnleggende. Hun snudde seg. – På et halvt år har jeg tatt opp attest. Gått kurs. Om natten, mellom panikkanfall og søvnløse netter. Fikk jobbtilbud. Ikke glamorøst, men nok til å leie og forsørge meg og Kari. – Kari?! – Han rykket til. – Du vil ta datteren også?! – Har du sett henne siste måneden? – Marina gikk nærmere. – Seriøst. Når snakket du sist med henne? André tidde. For han husket ikke. Marina fant en ny mappe. – Nevrologens vurdering. Kronisk nervebelastning. Panikkanfall. Anbefaler – bytte miljø, terapi, avslutte belastende forhold. Ser du denne linjen? «Langvarig opphold i stressituasjon.» Vet du hva det betyr for deg? – Marina. – Hvis jeg søker separasjon nå, vil retten være på min side. Marina la ned siste papir. – Viktigste er – om én uke får du ikke fornyet bedriftslån uten min signatur. Per ringte i går. Banken venter på papirene. André sank sammen. – Hva vil du ha? – Rusten stemme. – Penger? Marina lo – kort, nesten lydløst. – Penger? André, jeg vil ha respekt. Vil at du én gang innrømmer – uten meg hadde du ingenting. Ingen bedrift, ingen leilighet, ingen forretningsreiser. Hun tok vesken. – Du har tid til i kveld. Jeg drar med Kari til Oda. Tenk. Og når du er klar for voksenprat – ring. Men forvent ikke at jeg blir den samme Marina som bare godtok alt og tiet. André ringte seks timer senere. Marina satt i Odas kjøkken og drakk myntete. Kjente seg merkelig fri – som om hun hadde svømt opp fra et selvoppfunnet hull, og plutselig kunne puste. – Hallo, – hun svarte. Stødig. – Jeg må snakke med deg. – Jeg hører. – Ikke på telefon. – Pause. – Kom hjem. Marina smilte svakt. – Nei, André. Vil du snakke, kommer du hit. Husker du adressen? Han kom en time senere. Sint. Stresset. Som et dyr i hjørnet som prøver å slippe unna for enhver pris. Oda skjønte stemningen, tok med Kari inn. Marina ble på kjøkkenet. – Hva tror du du har rett til?! – André dunket i bordet. – Du presser meg! – Nei. Jeg forklarer fakta. – Hvilke fakta?! Du tok mine papirer! Snoket! Kikket i min pc! – André, – Marina sukket, – tror du virkelig at det beste nå er å gå til angrep på meg? Etter alt jeg har lagt fram? Han tidde, for hun hadde rett. – Hør nøye etter. – Marina lente seg fram. – Jeg vil ikke ødelegge deg. Ikke anmelde for skattefusk eller lage skandale. Vil bare at du skjønner – uten meg har du ingenting. – Du vil skilles? – Rusten stemme. – Og du? Han så bort. Tidde lenge. Så: – Med Kine, det betydde ikke noe. – Ikke avbryt. – Marina løftet hånden. – Jeg har visst om Kine i et halvt år. Visste du tok ut penger via henne. Visste du traff henne på «forretningsreiser». Visste – og tiet. Fordi jeg håpet: kanskje dette går over. Kanskje du kommer til fornuft. Hun lo, bittert. – Kanskje jeg bare ikke ville innse at ekteskapet døde for fem år siden. Vi lot som alt var bra. – Marina. – Jeg er lei av å være et tillegg til livet ditt. At du overser alt jeg sier. Ikke en gang får med deg at jeg ligger og dør av panikk og søvnløshet! André satt blek, knyttet nevene. – Du har valget, – sa Marina. – Vi kan begynne på nytt. Uten løgn, uten svik. – Eller du drar og tar alt. – Nei. – Marina ristet på hodet. – Jeg tar bare det som er mitt. Leiligheten. Min andel i firmaet. Lån på meg får du selv ta hånd om. Jeg starter på nytt. Hun reiste seg. Samtalen var slutt. – Du har tre dager. Tenk. Og når du er klar – ring. Men husk: den Marina som tålte alt, døde i går klokken fem om morgenen. En uke senere kom André tilbake. Ikke med sin vanlige «jeg fikser alt»-maske. Bare satte seg, tidde lenge ved kjøkkenbordet til Oda. – Per sier, uten din signatur får ikke firmaet mer lån, – fikk han fram. – Bedriften stopper. Marina nikket. – Jeg vet. – Hva vil du? Hun så på ham. – Jeg vil skilles. André bleknet. – Mener du alvor? – Som aldri før. – Marina helte te. Hendene skalv ikke. – Jeg signerer i banken. Fornyer lånet. Men på én betingelse – vi skilles. Sivilisert. Uten drama. Du får hele firmaet, kjøper ut min andel. Leiligheten blir min. Kari blir hos meg. – Marina. – Jeg har bestemt meg, André. – Hun smilte. – Vet du det rareste? Jeg sov normalt for første gang på mange år. Uten tabletter. Uten anfall. Han tidde. – Det forklarte meg mye. Jeg er ikke syk. Det var ikke meg det var noe galt med, det var dette livet og dette forholdet jeg måtte bort fra. Marina reiste seg. – Du har et valg. Enten aksepterer du – og vi går fredelig fra hverandre. Eller jeg går rettens vei og legger alt fram. Da taper du ikke bare firmaet. André så ned. Forsto – han hadde tapt. Den kvinnen han trodde var svak, var sterkere. – Greit, – pustet han. – Jeg godtar. Tre måneder senere var de skilt. Marina fikk leiligheten og godt oppgjør for firmaet. Fikk ny jobb. André sto igjen med bedriften – og en tomhetsfølelse som ikke ga slipp. Spesielt om kveldene, når ingen ventet på ham. Ingen å snakke med. Kine forsvant forresten en måned etter skilsmissen. Ville ha et enkelt liv, ikke kjærlighet. Da André måtte dekke alle lån selv, og ikke kunne holde en elskerinne som før – mistet hun interessen. Marina hørte det fra Per. Smilte. Følte – ingenting. Ikke skadefryd. Ikke sorg. Bare ingenting. Er det kanskje ikke så dumt å være delaktig i mannens bedrift, likevel? Hva tror dere?

Og hva har du egentlig oppnådd med klagingen din? spurte mannen. Men det som fulgte, rystet ham.

Uncategorized

065

Nei til å ta hånd om min manns syke tante som har sine egne barn

Kjære dagbok, I dag ble jeg dratt inn i en ny runde med familiekonflikter som jeg ikke ser noen vei ut av.