Da mamma fikk snusen i at jeg var gift, hadde skaffet meg en bra jobb og eid min egen leilighet i Oslo, stilte hun opp med en gang for å spørre om økonomisk støtte. Klassisk mamma, tenkte jeg aldri for sen når det kommer til pengesaker.
Mamma har alltid vært streng med meg, nesten som en norsk hovedlærer i 50-årene. Pappa var stadig på forretningsreiser, så det var mamma som drev skuta alene hjemme. Pappa var glad i meg, men da han først var hjemme, betydde det alltid haugevis av gaveposer til meg som om jeg hadde bursdag hele året. Mamma, derimot, hadde ikke så veldig mye til overs for kos og klapp. Så en dag dro pappa avgårde, og det var det han kom aldri tilbake.
Venner på skolen? Glem det. Jeg gikk rundt som byens bygdejente med uniformen mamma fant i en Fretex-container. «Bruk det du har, Ylva! Jeg må rydde opp i mitt eget liv, og du vet vi ikke har råd akkurat nå», sa hun. Så jeg tuslet rundt i den stygge skoleuniformen hele femteklasse.
Senere ga nabokona meg datterens gamle skoleuniform etter hun var ferdig med tiendeklasse. Den brukte jeg helt til jeg selv var ferdig på videregående. Skoene mine var det samme: Jeg brukte det jeg fant i gangen hjemme, og de var så utslitt til slutt at tærne mine nærmest vinket ut. Men jammen fullførte jeg skolen med stileller, stil på et visog bestemte meg for å studere økonomi på universitetet. På campus kledde jeg fortsatt på meg det venninnene mine var lei av og skulle kaste.
Så, en dag, møtte jeg Eirik han var ferdig utdannet, noen år eldre og hadde sånne snille øyne. Vi begynte å date, og til slutt inviterte han meg hjem til foreldrene sine på Nesodden. Der satt jeg med hull i skoene og gjennomvåte føtter, men hans mor lot som hun ikke så noe. Dagen etter inviterte hun meg tilbake og overrasket meg med splitter nye sko! Da måtte jeg nesten holde tårene tilbake, bare nesten altså.
Jeg var livredd for at hans foreldre ikke skulle like meg. Men plutselig ble jeg behandlet som en del av familien, med full pott kjærlighet og varme vafler ved siden av. Hva jeg hadde gjort for å fortjene sånn flaks, aner jeg ikke! Til bryllupet fikk vi et lite rekkehus i gave, og etter studiene fikset svigermor meg jobb i firmaet hennes, med lønn såpass at jeg faktisk kunne kjøpe nye klær og spise noe annet enn knekkebrød. Hver dag takker jeg for at jeg grep sjansen da den kom.
Så klart, idet mamma oppdaget hvor bra jeg hadde fått det gift, fast stilling, egen bolig ga hun gass bort og ville ha penger. Vår lille samtale ble tilfeldigvis overhørt av stemoren min, som straks ringte Eirik og mannen min for krisemøte hjemme. Til slutt sa Eirik tydelig fra til mamma at hun ikke kunne regne med økonomisk støtte mer. “Du har ei datter å være stolt av, men du trenger ikke besøke her flere ganger,” la han til. Etter det har det bare vært helt stille fra mamma, og nå gleder jeg meg bare til den dagen jeg selv skal bli mamma, men med litt mer kos og litt mindre Fretex-uniformer.
