Kjære dagbok,
I dag ble jeg dratt inn i en ny runde med familiekonflikter som jeg ikke ser noen vei ut av. Det hele startet med en tilsynelatende uskyldig middag på lunsjtid, da svigermoren min, Nina Pettersen, begynte i et nesten sympatiserende tonefall: «Tiril, du vet jo at Vidar har sin egen bedrift, han sitter hele dagen i møter, og Sigrid bor i den andre enden av byen hun bruker to timer bare på å komme seg gjennom trafikken. Men du har en fleksibel timeplan, sitter ved datamaskinen hjemme. Det er jo ikke så vanskelig å stikke innom tante Guri, varme suppen, ta blodtrykket?»
Jeg satte tekoppen rolig ned på underlaget, passet på at den ikke klirret. Det som startet som en lett prat om familiens siste nyheter, utviklet seg raskt til en nøye planlagt beleiring. Ved bordet satt jeg, min mann Ole, Nina, min fetter Vidar og hans søster Sigrid. Alle så på meg med en blanding av mykhet og krav, som om jeg var den eneste livbåten i deres stormende familiebåre.
Tante Guri, Ninas søster, hadde for en uke siden fått et slag. Legene hadde gjort alt de kunne, krisen var over, og i morgen skulle hun skrives ut hjemme igjen. Hun måtte likevel ligge i ro, få konstant pleie, og kunne ikke stå opp ennå.
«Nina Pettersen», begynte jeg så rolig jeg kunne, selv om et lite opprør brøt ut i meg. «Jeg har ikke en fri timeplan. Jeg er hovedregnskapsfører på hjemmekontor, nå er det slutt på kvartalet, og jeg sitter ofte fem timer i strekk foran skjermen, selv for bare å drikke et glass vann. Å «stikke innom»? Tante Guri bor tre bussstopp unna, det tar én time tur-retur, pluss pleie.»
«Oi, du overdriver!», avbrøt Sigrid mens hun kastet salaten på tallerkenen. «Regnskapet ditt forsvinner jo ikke. Du kan jo ta med laptop-en. Sett deg hos Guri, jobb litt, fyll på med vann. Du får i det minste en levende person under oppsyn. Vi er jo én familie.»
Jeg så på Sigrid, velpleid med perfekt manikyr, som jobber som resepsjonist i en frisørsalong på toskift. «Sigrid, du har toskift, så du er fri i omtrent femten dager i måneden. Hvorfor ikke ta halvparten av vaktene?»
Sigrid klemte seg om salatbladeren og så forvirret ut. «Hva? Jeg har helgen min! Jeg blir kvalm av blod og medisins Duft. Jeg klarer ikke å ligge ved siden av Guri. Jeg er for sensitiv.»
«Jeg har en bedrift», kastet Vidar inn, mens han snurret nøklene til sin dyre SUV på fingeren. «Jeg kan betale for matvarene, men jeg er i en travel sesong, ser familien min aldri, krabber bare hjem for å sove. Hvis jeg gir opp nå, går alt til grunne.»
Alle blikket vendte seg tilbake mot meg. Ole, mannen min, satt med hodet bøyd, forsiktig stukket på kjøttbollen med gaffelen. Han har alltid blitt knust av svigermors og slektnings pågang.
«Vent litt», rettet jeg ryggen. «La oss sette klarsignal på dette. Tante Guri har to voksne barn Vidar og Sigrid. Det er deres direkte ansvar å ta seg av moren. Jeg har min jobb, mitt eget hjem, og min egen mor som også trenger oppmerksomhet. Jeg kan komme på helgene, levere mat, hjelpe til med rengjøring en gang i uken, men jeg vil ikke bli hennes pleier.»
En tung stillhet la seg over rommet. Nina trakk leppene sammen, ansiktet hennes ble som et stekt eple. «Sånn snakker du! Du husker hvordan du fikk Ole sin leilighet renoverte, hvordan Vidar skaffet byggematerialer på rabatt. Du husker også hvordan Sigrid ga deg rabatt på salongen. Nå er du sånn som «husets hjørne». Tante Guri, forresten, passet Ole da jeg jobbet to skift på fabrikken hun var som en ekstra mor for ham!»
Ole hevet endelig hodet, med et skyldbetynget blikk. «Tiril, jeg er takknemlig for alt Guri har gjort for meg. Kanskje vi kan finne en ordning? Jeg kan komme på kveldstid»
«Ole», sa jeg og så ham rett i øynene. «Du er hjemme fra åtte. Hvem er med henne fra åtte om morgenen? Vidar fikk en rabatt på sement for syv år siden, og vi betalte for den uten butikkens påslag. Sigrid gir fem prosent rabatt på salongen, men jeg bruker mer på bensin for å komme dit. Ikke kast meg inn i regningene deres for familieforpliktelser.»
Vidar reiste seg brått, skrapte stolen med et skingrende lyd. «Jeg forstår. Jeg får ikke hjelp fra deg. Da får vi ansette en pleier, for slekt er jo så kald. Bare husk: Når du trenger et glass vann, blir det kanskje tomt.»
Han slengte en femtusenkroneseddel på bordet, merket «til frukt», og forlot kjøkkenet. Sigrid fulgte etter med et kaldt blikk. Nina grep etter sin valiumlignende pose i vesken.
Kvelden gikk i en trykkende stillhet. Ole vandret rundt i leiligheten, sukkende, men holdt samtalen. Jeg skjønte at han så meg som en hardhjertet. Samtidig forsto jeg at dersom jeg ga etter nå, ville de neste månedene, kanskje årene, tilbringe jeg i Guri sin leilighet, bytte bleier og høre på barnas klager, mens «kjærlige barn» bygde sine liv og virksomheter.
Neste dag ringte telefonen konstant. Først Nina, så en kusine fra Trondheim som plutselig ville gi livsvisdom, så Nina igjen. Jeg svarte ikke. Jeg måtte jobbe; tallene i rapportene krevde full konsentrasjon, og følelsene min måtte kontrolleres strengt.
Om kvelden kom Ole hjem, mørk som en sky. «Moren min ringte», sa han uten å ta av seg skoene. «Guri gråter, sier hun er ubrukelig, at de skal sende henne på sykehjem. Vidar har hyret en kvinne, men hun kan bare komme to timer om dagen for å varme opp maten. Resten?»
«Hvorfor kan ikke Vidar og Sigrid lage en tidstabell?», spurte jeg trøtt.
«Vidars kone sier hun er avskyelig, og Guri er ikke hennes mor. Sigrid du vet hvordan hun får panikk av ender og sprøyter. Så er alt kaos, og Guri ligger alene. Tiril, kan du i hvert fall ta en halv dag? Mens vi finner en riktig pleier?» spurte Ole.
Jeg så på ham. Han var snill, men hans myke hjerte kunne også knuse meg.
«Greit», sa jeg plutselig. «Jeg drar i morgen, men med betingelser.»
«Hvilke?», spurte Ole med et glimt i øyet.
«Du får se.»
Neste morgen, med laptopen i sekken, kjørte jeg til Guri sin leilighet. Døren ble åpnet av en totimerpleier, en sliten kvinne med trøtt ansikt. «Endelig noen», pustet hun. «Guri nekter grøt, vil ha kyllingbuljong, men jeg har ikke tid til å lage den jeg må til to eldre i nabohuset.»
Leiligheten duftet av korvasol og gammel vask. Guri lå på en høy seng, omringet av puter, med TV-en på. Da hun så meg, trakk hun leppene sammen. «Å, du kom. Jeg trodde Vidar eller Sigrid ville komme. Men du, en bokholder, hva skal du gjøre?»
Jeg pustet dypt, satte laptopen på bordet og gikk mot kjøkkenet. I kjøleskapet lå en bit gammel ost og en krukke sur melk. Ingen kylling.
«Vi har ingen matvarer. Vidar lovet å levere?,» spurte jeg.
«Han glemte det, tenker sikkert på noe annet. Kjøp noe fra nærbutikken, «FemKroner».» svarte hun.
«Hvor er penger?», spurte jeg tydelig.
«Pensen min er kun fra femte dagen i måneden, når pensjonen kommer. Du må kjøpe, Vidar betaler senere. Eller du tror jeg har så mye penger for en gammel dame?»
Jeg tok lommeboken, gikk til butikken, brukte tre tusen kroner på kylling, cottage cheese, frukt og andre nødvendigheter. Lagde buljong, matet Guri, byttet sengetøy, ryddet. Guri protesterte konstant: «Ikke så hardt på brødet! Pass på kniven! Ikke så hardt på beinet! Hvor er Sigrid?»
«Hvor er Sigrid?», ropte jeg i frustrasjon.
«Ikke rør Sigrid! Hun har sitt eget liv, må finne en mann, ikke bære andres andre! Du er gift, du trenger ikke mer!»
Jeg ble rasende. «Du, Guri, er en gammel dame! Du må slappe av!»
Kvelden kom, jeg var utslitt som om jeg hadde fraktet koks på en lokomotiv. Jeg åpnet laptopen, klarte å jobbe femten minutter før Guri sovnet. Så begynte hun å beordre: slå på TV, lukk vinduet, les avisen, hvorfor klikker du så høyt?
Da Ole kom for å ta over nattevakten, satt jeg på kjøkkenet og stirret i veggen. «Hvordan gikk det?», spurte han muntert.
«Ole», svarte jeg lavt. «Jeg kjøpte maten for mine egne penger. Jeg ryddet, lagde mat, vasket din tante. Jeg hørte ingen «takk», bare sammenligninger med Sigrid, som dere kaller en engel. Din tante tror jeg skylder henne fordi jeg er «heldig» gift med deg og ikke trenger noe.»
«Hun er syk, humøret hennes er dårlig», begynte Ole.
«Nei. Hun har alltid vært sånn, bare nå har bremsene sviktet. Hør på meg: Jeg kommer ikke tilbake. Ikke i morgen, ikke overmorgen. Aldri som pleier.»
«Hva da? Hvem da? Jeg må på jobb»
«Det er Vidars og Sigrids ansvar.»
Jeg dro hjem, ønsket å gråte, men holdt følelsene tilbake. Jeg måtte finne en plan.
Neste morgen, klokken ti, ringte Vidar.
«Hei, Tiril. Jeg snakket med moren, hun sa du gjorde en god jobb med buljongen. Når kommer du i dag? Pleierens er syk, trenger du komme tidlig for injeksjonene klokken tolv.»
«Jeg kommer ikke», svarte jeg rolig.
«Hva mener du? Vi ble enige. Du var der i går, alt var bra.»
«Jeg var der for å vurdere arbeidsmengden. Jeg ser situasjonen: moren din trenger en profesjonell pleier døgnet rundt. Jeg er regnskapsfører, ikke sykepleier. I går mistet jeg fire timer arbeid og tre tusen kroner på matvarer.»
«Du sender meg en regning?», ropte Vidar. «Skal du fakturere slekt?»
«Jeg sender deg realiteten, Vidar. Hvis du ikke kan ta deg av henne, og ikke Sigrid, må dere ansette en profesjonell med innkvartering. Det koster fra seksti tusen kroner i måneden, pluss mat.»
«Jeg har ikke penger! Alt er bundet opp, krise i firmaet!»
«Da selg SUV-en din og kjøp en billigere bil. Eller la Sigrid selge frakken sin. Eller dere ruller vakt på vakt. Jeg vil ikke løfte en finger før jeg ser at dere faktisk bidrar, ikke bare lover.»
Jeg la på, la Vidars nummer på svartliste, så Sigrids, så Ninas. Jeg visste at en storm var på vei, og jeg ville holde meg i min bunker av ro.
Ole kom hjem kveld, blekt og skjelvende.
«Hva har du gjort? Moren min ropte så høyt at telefonen ristet. Hun sier du har forlatt en hjelpeløs kvinne. Vidar kaller deg en grådig hykler. De har kranglet vilt.»
«Hvem er med Guri nå?», spurte jeg mens jeg hakket grønnsaker til salaten.
«Svigerforelderen min drar. Hun har blodtrykk på to hundre, men hun dro likevel. Hun sier: Hvis unge er så harde, så legger jeg meg selv i graven.»
«Ser du? Ingen ble forlatt. Ingen døde. Ole, sett deg ned og spis.»
«Jeg kan ikke spise! Forstår du ikke? De ser nå på oss som fiender! Hvordan skal vi leve videre?»
«Vi skal ikke snakke med dem før de sier unnskyld. Ole, en ting: den som bærer lasten, blir tråkket på. Jeg har løsnet tauet. Din mor vil sitte en dag, innse at helse er viktigere enn stolthet, og hun vil trykke på Vidar. Når han skjønner at gratisfrokosten er over, vil han finne penger. Han har jo skrytt i forrige uke om at han har kjøpt et nytt lager.»
Ole så på meg med både frykt og beundring. Jeg hadde alltid latt ham flyte med strømmen, men nå begynte jeg å bygge en demning.
Tre dager gikk. Svigermoren Nina tjente seg inn i uken med å stelle tanten. Hun ringte Ole hver to timer med dramatiske oppdateringer: «Ryggen min gjør vondt hjertet mitt slår Guri skriker Jeg dør her på matten». Ole ville hjelpe, men jeg stoppet ham:
«Du drar bare når Vidar betaler pleier. Ellers blir du bare en erstatning for moren din.»
Den fjerde dagen brøt katastrofen løs. Nina, mens hun prøvde å snu tanten, rev seg i ryggen så kraftig at hun ikke klarte å rette seg opp. En ambulanse måtte kalles.
Vidar og Sigrid måtte begge kjøre. På kvelden ringte det på døren vår. Vidar stod der, med en slitt dress, uten den vanlige forretningsglansen.
«Kan jeg komme inn?», mumlet han.
Jeg lot ham passere. Ole strammet seg, klar til å beskytte meg, men Vidar så ikke truende ut, bare sliten.
Han satte seg på krakken, ba om vann.
«Dette er helvete», sa han etter en slurk. «Moren min er umulig. Hun ropte at jeg vil ha hennes leilighet, at jeg vil ha henne død. Jeg har mistet forstanden på tre timer, enten for varm eller kald, enten at jeg står feil eller puster feil. Hun anklaget meg for å ønske hennes død for å få boligen. Meg!»
Jeg humret for meg selv. Velkommen til virkeligheten, kjære fetter.
«Hvor er Sigrid?», spurte Ole.
«Sigrid løp bort etter en time. Hun sa hun hadde migrene og dro. Nina ligger på sykehuset med radikulitt. Jeg er alene. Jeg kan ikke sitte der, Tiril! Jeg har leveranser som brenner, kunder som roper!»
Han så på meg, desperasjon i blikket.
«Hjelp. Vær så snill. Hvor mange kroner? Seksti? Jeg gir hundre. Finn noen som tåler dette. Du er god med folk, du har tak i alt.»
Jeg tok ham i hånd. «Ok, Vidar. Jeg finner en pleier. Gjennom et byrå, med kontrakt og utdanning. Det vil koste rundt åtti tusen kroner i måneden, pluss mat. Overfør pengene nå, første måned og depositum. Gi meg også de tre tusen kronene jeg brukte på mat i går.»
Han nikket ivrig, fant telefonen og overførte. Jeg blokkerte hans nummer etterpå, men ikke før jeg hadde sikretJeg la ned pennen, så på den stille leiligheten, tok et dypt åndedrag og innså at grenser er min tryggeste skatt, selv om de måtte bygges med smertefulle, men nødvendige, valg.
