Kjære dagbok,
I dag våknet jeg med et bredt smil på leppene. Jeg kjenner Andreas pust på nakken, og det får meg til å le igjen. Vi har endelig spart opp nok kroner til bryllupsreisen, og i går fortalte jeg ham om det. Han lyttet i en halvtime, roste meg for at jeg er flink, og forsikret meg om at han har gjort det riktige valget.
For bare noen uker siden var jeg i tvil. Andreas introduserte meg for familien sin, og jeg følte meg litt fremmed i deres verden. Det som virkelig fikk meg til å gå for det, var at jeg er en «rik» brud med en «arv» i form av en liten, gammel «tometer» leilighet som bestemoren min ga meg. Det er her vi bor nå, sammen med Andreas.
En av rommene er låst med en nøkkel bestemors rom. Jeg har latt alt være som det var da hun bodde der: den gamle kommoden, den gyngende stolen, skrivebordet og hyllene fylt med bokser av fargerik garn. Etter bryllupet vil dette rommet sikkert forandre seg, men foreløpig er alt som før.
Noen kvelder smetter jeg inn i rommet, setter meg i gyngestolen, slår på den gamle bordlampen og lar tankene vandre. Andreas liker ikke mine stille stunder; han kaller dem en lunefull melankoli, men han gjør ingenting. Han bråker seg bort fra rommet og klager over at så mye plass går til spille.
I familien min er jeg den eldste. Foreldrene så raskt at jeg kunne brukes som barnepike, og snart lå alle omsorgsoppgavene for lillesøsteren og lillebroren på mine tynne skuldre. Jeg får stadig kritikk: «Du ryddet feil, du vasket feil, du kledde feil» Søskena har lært seg at jeg alltid er skyldig, og utnytter situasjonen. Derfor, da jeg var ferdig med videregående, pakket jeg sammen de få eiendelene mine og flyttet inn hos bestemor.
Bestemor elsket meg, kalte meg «svale», bakte ferske boller og lærte meg å «leve etter Guds vilje». En morgen krøp jeg ut fra den varme dynen og løp på kjøkkenet for å lage ostekaker til frokost. Ikke lenge etterpå kom Andreas inn, gjespet og strekte seg, satte seg ved bordet og dykket i en tallerken med varme ostekaker, dyppet dem i tykk rømme.
«Hør her, Solveig», begynte han etter å ha spist fem stykker, «jeg tenker på den der bryllupsreisen. La oss heller bruke pengene på en bil! Vi trenger bare litt mer, så kan vi ta opp et lån, de gir oss jo lån!»
Jeg så på den rømmeglinsende overflaten av Andreas ansikt, men svarte ikke. Jeg hørte nøkkelen i låsen på inngangsdøren. Før jeg rakk å bli redd, kom en liten flokk inn i gangen: svigermoren, hennes datter og den 18år gamle sønnen hennes, sammen med tre kofferter og en veske.
«Velkommen, brud!», ropte Lise Johansen fra døråpningen. «Vi bestemte oss for å dra rett til dere etter praten med Andreas i går vi trenger ikke vente.»
Jeg så overrasket på Andreas, som energisk begynte å bære kofferter fra gangen og plassere dem ved døren til bestemorens rom.
«Solveig, åpne døren», sa Andreas. «Vi må rydde litt. La den fjærende stolen bli satt på balkongen, dekk den med plast, den blir ikke skadet. La resten av møblene stå Vidi får nok plass. Men kast de gamle garnnøklene, eller hva?»
«Hva mener du med at Vidi får nok plass? Hvorfor skal jeg kaste noe? Hvor kom Lise sine nøkler til leiligheten fra?», mumlet jeg lavt og begynte å forstå meningen bak dette morgenbesøket.
Lise fortsatte: «Dere lever heldig nok. Bryllupet er om to uker, bilen kjøpes, jeg hørte det fra Andreas i går. Rommet er tomt, så Vidi kan bo der til han begynner på universitetet fem minutter fra dere. Hvorfor skal vi ikke tilby broren min et sted å bo? Det gamle rotet må bort, vi planla et barnerom der.»
Andreas smilte bredt og viste sin mannlige smidighet. Plutselig hoppet Siv Berg, Andreas livlige søster, inn i samtalen: «Jeg har en bekjent som selger en superbil, tar opp lån, du kan reise på havet med den. En sjanse du ikke vil gå glipp av!»
«Greit, Solveig, finn nøklene til rommet, så serverer jeg dere ostekaker til frokost, med rømme du vil slikke fingrene!», svarte Andreas, og forlot meg i gangen mens han dro med resten til kjøkkenet.
Jeg gikk inn på rommet, satte meg på den rotete sofaen Andreas hadde samlet, og tenkte på at jeg uten frokost allerede var sulten. Min fremtidige familie vil snart spise opp alt fra kjøleskapet, og jeg må dra på butikken igjen på kvelden.
Det ser ut til at jeg får klare seg uten Andreas hjelp han sa at de skal leve av min lønn, mens han selv sparer til å utvide boligen.
«Skulle du ikke bo resten av livet i den gamle blokkleiligheten på utkanten av byen?», spurte han alvorlig. Jeg protesterte ikke, for bryllupet er om seks måneder.
Nå oppdaget jeg at Andreas allerede hadde fått nøkler til leiligheten min. De bestemte at Vidi skulle bo der. Hvordan skulle jeg holde ut i en fremmed gutts hus så lenge?
Den siste dråpen var den berømte bilen. Jeg har drømt om havet siden barndommen. Foreldrene mine dro på sommerferie to ganger da jeg var liten, men jeg ble aldri tatt med. Jeg bestemte meg for at min bryllupsreise skal bli uforglemmelig: havet! Hellas! Et fint hotell! En tur til Sicilia! Gamle templer! Et glass skarpt gresk vin på hotellets terrasse! Et rom med vinduer som ser ut over vannet
Jeg begynte å gråte stille, som et barn. Bestemor dukket opp i minnene, sittende i sin favorittstol, gode øyne på den gråtende barnebarnet. «Ingen fare, min lille svale, ingen fare Bare husk: ekteskap er ingen pest. Det skal ikke bli en dødshendelse. Finn den som elsker deg. Den som elsker, tar vare på deg. Søk den omsorgen, så går du ikke feil!»
Beslutningen kom raskt. Fra kjøkkenet hørtes fjerne latter fra slektninger som aldri ble mine, og en mann som aldri ble min ektemann. Jeg ringte først på jobben for å be om to ukers ferie før tid. Så ringte jeg til Marit, min studievenninne, og ba henne passe leiligheten mens jeg er borte, så «slekten» ikke gjør noe galt. Marit bodde to hus bort og sa straks ja.
«Ikke bekymre deg, jeg får dem på plass! Se hva de har funnet på!»
Etter å ha ordnet leiligheten, ringte jeg reisebyrået som hadde svart på min forespørsel om bryllupsreise dagen før. De fant raskt en varm pakkereise. Kofferten var allerede pakket jeg hadde drømt om havet så lenge at jeg samlet alt på forhånd, uten å vente på bryllupet.
Etter femten minutter stod jeg i døråpningen, lukket stille bak meg og la igjen et kort: «Bryllupet avlyses. Gi nøklene til Marit. Kjøp bilen selv. Ikke lenger min.»
På vei til flyplassen vibrerte mobilen uendelig med tapte samtaler og hissige meldinger: «Er du gal?!» Jeg skrudde den av igjen. «Ja! Jeg har blitt gal!», sang en fjern stemme fra barndommen inne i meg. Hvorfor måtte alt dette skje?
Men et sted dypere i minnet smilte bestemor med sine milde øyne. Jeg vet nå at jeg må stole på meg selv og holde fast på drømmen om havet, uansett hvor stormfullt livet blir.
