Uncategorized

Vet du, sa Ingrid til datteren mens hun søkte etter de rette ordene. Voksne kan oppføre seg dumt.

Uncategorized

010

Jeg forteller hvorfor jeg ikke ønsker å la mine barn være alene hos bestemødrene sine.

Jeg vil fortelle hvorfor jeg ikke ønsker å overlate barna mine til bestemødrene deres. Jeg er 31 år gammel

Uncategorized

027

De lykkelige smiler alltid

15. desember 2025 Kjære dagbok, I går så jeg regnet sile ned over vinduet i leiligheten min på Grünerløkka.

Uncategorized

07

– Ingenting, kjære mamma! Du har ditt eget hjem, det er der du bor. Ikke kom hit før vi inviterer deg. Min mor bor i en liten, koselig norsk bygd ved elvebredden, med et skogholt som begynner rett bak hagen, hvor det bugner av bær og sopp hver sesong. Siden barndommen har jeg løpt med kurv på engene og frydet meg over naturen. Jeg giftet meg med en skolekamerat, foreldrene hans bor rett over veien fra moren min, men de har ikke tilgang til elva eller skogen. Derfor bor vi alltid hos mamma når vi kommer fra byen. Moren min har endret seg mye de siste årene, kanskje på grunn av alderen eller sjalusi mot svigersønnen, og feriene våre har ofte endt i krangler. Det ble stadig vanskeligere å løse ting i fred. Da vi noen ganger bodde hos svigerforeldrene mine, klarte moren min snart å starte en krangel med dem også, denne gangen om småting. Svigermor ble så sint at hun skrek; hele nabolaget hørte dem lufte gamle nag. En måned senere, da alle var rolige, fikk mannen min og jeg en god idé – bygge vårt eget hus, så ingen blir såret, og så vi kan ha et sted å være hvor det føles som hjemme. Tomtespørsmålet tok tid å løse, men det ordnet seg til slutt. Svigerforeldrene mine hjalp entusiastisk til med byggingen, og svigerfar var stadig på tomta. Men moren min var alltid vanskelig. Hun kom, ga råd, kritiserte det som allerede var gjort – kort sagt, hun ga oss aldri fred. Slik bygget vi huset. Det var et mareritt. Et år senere stod huset ferdig. Vi håpet endelig å få puste, men slik ble det ikke! Mamma nektet å gi opp besøkene, beskyldte oss for egoisme og sa hun ikke lenger ville ha vår hjelp, selv om mannen min alltid gjorde småjobbene på hennes tomt – slo gresset, reparerte taket, osv. En dag sa moren min: – Hvorfor kommer du hit? Bo i byen din, og når du er her, skryter du bare av alt du har fått til. Det var siste dråpen for mannen min. Han nærmet seg rolig svigermor, men det var noe med roen hans som gjorde at hun rygget mot døra: – Hva driver du med, svigersønn…? – Ingenting, kjære mamma! Du har ditt eget hjem, det er der du bor. Ikke kom hit før vi inviterer deg. Gi oss en helg fri innimellom. Hvis du trenger hjelp, så ring, er det brann, kommer vi! – Hva sier du? Hvilken brann! Ved de ordene holdt mamma nesten på å løpe ut døra. Jeg måtte anstrenge meg for ikke å le da jeg så henne, skynde seg ut porten og se seg bekymret rundt. Mannen min roet seg og løftet hendene: – Vel, beklager, kanskje jeg overdrev med brann-tingen. – Nei, helt på sin plass. Vi lo sammen og mimret om ansiktsuttrykket til mamma. Siden har det vært ro i vårt nye hjem. Mamma kommer ikke på besøk, tar imot hjelp fra mannen min, men snakker bare i ja/nei. Hun husker nok fortsatt den brannen.

Ingenting, kjære mor! Du har ditt eget hus. Du bor der. Ikke kom hit med mindre vi inviterer deg.

Uncategorized

011

Den kloke kona

Den kloke kona – Om hendelsen prøvde Nils å glemme den så godt han kunne. Lena holdt også kjeft

Uncategorized

048

Som bestemor må du finne tiden til å tilbringe med barnebarnet ditt

Ingrid, er du sikker på at dette er riktig tidspunkt for barnet? Solveig setter fra seg kaffekoppen og

Uncategorized

011

Hun fikk vite sannheten altfor sent — Er det dette du leter etter? — Hun rakte ham brevet. Knut ble hvit i ansiktet. — Jenny, du… Ikke tro noe galt… Dette er… — Hva er det jeg ikke skal tro, Knut? At moren til min ektemann lever og sitter i fengsel? At dere begge tar meg for et naivt lite fnugg?! — Hva mener du – én måned? Jenny, vi ble jo enige om at vi kunne bli boende til høsten! Lillebror min har jo nettopp begynt i barnehagen, jeg har fått meg jobb i nærheten … Hva har skjedd? Vi betaler jo alltid i tide, lager ikke bråk … — Det handler ikke om dere …, — Jenny nølte. — Jeg må tilbake i min egen leilighet. — Hvorfor? Har du kranglet med mannen din? — Ikke still flere spørsmål, vær så snill. Akkurat én måned fra i dag! Jeg ordner opp i husleien, betaler tilbake depositum. Beklager … Jenny la på og skalv. Hun ville bare bli ferdig med alt dette … *** Jenny klarte ikke ta blikket fra konvolutten som lå på kjøkkenbordet. En vanlig grå konvolutt hun hadde fisket opp fra postkassen sammen med reklame og regning på internett. Vanligvis var det Knut som hentet posten, men i dag gikk hun dit av en eller annen grunn … Stempel. Avsenderadresse. Kriminalomsorgen, Oslo fengsel. Og avsendernavnet: Suvorova Lydia Nikolajevna. Det navnet hadde Jenny hørt før fra mannen sin – det var hans mor. Svigermoren Jenny aldri hadde møtt. Hun ante ikke at kvinnen som ga mannen hennes livet i det hele tatt var i live. — Jeg har ingen, Jenny, — hadde Knut sagt på tredje daten deres, da de satt og varmet seg i en billig kafé etter en regnfull spasertur. — Faren min gikk før jeg ble født, jeg har aldri sett ham. Og mamma … mamma døde da jeg var tjue. Hjertet. Så jeg er alene, liksom. En slags rotløs. — Helt alene? — Jenny holdt nesten på å begynne å gråte. — Ingen tanter eller onkler? — Bare noe fjernt slektskap oppe i Finnmark, men vi har ingen kontakt. Du aner ikke så mye drama det sparer en for. Ingen familieselskap, ingen obligatoriske søndagsmiddager. Bare deg og meg. Jenny tenkte: “Herregud, for en sterk fyr. Han har vært gjennom så mye og er likevel ikke bitter …” Hun dusjet ham med omsorg, som om hun forsøkte å gi ham all den kjærligheten han manglet fra sin mor. Så ble det et lite bryllup ― bare nærmeste. Fra hennes side – foreldrene, et par venninner, fra hans – bare barndomsvennen Ola, som var påfallende stille og unngikk Jennys blikk hele kvelden. Hun tenkte han bare var sjenert. Nå skjønte hun at Ola var livredd for å si noe feil. — Hvor ligger graven hennes? — spurte Jenny et halvt år etter bryllupet. — Kanskje vi kan dra dit sammen. Det er jo din mor … Knut rykket til, snudde seg vekk og begynte å rette på kragen. — Det er langt unna, Jenny. Kunne vært hvor som helst. Et gammelt, nesten nedlagt kirkegård. Jeg tar turen alene en dag, ikke tenk på det. Jeg vil ikke dra deg med – det er tung energi der. La oss heller tenke på livet, ok? Og Jenny trodde ham. Tåpe! *** Ytterdøra gikk opp, Jenny skvatt og stappet konvolutten ned i skuffen under noen matkuponger. — Hei, kjære! — Knuts stemme var like munter og varm som alltid. — Hvordan går det med vår lille helt? Har han vært rampete? Han kom inn på kjøkkenet, ville kysse henne på hodet ― men hun trakk seg unna. — Hva er det? Sliten? — Han så bekymret ut. — Har du ikke fått sove i natt igjen, kanskje? Jeg kan hente han, så kan du legge deg på sofaen. Jeg ordner resten av maten. — Det trengs ikke, jeg er ikke sulten. Knut, det kom noe post i dag … Han stivnet et øyeblikk, men Jenny la merke til det. — Gjorde det? Hva var det? Regninger igjen? — Regninger. Litt reklame. Ikke mer. Han pustet lettet ut og smilte. — Supert! Da vasker jeg hendene og hilser på poden. Har savna’n sånn. Jenny så etter ham. Mannen hun hadde delt hverdag og liv og barn med sto der og løy henne rett opp i ansiktet. “Liksom foreldreløs”, hadde han sagt. Men fra Oslo fengsel skrev Lydia Nikolajevna. Hva hadde hun gjort? Drept noen? Ranet? Drevet med svindel? Og hvor lenge igjen? Jenny så for seg at om et år eller to ringte det på døra, og der sto en kvinne med fangeskaps-blikk og bagasje fra soning bak seg. Og hun skulle si: “Gode dag, sønn … Hei, svigerdatter. Hvor er barnebarnet mitt? Nå skal jeg bo hos dere!” Jenny var ikke redd for seg selv – hun var redd for Niklas. Hvordan skulle han vokse opp med en bestemor som har sonet? Kan man i det hele tatt la en kriminell være i nærheten av et barn? — Jenny, vil du ha te? — ropte Knut fra stua. — Det er tilbud på bleier på Extra, jeg fant brosjyren i skuffen. Skal huske det i morgen. Hun svarte ikke. Hun åpnet allerede nettbanken og sjekket hvor mye hun hadde på sin private konto. Det skulle rekke en stund. Leiligheten på andre siden av byen var ledig om én måned. Hun måtte bare holde ut. *** Knut dro på jobb, kysset Niklas på kinnet, lovet å komme hjem tidlig. Jenny tåler knapt å se på ham lenger. Hvordan kunne han lyve så lenge og holde på en sånn hemmelighet? Da han var gått, fant hun frem brevet igjen. Fingrene skalv etter å rive det opp – men hun torde ikke. Hva om hun ikke klarer å gå hvis hun leser det? Hva om det er noe … — Nei, — sa hun bestemt til seg selv. — Det spiller ingen rolle. Han har løyet for meg i to år! Det ringte på døren. Jenny skvatt. Hvem i all verden nå? Foreldrene sier alltid ifra. Venner? Hun kikket i dørkikkerten ― på trappa sto Ola. Han så nervøs ut og skottet mot heisen. Jenny åpnet. — Ola? Knut er på jobb. — Jeg vet, Jenny … — Ola stotret og stappet hendene i lommene. — Jeg var i nærheten … og Knut ville jeg skulle hente nøkkelen fra skuffen? Han sa den skulle ligge framme. — Nøkkel? — Hun hevet øyenbrynene. — Nei, ingen nøkkel der. Er du sikker på at han la den igjen? — Jo, han sa det … Men, eh, han ville jeg skulle hente noe fra postkassen også. Jeg sjekka, men den var tom. Du … hentet du posten i dag? — Ja. Hvorfor? Ola svelget. — Ikke noe egentlig. Vi venter bare på en pakke med reservedeler, Knut ville jeg skulle sjekke om det var hentemelding. Jenny gikk ut, tok den grå konvolutten fra bordet og kom tilbake til døra. — Er det denne du søker? — Hun rakte ham brevet. Ola ble likblek. — Jenny, ikke tro … Det er … Knut … Dette … — Hva skal jeg ikke tro, Ola? At mannen min har en mor som lever og sitter i fengsel? At jeg er en naiv idiot?! Har jeg fått barn med en mann hvis bakgrunn er mørk og skjult? — Jenny, han ville bare ditt beste! — Ola bablet fort og lavmælt. — Han ville ha et normalt liv – uten det der. Mora hans … hun er ikke enkel. Knut har fått gjennomgå mer enn du aner. Han gjorde det for at du ikke skulle bli redd. — Slette moren sin fra livet? — Jenny fnyste. — Ola, hvordan kan du slette en mor? Og så holde det skjult? Han tok fra meg muligheten til å velge hvem jeg stifter familie med! — Familie? — Ola lo oppgitt. — Hvilken familie? Bare henne og … ja, hennes greier. Jenny, kan jeg få brevet? Du har ikke lest det? Jeg gir det til Knut, så forteller han deg alt. — Gå, Ola! — sa hun lavt. — Og brevet gir jeg deg ikke. Det er til Knut Suvorov, han får det i egne hender. Hun lukket døren rett foran Olas forskremte ansikt. *** Dagen gikk i tåke. Jenny matet sønnen, skiftet bleier, gikk tur på lekeplassen, men hele tiden kom tankene tilbake. Hva skulle pakkes først? Barnevogn, barneseng, papirer. Møbler … drit i møbler. I min gamle leilighet på Furuset er det en småslitt sovesofa og et klesskap. Det holder. Klokka seks følte hun seg helt rolig. Dekket bord, lagde middag, la sønnen. Satt og ventet. — Å, så godt det lukter! — Knut, hjemme fra jobb, anstrengte seg for å late som alt var normalt. — Se hva jeg kjøpte til Niklas! Musikk-mobil til senga. Jenny satt taus ved bordet med den forhatte grå konvolutten foran seg. Knut kikket inn på kjøkkenet og skjønte at han ikke kom unna. — Fant Ola brevet? — spurte han. — Nei. Jeg fant det. Ola var her for å hente det for deg, men jeg ga det ikke til ham. Knut sank tungt ned på stolen. — Hvorfor, Knut? Hvorfor sa du at hun var død? — Fordi hun er det for meg, — svarte han hest. Tårene sto i øynene hans. — Hun døde for meg for tolv år siden – første gangen hun havnet i fengsel. Hun kom ut, var hjemme et halvt år, så tilbake igjen. Jenny, du kommer fra en ordentlig familie, faren din er ingeniør, moren din lærer. Du ville aldri forstå. Hun er en bedrager. En profesjonell svindler. — Og da mente du at du hadde rett til å lyve for meg? I et år? – Jenny klarte ikke holde inne gråten. — Du ødela all tilliten vår, skjønner du det? — Jeg var redd for å miste deg! — Knut spratt opp. — Du hadde dratt! Sagt: “Nei takk, hans mor er kriminell – hvem vet hva han har i blodet?” Jeg ville bare at Niklas skulle få en normal oppvekst. Og ja, da valgte jeg “far uten foreldre” fremfor “tyvemor”. — Nå får han en far som er skilt, — svarte Jenny kaldt. Knut stivnet. — Hva? Hvorfor? Jenny, mener du virkelig … På grunn av brevet? At jeg holdt det hemmelig? — Fordi jeg ikke kjenner deg, Knut. Hvis du kan servere dødsfallet til moren din som løgn, hva mer skjuler du? Hvem er egentlig faren din? Sitter han også et sted i fengsel? — Jenny, ikke tull … — Jeg tuller ikke. Jeg har sagt opp leieboerne. Om en måned flytter jeg, og i morgen leverer jeg inn skilsmissepapirene. Knut tryglet henne. Han sto på kne, ba henne tenke seg om, sa løgnen var til hennes beste. Men Jenny var ferdig med ham. *** Leieboerne har flyttet ut, nå bor Jenny og sønnen i leiligheten på Furuset. Ekteskapet er slutt, men Knut gir ikke opp håpet om å vinne henne tilbake. Han forstår ikke hva han egentlig gjorde galt? Han ville jo bare beskytte familien … Han ser sønnen ofte, forsørger ham fullt ut. Men Jenny har ingen planer om å ta mannen tilbake.

Er det dette du leter etter? Hun rakte ham brevet. Knut bleknet. Ingrid du må ikke Pål Dette er bare

Uncategorized

011

Hun fikk vite sannheten altfor sent — Er det dette du leter etter? — Hun rakte ham brevet. Knut ble hvit i ansiktet. — Jenny, du… Ikke tro noe galt… Dette er… — Hva er det jeg ikke skal tro, Knut? At moren til min ektemann lever og sitter i fengsel? At dere begge tar meg for et naivt lite fnugg?! — Hva mener du – én måned? Jenny, vi ble jo enige om at vi kunne bli boende til høsten! Lillebror min har jo nettopp begynt i barnehagen, jeg har fått meg jobb i nærheten … Hva har skjedd? Vi betaler jo alltid i tide, lager ikke bråk … — Det handler ikke om dere …, — Jenny nølte. — Jeg må tilbake i min egen leilighet. — Hvorfor? Har du kranglet med mannen din? — Ikke still flere spørsmål, vær så snill. Akkurat én måned fra i dag! Jeg ordner opp i husleien, betaler tilbake depositum. Beklager … Jenny la på og skalv. Hun ville bare bli ferdig med alt dette … *** Jenny klarte ikke ta blikket fra konvolutten som lå på kjøkkenbordet. En vanlig grå konvolutt hun hadde fisket opp fra postkassen sammen med reklame og regning på internett. Vanligvis var det Knut som hentet posten, men i dag gikk hun dit av en eller annen grunn … Stempel. Avsenderadresse. Kriminalomsorgen, Oslo fengsel. Og avsendernavnet: Suvorova Lydia Nikolajevna. Det navnet hadde Jenny hørt før fra mannen sin – det var hans mor. Svigermoren Jenny aldri hadde møtt. Hun ante ikke at kvinnen som ga mannen hennes livet i det hele tatt var i live. — Jeg har ingen, Jenny, — hadde Knut sagt på tredje daten deres, da de satt og varmet seg i en billig kafé etter en regnfull spasertur. — Faren min gikk før jeg ble født, jeg har aldri sett ham. Og mamma … mamma døde da jeg var tjue. Hjertet. Så jeg er alene, liksom. En slags rotløs. — Helt alene? — Jenny holdt nesten på å begynne å gråte. — Ingen tanter eller onkler? — Bare noe fjernt slektskap oppe i Finnmark, men vi har ingen kontakt. Du aner ikke så mye drama det sparer en for. Ingen familieselskap, ingen obligatoriske søndagsmiddager. Bare deg og meg. Jenny tenkte: “Herregud, for en sterk fyr. Han har vært gjennom så mye og er likevel ikke bitter …” Hun dusjet ham med omsorg, som om hun forsøkte å gi ham all den kjærligheten han manglet fra sin mor. Så ble det et lite bryllup ― bare nærmeste. Fra hennes side – foreldrene, et par venninner, fra hans – bare barndomsvennen Ola, som var påfallende stille og unngikk Jennys blikk hele kvelden. Hun tenkte han bare var sjenert. Nå skjønte hun at Ola var livredd for å si noe feil. — Hvor ligger graven hennes? — spurte Jenny et halvt år etter bryllupet. — Kanskje vi kan dra dit sammen. Det er jo din mor … Knut rykket til, snudde seg vekk og begynte å rette på kragen. — Det er langt unna, Jenny. Kunne vært hvor som helst. Et gammelt, nesten nedlagt kirkegård. Jeg tar turen alene en dag, ikke tenk på det. Jeg vil ikke dra deg med – det er tung energi der. La oss heller tenke på livet, ok? Og Jenny trodde ham. Tåpe! *** Ytterdøra gikk opp, Jenny skvatt og stappet konvolutten ned i skuffen under noen matkuponger. — Hei, kjære! — Knuts stemme var like munter og varm som alltid. — Hvordan går det med vår lille helt? Har han vært rampete? Han kom inn på kjøkkenet, ville kysse henne på hodet ― men hun trakk seg unna. — Hva er det? Sliten? — Han så bekymret ut. — Har du ikke fått sove i natt igjen, kanskje? Jeg kan hente han, så kan du legge deg på sofaen. Jeg ordner resten av maten. — Det trengs ikke, jeg er ikke sulten. Knut, det kom noe post i dag … Han stivnet et øyeblikk, men Jenny la merke til det. — Gjorde det? Hva var det? Regninger igjen? — Regninger. Litt reklame. Ikke mer. Han pustet lettet ut og smilte. — Supert! Da vasker jeg hendene og hilser på poden. Har savna’n sånn. Jenny så etter ham. Mannen hun hadde delt hverdag og liv og barn med sto der og løy henne rett opp i ansiktet. “Liksom foreldreløs”, hadde han sagt. Men fra Oslo fengsel skrev Lydia Nikolajevna. Hva hadde hun gjort? Drept noen? Ranet? Drevet med svindel? Og hvor lenge igjen? Jenny så for seg at om et år eller to ringte det på døra, og der sto en kvinne med fangeskaps-blikk og bagasje fra soning bak seg. Og hun skulle si: “Gode dag, sønn … Hei, svigerdatter. Hvor er barnebarnet mitt? Nå skal jeg bo hos dere!” Jenny var ikke redd for seg selv – hun var redd for Niklas. Hvordan skulle han vokse opp med en bestemor som har sonet? Kan man i det hele tatt la en kriminell være i nærheten av et barn? — Jenny, vil du ha te? — ropte Knut fra stua. — Det er tilbud på bleier på Extra, jeg fant brosjyren i skuffen. Skal huske det i morgen. Hun svarte ikke. Hun åpnet allerede nettbanken og sjekket hvor mye hun hadde på sin private konto. Det skulle rekke en stund. Leiligheten på andre siden av byen var ledig om én måned. Hun måtte bare holde ut. *** Knut dro på jobb, kysset Niklas på kinnet, lovet å komme hjem tidlig. Jenny tåler knapt å se på ham lenger. Hvordan kunne han lyve så lenge og holde på en sånn hemmelighet? Da han var gått, fant hun frem brevet igjen. Fingrene skalv etter å rive det opp – men hun torde ikke. Hva om hun ikke klarer å gå hvis hun leser det? Hva om det er noe … — Nei, — sa hun bestemt til seg selv. — Det spiller ingen rolle. Han har løyet for meg i to år! Det ringte på døren. Jenny skvatt. Hvem i all verden nå? Foreldrene sier alltid ifra. Venner? Hun kikket i dørkikkerten ― på trappa sto Ola. Han så nervøs ut og skottet mot heisen. Jenny åpnet. — Ola? Knut er på jobb. — Jeg vet, Jenny … — Ola stotret og stappet hendene i lommene. — Jeg var i nærheten … og Knut ville jeg skulle hente nøkkelen fra skuffen? Han sa den skulle ligge framme. — Nøkkel? — Hun hevet øyenbrynene. — Nei, ingen nøkkel der. Er du sikker på at han la den igjen? — Jo, han sa det … Men, eh, han ville jeg skulle hente noe fra postkassen også. Jeg sjekka, men den var tom. Du … hentet du posten i dag? — Ja. Hvorfor? Ola svelget. — Ikke noe egentlig. Vi venter bare på en pakke med reservedeler, Knut ville jeg skulle sjekke om det var hentemelding. Jenny gikk ut, tok den grå konvolutten fra bordet og kom tilbake til døra. — Er det denne du søker? — Hun rakte ham brevet. Ola ble likblek. — Jenny, ikke tro … Det er … Knut … Dette … — Hva skal jeg ikke tro, Ola? At mannen min har en mor som lever og sitter i fengsel? At jeg er en naiv idiot?! Har jeg fått barn med en mann hvis bakgrunn er mørk og skjult? — Jenny, han ville bare ditt beste! — Ola bablet fort og lavmælt. — Han ville ha et normalt liv – uten det der. Mora hans … hun er ikke enkel. Knut har fått gjennomgå mer enn du aner. Han gjorde det for at du ikke skulle bli redd. — Slette moren sin fra livet? — Jenny fnyste. — Ola, hvordan kan du slette en mor? Og så holde det skjult? Han tok fra meg muligheten til å velge hvem jeg stifter familie med! — Familie? — Ola lo oppgitt. — Hvilken familie? Bare henne og … ja, hennes greier. Jenny, kan jeg få brevet? Du har ikke lest det? Jeg gir det til Knut, så forteller han deg alt. — Gå, Ola! — sa hun lavt. — Og brevet gir jeg deg ikke. Det er til Knut Suvorov, han får det i egne hender. Hun lukket døren rett foran Olas forskremte ansikt. *** Dagen gikk i tåke. Jenny matet sønnen, skiftet bleier, gikk tur på lekeplassen, men hele tiden kom tankene tilbake. Hva skulle pakkes først? Barnevogn, barneseng, papirer. Møbler … drit i møbler. I min gamle leilighet på Furuset er det en småslitt sovesofa og et klesskap. Det holder. Klokka seks følte hun seg helt rolig. Dekket bord, lagde middag, la sønnen. Satt og ventet. — Å, så godt det lukter! — Knut, hjemme fra jobb, anstrengte seg for å late som alt var normalt. — Se hva jeg kjøpte til Niklas! Musikk-mobil til senga. Jenny satt taus ved bordet med den forhatte grå konvolutten foran seg. Knut kikket inn på kjøkkenet og skjønte at han ikke kom unna. — Fant Ola brevet? — spurte han. — Nei. Jeg fant det. Ola var her for å hente det for deg, men jeg ga det ikke til ham. Knut sank tungt ned på stolen. — Hvorfor, Knut? Hvorfor sa du at hun var død? — Fordi hun er det for meg, — svarte han hest. Tårene sto i øynene hans. — Hun døde for meg for tolv år siden – første gangen hun havnet i fengsel. Hun kom ut, var hjemme et halvt år, så tilbake igjen. Jenny, du kommer fra en ordentlig familie, faren din er ingeniør, moren din lærer. Du ville aldri forstå. Hun er en bedrager. En profesjonell svindler. — Og da mente du at du hadde rett til å lyve for meg? I et år? – Jenny klarte ikke holde inne gråten. — Du ødela all tilliten vår, skjønner du det? — Jeg var redd for å miste deg! — Knut spratt opp. — Du hadde dratt! Sagt: “Nei takk, hans mor er kriminell – hvem vet hva han har i blodet?” Jeg ville bare at Niklas skulle få en normal oppvekst. Og ja, da valgte jeg “far uten foreldre” fremfor “tyvemor”. — Nå får han en far som er skilt, — svarte Jenny kaldt. Knut stivnet. — Hva? Hvorfor? Jenny, mener du virkelig … På grunn av brevet? At jeg holdt det hemmelig? — Fordi jeg ikke kjenner deg, Knut. Hvis du kan servere dødsfallet til moren din som løgn, hva mer skjuler du? Hvem er egentlig faren din? Sitter han også et sted i fengsel? — Jenny, ikke tull … — Jeg tuller ikke. Jeg har sagt opp leieboerne. Om en måned flytter jeg, og i morgen leverer jeg inn skilsmissepapirene. Knut tryglet henne. Han sto på kne, ba henne tenke seg om, sa løgnen var til hennes beste. Men Jenny var ferdig med ham. *** Leieboerne har flyttet ut, nå bor Jenny og sønnen i leiligheten på Furuset. Ekteskapet er slutt, men Knut gir ikke opp håpet om å vinne henne tilbake. Han forstår ikke hva han egentlig gjorde galt? Han ville jo bare beskytte familien … Han ser sønnen ofte, forsørger ham fullt ut. Men Jenny har ingen planer om å ta mannen tilbake.

Er det dette du leter etter? Hun rakte ham brevet. Knut bleknet. Ingrid du må ikke Pål Dette er bare

Uncategorized

034

Den tidligere ektemannen kom for å gjøre opp med blomster, men kom ikke lenger enn dørstokken.

«Sindre», den eksmannen, kommer med blomster, men han går ikke lenger inn gjennom dørkarmen.

Uncategorized

015

Runde Datoer: Feir Øyeblikkene som Telle!

23. februar ikke bare en dag for menn. Jeg, Elen Tide, fyller nøyaktig tretti år. En rund dato, et jubileum.